Vintersykling – en midtveisevaluering

Jeg har tidligere ikke syklet særlig mye om vinteren — i alle fall ikke siden ungdomstiden (som ligger lenger tilbake i tid enn jeg liker å tenke på). Hjemmefra til kontoret tar det ca 20 minutter å gå, og 7 minutter på sykkel. Om vinteren har jeg stort sett foretrukket å gå. På mellomlange distanser har jeg kjørt bil. Og det å dra på sykkeltur bare for turens skyld har ikke fristet om vinteren, skjønt jeg har merket meg at noen gjør det også. Da jeg solgte bilen bestemte jeg meg også for å sykle mer også om vinteren. I tillegg til diverse småturer innebærer det først å fremst å sykle til og fra min ukentlige squash-time på Grorud. Det er ca 12,5 km hver vei. (Hvis noen lurer på hvorfor jeg drar til Grorud for å spille squash, så er forklaringen at jeg bodde i Groruddalen da vi startet å spille for snart 30 år siden, og min sqaush-partner bor der fortsatt. Så vi har holdt fast ved stedet.)

For å forberede meg til vintersesongen kjøpte jeg en egen sykkel for vinterbruk. Jeg benyttet sjansen da alle sportsbutikker skulle tømme lagrene for sykler før skisesongen, og kjøpte den på salg i høst. Jeg valgte en relativt rimelig off-road sykkel uten dempegaffel. Dempegaffelen er i følge ekspertisen særlig utsatt for skader som følge av den evindelige saltingen. Som kjent går hensynet til biltrafikken alltid foran miljø. Så for at bilene skal kunne kjøre litt fortere om vinteren ødelegger man gjerne drikkevann, dreper trær, samt ødelegger folks sko og sykler med salt. Litt må vi da ofre for at bilistene bilistene skal slippe å måtte avpasse farten etter forholdene! For å unngå noe av problemene som følge av salting droppet jeg ganske enkelt dempegaffel.

Jeg har altså gått for den litt luksuriøse latmannsvarianten å ha en egen vintersykkel. En fordel med dette er at jeg slipper å skifte dekk på sykkelen ved overgang mellom høst og vinter, samt vinter og vår. Men vel så viktig er at sykkelen står klar når vinteren kommer, samtidig som jeg har en sykkel med vanlige dekk på milde dager uten snø. Siden jeg ikke behøvde å tenkte på at sykkelen også skulle være god på bar asfalt, kunne jeg velge mer rendyrkede vinterdekk med flere pigger.

Vinteren kom sent. Vi har bak oss den mildeste november siden målingene startet, så det ble ikke noen vintersykling før litt ut i desember. Absurd nok begynte jeg å lengte etter snøen. Ikke for å kunne gå på ski, men for å få testet hvordan det er å sykle på vinterføre med en sykkel utstyrt for dette.  Vi har så langt stort sett sluppet unna både sprengkulde og store snømengder. Det har derfor vært en enkel sesong for en nybegynner på vinterføre.

Piggdekkene har vist seg å fungere bedre enn jeg torde håpe på. Dekkene har gitt skikkelig feste. Jeg sykler selvfølgelig mer forsiktig på vinterføre og forsøker ikke å utfordre skjebnen. Men det har faktisk vært mer skummelt å gå enn å sykle når det har vært skikkelig glatt. Jeg har flere ganger syklet på isete føre uten problemer, og så fått problemer (om enn små) når jeg stopper og setter foten i bakken. Da er det glatt. På løssnø er derimot sykkelen ikke så godt egnet, uansett dekk. Men på dager med snø er det stort sett kaos i trafikken uansett, og sykkelen er den som tross alt klarer seg best.

På bar vei gir piggdekkene en følelse av å flyte oppå asfalten og gir i alle fall ikke følelsen av godt veigrep. Piggene gir også en del vibrasjoner i sykkelen når man sykler på bar asfalt. Hvis man ikke behøvde å bry seg noe om hva ting koster kunne man kanskje ha valgt en karbonramme. Karbon absorberer vibrasjoner bedre enn aluminium, men koster mer enn hva i alle fall jeg er villig til å betale for en vintersykkel.

I mørketiden er det enda viktigere enn ellers å sikre at man er godt synlig. Selvfølgelig sykler jeg med lys. Det er to hovedtyper av frontlys: Det man med litt velvilje kan kalle en liten lyskaster, som man bruker for å se bedre selv. Og vi har “lanterner”, som først og fremst er for å bli sett. Jeg har montert en Reelight magnetlykt på navet foran. Jeg kjøpte den hos Spinn på Majorstuen, men de kan også bestilles fra Reelight. Dette er en liten “frontlanterne”. Den gir blinkende lys hele tiden når man sykler. Den gjør en litt mer synlig, og det er også et poeng med fastmontert lys at man ikke risikerer å måtte sykle hjem uten lys fordi man glemte å ta med de løse lyktene. (Jeg har gjort det noen ganger, f.eks. hvis jeg har blitt sittende på kontoret litt lenger enn planlagt). Man synes og man sykler lovlig slik at man ikke risikerer bot for å sykle uten lys (det er ille å se hvor mange som sykler i mørket uten lys på sykkelen — skjerp dere, syklister!). Men det er ikke godt nok lys for virkelig å sykle i mørket. Så jeg har en annen lykt av det ganske kraftige slaget, med oppladbart batteri. Bak har jeg fastmontert (diode)lys på bagasjebrettet. Ellers kunne jeg nok ha vurdert en magnetlykt fra Reelight også her.

Min erfaring som bilist er at refleksvest gjør en langt mer synlig langs landeveien enn lys på sykkelen. Så jeg sykler (nesten) alltid med refleksvest. Hvis jeg har en sykkeljakke i en eller annen skrikende farge (jeg har noen gule og noen grønne), så synes jeg godt nok om dagen. Men har jeg på en mørk jakke, som jeg ofte har om vinteren (fordi alle mine varme vinterjakker enten er sorte eller mørkeblå), har jeg refleksvest utenpå — også om dagen.

Bare kommunen sørger for å rydde sykkelveier og sykkelfelt for snø (noe de forsømmer grovt), så er det ikke vanskelig å sykle på vinterføre. Staten er forøvrig mye flinkere til å rydde snø på de sykkelveiene de har ansvaret for, i alle fall i Oslo. Kommunen bruker sykkelfeltet som snødeponi og tvinger syklistene ut i kjørebanen. Jeg gjør da selvfølgelig slik man må gjøre: Jeg legger meg så langt ut i veien at bilene ikke kommer forbi uten å måtte foreta en ordentlig forbikjøring. Jeg gir dem ikke plass til at de akkurat såvidt kan klare å presse seg forbi når det er møtende trafikk. Generelt blir jeg stadig mer insisterende når det gjelder å kreve min plass i kjørebanen.

Bilister og andre som irriterer seg over syklister får klage til politikere og planleggere som ikke legger til rette for sykling, ikke til oss som sykler der vi faktisk skal sykle. (De fleste bilister er greie og hensynsfulle, men det finnes noen farlige unntak.) Ved snøfall og generelt dårlig brøyting er det faktisk et problem at det er vanskelig å sykle forbi alle bilene som har slått seg sammen for å lage kø — i alle fall for oss som sykler i byen. Vanligvis er det lett å passere køen. Men på dårlig brøytede vinterveier må man gjerne ut i en brøytekant eller i alle fall en ansamling av løssnø for å komme forbi, noe som fungerer dårlig.

Den største utfordringen ved vintersykling er å kle seg riktig. Man behøver ikke være redd for å fryse, i alle fall ikke før det blir skikkelig kaldt ute. Hvis det ikke er for kaldt til å gå på ski, da er det heller ikke for kaldt til å sykle, selv om man bør ha på litt mer klær for sykling enn for ski. Når man går på ski bruker man hele kroppen og blir dermed varmere, mens det går fortere og dermed blir mer vind på sykkel. Den største utfordringen er likevel å ikke kle seg for varmt. Det er ikke veldig godt å være gjennomsvett etter å ha syklet 12-13 km hvorav det meste er motbakke. Man må kle seg varmt nok, men ikke for varmt.

Når jeg sykler fram og tilbake til kontoret spiller påkledningen ikke så stor rolle. I det daglige tilbringer jeg, som de fleste andre, det meste av tiden innendørs. Det største problemet er ikke at det er så kaldt ute, men at det blir så stor temperaturforskjell ute og inne. Hvis det er -10 ute og +23 inne, da må man forholde seg til en temperaturforskjell på 33 grader. Det er greit å ta på seg yttertøy. Men jeg er blant dem som foretrekker å ha det litt kaldt 10-15 minutter fremfor i timevis å plages med at det er for varmt inne, og jeg vil helst unngå alt for mye styr med å skifte. Så jeg styrer vanligvis unna langt undertøy. Jeg velger heller en overtrekksbukse når jeg sykler fremfor lange underbukser. En regnbukse isolerer ikke mye. Men det hjelper likevel med et vind- og vanntett lag ytterst. Er det kaldt kan en skibukse være et godt alternativ. En overtrekksbukse  beskytter også mot sprut slik at man godt kan sykle med dress under yttertøyet.

Når turen varer lenger er det viktigere å kle seg godt. Skal man sykle langt er det like selvsagt å ta på sykkelklær, som det er å ta på skiklær om man skal gå på ski. Jeg regner med at de som bruker “kondomdress” som skjellsord om syklister som kler seg hensiktsmessig, også mener at folk bør gå på ski i dress og slips, eventuelt med en lang frakk når det er kaldt. Å kle seg etter den aktivitet man driver er visst en fremmed tanke i den gjengen.

Lag på lag på lag er tingen. Jeg har merket meg at det ofte refereres til trelags-prinsippet: Godt undertøy for å transportere svette bort fra kroppen, et mellomlag for å isolere, og et vindtett lag ytterst. Vil man ha litt padding i buksene også på vinteren, er en sykkelunderbukse greit. Man skal som kjent ikke ha vanlig undertøy under en polstret sykkelbukse. Noen bruker en sykkelshorts som underbukse. Det var faktisk ikke så lett å finne sykkelunderbukser. De jeg klarte å spore opp i norske butikker var dyre (ca 500 kr pr stk). De er sikker bedre hvis man virkelig skal sykle langt. Men jeg valgte å kjøpe slike hos den franske sportskjeden Decathlon, hvor jeg fikk dem for under en 1/3 av det de jeg fant i Norge kostet.

Naturen gir oss det beste materialet for å lage vinterundertøy: Ull. Her valgte jeg å legge en del penger i å få stillongs og langermet trøye i merinoull. De er selvfølgelig grå, altså ikke bleket og ikke farget. Ull har den velsignede egenskapen at det holder varmen selv om det blir vått. Når jeg sykler opp til Grorud er det vanskelig å unngå at undertøyet blir ganske svett på turen opp, og det rekker ikke tørke i løpet av den timen vi spiller squash. Men når det er ull gjør det ikke noe at det litt fuktig når jeg tar det på igjen før jeg skal hjem. Vil du ikke ha ull, så velg superundertøy i kunststoff, som frakter fuktighet bort fra kroppen. Styr for all del unna bomull. Bomull suger til seg fuktighet og blir kaldt når det er fuktig.

Utenpå dette har jeg en lang sykkelbukse med sele og uten padding, og en langermet sykkeltrøye. Når vi sykler sitter vi ganske foroverbøyd. Det kan lett bli en glippe mellom bukse og det vi måtte ha på overkroppen. Det må vi unngå, særlig når det er kaldt. Nettopp derfor går en sykkelbukse ganske langt opp på ryggen. Og en sykkeltrøye er mye lenger bak enn foran, gjerne med litt strikk nederst for å hindre at den glir opp. Det er kanskje ikke det mest elegante, men absolutt det beste når man skal sykle. Hvor mye jeg tar utenpå, avhenger av temperaturen og hva jeg skal. Som regel har jeg på en dynejakke, eventuelt med en ekstra genser under. Er det veldig kaldt kan jeg også ta en overtrekksbukse utenpå sykkelbuksen, eventuelt et ekstra lag undertøy. Uansett hva jeg ellers har på, så har jeg en refleksvest utenpå.

En syklist beveger ikke så veldig mye på selve føttene. Det er litt som når man går på skøyter. Vi blir varme alle andre steder, men kan lett bli kalde på føttene. Varme sko er derfor viktig. Kjøp gjerne sko som er et nummer større enn de du bruker om sommeren, slik at det er plass til varme sokker i dem. Man kan også kjøpe skotrekk som et alternativ eller tillegg til å ha varme sokker. Det finnes skotrekk som primært er regntrekk og som derfor ikke hjelper så mye mot kulde, og det finnes skotrekk som isolerer mer mot kulde.

Jeg sykler selvfølgelig med hjelm. Sykkelhjelmer er gjerne laget for å gi god lufting til hodet, ikke for å holde hodet varmt. Om vinteren har vi ikke noe behov for gjennomtrekk i hjelmen. Jeg har derfor et trekk utenpå. Det finnes også flere varianter av luer som man kan ha under hjelmen. Jeg har lue som bare dekker hodet, og balaklava for kaldere dager. Det finnes også ansiktsmasker hvis det er skikkelig kaldt, men jeg har ikek forsøkt å bruke slike.

Selvfølgelig må man også ha noe varmt på hendene. Jeg har noen par Goretex-hansker i varierende tykkelse. Men pass på at de ikke har alt for tykke fingre, slik en del skihansker har. Med slike hansker kan det være litt vanskelig å få god kontroll med gir, bremser osv.

Jeg konstaterer at jeg pleier å ta på litt mer tøy enn det Rune Gjøs gjør i dette innslaget fra NRK Østlandssendingen. Vi får bare prøve oss fram og finne det som passer best for oss. Alle er ikke like — heldigvis.

I løpet av vinteren har jeg også konstatert at det går helt greit å ta med et par ski på sykkelen. Jeg har flere ganger syklet til et passende starsted for en skitur. Fra meg tar det stort sett kortere tid enn å reise med buss eller bane.

Før vinteren satte inn var jeg spent på hvordan dette ville bli, ikke minst hvor lenge jeg ville holde ut å bruke sykkel på min ukentlige tur til Grorud. Det går buss omtrent fra dør til dør, en reise med den kulturelt interessante 31-bussen som går fra Snarøya til Grorud. Men jeg har til nå ikke blitt fristet til å la sykkelen stå og ta bussen i stedet. Jeg får vel legge til at det tar omtrent like lang tid å sykle som å ta bussen opp til Grorud, og det langt fortere på sykkelen hjem igjen. Det har generelt vært en langt bedre opplevelse å sykle om vinteren enn jeg hadde ventet. Er været riktig regnfullt og surt, kunne man kanskje ønsket seg noe annet. Men jeg tar langt heller sykkelen enn å stå på en overfylt buss eller stå fast i bilkø. Noen ganger har jeg valgt å la sykkelen stå, og heller valgt å gå. Men det har ikke vært mange dagene.

Jeg forberedt meg mentalt på at det kunne bli litt tøft å sykle noen ganger. Men det har vært mye bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Det er faktisk en veldig god opplevelse å sykle, også om vinteren. Egentlig burde det ikke overraske. Folk går ut for å gå på ski i kaldt være uten annet mål enn at de skal gå på ski. Vintersykling gir noe av den samme opplevelsen, selv om vi ikke kommer ut i marka. Men i tillegg kommer vi faktisk fram dit vi skal, f.eks. på jobb, på en grei måte.

Noen dager kan det være slik at det ikke frister noe særlig å sette seg på sykkelen. Men det er på slike dager det er enda mindre fristende å stå som sild i tønne på en overfylt buss.

Print Friendly
  • Anonymous

    I forhold til frontlys kan jeg anbefale en Philips lampe som beskrevet her:
    http://swhs.home.xs4all.nl/fiets/tests/verlichting/koplampen_accu_afkapping/Philips_LED_bike_light/index_en.html

    Den er ikke den kraftigste lampen i verden med 300 lm, men den har en veldig god optikk for gatebruk. Til forskjell fra terrengsykkellys som er rundtstrålende (For å lyse opp grener o.l.) og som dermed tenderer til å blende* Så har denne lampen en lyskjegleform omtrent som nærlysene på en bil og lyser dermed kun på veien.

    *) Noen er kanskje ikke kjent med at moderne terrengsykkellys er blitt svært kraftige og dermed kan blende andre i trafikken. Lys i 500 lm og opp (Inklusive de billige magicshine lampene fra dealextreme/XXL) må rettes godt nedover og dimmes i trafikken.

  • Om refleks. Ja refleksvest er som regel tingen. Men i spesielle typer vær er det noen eldre bilister som ser refleksen du har nede om venstre ankel bedre. Gjerne på høyre også, forresten.

    Så “ned med refleksen” i betydningen “bruk alltid refleks så langt ned som du kan.”

  • Anonymous

    Det er notert. Jeg her ofte refleks nede ved ankelen også. Men det er fristende å si at de som har problemer med å se en refleksvest ikke bør få lov til å kjøre bil.

  • Jo, men det har de altså. Fikk en gang satt på briller som viste minimum-syn som er lovlig. Har aldri gått ut fra at en bilist ser meg etter det. Og det var på lyse dagen.

    Men det er også værforhold som kan gjøre dette: Tåke, regn. Da blir avstanden lyset når kortere. Billys (i alle fall nærlys) går på skrå nedover for ikke å blende. Det vil si at lysstrålene som treffer gatas overflate når lengst.

    Videre psykologi. Når en ser dårlig, er det naturlig å se på veien for å vite hvor en er. En fortauskant kan være det beste. Når bilføreren ser der, er det lurt å ha refleksen der.

  • Supert innlegg! Helt enig med snømåkingsproblematikken i sykkelfelt. Man blir ganske enskelt tvunget ut i veibanen, og der møter man ganske liten forståelse fra utålmodige billister. Dårlig snømåking skaper ganske enkelt et økt antall farlige situasjoner mellom billister og syklister. Stå på! 🙂

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Et halvår uten bil()

  • Martin

    Hei, har så sent som nå kommet over bloggen, og fint at noen setter ord på mye av det samme jeg tenker rundt sykling. Har bodd noen år ute i europeiske byer som faktisk gjennomfører en del av sin sykkelstrategi og det er deprimerende å se at det i Oslo fortsatt skurer og går i helt feil retning. Noe av det mest triste er å se det ekstremt dårlige veivedlikeholdet, vegvasking, måking, feiing av bygater. Hvordan klarer byer i land som er “konkurs” dette 100 ganger bedre enn norske byer? Er det eneste vi bryr oss om at det er pent til 17 mai?

    Ok, så har vi et annet klima, vi har snø, det har vi hatt i tusenvis av år, akkurat som i Danmark, Sverige, Finland etc. Likefullt er vintersykling i Køben og Stockholm null problem. Det er helt absurd at man faktisk må gå til innkjøp av vinterdekk til sykkelen for å sykle i sterkt trafikkerte byområder. Har vi ikke vinterfeiemaskiner i Oslo kommune? Her er et eksempel fra elskede København om hvordan vintervedlikehold gjennomføres: http://vimeo.com/17954162

    I tillegg finnes det flere “håndholdte maskiner”. Helårs veivedlikehold burde være et minstekrav til byer i Norge, ikke bare vinterstid. Dette krever hverken utredninger, innleide konsulenter, entreprenører, bompenger eller politiske betente bortprioriteringer av biler. Hvorfor skal det være så vanskelig?

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Oslo saboterer vintersyklistene()

  • Pingback: Sykkel er billig! | Olav Torvunds blogg()