Les vins du Tour de France 2012: 6. etappe: Årets champagne-etappe

Så ble det bare nesten for Edvald i går også. 3. plass søndag, 2. plass i går. Det er vanvittig bra. Men sykkel er en sport hvor 2. og 3. plasser betyr lite eller ingen ting. Det er bare vinneren som blir husket.

Edvald tapte nok også på den siste velten, selv om den ikke hindret ham direkte. Tejay van Garderen lå såpass langt bak at han neppe ville fått samme tid i mål som Edvald, hadde det ikke vært for velten. Hindres man av velt de siste tre kilometerne får man samme tid som de man var sammen med da uhellet skjedde. Denne regelen gjorde at mange, blant andre Tejay van Garderen, fikk samme tid som Edvald. Cykling Weekly forklarer regelen her.

Vi skal ikke klage. Hadde Edvald blitt hindret av velten, men takket være denne regelen ikke hadde tapt tid, da hadde vi syntes det var helt flott. Noen ganger tjener man på en slik regel, andre ganger ikke. Og det er greit at den som uforskyldt blir hindret av andres velt på et kritisk tidspunkt ikke taper tid på dette. Men det er likevel litt ergerlig at Edvald Boasson Hagen sannsynligvis kunne ha syklet dagens etappe i den hvite ungdomstrøyen om det ikke hadde vært for denne velten. Han ligger bare ett lite sekund bak Tejay van Garderen.

Dagens etappe er litt småkuppert. Men etter en liten utforbakke er det helt flatt de siste fire kilometerne. Det er nok en etappe hvor vind kan få betydning. Men værmeldingen sier “svak vind”, så den blir neppe den store utfordringen.Her blir nok en ny massesspurt, hvor Mark Cavendish igjen kan måle krefter med Peter Sagan og andre sprintere.

Men vi ligger igjen foran syklistene. Mens de fortsatt må holde seg til øl, har vi endelig kommet til vinen. Og det er ikke en hvilken som helst vin. Det er champagne. 6. etappe går fra Épernay til Metz.

Se Michelin for turistinformasjon om Épernay og Metz.

 

Når vi endelig kommer til vinen blir det med et smell. Skjønt champagne skal ikke åpnes med et smell, bare med et lite poff. Man holder i korken og vrir flasken. Om man ikke har vært så dum at man har ristet flasken først, blir det bare et lite poff og ikke noe søl. Boblene skal ned i glasset. Champagne skal ikke sprutes rundt slik man kan se på diverse premieutdelinger, hvor man søler bort det som andre har lagt ned så mye arbeidet i å skape.

Épernay er den nest-viktigste byen i Champagne, etter Reims. I alle fall er den det når vi holder oss til vinen champagne, og ikke til mer traurige administrative forhold.

Vi må slå fast noen utgangspunkter. Det lages musserende vin mange steder. Vi finner gode muserende viner fra andre regioner i Frankrike og fra andre land. I alle land som produserer vin lages det også musserende vin. Men bare musserende vin laget etter nærmere bestemte regler innenfor området Champagne er champagne. Annen musserende vin kan kalles cremant, cava eller noe annet, men ikke champagne.

Champagne lages av tre typer druer. Det er de to røde druene Pinot Noir og Pinot Meunier og den hvite Chardonnay. Av historiske grunner er også noen andre druer tillatt, men de betyr ingen ting i praksis. Fargestoffene sitter i drueskallet. Lar man skallet fra røde druer gjære med mosten, trekkes det farge og smak ut av skallet. Skilles mosten fra skallet før gjæring, får vi en hvit vin, selv om den er laget på røde druer. All champagne lages i utgangspunktet som hvitvin.

Champagne ligger langt nord slik at druene ikke får noen mulighet til å bli veldig modne. I praksis betyr det at det er lite sukker i druene. Det er tillatt å tilsette noe sukker før gjæring, såkalt chaptalisering. Resultatet er en temmelig sur vin. Når vinen er utgjæret faller døde gjærsopper til bunns. Champagne lagres med dette bunnfallet i minimum 15 måneder. Det bidrar til champagnens spesielle smak, men et snev av gjærbakst. Vinen klares, tilsettes litt sukker og gjær, for så å tappes på flaske. Denne annengangsgjæringen på flaske gir vinen kullsyre. Champagnen modnes gjerne ganske lenge på flaske etter tapping også, før den sendes ut på markedet. Det er ikke helt uten grunn av champagne er dyrt.

Også annengangsgjæringen gir bunnfall. Flasken snus og vris sakte til den blir stående på hodet, slik at bunnfallet synker ned i halsen. I gamle dager ble flaskene rotert manuelt. I dag skjer det med roboter, unntatt for enkelte prestisjechampagner. Men det er fortsatt den manuelle håndteringen man pleier å vise på bilder. Når alt bunnfallet har samlet seg i halsen fryses denne delen av flasken raskt og kraftig ned, slik at bunnfallet fryser i en isklump. Flasken åpnes, isklumpen nærmest skytes ut av flasken og det etterfylles litt vin på flasken før den igjen korkes.

Det er tre hovedområder for vindyrking i Champagne: Vallée de la Marne, Montagne du Reims og Côte des Blancs. I tillegg er det en del mindre områder. Enkelte vinmarker er klassifisert som Grand Cru, noen som Premier Cru og resten er ordinære vinmarker — i den grad vinmarker i Champagne kan kalles ordinære.

I Champagne er det mange drueprodusenter, visstnok 16.000, og et langt mindre antall champagnehus. Champagnehusene kan eie noen vinmarker. Men for det meste kjøper de druer fra drueprodusentene som de så lager vin av. Champagnehusene er opptatt av å ha sin stil. Ulike viner blandes for å gi husets stil, og blandingen kan variere etter hvordan vinen er det året. De kan blande vin laget på ulike druer, fra forskjellige områder og fra flere årganger. Derfor velger man champagne etter produsent, ikke etter vinmarker — i alle fall så lenge vi holder oss til standardchampagne.

Bare i ekstra gode år lages vintage champagne, eller årgangschampagne. Da skal vinen være fra dette året, og ikke blandes med andre årganger. Det er bare den beste vinen fra de beste årene som selges som årgangschampagne. Den er selvsagt dyr. Men jeg smakte nylig en Lanson Gold Label Brut Vintage 2002. Når en så god champagne selges på Vinmonopolet for “bare” 419 kr, da er det nesten et røverkjøp.

Er champagnen merket Grand Cru skal den laget av viner fra Grand Cru vinmarker, men det kan fortsatt være viner fra flere forskjellige Grand Cru vinmarker og ulike årganger. Tilsvarende er det når en vin er merket Premier Cru. Det finnes også noen viner laget på druer fra nærmere angitte vinmarker. Men da snakker vi om viner som er ekstremt dyre, også i champagne-målsestokk. Vinmonopolets dyreste champagne, Krug Clos d’Ambonnay 1998, er en slik vin. Du kan skaffe deg en flaske for den nette sum av 13.900 kr.

Av champagnehus i Épernay nevner jeg først Moët & Chandon. Dette er det klart største champagnehuset, med en produksjon som er over dobbelt så stor som nummer to (Veuve Cliquout i Reims). Dette er først og fremst industriproduksjon, og det kan nok spørres om ikke kvantiteten her går noe på bekostning av kvaliteten.

Moët & Chandon produserer også prestisjechampagnen Dom Perrignon. Dette er en utmerket champagne. Men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at dette har blitt en champagne for de som gjerne vil vise at de har mye penger, men som kanskje ikke kan så mye om champagne.

Men Louis Roederers Cristal har vel overtatt rollen som “bling-bling” champagnen for de som bare er opptatt av å vise at de har mye penger. Historien om Louis Roederers Cristal får du her, presentert av John Kaare Hoversholm og produsert av Finn Erik Rognan for TV2 til TdF 2010:

Pol Roger og Mercier er to andre store champagnehus i Épernay. Nicolas Feuilette er et stort kooperativ. Men jeg minner om at disse husene i stor grad kjøper druer fra et stort antall produsenter spredt over hele Champagne, så de har ikke noen veldig klar stedstilknytning.

Det kan være verdt å prøve champagne fra mindre produsenter, som gjerne er lokalisert utenfor de to byene Reims og Épernay. De kan ofte gi bedre valuta for pengene enn champagne fra de store champagnehuset. En slik produsent, som er populær i Norge, er Guy Charlemagne. De holder til i Le-Mesnil-sur-Oger, som ligger noen kilometer syd for Épernay.

Côte des Blancs strekker seg seg sydover fra Epernay, og kan være et fint sted å starte når startbyen er Epernay. Området har sitt navn fordi det er det veldig kalkholdig område. Det er nærmest hvitt. Men det er også det området som er best egnet for dykring av den hvite druen Chardonnay. De fleste champagner er hvite, selv om de også er laget med røde druer. En champagne laget av bare hvite druer, som i praksis betyr bare av Chardonnay, betegnes som Blanc de Blancs, altså hvit av hvite. I og med at det dyrkes mye Chardonnay i Côte de Blancs, er det ikke overraskende at man fra produsenter herfra får en del Blanc de Blancs champagne. De har typisk en frisk syrlighet med sitrustoner og gjerne mineralitet i smaken. De er utmerkede som aperitif på en fin sommerdag, og kan gjerne drikkes til f.eks. skalldyr.

En Blanc de Blancs som jeg synes er et meget godt kjøp til 256,- kr er Diebolt-Vallois Blanc de Blancs Brut, som kommer fra en produsent i Cramant, drøye 5 km syd for Épernay. Det er en champagne med lite restsukker, altså en champagne som er tørrere enn det man vanligvis forbinder med tørr champagne. Det er selvfølgelig ikke en av de mest komplekse champagner — det får man ikke til den prisen. Men det er en tørr, frisk champagne som passer fint om sommeren.

Fra Épernay setter rytterne kursen mot nord-øst. Vi kommer etter bare et par kilometer inn i området Ay, hvor det er flere interessante champagnehus. Jeg skal nøye meg med ett: Bollinger.

Bollinger er interessant av flere grunner. Det viktigste er selvfølgelig at de lager en utmerket champagne. Jeg nevnte at de fleste store champagnehus kjøper druer fra drueprodusenter. Bollinger får 70 % av sine druer fra egne vinmarker. Noen av deres vinmarker skal gi helt spektakulære viner. Men da skal vi nok høyere opp i pris enn jeg har beveget meg.

Deres stil er en helt annen en vi finner i Blanc de Blancs champagnen. Vi kan ta en omvei om et annet ytterpunkt i champagneproduksjonen: Blanc de Noirs. Blanc de Noirs er en hvit champagne laget bare på røde druer. Her kan det være to druer, Pinot Noir og Pinot Meunier. Av disse anses Pinot Noir for  være den beste. En Blanc de Noirs har mer frukt, særlig med hint av røde bær, gjerne mer kropp, men mindre syre enn en Blanc de Blancs. Det produseres ikke like mye Blanc de Noirs som Blanc de Blancs. Skal jeg være ærlig, så forstår jeg godt at det er slik. Jeg synes ikke dette er de mest spennende champagnene. Etter min smak trenger en champagne noe av den friskheten som Chardonnay bidrar med. Men vil man vite litt mer om champagne kan det være nyttig å markere ytterpunktene, og så vite at de fleste champagner er en blanding av de to.

Under en champagnesmaking nylig smakte vi bl.a. en Serge Mathieu Blanc de Noirs Brut og en Ruinart Blanc de Blancs Brut mot hverandre, nettopp for å få fram kontrasten. Etter å ha smakt begge vinene slo vi det som var igjen i glassene sammen slik at vi fikk omtrent 50/50 Pinot Noir og Chardonnay. På en måte er det vel nesten helligbrøde å gjøre slikt, men blandingen ble faktisk ganske så god.

Så tilbake til Bollinger. De har alltid en høy andel Pinot Noir i sine champagner, minst 50 %. De er også et av de få, og så vidt jeg vet den eneste av de større produsentene, som gjærer sin vin på eikefat. Alle andre gjærer vinen på ståltanker. Deres champagner er relativt kraftige i smaken (jeg har ikke smakt alle champagnene fra Bollinger, men tar sjansen på at de som vet mer om dette enn meg vet hva de snakker om).  Hvis jeg skal velge champagne til mat er Bollinger en god kandidat. Og kanskje vil jeg velge en litt kraftigere champagne med ikke alt for markert syre når det nye året skal skåles inn på nyttårsaften, mens den friskere Blanc de Blancs kan være et bedre valg om sommeren. Men god champagne er godt, uansett årstid!

Det er flere som har litt den samme stilen. Gosset, som også holder til i Ay, er også et godt valg. Men en grunn til å velge nettopp Bollinger til Tour de France er Elisabeth Law Bollinger, eller Lily Bollinger som hun er mer kjent som. Hun er en av de kjente enkene i Champagne (Veuve Qliquot er vel den mest kjente). Hun ble født i 1899. For en kvinne i hennes generasjon var det å bli bedriftsleder ikke et nærliggende yrkesvalg. Man ble det da stort sett heller ikke, med mindre man, som henne, ble enke og overtok ledelsen av bedriften etter sin avdøde mann. Lily Bollinger ble enke i ung alder og ledet champagnehuset Bollinger i mer enn 40 år. Hun sto vel ikke ved roret helt til hun døde i 1977, men ledet bedriften i alle fall til et stykke inn på 70-tallet. Under hennes ledelse befestet Bollinger sin posisjon som et av de beste champagnehusene, hun kjøpte opp mange vinmarker og produksjonen ble doblet i den tiden hun ledet bedriften.

Når jeg fremhever Lily Bollinger i forbindelse med Tour de France er det ikke minst fordi hun var kjent for sin sykkel. Når hun skulle ut å inspisere arbeidet på en av vinmarkene, valgte hun gjerne sykkel.

Lily Bollinger står også for en av de mest siterte uttalelser om champagne, som hun kom med til en engelsk avis på 1950-tallet. Den tåler å gjentas:

“I drink it when I’m happy and when I’m sad. Sometimes I drink it when I am alone. When I have company I consider it obligatory. I trifle with it if I’m not hungry and drink it when I am. Otherwise I never touch it — unless I’m thirsty.”

Vi kan også få champagne rosé. Men også denne lages i utgangspunktet som en hvitvin. Den blir så tilsatt rødvin, gjerne laget på Pinot Noir. Det kan gjerne være rundt 7 % rødvin i en champagne rosé. Ellers når man lager rosévin er det ikke tillatt i EU å lage den på denne måten. Jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig begeistret for rosé champagne, selv om jeg i de senere år har begynt å sette stor pris på rosévin i sin alminnelighet. Den har ikke den friskheten jeg liker i champagne.

Men tilsier anledningen rosé, så drikker jeg gjerne rosé champagne. Da vi i mai i år besøkte en god venn som bor i Lemvig i Danmark, helt tilfeldig akkurat den helgen Giro d’Italia passerte gjennom denne byen, rett foran hennes hage, måtte det bli noe rosa. Det burde selvfølgelig ha vært en italiensk musserende rosé, helst en Franciacorta. Men det hadde de selvfølgelig ikke i tax-free butikken på Gardermoen, så det måtte bli rosé champagne, i det tilfellet Veuve Cliquot. Det var ikke noe problem å drikke champagne rosé til Giro d’Italia, og fargen passet helt fint!

Vi kunne tatt med flere champagnehus på vår vei gjennom Champagne. Men vi får stoppe her. Jeg nevner at dagens trasé også går gjennom byen Châlons-en-Champagne. Det er departementshovedstaden i departementet Marne, hvor champagne ligger. Men de produserer ikke champagne der, og vi er ikke så interessert i franske byråkrater og departementspolitikere. Så vi sykler bare forbi.

Etter Champagne blir det vi måtte finne av vin langs resten av dagens etappe en nedtur. Så vi bryr oss ikke om den. Vi venter med den til dagen derpå, og kommer tilbake til noe av den i morgen.

Om man ikke vil drikke champagne før start kan man kanskje fikse sykkelen på denne måten og få en champagnesykkel?

For den som vil vite mer om champagne anbefales praktboken Champagne av Geir Gjerdrum. Han skriver om hvorfor champagne har en slik enestående posisjon. Videre om champagnesmaking, druesorter og jordsmonn, de ulike stilartene og vinene, mytene, glamouren, de store champagnehusene og de små produsentene. Han tar oss med på en reise til landsbyene og vinmarkene.

The Finest Wines Of Champagne av Michael Edwards er en bok som kan anbefales for de som synes det er helt greit å lese engelsk. Denne boken har dessuten en hyggelig pris – £ 14 fra Amazon UK.

Det kom i 2011 en ny bok på engelsk om champagne av Fritz Gubler som heter Great, Grand & Famous Champagne: Behind the Bubbles. Men jeg kjenner ikke den boken og har derfor ikke noen mening om den. Men den gir inntrykk av å være en “coffe table book”. Eller kanskje det bør hete “champagne table book” i denne sammenhengen?

Toralf Bølgen har også skrevet en bok om champagne. Men så vidt jeg vet er den ikke lenger tilgjengelig.

Det sies gjerne at champagne passer til all mat. Det er i grunnen sant — i alle fall all mat som det kan passe med vin til.

Jeg har vært på middag hvor det har blitt servert ulike champagner til hver rett (det var en middag hvor Ruinard skulle presentere noe av sin champagne). Jeg har også vært på matkurs med Lars Barmen hvor temaet har vært “Mat som passer til champagne”. Det er ganske utrolig hvordan champagne passer til veldig forskjellig mat. Østers og champagne er en klassiker. Men en av Lars Barmens favoritter er wienerpølser og champagne, og det fungerer overraskende godt. Man må bare droppe ketchup, for tomat og vin er vanskelig.

Trond Moi og Toralf Bølgen anbefaler i sin bok Kjøtt og vin champagne til farserte morkler med kjørvel og Noilly Prat-buljong. De anbefaler en champagne med en rund og rik stil, gjerne Bollinger eller Gosset. Vi har allerede vært innom begge to. De produseres begge i byen Ay like nord for Épernay, så det er helt greie valg til denne etappen.

Det franske sykkelbladet Le Cycle kom i mai med en ekstrautgave om “Les Plus Beaux Parcours de France”, altså de vakreste sykkelrutene i Frankrike. De har med en runde på 105 km med utgangspunkt Épernay. Den går til Oger, Vertus, Coligny, Aulnizeux, Étoges, Montmort-Lucy, Mareuil-en-Brie, Ibny-Comblizy, Port-à-Binson, Vuciennes, St-Martin-d’Ablois og tilbake til Épernay. Den er klassifisert med vanskelighetsgrad fire av fem.

På vår musikalske rundreise tar vi en avstikker til Reims. Her ble den kanskje viktigste komponisten på 1300-tallet, Guillaume de Machaut, født. Han var født ca i år 1300. Folkeregisterne var dårlig utbygget på den tiden, så vi mangler ofte presis informasjon om når de ble født. For de som rakk å bli berømte før de døde, har vi mer presis informasjon om når og hvor de døde.

Guillaume de Machaut var si sin samtid og en god del år etter sin død mer kjent som poet enn som komponist. Han omtales noen ganger som en poet som også komponerte musikk. Kronologien går litt i surr når den ikke faller sammen med rekkefølgen på etappene i Tour de France, men det må vi leve med. Guillaume de Machaut tilhører generasjonen før Johannes Ockghem, som vi var innom i går.

Guillaume de Machaut markerer en milepæl i musikkhistorien ved at han var den første som komponerte en messe, Messe de Nostre Dame, som et helhetlig verk med de deler som messen har vært satt sammen av i all senere kirkemusikk. (Men denne strukturen følger vel liturgien i en katolsk messe, om jeg har forstått det rett.) Det var ikke den første messen, men den første som var komponert som en helhet og ikke bare satt sammen av ulike enkeltdeler.

Jeg har valgt Kyrie-satsen. For igjen å gi litt ekstra til musikknerdene har jeg valgt et klipp med Marcel Pérès/Ensemble Organum hvor notene vises sammen med musikken.

Men Guillaume de Machaut er en av de komponister som får være representert med to verk. Han representerte en stil som de selv ga navnet Ars Nova, etter å ha gitt tidligere generasjoner betegnelsen Ars Antiqua. Vi kommer til Ars Antiqua i morgen — det var dette problemet med krøllete kronologi igjen.

Et element i Ars Nova er isorytme. Jeg erkjenner at jeg her er på tynn is. Men min forståelse er at man har repterende rytmiske fraser, og gjerne to (eller flere) ulike fraser som går parallelt og fra tid til annen møtes. Jeg får også legg til at jeg i min søken etter litt mer informasjon om dette temaet kom over komponisten Philippe de Vitry, som kom fra det samme området og skal ha blitt kreditert for å finne opp denne teknikken. Men han var inntil nylig helt ukjent for meg, så jeg noterer meg bare at det var nok en komponist som jeg ikke vet noe om. Jeg holder meg til Guillaume de Machaut. Hans “Quant en Moy” er en isorytmisk motett hvor to tekster med hver sin melodi synges over hverandre. Det er ganske sært. Det har blitt sagt at man må fram til 1950-tallet for igjen å finne en like komplisert musikk. Men jeg kan ikke nok om dette til verken å bekrefte eller tilbakevise en slik påstand.

Jeg kan ikke dy meg for å ta med en gitarist som har vært blant mine favoritter i mange år: John Renbourn. Han har spilt mye musikk fra middelalderen og renessansen. Men det slår meg at han f.eks. i “The Lady and the Unicorn” kanskje står i større gjeld til Guillaume de Machaut enn han selv har gitt uttrykk for. Men også her må det mer forskning til. Og uansett har det gått mer en 70 år siden utløpet av Guillaume de Machauts dødsår, så noe opphavsrettsproblem er det i alle fall ikke.

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly