[section_title title=Vålerenga]Vi følger gang- og sykkelveien videre, på sydsiden av Vålerenga kirke. Det er mulig å ta en liten avstikker for å finne geocachen Synnøve Finden Fabrikken.

Etter dette kommer vi til et lite stykke hvor det er blandet trafikk. Men det er så liten trafikk her at det ikke spiller noen rolle.

Der Smålensgata og Enebakkveien så vidt berører hverandre kan vi bare krysse over og følge turveien videre. Her har man satt opp fysiske sperrer for å hindre bilister i å kjøre over fortauet og bruke noen av veiene som snikveier. Det er bra. Det er alt for naivt å tro at det er tilstrekkelig bare å sette opp et skilt som sier at det er forbudt å kjøre. Jeg har en mistanke om at de som er de raskeste til å kjøre slike steder med bil hvor det ikke er lov også er de bilister som er de første til å klage om en syklist ikke holder seg 100 % til trafikkreglene. Det er også bra at kommunen ikke bare har satt opp slike stygge betongklosser som vi så alt for ofte ser i Oslo når veier sperres for å hindre gjennomgangstrafikk.

Hvis jeg hadde syklet for å komme fram fra A til B og ikke for å være på tur, så hadde jeg fulgt Enenbakkveien herfra til Galgeberg, og enten Åkebergveien eller Sankt Hallvards gt (som Strømsveien nå har skiftet navn til), videre mot byen. Men i dag holder vi oss på turveien.

Å sykle mellom en nedtagget mur og et nedtagget gjerde mot jernbanen kan knapt kalles en idyll. Men det er en vei som er skjermet mot biltrafikk, og det er et hovedpoeng i valget av denne ruten.

Det blir snart litt bedre.