Les vins du Tour de France 2012: 9. Kamp mot klokken i klokkebyen

Når det starter med velt i nøytral sone før etappen egentlig har startet, da må man nesten regne med mer velt når det virkelig drar seg til. Slik det så ut i dag skal man bare være glade for at ingen ble alvorlig skadet. Det var selvfølgelig ergerlig at Edvald Boasson Hagen var en av de som ble heftet av dagens velt, og dermed i praksis ligger for langt bak i kampen om den hvite ungdomstrøyen. Men han slapp i alle fall unna selve velten.

I dag blir det nok noe helt annet. Det er bare en forsmak på hva som venter i virkelige fjell. Men med målgang på toppen av en førstekategori blir det nok ikke noen massespurt.

Dette blir nok siste dagen vi ser Fabian Cancellara i gult under denne touren. Kanskje skal han hjelpe hvem det nå måtte være RadioShack satser på denne gangen til den siste stigningen. Men derfra og inn bør han kjøre så billig som mulig til toppen og spare krefter til den etappen vi har kommet til. 9. etappe er en 38 km tempoetappe fra Arc-et-Senans til Besançon.

 

På fransk kalles en tempoetappe for contre le montre, som betyr mot klokken. Det passer fint at en slik etappe går i mål og tiden tas i Besançon. For dette har vært en klokkeby. En gang var det en betydelig klokkeprodusjon her. Det er ikke så mye igjen av den. Men Philippe Lebru har gjenopplivet tradisjonen og har etablert selskapet Utinam. Det er også et klokkemuseum i Besançon: Musée du Temps. Mens man i Norge snakker om hvorvidt man skal bygge høyhastighetstog, bygger man i Europa. Besançon ble koblet til det franske TGV-nettet i desember 2011. På den nye stasjonen er det klokke fra Utinam: Lamatrice-Utiniam.

Vi er strengt tatt litt nord for vinområdene i Jura. De ender omtrent 10 km syd for starten på dagens etappe. Men så nøye kan man ikke være.

Vinområdet Jura strekker seg omtrent nord-syd. Det er ca 80km langt og 2–4 km bredt.

Det er fire geografiske AOC-områder og to viner med AOC-status. Côtes-du-Jura strekker seg hele veien fra nord til sør. Jeg oppfatter det slik at man også her har et hierarki med Côtes-du-Jura som basis-AOC, mens de tre beste områdene har egen AOC-status. Disse tre andre er Arbois, Chateau Chalon og L’Etoile.

Arbois var det første området som fikk AOC-status i Frankrike og er den største av Jura-appellationene. Det produseres omtrent 70% rød og 30% hvit vin. En av mine svenske venner har fortalt at hvitvin fra Arbois anbefales til jule- og påskesild.

I Chateau-Chalon produseres bare Vin-Jaune (gul vin) som lages av druen Savagnin. Denne vinen skal ligge mer enn seks år på eikefat, som ikke fylles helt opp. De får et  får et florlag på toppen som beskytter mot oksydering under denne lagringen. Vinen kan minne om en fihno sherry. Vin Jaune tappes på spesielle flasker som kalles Clavelin og rommer 62 cl. Flaskestørrelsen er visstnok valgt for å vise hvor mye vin som har blitt borte under lagringen, slik at det man vanligvis får på en 75cl flaske nå bare fyller 62cl. Bresse-kylling og Vin Jaune er en lokal kombinasjon.

Til Tour de France 2010, da man også var i Jura, om enn litt lenger syd, laget Finn Erik Rognan og Nis J Nesse, med John Kaare Hoversholm som reporter, denne filmen om Vin Jaune for TV2. I filmen sier at de Vin Jaune ikke er å få i Norge. Den er å få nå. Sist jeg sjekket hadde Vinmonopolet har tre Vin Jaune i sine lister, skjønt to av dem var merket som “utsolgt fra leverandør”.

En annen spesialitet i Jura er Vin-Paille. Dette betyr “strå-vin”. Druene, som kan være savagnin, chardonnay og poulsard, ble tradisjonelt tørket på stråmatter innendørs i 2-3 måneder. Vannet fordamper og druene blir omtrent som rosiner, med veldig høyt sukkerinnhold. Dette gir en søt vin. I dag brukes gjerne andre materialer enn strå for å lage tørkematter for vinen, men ellers er prosessen den samme.

I L’Etoile dyrkes mest Chardonnay, men også noe Savagnin og Poulsard.

Crémant du Jura er en musserende vin med egen AOC-status. Den kan lages i hele det klassifiserte området og alle fem druetyper er tillatt. I den hvite må det være minst 50% Chardonnay, mens det i rosé må være til sammen minst 50% Pinot Noir og Poulsard. Vinmonopolet her tre Crémant du Jura i sine lister.

Den andre “vinen” med egen AOC-status er Macvin du Jura. Jeg setter vin i anførselstegn, for man kan diskutere om dette er en vin. Det er en hetvin laget ved at druebrennevin blandes med druesaft. Den er altså ikke laget ved vanlig druegjæring. Den finnes ikke på Vinmonopolet og jeg må nok innrømme at den ikke står øverst på listen over viner jeg gjerne vil smake. De andre Jura-vinene er jeg nok mer interessert i.

Man lager rød vin på en drue som heter Poulsard (også kalt Ploussard). Den brukes i Jura og i området Bugey. Man bruker også Trousseau og Pinot Noir. De hvite druene som benyttes er Chardonnay og Savagnin.

I Jura lager man osten Comté. Det er en av mine favoritter, og en ost jeg spiser mye av når jeg er i Frankrike. Comté er en ost av Gruyère-type. Det er mange oster av gruyère-type, skjønt man fornærmer kanskje sveitserne ved å si at Gruyère en type ost, og ikke en bestemt sveitsisk ost. For at den skal kunne kal­les Comté AOC er det blant annet et krav om at den er laget av upas­teu­ri­sert melk fra kura­sene Mont­bé­li­arde eller fransk Sim­men­tal. De skal selv­føl­ge­lig ha bei­tet i bestemte områ­der i Jura-fjellene, og det er krav til foret. Det kre­ves at man har minst en hek­tar beite­mark pr ku. Silo­for er ikke til­latt, fordi det gir dår­li­gere melke­kva­li­tet. Det er krav til pro­duk­sjons­pro­ses­sen og til lagring.

Jeg nevner dette som en kontrast til norsk landbrukspolitikk. I Norge blir Jarslbergost markedsført som Tines og Norges stolthet. Det er en hemmelig ingrediens i osten, sier Tine i sin reklame.Det er ingen hemmelige ingredienser i Comté. Det er bare råvarekvalitet, tradisjon og godt håndverk. Industriost trenger kanskje hemmelige kjemikalier. God håndverksost trenger ikke det. Norsk landbruk vil gjerne gi inntrykk av at de driver i liten skala og derfor trenger himmelhøye tollmurer. Samtidig investerer de i et gigantisk industrimeieri på Jæren hvor man kan produsere fire oster i industriell skala. Vil man ha småskalaproduksjon med råvarer fra bønder som driver i vanskelige fjellområder, da skal man kjøpe den franske osten som norske bønder og deres organisasjoner vil stenge ute, ikke norsk industriost.

Tilknytning til stedet Jarlsberg er ikke noe krav for en Jarlsbergost, like lite som Gudbrandsdalsost må lages i Gudbrandsdalen. Den har heller ikke sin opprinnelse på Jarlsberg, men på landbrukshøgskolen på Ås (nå Universitetet for miljø og biovitenskap). Jarlsbergost produseres på lisens både i Irland og USA. Det er heller ikke noen bestemte krav til råvarene. Norsk melk, irsk melk eller usansk melk, det spiller visst ingen rolle så lenge man bruker de hemmelige Jarlsberg-kjemikaliene som Tine reklamerer med. Man kan nok lage ost av samme type som Comté mange steder, akkurat som man lager ost av typen goutaler mange steder. Goutaler er en generell betegnelse på oster som er en slags krysning mellom Gouda og Ementaler (sveitserost), og Jarlsberg er en av flere slike oster. Men en comté-lignende ost produsert i Irland eller USA blir ikke en Comté fordi den ikke vil oppfylle krav til råvarer og produksjonssted. Man lager gode oster andre steder, og man kan ha ulike meninger om hvilken ost som er den beste. Men de som vil bygge opp og ivareta sitt renommé vanner ikke ut identiteten ved å la osten seile ut på markedet under falsk flagg. For den som måtte være interessert har jeg skrevet litt mer om bl.a. Jarlsbergosten her.

Ide­ell lag­rings­pe­riode reg­nes å være 18 mån­der. Men man får også Comté som er lag­ret kor­tere, og man kan få ost som er lagret lenger. Den jeg pleier å kjøpe er mer­ket med at den er lag­ret fra 16 til 21 måne­der. Jeg tror dette hen­ger sam­men med at osten pro­du­se­res om som­meren, slik at lag­rings­ti­den vil kunne variere noe med når på året man kjø­per osten.

Comté kan være et utmerket følge til en Vin Jaune. Vi plukker flere godbiter fra Finn Erik Rognan og Nis J Nesses filmer med John Kaare Hoversholm fra Tour de France 2010. Her er en om Comté.

Hva har så Igor Stravinskij med dette å gjøre? Egentlig ikke så mye. Men russisk-fødte Stravinskij bodde noen år i Sveits før han i 1920 flyttet til Frankrike (han flyttet til videre til USA i 1939). Så da kan vi la ham få plass mens vi ennå er i grenseområdet mellom Sveits og Frankrike.

For en musikkinteressert opphavsrettsjurist er Stravinskij interessant på mange måter, og jeg innrømmer gjerne at det har vært medvirkende til at jeg har gitt ham plass blant franske komponister. Igor Stravinskij var sønn av en av Russlands store bass-sangere. Mens italienere alltid lar tenoren være helt og bassen skurk i sine operaer, så er her helten bass i russiske operaer. Gamle Stravinskij mente å kunne se et musikalsk talent der det fantes, og i unge Igor så han absolutt intet musikalsk talent. Så han ble sendt av sted for å studere jus. Det har forøvrig vært mange jurister, eller halvstuderte jurister blant store komponister. Robert Schuman og Peter Tsjaikovskij er to blant flere. Etter en del omveier ble det likevel musikkstudier, og han studerte også noen år med Nikolai Rimsky Korsakov.

Sergei Diaghilev, som beskrev seg selv bl.a. som en sjarlatan uten noen talenter, hadde i alle fall talent for å se talenter og for å markedsføre dem. Det var han som ga den ukjente Igor Stravinskij i oppdrag å sette musikk til ballettene “Ildfuglen” og “Petrusjka”. Mens Stravinskij arbeidet med disse fikk han idéen til en ballett om et vårritual hvor en ung kvinne ble ofret ved at hun danset seg ihjel i ekstase. Dette ble “Vårofferet”.

“Vårofferet” regnes som den viktigste komposisjonen fra første halvdel av det 20. århundre. Noen har sagt at musikken ikke hang helt med, og at det 20. århundre fikk en sen start i musikhistorien. Det startet 29. mai 1913, da “Vårofferet” hadde premiere i Paris. Det er en komposisjon som brøt med det meste på den tiden. Den har egentlig ingen harmonisk progresjon, men drives fram av en irregulær og assymetrisk rytme. I første del spiller orkesteret en Eb7-akkord over en E-treklang. Etter all vanlig harmonilære vil de to akkordene kollidere hardt og brutalt, noe de for så vidt også gjør. Men Stravinskij bruker orkesteret nesten mer som et rytmeinstrument enn for harmoni og melodi. Som nevnt er det en helt irregulær rytme, og dette er noe av det som driver musikken. Den som vil ha en utfordring kan prøve å telle takten til “Vårofferet” uten å ha partituret for hånden — skjønt det er vanskelig nok med partituret også.

Jeg skal ikke fortape meg helt i detaljer, selv om det er veldig mye å si både om Stravinskij og om “Vårofferet”. Men under en første gjennomgang, hvor Stravinskij spilte en pianoreduksjon av stykket, sa dirigenten Pierre Monteux, som skulle dirigere premieren, at dette kom til å bli skandale. Og det ble det. Premieren på “Vårofferet” er virkelig en av klassikerne når det gjelder opptøyer under en musikkpremiere. Den tidligere nevnte Diaghilev forstå at en skandale ikke var å forakte som markedsføring. Så han hjalp litt til. Han ga gratis billetter på meget gode plasser til studenter og andre, som skulle klappe intenst og begeistret der det mer konservative publikummet heller ville bue og pipe. Det gikk som Diaghilev hadde håpet. BBC har laget en film om premieren på “Vårofferet”. Dette er del 1 av 6. Du finner også de resterende delene på YouTube.

Gjør dette Stravinskij ekstra interessant for en opphavsrettsjurist? Nei. Men Russland og senere Sovjet var på den tiden ikke med i Bern-konvensjonen om opphavsrett. Det betød at Stravinskij som russisk og sovjetisk statsborger ikke nøt godt av det internasjonale vern som denne konvensjonen ga. “Ildfuglen”, “Petrusjka” og senere “Vårofferet” ble satt opp mange steder. Men Stravinskij hadde store problemer med å få royalty for sine verker. Andre tjente godt på dem, men han fikk ikke noe. Dette var i alle fall en medvirkende årsak til at han i 1934 valgte å bli fransk statsborger. Det var også grunnen til at han skrev om sine verker med omtrent 28 års mellomrom, slik at han fortsatt kunne kreve royalty for det nye verket, eller snarere den nye versjonen av verket.

“Vårofferet” hadde premiere i 1913. Stravinskij levde og var aktiv som komponist til 1971. Som komponist utviklet han sin stil i en helt annen retning, eller kanskje man skal si helt andre retninger. Han var frustrert over at det alltid var hans tidlige verker som ble fremført og at det han komponerte etter “Vårofferet” ikke fikk den oppmerksomhet det fortjente. Han hadde nok grunn til å være frustrert. Likevel velger også jeg “Vårofferet” når jeg skal finne et eksempel på hans musikk. Dette er fra avslutningen, Danse Sacrale (L’Élue). [Offerdansen (den utvalgte)]

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly