Tripp Trapp til Høyesterett

Striden mellom NorgesGruppen og møbelprodusenten Stokke om Tripp Trapp-stolen skal opp for Høyesterett. Jeg skal ikke her prosedere noen av partenes standpunkter. Men saken er interessant av mange grunner, ikke minst fordi den illustrerer hvordan ulike immaterialrettigheter spiller sammen — eller ikke spiller sammen.

Stokkes Tripp Trapp er en av Norges største møbelsuksesser. Den kom på markedet i 1973. Den har ofte blitt kopiert og Stokke har hatt rettstvister i mange land — visstnok har de så langt vunnet alle.

De tekniske løsningene i Tripp Trapp har vært patentbeskyttet. Men et patent gjelder i maksimalt 20 år. Patentene som beskyttet Tripp Trapp er derfor løpt ut og hvem som helst kan utnytte de tekniske løsningene med flyttbare plater, spor i sidestolpene, osv.

Det spørsmålet som nå skal opp er først og fremst om stolen “Oliver” krenker opphavsretten til Tripp Trapp. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Designeren Peter Opsvik lever fortsatt i beste velgående, så det er lenge til en eventuell opphavsrett faller bort.

Idéer er fri. Idéen om å lage en barnestol med flyttbar sitte- og fotplate, kan i utgangspunktet hvem som helst utnytte. Men idéer, eller i alle fall realiseringer av disse, kan patentbeskyttes, slik det har skjedd for Tripp Trapp stolen. Når patentet er løpt ut er utnyttelse av denne idéen fri for patentmessige begrensninger. Patent er en tidsbegrenset enerett som samfunnet gir som motytelse til at informasjon gjøres offentlig tilgjengelig — slik at andre kan videreutvikle løsningen og utnytte den når vernetiden har løpt ut.

Opphavsretten verner utforming, ikke funksjon. Dette gjør brukskunst til en vanskelig kategori blant åndsverkene. Vanligvis har en stol fire ben, en sitteflate, ryggstøtte og eventuelt armlener. Målene er langt på vei diktert av funksjonen. Den må være passe høy ut fra funksjonen, setet må ha riktig bredde og dybde i forhold til en slags normalperson. Det samme må rygg og armlener. Om man tenker seg et teoretisk idealdesign for en spisestuestol, hvor alt er optimalisert i forhold til funksjon, vil den ikke være opphavsrettslig vernet. Det er formmessige elementer som gir den et eget designuttrykk, men som ikke er nødvendige for funksjonen, som eventuelt kan begrunne opphavsrettslig vern.

Selve idéen og de tekniske løsninger er fri. Spørsmålet er om Tripp Trapp har et designmessig uttrykk ut over idéen og det rent funksjonelle som kan begrunne et opphavsrettslig vern. Borgarting lagmannsrett svarte ja på det spørsmålet. Man vektla særlig den skråstilte L-en som formelement. Jeg har ingen problemer med den vurderingen.

Men at Tripp Trapp er vernet, betyr ikke nødvendigvis at Oliver dermed krenker opphavsretten. Spørsmålet er om den ettergjør vernede elementer i Tripp Trapp. Etter åndsverkloven § 4 kan man utnytte et åndsverk slik at et nytt og selvstendig åndsverk oppstår. Om resultatet skulle bli noe som ikke har verkshøyde, slik lagmannsretten mener er tilfellet for Oliver, så endrer dette ikke noe i forhold til hvilke elementer som kan benyttes. Men resultatet vil da ikke være vernet som åndsverk. Idéer, funksjon og andre frie elementer kan fritt utnyttes. At man kjenner igjen originalen og at det er liten tvil om hvor elementene er hentet fra, er ikke avgjørende. Denne avgjørelsen er langt mer problematisk. Den skråstilte L-en er ikke et klart designelement i Oliver.

Det blir en skjønnsmessig helhetsvurdering. Lagmannsretten oppsummerer den slik:

“Det kunstneriske særpreget ved Tripp Trappstolen består som tidligere nevnt av nyskapende enkeltelementer, og den originale sammensetningen av disse med eldre, kjente enkeltelementer. Etter lagmannsrettens oppfatning gjenfinnes de nevnte elementene i meget stor utstrekning i Oliverstolen. De egenskapene ved formuttrykket, som bærer Tripp Trappstolens identitet, finnes dermed i all hovedsak igjen i Oliverstolen. Likhetstrekkene er svært omfattende, ikke minst tatt i betraktning de mange variasjonsmulighetene som foreligger. Samlet sett fremstår Oliverstolen som en meget nærgående etterlikning av Tripp Trappstolen.”

Det er ikke sikkert jeg ville ha kommet til det samme resultatet, men jeg har ikke vurdert det så grundig at jeg vil ta standpunkt til dette.

For frembringelser som ikke oppnår opphavsrettslig vern kan det søkes designbeskyttelse. Men en designregistrering gir etter designloven § 23 bare vern i fem år, og kan fornyes slik at vernet kan vare i inntil 25 år. Et eventuelt designvern for Tripp Trapp (reglene var ikke de samme da den ble laget) ville ha løpt ut for lenge siden.

Etter markedsføringsloven § 30 er det forbud mot å etterligne andres produkter, men det forutsetter at det er fare for forveksling. Jeg kan ikke se at det foreligger noen forvekslingsfare i dette tilfellet, men lagmannsretten mente at de kunne forveksles (det var et ledd i den opphavsrettslige bedømmingen). Den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere markedsføringsloven § 8a ble påberopt av Stokke som subsidiært grunnlag, men det ble ikke vurdert nærmere i dommen.

Tripp Trapp er et beskyttet varemerke. Om produktet er lovlig, så kan man likevel ikke benytte andres varmerke. Mange av de piratprodukter som selges gjelder krenkelse av varemerke, ikke produktetterligning i seg selv. Hvem som helst kan lage og selge armbåndsur, men de kan ikke kalle dem Rolex. I denne saken var det ikke spørsmål om krenkelse av varemerket Tripp Trapp. Men Stokke har også benyttet og registrert slagordet “Stolen som vokser med barnet”. Spørsmålet var om dette var beskyttet, og dermed om man skulle ha tillatt registrering av dette som varemerke. Retten kom til at dette var beskyttet som varemerke. Om den delen av saken er påanket og eventuelt har sluppet gjennom til Høyesterett, vet jeg ikke (jeg har ikke sett Ankeutvalgets avgjørelse).

Saken reiser mange interessante spørsmål. Jeg vurderer den som åpen og ser fram til Høyesteretts avgjørelse.