Noen har gjort den store oppdagelsen at når man ser på innbyggertall som avgjør stemmerett så teller man de som bor i fylket, og ikke bare de som har stemmerett. Nordlysredaktør Anders Opdahl og fylkesråd i Troms Kent Gudmundsen (H) reagerer. Dette sier Anders Opdahl:

“… dersom vi skal ha et velfungerende demokratisk system hvor velgeren, altså den stemmeberettigede, skal føle at hans stemme utgjør en verdi, så må det også gjenspeiles i nasjonalforsamlingen. Noe annet vil være feil,”

Man kan undre seg over hvor prinsippløs og oppurtunistisk en regionavisredaktør kan være. Folk skal visst ikke telle med, for det er et problem for et velfungerende demokrati. Men at stemmer fra folk i hans region får økt stemmevekt fordi man gir stemmevekt til fjell og skog, det bekymrer visst ikke denne redaktøren.

Jeg er enig i at hver stemme bør telle mest mulig likt. Men når man mener det er et demokratisk problem om folk som faktisk bor i landet teller med selv om de ikke har stemmerett, mens det ikke er et demokratisk problem når man får stemmerett for skog og fjellvidder, da blir det et opportunisk og hyklerisk standpunkt. Ved forrige justering av mandatfordeling mellom fylkene ble det, om jeg husker rett, fra Nordlandshold argumentert med at det var så store havområder utenfor Nordland og at det også burde telle med. Nå husker ikke jeg hvem som sa dette, og skal ikke klistre den argumentasjonen på de som omtales her. Men det understreker likevel det absurde i at man legger vekt på areal.

Den nye mandatfordelingen korrigerer en ubalanse i valgsystemet som har gitt og fortsatt gir en del fylker for stor vekt. Det er fortsatt i utgangspunktet en skjevhet i systemet. Men det interessante er at den endringen man får ved neste valg faktisk gir en ganske god fordeling om vi tar utgangspunkt i antall stemmeberettigede. Jeg bruker her antall stemmeberettigede ved stortingsvalget 2009, da jeg ikke har funnet nyere tall. Innbyggertallt er pr 1.1.2012. Skal man være veldig pirkete kan det bli litt feil når man sammenligner befolkningen på to ulike tidspunkter. Men det er godt nok for en bloggkommentar.

Andelen som har stemmerett varierer ikke så veldig mye. På tabloid vis fokuserer man på antall utenlandske statsborgere. Men barn har heller ikke stemmerett. Svenske restaurantarbeidere har vel ikke så mange barn i snitt, noe som kanskje kan balansere ut tallene for hvem som ikke har stemmerett. I gjennomsnitt har 71,9% av innbyggerne stemmerett. Lavest andel er det i Akershus med 67,6%, tett fulgt av Oslo med 67,8%. Den høyeste andelen stemmeberettigede er det i Hedmark, med 76,2%.

Legger vi til grunn antall stemmeberettigede vil de justerte mandattallene faktisk gi en ganske riktig fordeling, med ett unntak: Finnmark er fortsatt sterkt overrepresentert. Det er 10.546 stemmeberettigede (14.757 innbyggere), som er halvparten av landsgjennomsnittet (20.423 / 28.460). Om Finnmarks mandater reduseres fra 5 til 3 vil de fortsatt være overrepresentert, men ikke i like sterk grad som i dag. Disse to mandatene burde ha gått til Vestfold og Østfold. Jeg kan ikke se noen grunn til at Finnmark skal ha flere representanter enn de mer folkerike fylkene Aust-Agder og Sogn og Fjordane (etter justeringen).

Den smule skjevhet som måten man teller befolkning på måtte føre til, balanserer mot den skjevhet som arealvekten fører til.

For meg er taktiske vurderinger av typen om dette er til fordel eller ulempe for den eller den partigrupperingen helt uinteresserant. Sammenetningen av Stortinget bør reflektere hva folk har stemt på, uten at man gir særfordeler til visse grupper.