Italia, Sykkelsport, Vin

I Vini del Giro d’Italia 2012 – 7. etappe: Der Afrika og Europa møtes.

3 Comments

Så er vi i gang for alvor. Om ventet snudde gårsdagens lagempo om på resultatlisten. Jeg hadde håpet at Taylor Phinney skulle beholde ledertrøyen, men må innrømme at det først og fremst er med tanke på hans lagmakerat Thor Hushovd. Men da må de kunne forskjellen mellom landeveissykling og terrengsyking.

Nå starter det egentlige Giro d’Italia, med første fellesstart i Italia. Det er flatt. Selv om det synes å være litt motbakke på slutten, så blir det nok massespurt i dag også.

Men vi skal videre. 7. etappe går fra Recanati til Rocca de Cambio.

Last ned større kart.

Afrika pres­ser på Europa på flere måter. Geo­lo­gisk skjer det ved at den afri­kanske kon­ti­nen­tal­pla­ten pres­ses mot og under den euro­pe­iske. I pro­ses­sen sky­ver Afrika Den ibe­riske og Den ita­li­enske halvøy foran seg. Der disse møter Europa for alvor, løf­tes lan­det til de to fjell­kje­dene Pyre­ne­ene og Alpene. Men områ­det er den afri­kanske kon­tine­tal­pla­ten sky­ves under den euro­pe­iske lig­ger litt len­ger syd — i det området vi nå beveger oss inn i. Derfor er dette geologisk et veldig urolig område.

6. april 2009 var det er jord­skjelv i Abruzzo som målte 5,8 på Rich­ters skala. Epi­sen­te­ret var i region­ho­ved­sta­den L’Aquila, som syklistene skal gjennom drøyt 20 km før mål. 308 per­soner omkom, og det var det mest døde­lige jord­skjel­vet i Ita­lia siden Irpinia-jorskjelvet i 1980, som vi skal komme tilbake til i morgen.

Dagens etappe starter i regionen Marche, hvor forrige etappe ender. Men mens vi i går holdt oss til hvitvin fra Marche, skal vi i dag ta for oss noen røde. Etappen starter i området Colli Maceratesi. Men det er liten produksjon av denne vinen selv om den kan dyrkes i et ganske stort område. Ut fra beskrivelsene virker den heller ikke så veldig interessant. Så vi lar den ligge.

Rosso Piceno kan produseres i et stort område. Både på forrige etappe og denne etappen sykler rytterne gjennom dette området. Men det er i den sydlige delen av Marche, rundt byen Ascoli Piceno vi kommer inn i hovedområdet Rosso Piceno Superiore. Det er ikke så langt unna der rytterne skal over første den klassifiserte toppen, for de som vil orientere seg i forhold til sykkeltraséen.

Fram til 1997 var bare Sangiovese tillatt i Rosso Piceno. Men da ble reglene endret, og nå tillates det opp til 70 % Montepulciano. Det var ut fra en erkjennelse av at det var vanskelig å produsere en Rosso Piceone med god nok kvalitet basert på Sangiovese. Nå dominerer Montepulciano. Vinen kan variere fra lys og lett til ganske mørk og konsentrert.

Vi skal så over i Abruzzo. Abruzzo er noe så sjelden til Italia å være som en oversiktlig vinregion. Når vi er her må vi innom den vinen som burde vært gjennomgangsvin for hele giroen: Rosé.

Målgangen er i de geografisk sammenfallende områdene for Montepulciano d’Abruzzo og Trebbiano d’Abruzzo. Vi vet vel så mye nå at dette bør være viner produsert på druene Montepulciano og Trebbiano, den første rød og den andre hvit.

I går var vi innom at mange viner har beteg­nel­ser som [drue] fra [dis­trikt] eller [vin­type] fra [dis­trikt]. Det gjør at det i de fleste til­fel­ler er rela­tivt enkelt å for­stå hva slags vin vi har med å gjøre — i alle fall om man er rime­lig kjent i ita­li­ensk geo­grafi og ita­li­enske drue­sor­ter. Men dette er Italia, så alt for oversiktlig kan det ikke være. Mon­te­pu­li­ciano d’Abruzzo er viner laget av druen Mon­te­pul­ciano i områ­det Abruzzo. Men vi har også Vino Nobile di Mon­te­pul­ciano, som er vin­ty­pen Vino Nobile fra områ­det rundt byen Mon­te­pul­ciano. Vino Nobile di Mon­te­pul­ciano er laget på druen San­giovese, som er mest kjent fra Chi­anti, altså ikke på druen Montepulciano. Jeg er neppe den eneste, som med Vino Nobile di Mon­te­pul­ciano som refe­ranse, har blitt over­ras­ket over hvor lette viner som Mon­te­pul­ciano d’Abruzzo kan være og hvor ulik den er Vino Nobile di Mon­te­pul­ciano, inn­til det gikk opp for meg at selv om de deler nav­net Mon­te­pul­ciano, så er det i den ene vinen en steds­re­fe­ranse, mens det i den andre er en dru­ere­fe­ranse.

For Trebbiano d’Abruzzo er det heller ikke så enkelt. Trebbiano skal være verdens nest vanligste drue. Skjønt om vi skal tro WineIntro er det størst beplantet areal med Airen, mens det kanskje produseres mer vin med Trebbiano. Om du ikke hadde hørt om verdens mest vanlige drue, Airen, så må jeg  erkjenne at det hadde ikke jeg heller. Men det er en av de aller mest vanlige druene i Spania, hvor den brukes både i vin- og brandyproduksjon. Men vi lar Airen henge og holder oss til Trebbiano.

Oz Clarke omtaler Trebbiano nokså nedlatende, og sier at det er en drue det er vanskelig å unngå. Det finnes utallige varianter av Trebbiano, slik at det er mer en gruppe av druesorter enn en enkelt sort. Den dyrkes mange steder og under ulike navn. I Frankrike er den kjent som Ugni Blanc, og den druen Cognac lages på. Den er også en av hoveddruene i Armagnac. (Jeg kan røpe av vi skal innom Armagnac i årets Tour de France, men det blir ikke før i juli.)

For å løfte forvirringen opp på et enda høyere nivå, så produseres den klassifiserte Trebbiano d’Abruzzo DOC ikke på Trebbiano, men på en drue som heter Bombino Bianco — det kunne nesten høres ut som “kunstnernavnet” på en av damene som Silvio Berlusconi driver “burleske leker” (er var det berlusce leker?) med. Men det er altså en drue. For å legge til litt ytterligere forvirring, så kaller de denne druen for Trebbiano d’Abruzzo i Abruzzo, men i følge min drueguru Oz Clarke er den ikke i familie med Trebbiano.

Alt dette er bare en lang innledning til å si at Trebbiano d’Abruzzo er en ganske uinteressant vin. I “Italiensk vin” sies det at må være lokalpatriot eller vinprodusent i femte generasjon for å si at dette er en av Italias mer interessante og kvalitetsførende viner. Jeg merker meg likevel at “Italian Wines 2012” gir høy score til Trebbiano d’Abruzzo fra Masciarelli. Den som vil se etter slik vin bør kanskje prøve noe fra denne produsenten. Men vi åpner ikke denne vinen.

Etter så mye negativt: Christer Berens beskriver i “Vin til maten” vinen som både frisk og apetittvekkende hvis den kommer fra en god produsent. Den er, fortsatt i følge Christer Berens, perfekt som aperitif, til reker, blåskjell og kalde forretter.

Den røde Montepulciano d’Abruzzo er et hyggelig bekjentskap. Den beste vinen produseres i underområdet Colline Teramane som ligger i det nord-østre hjørnet av hovedområdet. Syklistene passerer litt lenger inne i landet. Men så nøye behøver vi ikke være, og kan godt ta med en av de beste vinene fra regionen når vi først er her.

Den typiske Montepulciano d’Abruzzo er en middels fyldig og ganske fruktig rødvin uten særlig dybde og finesse. Den er ikke veldig spennende, men en helt grei vin som gjerne gir ganske god valuta for pengene. Men går man til noen av de bedre, da gjerne en Montepulciano d’Abruzzo Colline Teramane DOCG, kan man få en fyldige og kraftige viner med en fast struktur. Av pro­du­sen­ter som frem­he­ves som sær­lig gode nev­ner jeg Eduardo Valentini (Loreto Apru­tino), Edmido Pepe (Torano Nuovo), Gianni Mascia­relli (S. Mar­tino Sulle Mar­ruc­cina), Orlandi Con­tucci Ponno (Roseto Degli Abruzzi), Illu­mi­nati (Con­tro­guerra), Can­tina Tollo (Tollo) og Valle Reale (Popoli).

Da giroen startet i Danmark var Midt-Jylland kledd i rosa. Selvfølgelig hadde man også en egen vin til girostarten. Vinen var italiensk. Noe annet hadde vel vært utenkelig. Den vinen som var valgt ut var en rød Montepulciano d’Abruzzo. Det var en ganske fyldig utgave av denne vinen. Denne vinen var for meg en påminnelse om at Montepulciano d’Abruzzo kan variere fra en ganske lett til en ganske fyldig vin. Så helt enkelt skal det ikke være å finne fram til en vin.

I boken Kjøtt og vin anbefaler Toralf Bølgen og Trond Moi en montepulciano d’Abruzzo til Spagetti med kjøttsaus og til pizza med kjøttboller. Her er vi ved noe av det som så mange av oss liker ved det italienske kjøkken: En enkel, men velsmakende mat som følges av en enkel, men velsmakende vin.

Christer Berens beskriver den slik i “Vin til maten”: Saftig og smaksrik vin som er svært anvendelig til mat. Pasta, pizza, kylling og saftige svineretter roper nærmest etter denne vinen. Det lette utgavene går også bra til fisk, mens de fyldigere er best til okse og lam.

Når vi er i dette området skal vi også innom den vintypen som kanskje burde ha vært selve giro-vinen: Rosé. Vi skal ikke så mange år tilbake før jeg litt nedlatende så på rosévin som et “verken-eller-kompromiss”. Det var verken rødvin eller hvitvin, men noe relativt uinteressant som falt mellom disse vinene. Men heldigvis lærer man hele tiden. Jeg har blitt glad i rosévin. Om sommeren drikker jeg ofte rosévin til mat som jeg om vinteren ville ha drukket rødvin til. Og jeg er ikke alene. Rosevin har blitt en motevin.

Passende nok kom Vinmonopolets “Vinbladet” i rosa utgave omtrent da giroen startet, med tittelen “I roséens navn”. Når Vinmonopolet på denne måten spiller på tittelen “I rosens navn” får vi vel også minne om at forfatteren av den boken, Umberto Eco, er italiener. Han ble født i byen Alessandria i Piemonte. Vi får kanskje komme litt tilbake til ham når vi kommer til Piemonte.

Rosévin lages vanligvis i en forkortet rødvinsprosess, som i Vinbladet kalles skallkontaktmetoden. Skallet (og druekjernene?) er med i første del av gjæringsprosessen, men blir så silt fra. Dermed får man en lysere og lettere vin enn om skall og kjerner får være med i hele prosessen. For tre år siden ble det foreslått i EU å tillate produksjon av rosévin ved å blande rødvin og hvitvin, men forlsaget ble avvist. I USA og Australia er det ganske vanlig å produsere rosévin på denne måten. Du kan lese litt mer om rosévin i Vinmonopolets artikkel “Fokus på rosévin” og Vinklubben del 4: Bli kjent med rosé. Se også Geir Salvesens omtale av rosévin i “Maislipp på Vinmonopolet”.

Fem roséviner som viser noe av fargespekteret. To italienske og tre franske.

I Abruzzo lages en rosévin på Montepulciano. Rosévin merket cerasuolo er ganske mørk, nesten som en lys rødvin. Navnet cerasuolo kommer fra det lokale uttrykket cirasce, som betyr kirsebærfarget. Vinbladet anbefaler slik rosévin til salat med tomat og mozarella. Dette er Vinmonopolets utvalg av Montepulciano d’Abruzzo.

For turistinformasjon om Recanati, se ViaMichelin.

Det er to bøker man bør ha om man vil orientere seg om italiensk vin. Italiensk vin og Gambero Rosso Italian wines 2012. I tillegg til disse vil jeg nevne noen bøker som dekker bestemte områder, når vi kommer til disse.

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.

Gambero Rosso Italian Wines 2012

Som tittelen antyder, så er dette en en kjøpsguide for italienske viner. Den omtaler 20.000 viner fra 2.350 produsenter — langt mer enn det er sunt å smake på i løpet av et år. Skal man orientere seg i gode kjøp av italiensk vin er det denne boken man bør ha. Bestill den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.