Høyesteretts dom i Tripp-Trapp saken

Så har Høyesteretts dom i Tripp-Trapp saken blitt lagt ut på nett, og det har vært mulig å lese den. Jeg har tidligere omtalt saken, før Høyesteretts dom forelå, her. Stridsspørsmålet var om stolen “Oliver” til høyre på bildet, krenket en eventuell opphavsrett til stolen “Tripp-Trapp”, til venstre.

Dommen er enstemmig og Stokke / Opsvik fikk medhold på alle de tre viktige punktene:

  • Tripp-Trapp stolen er et åndsverk.
  • Oliver er en krenkeslse av opphavsretten til Tripp-Trapp.
  • Trumf bruk av utsagnet “Denne flotte barnestolen vokser med barnet ditt” krenket Stokkes emerett til varemerket “Stolen som vokser med barnet”.

Høyesterett har siste ord i rettstvister. Slik er det, og sånn sett har de alltid “rett”. Men det betyr ikke at deres standpunkt er udiskutabelt og at man ikke kan være uenig. Jeg synes dommen er problematisk og den er ikke godt skrevet. Jeg har for så vidt hele tiden ment at saken ligger i grenseland, og har ikke villet gi uttrykk for et klart standpunkt til spørsmålet om Tripp-Trapp er vernet og om Oliver eventuelt krenker en slik rett. Men man blir ikke så veldig mye klokere av begrunnelsen i dommen. Jeg hadde håpet at den i alle fall skulle kunne gi bedre veiledning for fremtidig praksis.

Man får ikke opphavsrett for tekniske løsninger eller designelementer som er diktert av funksjon. En stol må ha en sitteflate, og den må ha ben eller en annen anordning som gjør at den står støtt. Den kan også ha ryggstøtte og eventuelt armlener. Alle kan lage stoler som baserer seg på disse prinsippene.

At man i stedet for fire ben har to skråstilte stag med en plate eller en annen innretning som gjør at den står støtt på gulvet, er heller ikke spesielt originalt. Jeg har av dommen lært at dette kalles et cantilever-prinsipp. Når jeg skriver dette sitter jeg i vår leilighet i Frankrike. Her har vi noen barkrakker med et slikt grunndesign. De fulgte med leiligheten da vi kjøpte den, så jeg vet ikke hvor de kommer fra. De her heller ikke spesielt originale. Jeg har sett tilsvarende mange steder. For meg er det ganske åpenbart at denne løsningen — som også har den egenskap at den gir en viss fjæring når konstruksjonen er i stål — ikke er opphavsrettslig vernet.

På vår barkrakk er det også en fotstøtte som er festet til det skråstilte staget. Også dette er er et funksjonelt element som alle fritt kan benytte.

Krakken har ikke noen ryggstøtte. Men det hadde ikke vært noe i veien for å ha en ryggstøtte som f.eks. på denne barkrakken, som står på fire vanlige ben.

På vår barkrakk er avstanden mellom de to bærestagene liten. Sitteflaten er på toppen, fotstøtten foran. De er ikke plassert mellom stagene, som på Tripp-Trapp. Men det å plassere sitteflaten og eventuelt en fotstøtte mellom bærestagene vil også være en funksjonell løsning som ikke har opphavsrettslig vern.

Fra vårt noe begrensede utvalg av møbler tar jeg med en klappstol av aller billigste sort fra IKEA, som vi har flere av her og hjemme i Oslo. Det er slike som nesten ikke koster noe, og som er kjekke å ha hvis man har et selskap med flere folk enn man har ordentlige soler til. Også er er det skråstag, sitteflaten og en ryggstøtte er plassert mellom stagene, ganske likt som på Tripp-Trapp stolen, men løsningen for å få stolen til å stå er her en annen.

Men jeg kan hente fram nok en billig IKEA-stol.

Etter at vi hadde brukt en del mer penger enn vi egentlig hadde planlagt på å kjøpe en umøblert leilighet, måtte vi kjøpe noe billig som kunne fungere inntil likviditeten ble litt bedre. Da ble det blant annet disse. Her er sidestagene bøyd, men den tekniske grunnkonstruksjonen er ganske lik Tripp-Trapp, blant annet med stag, stenger eller hva man kaller det som holder de to sidestagene og dermed hele konstruksjonen sammen.

Dette at jeg ikke behøver å gå ut av vår egen leilighet for å finne stoler som har mange av de grunnleggende designelementene, synes jeg i seg selv er en bekreftelse på at de ikke er spesielt originale.

At stoler er regulerbare er heller ikke noe nytt. På enhver kontorstol av en viss kvalitet kan man regulere høyden på setet. Dersom det er en fotstøtte er det heller ikke uvanlig at disse kan reguleres. Det kunne godt ha vært en reguleringsmekanisme på våre barkrakker, uten at jeg helt ser poenget med å ha dem.

Hvor original idéen om å kunne regulere både sittehøyde og fotstøtte på en slik stol er, vet jeg ikke. Men uansett er det en idé, og idéer er heller ikke opphavsrettslig vernet. Det er heller ikke helt uvanlig at barnestoler kan reguleres, nettopp for at stolen skal kunne vokse med barnet, eller tilpasses til at barnet vokser.

Alt dette er frie elementer. Stokke / Opsvik har hatt patent på festeanordningen på sin stol. Men et pantet kan maksimalt forlenges slik at det til sammen varer i 20 år. Man kan gjerne diskutere slike frister og mene at de er for korte eller for lange. Jeg er ikke fremmed for at vernetiden for patent kunne ha vært lenger, tatt i betraktning at det tar tid å gå fra teknologi til produkt, og det kan ta tid å innarbeide et produkt i markedet. Tilsvarende synes jeg at opphavsretten varer alt for lenge når den varer 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Men fristene er som de er, uansett hva jeg og andre måtte mene om disse.

Patentet er utløpt. Noen av grunntanken bak patentsystemet er at man får en tidsbegrenset enerett mot å stille sin oppfinnelse til disposisjon for samfunnet. Alle patenter offentliggjøres og når tiden er ute så er den ute. Da kan hvem som helst fritt utnytte patentet.

Om jeg skal oppsummere så langt, kommer jeg til dette:

  • De skråstilte bærestagene med en cantilever-konstruksjon er en teknisk løsning, og dessuten ikke original for Tripp-Trapp.
  • Om jeg våger meg på å spekulere litt, så vil jeg anta at valget av skråstag er hensiktsmessig ut fra funksjonen, fordi det nærmest automatisk til større horisontal avstand mellom elementene når den vertikale avstanden øker, og at den dermed tilpasses personens størrelse. Sannsynligvis vil vinkel i noen grad være styrt ut fra slike hensyn.
  • At to sidestag er festet sammen med noen tverrstag eller -bjelker og at sitteflate, ryggstøtte m.m. bidrar til å stabilisere konstruksjonen, er en teknisk løsning og ikke original. Jeg antar også at plasseringen av disse tverrelementene i stor grad dikteres av hensynet til å lage en stødig konstruksjon, men det har jeg ikke sett nærmere på.
  • Man kan selvfølgelig velge mellom mange materialtyper. Min barkrakk har ramme av metall, klappstolen av enkelt tre, lenestolen (i den grad den billigste IKEA-stolen kan fortjene en slik betegnelse) er laget av limtre.
  • Å plassere sitteflate, ryggstøtte og fotstøtte mellom stagene er en teknisk løsning, kanskje en idé. Som designelement er de ikke originale.
  • At sitteflate og fotstøtte er justerbare er neppe originalt, og uansett bare en idé. Mye av den konkrete utformingen vil uansett måtte bli diktert av funksjon.

Høyesterett diskuterer i liten grad hvilke elementer som er fri. Det synes jeg er en svakhet ved dommen.

Det spørsmålet som Høyesterett burde ha stilt klarere, og som er det springende punkt i saken, er hva som representerer en original, skapende innsats ut over å kombinere nevnte elementer på en funksjonell måte.

Spørsmålet er to-delt, og er helt parallelt med spørsmålet i den klassiske dommen på dette området, Rt 1962 s. 964 om Wegners sybord. I vår sak er spørsmålet først om Tripp-Trapp er opphavsrettslig vernet, og hvis ja, om Oliver krenket denne retten. I Wegner saken var spørsmålet om Wegners sybord var opphavsrettslig vernet, og hvis ja, om sybordet “Bjørg” krenket Wegners opphavsrett. Jeg synes førstvoterende i Wegner-saken formulerer problemstilling nr 1 på en forbilledlig måte på s. 966:

“Når jeg da på denne bakgrunn skal ta standpunkt til om Wegners bord er et åndsverk i lovens forstand, vil jeg først understreke at selve idéen om en kombinasjon av sofabord og sybord ikke isolert sett kan få rettsvern etter åndsverksloven; så vidt  jeg har forstått, hevdes dette heller ikke av de ankende parter. Men det samme må etter min mening også gjelde idéene om den runde sykurven i peddigrør og plasseringen av denne kurven i en treramme under skuffen på bordet. Jeg finner ikke grunn til å behandle spørsmålet om det her dreiet seg om mer eller mindre kjente elementer ved møbler av denne typen. Etter min oppfatning kan nemlig en opphavsrett for Wegner ikke under noen omstendighet gå så langt, at de idéer som her er kommet til uttrykk får rettsvern etter vår åndsverkslov, således at andre av den grunn er avskåret fra å bruke de samme idéer. Slik jeg ser det, er man her utenfor det kunstneriske område. “

Førstvoterende fortsatte så:

“Spørsmålet blir så om Wegners bord av andre grunner går inn under bestemmelsene i åndsverksloven. Her finner jeg grunn til å peke på at selve den håndverksmessige eller fabrikkmessige utførelse av bordet ligger på et meget høyt plan. Men heller ikke dette får noen avgjørende betydning etter åndsverksloven. Avgjørende for vurderingen blir her om Wegner – bortsett fra den mer teknisk betonte kombinasjon av elementene – ved sin formgivning er kommet frem til et bord som etter en helhetsbedømmelse må karakteriseres som et åndsverk i lovens forstand. Således som jeg forstår loven, må det i et tilfelle som dette kreves at opphavsmannens idéer har realisert seg på en slik måte at det ved hans verk er skapt noe originalt av kunstnerisk verdi.”

Høyesterett konkluderte med at Wegners bord var et opphavsrettslig vernet åndsverk.

Etter dette gikk førstvoterende over til vurdering 2, om bordet “Bjørg” var en ettergjøring av Wegners sybord. Wegner-saken ble avgjort etter åndsverkloven av 1930, men dommeren tok utgangspunkt i en bestemmelsen som tilsvarer dagens åndsverklov § 4 første ledd, som i dag lyder:

“Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet. “

Med dette utgangspunktet fortsetter førstvoterende på s. 968-969:

“Som jeg tidligere har sagt og som også lagmannsretten fremhever, omfatter ikke Wegners opphavsrett idéene om kombinasjonen sybord-sofabord, sykurven i peddigmateriale og kurvens plasering. Dette er idéer som etter min oppfatning hvem som helst kunne bruke uten hinder av reglene i åndsverksloven. At Rolf Sand hadde fått kjennskap til disse idéer ved å se Wegners bord på utstillingen i København og ved å ha katalogen med fotografiet av dette bordet foran seg da han laget « Bjørg », kan i denne forbindelse ikke spille noen rolle. Videre må det være klart at Sand som andre måtte kunne lage sitt bord i vår tids enkle stil.

Under disse omstendigheter måtte bordene bli så vidt like at det var en viss fare for forveksling. Men dette er etter åndsverksloven ikke tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger en ulovlig etterligning. “

I denne saken konkluderte Høyesterett med at Wegners sybord var vernet, men at “Bjørg” ikke var en etterligning som krenket opphavsretten til dette.

Jeg synes at Høyesterett i Wegner-saken evnet å stille spørsmålet langt bedre og mer presist enn hva man har gjort i Tripp-Trapp saken.

Fra disse utgangspunktene må man over i en skjønnsmessig vurdering både av verkshøydespørsmålet og av krenkelsesspørsmålet. Den må bli konkret, og det er ikke til å unngå at den får et visst preg av synsing. I begge sakene har man støttet seg til sakkyndige, og det er ikke overraskende at begge parter stiller med sakkyndige og at disse har kommet til motsatte konklusjoner.

Men hadde jeg skullet avgjøre Tripp-Trapp saken ville jeg nok ha kommet til en “Wegner-løsning”: Tripp-Trapp stolen er opphavsrettslig vernet, men at “Oliver” bare utnytter idéer og frie elementer uten å krenke denne opphavsretten. Jeg synes dommen går for langt i å gi vern for det som i realiteten er idéer, tekniske løsninger og designelementer diktert av funkjson. Begrunnelsen er lite presis, og dommen gir derfor liten veiledning i hvor langt man kan gå i å utnytte frie elementer til et konkurrerende produkt med tilsvarende funksjonelle egenskaper.

Jeg synes også at varemerkespørsmålet er underlig. Det er underlig at et utsagn som “Stolen som vokser med barnet” i det hele tatt har blitt registrert. Dette er etter min vurdering en rent funksjonell beskrivelse. “PC’en du kan ta med deg”, “Paraplyen du kan slå sammen”, “Stolen som kan stables”, “Bilen som ikke ruster” — alt det er utsagn av samme type og er etter min mening rent beskrivende. Når man aksepterer en slik beskrivelse burde det bare vært den ordrette formuleringen som eventuelt skulle hatt vern, ikke et beskrivende utsagn om at en stol vokser med barnet. Men her er det også noen prosessuelle spørsmål som gjør at prøvingen blir begrenset. Jeg går derfor ikke nærmere inn i dette spørsmålet.

Artikkelen er også publisert på Bing Hodnelands nettsider.

Print Friendly
  • Geir Kielland

    Hei Olav,
    Gode kommentarer til dommen som jeg lett kan si meg enig i.
    Dommen fremstår som en meget betydelig utvidelse av vernet for brukskunstgjenstander med tildels stort potensiale for utilsiktede og etter mitt skjønn uønskede konsekvenser. Kort sagt, når HR legger listen for ulovlig etterlikning så lavt er det nok mange andre frembringelser som plutseli,g og uten tvil overraskende, står i fare for å kunne anses som en ulovlig etterlikning. Slik bred monopolisering av uttrykksformer og konstruksjons/designprinsipper for brukskunst gir neppe en heldig effekt på sikt.
    Avgjørelsen i varemerkespørsmålet synes også meget merkverdig. “Stolen som vokser med barnet” burde antagelig ikke vært tillatt registrert i det hele tatt. Uansett burde et slikt deskriptivt og lite særpreget ordmerke vært ansett for å ha et meget smalt vern. Avgjørelsen blir da dobbelt underlig når det ikke en gang var tale om en ordrett gjengivelse av det registrerte ordmerket, men bare at noen av de samme ordene var benyttet i en deskriptiv omtalen av Oliver-stolens egenskaper. Således, om man skal ta denne Høyestrettsavgjørelsen på ordet, innebærer den både en overraskende utvidelse av det varemerkerettslige vernet så vel som av opphavsrettslig vern for brukskunstgjenstander. Blir spennende å se fortsettelsen og rekkevidden av denne dommen.
    Fortsatt god sommer!

  • Har ikke lest dommen, men hvis stolen er et åndsverk, er en offentliggjøring av bilde av Tripp-Trapp-stolen et opphavsrettsbrudd (i omtale som ikke omfattes av sitatrett)?

    Spørsmålet dukket opp i denne diskusjonen:
    https://no.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Torget#Slette_bilde_av_stol.3F

  • Niels Petter Liset

    Hei, Harald. Var dette et seriøst spørsmål? Et bilde av stolen kan jo ikke være et brudd på opphavsretten, det må vel være mer på linje med et bilde av en bok: Selv om det ikke er tvil om at boken er et åndsverk, så vil ikke et bilde av boka krenke forfatterens opphavsrett.

    (Unntaket må jo da være hvis det var et bilde av hver enkelt side i boka (dvs. at boka var scannet inn), for da kan man jo lese boka vha. bildene, noe som gjør at publikum ikke ville kjøpe boka. Analogien med stolen virker her ikke lenger: Samme hvor mange bilder man publiserer av en stol, vil man aldri kunne bildene til det stolen er tenkt for, dvs. sitte på dem. (Eller, det kan man jo, hvis man stabler alle arkene oppå hverandre — men blir jo unektelig noe annet, det tror jeg ingen vil være uenig i!))

    Dette var i hvert fall bedømmelse av det hele, håper det er noen nyttige diskusjoner på Wikipedia også! 😉

  • OlavTorvund

    Et bilde av et åndsverk er et eksemplar av det åndsverket som avbildes. Et bilde av en bok vil være et eksemplar av bokomslaget, men ikke av teksten i boken.

  • Niels Petter Liset

    Takk for oppklaring! Sånn går det når man (les: jeg) forsøker seg på 100 % ukvalifisert synsing!