Også i år har Johan Kaggestad og Hans Petter Bakketeig kommet med sin Røff guide til Tour de France, nå for årgang 2012. Nytt av året er at de også har med Michael Boogerd på laget, som kan fortelle om Tour de France fra en (tidligere) deltagers perspektiv.

Før jeg går inn på innholdet i boken er det fristende å si litt om ekspertkommentatorer. Noen tidligere utøvere er gode kommentatorer. Holder vi oss til Tour de France er det nok å nevne Dag Otto Lauritzen, selv om han ikke har den rollen. Som TV-personlighet fyller Dag Otto langt mer enn ekspertkommentatorrollen. (Men jeg har hatt gleden av å ha Dag Otto som personlig ekspertkommentator under lagtempoen i Montpellier i 2009, og da lærte jeg virkelig mye om lagtempo.) Kanskje er det noe med sykkel og TV. Vi har ikke hatt så mange norske proffsyklister. At to av disse, Dag Otto og Dag Erik Pedersen, har fremstått som store TV-personligheter er vel mer enn hva noen annen idrett kan vise til. (Kanskje man må være syklist og ha Dag som et av fornavnene?)

Men generelt synes jeg at trenere ofte er de beste ekspertkommentatorene. Men geg har verken erfaring som utøver, trener eller som ekspertkommentator — og det tror jeg mange skal være glade for. Så det blir litt spekulativ synsing. En utøver skal kunne gjøre de riktige tingene, men ikke nødvendigvis kunne forklare hva han eller hun gjør. Det er noen eksempler på utøvere som har vært nær katastrofale som ekspertkommentatorer, uten at jeg skal nevne navn. En god trener behøver ikke nødvendigvis å ha vært en ener som utøver. (Jeg tror ikke Stein Johnsen var en god skøyteløper, men han regnes likevel som far til de norske “skøyterevolusjonen”.) Men jeg innbiller meg at det en god trener virkelig må kunne, er å se hva utøverne gjør, både det som er riktig og det som er feil. Han eller hun må kunne se små, men viktige detaljer som vi andre er i stand til å oppdage. Som trener må man kunne formidle dette på en klar måte til utøveren, som TV-kommentator må man kunne formidle dette til TV-seerne. En trener skal inspirere, men likevel være realistisk og nøktern. Akkurat som man skal kunne være entusiastisk og inspirerende overfor TV-seere, men samtidig være nøkternt realistisk. Derfor kan et par som Christian Paasche og Johan Kaggestad utfylle hverandre så godt som de gjør.

Men tilbake til boken.

Boken er delt inn i tre hoveddeler. Første del, som jeg vil tro vil være den viktigste for mange, er Etappene. I disse kapitlene kommer først Kaggestad vurderer. Det er en vurdering av hver enkelt etappe, om hvordan den sansynligvis kommer til å forløpe og hvilke typer ryttere som vil være i fokus. Men boken er skrevet litt for tidlig til at det er mulig å peke ut klare favoritter. Det er heller ikke så mye laktatverdier i teksten. Men han kommer nok tilbake til det senere. Vær klar over det!

Vi får så et innskutt avsnitt Allo allo, om et eller annet ved Frankrike som ikke har noen med syklister å gjøre. Det kan være slikt som fransk trafikk eller fransk historie. Johan Kaggestad har et hus i Syd-Frankrike, så vidt jeg vet i nærheten av Perpignan, så han har nærkontakt med fransk kultur langt ut over Tour de France.

Zoom er fortellinger om enkelthendelser fra Tour de France.

Michael Boogert forteller om sine erfaringer, enten det er om da Lance Armstrong ble sint på Rabobank eller om hvordan det er å sykle inn på Champs Ellysées.

Under noen, men ikke alle etappene er det Dypdykk, med mer tekniske beskrivelser av sider ved syklingen, f.eks. utforkjøring eller tempoetappen.

Endelig er det Tour Trivia, med akkurat det som tittelen sier.

Del to handler om rytterne. Det er favorittene (til sammenlagtseier), kandidater til den grønne poengtrøyen og andre sentrale ryttere. Det sier seg selv at dette må bli potensielle favoritter og kandidater, i og med at boken (i følge forordet) er ferdigstilt i april 2012. På det tidspunktet visste vi f.eks. ikke at Thor Hushovd ikke vil kjøre årets Tour de France, vi hadde ikke sett Bradley Wiggins’ maktdemonstrasjon i Dauphiné Liberé eller hvor god form Edvald Boasson Hagen for tiden viser. Men vi får vite en del om syklister som kommer til å bli sentrale, samt en del om syklister som ikke kommer til å bli sentrale likevel. For meg var det f.eks. interessant å kunne lese at Bradley Wiggins er en habil gitarist. Personlig synes jeg sykkel og gitar er en utmerket kombinasjon, og det gir Bradley Wiggins noen ekstra favorittpoeng hos meg.

Siste delen handler om lagene. Da boken ble skrevet visste ingen hvem som faktisk ville komme til å sykle Tour de France for de enkelte lagene, og det er fortsatt ikke avklart. Så det må nødvendigvis bli ganske generelt.

Jeg har lest boken på skrå, i den grad det kan kalles å lese en bok. Jeg vil ha den med meg når jeg skal følge de enkelte etapper, og det er vel det den er best egnet til.

Når man leser slike bøker gir det alltid en viss tilfredsstillelse å kunne plukke på faktafeil. I boken nevnes seks syklistbiografier som det av høyst ulike grunner kan være interessant å lese, og biografien (selvbiografi med ghost-writer) om Floyd Landis er en av de som nevnes. Der står det at Floyd Landis er mormoner. Det er han ikke. Han er mennonitt. Menonitter ligner på Amish, men er ikke fullt så sære. Blant annet aksepterer de å bli tatt bilde av, noe Amish-folket vanligvis ikke gjør. Og de har litt mer kontakt med andre. Men de holder til i det samme området i Pennsylvania, og siden mennonittene er mer tilgjengelige enn amish-folket, er det gjerne mennonittene som informerer oss andre. Når jeg tilfeldigvis vet dette er det fordi jeg for noen år siden var på en guidet tur i Amish-området i Pennsylvania (hvor Floyd Landis kommer fra) med en mennonitt-jente som guide. Men det er detaljer som ikke er viktige.

Jeg kommer til å bruke Røff guide til Tour de France 2012 når jeg forbereder meg til å følge Tour de France og ha den for hånden når jeg skal følge rittet, og jeg er sikker på at mange andre også vil ha glede av den.

Og om noen måtte lure: Jeg kommer til å drikke meg rundt Frankrike, med virtuell tur og reelt drikke, også under årets Tour de France. Følg med på denne bloggen fra 27. juni (jeg starter som vanlig litt før syklistene). Siden rittet starter i Belgia er det vel ikke noen stor overraskelse at vi kommer til å ta noen øl før vi kommer til vinen i årets Tour de France.

Når jeg er inne på bøker tar jeg også med boken Moun­tain High, med under­tit­tel Europe’s grea­test cycle climbs. Det er en beskri­velse av Euro­pas 50 mest kjente fjell­over­gan­ger, i alle fall de fjell­over­gan­gene som er mest kjent for syk­kel­in­ter­es­serte. Vi får beskri­vel­ser, his­to­rikk, bil­der og tek­niske beskri­vel­ser. Dette er en flott bok om man drøm­mer om å sykle noen av disse bak­kene, om man litt mer kon­kret vur­de­rer å gjøre det, om man plan­leg­ger å se syk­lis­ter på nært hold  — eller om man bare vil sitte i sofaen og se andre slite seg opp disse bakkene.

[TdF-historie]