Hylleplass er mangelvare. Bøker, CDer , DVDer, tidsskrifter og mye annet krever plass. Det er lenge siden vi gikk tom for hylleplass og vi er også tomme for vegger hvor det kan settes opp nye hyller. Bøker står til dels dobbelt i bokhyllene. Egentlig er ikke hyllene dype nok til å stable i to lag, så enkelte steder hender det at det går ras fordi det som er plassert ytterst ikke står støtt. Mye av det som det ikke har vært mulig å finne plass til har bare blitt liggende på gulvet.
Nå har jeg satt i gang to prosjekter for å gjøre noe med dette, hvorav det ene er så godt som fullført. De som selger oss relativt dyre produkter vil gjerne at vi skal føle at vi får noe igjen for det vi betaler. Så selv om produktet bare er en enkelt CD– eller DVD-plate, skal det se ut som om det er noe. Derfor pakkes det inn i dyr emballasje. Jo dyrere produktet er, jo dyrere og større er emballasjen — selv om innholdet bare er en plate. Det betyr at mye hylleplass går med til å lagre luft pakket inn i hardplast.
Det første var å bytte ut de aller fleste CD– og DVD-boksene med med mer plasseffektive lagringsløsninger. Jeg kjøpte omslag fra MMDesigns. Til CD gir CD Pro Sleeves best plass til omslag med indeks osv (behøver ikke brettes eller kuttes), men med gir litt større flatemål enn vanlig CD-bokser (men er mye tynnere). Det er derfor ikke sikkert disse får plass i vanlige systemer for oppbevaring av CD. CD Sleeves har akkurat samme flatemål som vanlig CD-bokser, men et av arkene man typisk finner i en CD-boks må brettes eller kuttes for å få plass. Jeg har valgt å bruke begge typer, slik at noen typer CD-er har fått det ene, andre den andre typen omslag. Alle CD-er er arkivert i CD Pro Sleeves. Resultatet er CDer og DVDer nå fyller et sted mellom 1/4 og 1/3 av den hylleplassen som gikk med tidligere. Med er par tusen CDer og noen hundre DVDer blir det en del. Mens CDer til dels lå i bunker her og der fordi jeg manglet lagringsplass, er det nå ledig plass i CD– og DVD-hyllene og en del mer eller mindre permanente provisoriske lagringsløsninger kan kastes ut.
Nå har jeg gått løs på papiret. Jeg har i første omgang gått løs på mine musikkblader (gitarblader), som jeg har ganske mange av. En god del av det som står i disse bladene er ikke typisk aktualitetsstoff, men stoff som har varig verdi. Som eksempel kan jeg nevne at jeg har lært det meste jeg kan om musikkteori ut over det elementære gjennom den spalten den engelske komponisten John Duarte hadde i Guitar Player Magazine fra 1985 til 1993. Det meste av det som skrives om musikkteori har piano som utgangspunkt. Piano er nok bedre egnet enn gitar i en slik sammenheng. Men for oss som spiller gitar, ikke piano, hjelper ikke det stort. Derfor var det veldig nyttig for oss som interesserer oss for slikt da en komponist som har komponert mye for gitar (bl.a. for Andres Ségovia), skrev om dette med gitaren som utgangspunkt. Jeg er glad for at jeg fortsatt har alle de bladene hvor hans artikler sto. Men jeg har ikke noe behov for alt papiret.
Jeg startet med min alt-i-ett printer/scanner/fax. Men selv om den har en arkmater gikk det alt for tregt. Dessuten scanner den bare en side. Dette ville bli et evighetsprosjekt. Derfor sonderte jeg markedet, og endte med at en Epson GT-S85 dokumentscanner var det som ville gi en god kombinasjon av funksjonalitet, ytelse og pris. Den scanner 40 ark i minuttet. Det er en dobbeltsidig scanner som kjører arket mellom to scanneelementer, slik at det ikke er masse mekanikk som skal snu arket for å scanne den andre siden. Dermed tar den mindre plass, bråker mindre, er raskere og ikke minst unngår man alle de papirkræsj som slik mekanisk leamikk gjerne fører med seg. Stort sett bestiller jeg slikt utstyr fra MPX, men de har av en eller annen grunn ikke Epson. Så jeg bestilte den fra PS Data, som også er en leverandør jeg tidvis bruker.
Den kostet ca 6.000 kr, og jeg er meget godt fornøyd med min investering. Siden jeg kjøpte scanneren rett før jul (jeg fikk den levert julaften), har den allerede rukket å sluke 3–4 hyllemetere. Mye av det som har ligget i bunker på gulvet og andre steder har enten blitt scannet og kastet, eller har fått plass i hyller som har blitt frigjort.
Scanneren tar bare løsark. Jeg skjærer ryggen av bladene. Noen nettsøk etter egnet papirkutter var resultatløse. Ingen av de jeg så kunne kutte et blad med kanskje 200 sider. Det finnes sikkert, man da må man lete etter profesjonelt utstyr som er dyrt og plasskrevende. Men en kniv fungerer utmerket. Skal man skjære papir må man ha en skarp kniv, og papir sliter hardt på kniver og eventuelt sakser. Mitt forbruk av blader til min Stanley-kniv har økt dramatisk. Jeg har antagelig brukt flere slike knivblader siden jeg kjøpte denne scanneren enn jeg hadde brukt til sammen før jeg startet med dette. Men slike knivblader koster ikke så mye, så det er ikke noe problem. Jeg skjærer opp en stor bunke blader, typisk innholdet i et par tidsskriftsbokser. Da kan jeg mate dem inn i scanneren og la den jobbe mens jeg gjør noe annet. Jeg har lagt inn papirbunker på opp mot 300 sider, som scanneren tar greit unna.
I praksis blar jeg alltid gjennom bladet etter at jeg har kuttet ryggen av det. For blader som er limt i ryggen vet man aldri sikkert hvor langt inn limet har trukket. Jeg skjærer gjerne av ca 0,5 cm. Det pleier å være nok, men det hender at noen ark fortsatt kan henge sammen i et hjørne, noe som er nærmest garantert å føre til krøllet papir og papirkræsj. Samtidig tar jeg ut alle ark hvor det bare er reklame på begge sider. Jeg ser ingen grunn til å scanne og lagre annonser. Endelig gir det en del hyggelige gjensyn med artikler jeg har lest og en påminnelse om hva som faktisk står i disse bladene.
Det er for så vidt litt morsomt å se på noen annonser også, og bli minnet om hvordan ting har endret seg. Man ser ikke mange annonser for 4-spors kassettspillere for flersporsopptak i dag. Men på 80-tallet og et stykke ut på 90-tallet var det mange slike. Jeg hadde også en, som jeg kjøpte brukt av Stein Ove Berg. De var slett ikke ille, og flere plater har blitt spilt inn på slike. Den mest kjente er nok Bruce Springsteens “Nebraska”, som ble spilt inn på en Tascam 144, den samme modellen som jeg hadde. Men nok nostalgi.
Selve scanningen går raskt unna. Som nevnt scanner den 40 ark eller 80 sider pr minutt. PCen bruker mye mer tid på å fordøye dokumentene den har spist. Om jeg hadde valgt å lagre dokumentene som tiff-filer (jeg tror det er dette formatet den i utgangspunktet scanner til), så kunne nok scanneren være klart til en ny porsjon ganske umiddelbart. Men det ville ha gitt veldig store og lite anvendelige filer. Jeg scanner til søkbare pdf-filer, hvilket vil si at den først skal konvertere filene og deretter OCR-lese dem for å gjøre teksten søkbar. Det tar litt tid. Men det er noe PC-en gjør helt på egenhånd, så jeg kan jobbe med noe annet mens den holder på.
Et litt mer langsiktig mål er å indeksere de delene av innholdet som jeg fortsatt synes er interessant. Det vil være en indeksering for mitt eget behov, så jeg ser ingen grunn til å bruke tid på å indeksere det jeg ikke finner særlig interessant, uansett hva andre måtte mene om de artiklene jeg dropper. Og uansett er pdf-filene i seg selv søkbare som andre lagrede dokumenter.
Jeg liker godt en serie databaseapplikasjoner fra FNPrg. Det er en person som bor i Moss og heter Fredrik Nordbakke som lager disse. Jeg fant i sin tid fram til disse ved å søke på nettet etter program for å lage platearkiv. Det var hans program som passet best for mitt formål. Jeg ante ikke da at de faktisk er utviklet i Norge, men programmene ble ikke mindre interessante da jeg oppdaget det. Alle mine CDer er registrert i programmet CATraxx (som også finnes i en norsk utgave under navnet Platearkivet). Man putter bare CDen i PCens CD-stasjon, programmet leser informasjon fra CDen og søker opp mer informasjon fra nettet, som så lastes ned og registreres sammen med platen. Ripper man CD-er til mp3 er det en enkel prosess å koble musikksporene til databasen. Nedlastede musikkfiler registreres ved at systemet leser det som finnes av metadata i mp3-filen. Min erfaring er at mange av de musikkspillere som leveres med og til PCer er greie nok så lenge musikksamlingen ikke er for stor. Men generelt er databasedelen for svak. Kommer man over la oss si 10.000 lydfiler begynner mange av dem å fungere ganske dårlig. Og de har ikke like gode oppslags– og søkefunksjoner som en ordentlig database.
CATraxx lar meg lenke til lokalt lagrede dokumenter og nettadresser til person, til CD og til enkeltspor. Jeg kan derfor koble artikler, noter/tablatur mm fra mine musikkblader til de låter eller artister som omhandles. Den er dessuten fleksibel og veldig konfigurerbar, slik at jeg f.eks. kan registrerte toneart, akkordprogresjoner, modes, hvordan gitaren er stemt, osv i felter som jeg selv har (om)definert i databasen. Dette er ikke akkurat standardinformasjon i databaser som i utgangpunktet er laget for platesamlere. Men det er ikke noe vanskelig å tilpasse den til egne behov.
FNprg har også tilsvarende programmer for bøker (BookCat) og videoer (CatVids). DVDer kan lese av på tilsvarende måte som CDer, og programmet henter data fra nettet som legges inn i basen. Man kan ikke mate inn bøker i PC på samme måte. Men skriver man inn ISBN-nummeret, søker systemet gjennom en rekke bokdatabaser på nettet, henter data og legger dette inn i basen. Også i disse programmene kan man legge inn lenker til dokumenter og nettsteder, f.eks. koble en lydfil til en artikkel.
Som sagt er applikasjonene fleksible og konfigurerbare, og man kan lage så mange baser man vil med hvert av programmene. Jeg bruker f.eks. BookCAT (med tilpasninger) til å registrere franske ord, i stedet for å ha en tradisjonell glosebok. Jeg lager også prosjektbaser i BookCAT for å ha oversikt over litteratur og andre dokumenter under arbeid med artikler, bokprosjekter, osv.
Hvordan jeg skal indeksere og registrere det jeg nå scanner inn, har jeg ikke bestemt meg for ennå. Men det skjer nok ved hjelp av BookCAT og/eller CATraxx.
Hva som blir neste trinn etter musikkbladene, har jeg ikke bestemt meg for. Jeg har en del hyllemeter igjen, så det vil ta en del tid før jeg er ferdig med det. Men det kan være fristende å gå løs på diverse rapporter ut utgivelser i skriftserier, som også tar opp ganske mye hylleplass. Alt som har mest preg av å være arkivmateriale på papir bør konverteres til pdf-filer.
