I Vini del Giro d’Italia 2012 – 11. etappe: Toscana og Chianti

En knøttliten italiener, Domenico Pozzovivo, vant gårsdagens etappe. I følge Johan Kaggestad veier han 49 kg. I følge Wikipedia er han 1,65m høy. Det siste tror jeg ikke så mye på. Podiedamene var et hode høyere enn ham, og høye er ikke disse damene. Vår mann, den norskættede Ryder Hesjedal, beholdt den rosa ledertrøeyen.

Men vi skal inn i et av Italias mest interessante vinområder: Toscana. 11. etappe starter der 10. etappe sluttet, i  Assisi og går til Montecatini Terme.

Last ned større kart.

Vi starter der forrige etappe sluttet, og vi er fortsatt i Umbria og Assisi. Men dagens etappe går inn i et av store vinområdene: Toscana. Vi hopper derfor over “frokosten”, og konsentrerer oss om Toscana.

Jeg har flere ganger klaget litt over at jeg ikke har detaljerte nok kart over vinområdene i Italia. Jeg er derfor ikke helt sikker på om vi kommer inn i Toscana slik at vi passerer den østligste delen av Montepulciano, eller om vi passerer akkurat litt øst for dette området. Skal jeg være ærlig, så tror jeg vi er akkurat litt utenfor. Men vi tar det med likevel.

Vino Nobile di Montepulciano — nobel vin fra Montepulciano. Jeg nevnte den forvirrende dobbeltbetydningen av Montepulciano da vi var i Abruzzo. Men vi tåler sikkert en liten repetisjon. Italiensk vin har ofte navn som [drue] fra [distrikt] eller [vintype] fra [område]. Det som gjør Montepulciano så forvirrende er at det kan være både en drue og et distrikt (området rundt byen Montepulciano). Hadde man enda laget hovedvinen i Montepulciano på druen Monepulciano, så hadde det ikke vært så forvirrende. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. Vino Nobile de Montepulciano er laget (hovedsaklig) på den druen som dominerer i Toscana, nemlig Sangiovese.

På sitt beste er Vino Nobile di Montepulciano en av de virkelig store viner. Men om jeg skal holde meg til de som har brukt mer tid på italiensk vin enn jeg har, så har den ikke hengt helt med de senere årene, om vi sammenligner med andre kvalitetsviner. Kvaliteten har forbedret seg også for Vino Nobile, men ikke like mye som for andre viner fra regionen. Den var en ubestridt nr 2 etter Brunello di Montalcino, men den forsvarer visst ikke lenger den plassen.

Vino Nobile skal ha minst 70% Sangiovese, men kan ha opp til 100 % av denne druen. Jeg forbinder Vino Nobile med en mørk, kraftig og saftig vin med en viss kirsebærkarakter. Stilen kan variere ganske mye, alt etter drueblanding, grad av fatlagring, osv.

En litt enklere vin er Rosso di Montepulciano, altså rødvin fra Montepulciano.

I Trond Moi og Toralf Bølgens bok Kjøtt og vin presenterer de lammekoteletter med fetaost, agurksalat og potetsalat, og til denne retten anbefaler de en Rosso di Montepulciano. Vurderingen er at lammekoteletter trenger en vin med litt motstand, altså tanniner, og fetaosten trenger syre. Og en Rosso di Montepulciano ble deres valg. De sier at vinen er laget på en drue som heter Prugnolo Gentile (varsom pryl?), som er bare nok et navn på Sangiovese.

Til timainastekt hjortefilet med sopp og madeirasaus foreslår de å gå et hakk opp, til en fullmoden Vino nobile di Montepulciano.

Vi kommer enten direkte inn i Cortona eller fra Montepulciano og inn i Cortona.

Cortona er et underområde i Valdichiana. Så når vi forlater Cortona fortsetter vi i Valdichiana.

Hvis man kjenner ett vin-område i Toscana, så er det det vi nå skal inn i: Chianti. Skjønt skal vi være pirkete, så ser det ut som om etappen ganske lenge følger dalen langs elven Arno, som er en korridor hvor det ikke dyrkes klassifisert vin, selv om det er klassifiserte vinmarker på begge sider av denne korridoren. Men så pirkete behøver vi ikke å være.

For mange i min generasjon var italiensk vin lenge synonymt med Chianti. Bastflaskene var effektiv for å selge vinen til et ukritisk publikum. Den spesielle flasken ga vinen identitet. Fra min interrail-tur gjennom Italia i 1974 husker jeg at det var “Birrrrrrra, Chianti Vino” alle selgerne ropte da de gikk langs toget når det sto på stasjonen, også om vi var langt fra Toscana og Chianti. Men da man ville ha fokus på innholdet og ikke flasken, da ble flasken heller et hinder — akkurat som amforaen i Marches Verdicchio-vin. Det var nok en dårlig vin som solgte til turister og andre pga flasken. Chianti var ganske sørgelige saker til et stykke ut på 80-tallet. Det var kvantet før kvalitet, og det ble også brukt hvite druer i blandingen — opptil 30% var tillatt. I dag blandes det ikke hvite druer i Chianti. Den skal bestå av minst 75% Sangiovese, i Chianti Classico minst 80%.

Egentlig er denne bastflasken helt idiotisk, for den gjør det umulig å legge flaskene vannrett i en reol — slik man bør legge vin om den skal lagres. Det ga kanskje en rustikk sjarm når italienske restauranter hadde Chianti-flasker hengende i kroker i taket. Men ikke bra for lagring av vin.

Nå ser vi knapt denne en gang så karakteristiske bastflasken. Jeg kan ikke huske å ha sett slike flasker på Vinmonopolet på veldig lenge. Chianti tappes for det meste på vanlige flasker. Og Chianti har blitt en vin som slett ikke trenger bastskjørt for å bli lagt merke til.

Kjernen i Chianti er Chianti Classico. Som ellers i Italia betegner Classico det opprinnelige, og vanligvis det beste området. Kvalitetskravene er gjerne strengere i et classico-område.

Chianti preges først og fremst av Sangiovese-druen, med dens fruktighet og kirsebæraktige smak. Men igjen kan stilen variere mye. Den er gjennomgående kraftigere i Classico-området.

På veien gjennom Chianti-området sneier syklistene Pietravia. Det er et ganske nytt DOC-område (fra 2005), så vi har ikke sett hvordan dette vil markere seg ennå.

Det er en del området i Chianti, utenfor Classico-området, som har rett til å sette navn på underområde på etikettene. Man det varierer i hvor stor grad dette faktisk gjøres, og det behøver heller ikke bety at vinen er så mye bedre enn andre Chianti-viner. Så vi går ikke ned i detaljene her, selv om syklistene skal gjennom noen slike underområder.

Vi kan igjen gå tilbake til Trond Moi og Toralf Bølgens bok Kjøtt og vin. De anbefaler en god Chianti Classico til kalvefilét med kremet portvinsaus og shitake. Den har god smakskonsentrasjon uten å være tung, er fyldig og syrlig med akkurat nok tanniner. Den samme vinen anbefales til krydderglasert andebryst med appelsinsaus. (Her er min tilberedning av andebryst, om noen skulle være interessert.)

Til biff med nøtteløk anbefaler de anbefaler en “ikke alt for purung Chianti Classico”.  Denne retten serveres uten saus, noe som gjør den ganske lett selv om det er biff. En vin med avdempede tanniner og godt med fruktsyre passer flott til dette.

Til en annen rett, grillspyd med urtemarinert ytrefilét og mascarponekrem, er Bølgen & Mois anbefaling en Chianti fra område Ruffino, som ligger litt nord-øst for dagens trasé gjennom Toscana. Kjøttet krever tanniner, mascarponekremen syre. Chianti fra Ruffino er gjerne litt lettere enn de fra Classico.

Christer Berens har som tidligere nevnt en liste med “20 fulltreffere” i boken “Vin til maten” . En av disse fulltrefferne er kalv og Chianti. Det var også vår middag den dagen dette innlegget ferdigstilles, dagen før publisering: Langtidsstekt kalv med bl.a. østerssopp, grønn asparges og en relativt lett rødvinssaus — og en Chianti Ruffino. Det var en helt utmerket kombinasjon.

Vinmonopolet anbefaler Chianti til Lam.

I Toscana kommer vi ikke utenom begrepet “Super-Toscaner”. Disse viser at vinlovgivning kan være et tveegget sverd. Det sikrer at man tilfredsstiller visse definerte krav. Men det kan også bli en tvangstrøye som hindrer utvikling. Mange har f.eks. eksperimentert med andre druesorter enn de tradisjonelle, med stort hell.

Sassicaia fra området Bolgheri, nærmere kysten enn der vi er nå, var vel den første “Super-Toscaner”. Dette er en vin laget på Cabernet Sauvignon, og er et av mange eksempler på at noen har vist at de kan lage “like god “Bordeaux-vin” som i Bordeaux”. Den er slik sett i samme gruppe som Torres’ Mas La Plana i Spania (Penedes),  Mas de Dau­mas Gassac i Languedoc og Gajas “Darmagi” fra Piedmonte. De er utmerkede viner, men ganske fjerne fra lokal vintradisjon. Derfor er jeg litt ambivalent i forhold til disse vinene.

Villa Antinoris “Tiganello” er etter mitt syn mer interssant, fordi den er basert på lokale druer, men med andre druer i blandingen enn det som er tillatt for klassifisert vin. I denne er det 80 % Sangiovese, 15 % Cabernet Sauvignon og 5 % Cabernet Franc. Villa Antinori har tatt sin Santa Christina ut av Chianti Classico klassifiseringen. Den er laget på 90 % Sangiovese, men de resterende 10 % er Merlot, en drue som ikke tillates i en Chianti. Om jeg husker rett, så var også den som ganske enkelt heter Villa Antinori tidligere klassifisert som Chianti Classico. Hoveddruen er Sangiovese, men i tillegg bruker de nå Cabernet Suvignon, Merlot og Syrah, som ikke er tillatt i en Chianti. Ved å ta vinen ut av klassifikasjonen står produsenten friere, også til å forbedre vinen. For en liten produsent er nok klassifiseringen viktig. Men for en stor og velrenommert produsent med et sterkt merkenavn som Villa Antinori betyr det mindre. Kanskje trenger Chianti Antinori mer enn Antinori trenger Chianti? Aperitif har en omtale av noen viner fra Cavalli under overskriften “Moteriktig supertoscaner”.

Mot slutten skal syklistene gjennom to hvitvinsområder. Det første er Bianco dell’Empolese. Det produseres både en tørr og en søt hvitvin på Trebbiano. Men det er ikke så lett å finne informasjon om denne, hvilket tyder på at den ikke er så veldig interessant. Det andre området er Bianco della Valdinievole. Men jeg finner ikke ut stort mer om denne heller.

Toscana er først og fremst kjent for sine rødviner. Men vi skal ikke glemme de hvite. I boken “Fisk og vin” er Bølgen & Moi flere ganger innom chardonnay fra Toscana, som et alternativ til langt dyrere chardonnay fra Burgund. Til Smørstekte kamskjell med gulrot-hasselnøttsalat og persillecoulis anbefales en tørr, men rund og anstendig eiket chardonnay. Som de skriver, så kan man alltid finne en slik vin i Burgund. Men de foreslår heller å gå for en litt påkostet utgave fra Toscana. Tilsvarende foreslås for Blåmuggostgratinerte østers. Til Skalldyrrisotto og Sjøkrepssuppe er anbefalingen ikke mer presis enn en moderne italiens chardonnay som har vært på eikefat fordi retten krever en vin med mye smak, men man kan sikkert velge en fra Toscana. Til Fisk og skalldyrsuppe er det enda mer generelt: En chardonnay med et snev av eik, fra hvor som helst i verden. Men da kan man kanskje gå til et område som generelt er rimeligere enn Toscana.

Vi er i år ikke innom en av de mest spennende vinene fra Toscana: Brunello di Montalcino. Det er så mye spennende vin fra Toscana at det ikke er noen grunn til å gå langt vekk fra dagens etappe. Vi kommer sikkert innom her også en gang, så jeg skal ikke skrive om Brunello denne gangen. Men jeg synes det er grunn til å nevne at det nettopp, i mars 2012, har kommet en bok om Brunello di Montalcino, som bør være av interesse for mange som er interessert i italiensk vin. Den kan bestilles fra Amazon UK.

Men når jeg likevel nevner Brunello: Brunello di Montalcino er et navn av typen [drue] fra [sted], altså vin laget på druen Brunello i Montalcino. Så dette burde være enkelt. Men vi er i Italia. Brunello er det lokale navnet på Sangiovese, og Sangiovese er den dominerende druen i Toscana. Ikke nok med at det er mange druer i Italia, de skal ha mange ulike navn på de samme druene også — selv innenfor samme region.

Jeg vil også nevne boken “The Finest Wines of Tuscany and Central Italy”. Skjønt det ser ut til at boken er utsolgt, og bare tilgjengelig brukt. Det er en bok som har fokus på produsentene, og de beste produsentene med sine viner presenteres i alfabetisk rekkefølge innenfor hvert sitt område. Det betyr at man ikke finner så mye “hverdagsvin” i denne boken, men det er den mest grundige boken jeg har funnet om viner fra Toscana — i alle fall for oss som ikke leser italiensk. Også den kan bestilles fra Amazon UK.

Selvfølgelig er Toscana også gitt stor plass i bøker om italiensk vin mer generelt.

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsenkom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen.

Gambero Rosso Italian Wines 2012

Som tittelen antyder, så er dette en en kjøpsguide for italienske viner. Den omtaler 20.000 viner fra 2.350 produsenter — langt mer enn det er sunt å smake på i løpet av et år. Skal man orientere seg i gode kjøp av italiensk vin er det denne boken man bør ha. Bestill den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2012

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly