Les vins du Tour de France 2012: En hviledag i Burgund!

Syklistene har en sikkert velfortjent hviledag. Vi kan selvfølgelig legge inn en hvit dag og droppe vinen denne dagen. Men når de har lagt hviledagen i Burgund, da får vi heller drikke vann en annen dag. Hviledagen er lagt til startbyen for neste etappe, Mâcon.  Men vi kan ta en liten tur nordover gjennom vinområdet. Det er en tur på ca 120 km fra Mâcon i syd til Dijon i Nord. Mâcon er starten på neste etappe, så den venter vi med til i morgen, og starter heller i nord.

Vi kan følge geografien og ha første stopp litt nord for vinen, i Dijon. Byen er kjent for sennep. Dijon-sennep er velkjent for matinteresserte. Den er typisk sterkere og ikke like søt som den norske pølsesennepen. Men den finnes i mange varianter. En av de mest kjente produsentene er Maille. Jeg har ikke besøkt dem i Dijon. Men de har en egen butikk på Place de la Madeleine i Paris. Den er verdt et besøk om man er på de kanter. På fransk har man forøvrig uttrykket “Se croire le premier moutardier du pape”, som direkte betyr at man tror man er pavens førstesennepsmaker. Opprinnelsen til uttrykket er ukjent. Men det noe i retning av at man selv synes man er storkar.

Men til vinen. Burgund er uoversiktlig. Det er mange små vinmarker med egen klassifisering og ulike produsenter som lager vin fra denne vinmarken. Det er dessuten dyrt å gjøre seg kjent med Burgund, i alle fall om man drikker vinen på egen regning. Dette er dyr vin. Vi kan ikke ha ambisjoner om annet enn å få en viss oversikt.

Den nordlige delen av Burgund, Côte d’Or, omtales som Burgunds hjerte. Det er herfra man får de beste vinene. Navnet betyr “Gullåsen”. Men om den har navn fra prisene produsentene oppnår for sine viner, er nok heller tvilsomt. Man kjenner ikke opprinnelsen til navnet, og det er flere teorier. Men dette med vinprisene er visst ikke med i de spekulasjonene.

Vinmarkene ligger på gammel havbunn, men avsetninger fra mange geologiske perioder. Geologisk er det et rotete område — som reflekteres i hvordan vinmarkene er. I en del områder er det mergel, som er en kalkholdig leire. Vin trives ikke i god jord, og selv denne leirjorden er for næringsrik til å gi god vin. Hvis den vaskes ut og blandes med stein og grus, blir den bedre.

Côte d’Or deles igjen inn i to hovedområder: Côte de Nuits og Côte de Beaune. Côte de Nuits ligger lengst mot nord. Området er kjent for kraftige og lagringsdyktige røde viner. Men variasjonene er store. Det er tross alt Burgund. Druene modner stort sett en uke senere her, sammenlignet med Côte de Beaune.

Rød Burgund lages på druen Pinot-Noir. Pinot Noir har blitt en motedrue. Men det er en drue som det er vanskelig å få til, som Geir Salvesen skriver i “Elegante Pinot Noir”. Men ingen steder gir den bedre resultat enn i Burgund.

I Côte d’Or finner vi bl.a. vinområdet Vosne-Romanée. Juvelen i denne kronen er Romanée-Conti, som er verdens dyreste vin. I 0ktober 2010 ble en enkelt flaske Romanée-Conti 1990 solgt for US$10,953 i følge Wikipedia. Jeg har sett noen flasker Romanée-Conti, men aldri smakt innholdet i noen slike flasker. Enkelte vinsamlere vil gjerne ha en flaske Romanée-Conti i sin samling for å vise at “se, jeg har en flaske Romanée-Conti”. Den har hedersplass. Men de drikker den ikke. Den ligger der å venter på en anledning som er så stor at den aldri kommer.

Gevrey-Chambertin er et annet utmerket område. I den grad man kan snakke om overkommelige priser i denne delen av Burgund, så kan man finne noe her. De beste, og selvsagt dyreste vinene heter bare Chambertin, uten noe tillegg.

Côte de Baune er først og fremst kjent for hvitvin. Chardonnay er en av de hvite druene som dyrkes mest over hele verden. Det er en drue som på en måte har litt nøytral egensmak, men som tar veldig mye smak fra stedet hvor den vokser. Og igjen: Ingen andre steder gir Chardonnay så gode viner som i Burgund — i alle fall om vi sier at Champagne stiller i en egen klasse og ikke deltar i denne konkurransen. Montrachet — bedre hvitvin finnes neppe. Men den koster deretter. Igjen er det en del “nesten Montrachet”, som har tillegg i navnet, som Pulligny-Montrachet og Chassange-Montrachet. Men dette er også topp viner, med priser deretter. Meursault er et av flere andre utmerkede hvitvinsområder. Det hender jeg kjøper noen flasker Meursault på Gardermoen når jeg kommer hjem fra reise. De pleier å ha en vin herfra. Hvitvin er ikke like lagringsdyktig som rødvin, og det er vel dette som gjør at den ikke oppnår like høye priser. Det har liten hensikt å kjøpe hvitvin for å lagre den inn i evigheten. Den må man kjøpe for å drikke innen ikke alt for mange år.

Se også Route du vin : la Côte de Beaune, échappées belles au sud.

I og med at Burgund er et av Frankrikes, og dermed verdens viktigste vinområder finnes det ganske mye litteratur om Burgund. Viner herfra har selvfølgelig fått betydelig plass i standardverkene om vin. Man finner mye om Burgundervin i Hugh John­son og Jan­cis Robin­son “Vinens ver­den”,  og André Dominé “Vin”, som jeg har nevnt tidligere. Av bøker om Burgund spesielt, tar jeg med “The Finest Wines of Burgundy: A Guide to the Best Producers of the Côte d’Or and Their Wines”, som ble gitt ut i år.

Rød Burgunder er som nevnt laget på druen Pinot Noir. Denne dyrkes mange steder, men gir ikke noe sted like godt resultat som i Burgund. De som måtte være interessert i Pinot Noir, også fra andre områder, kan lese Benjamin Lewins’ bok “In Search of Pinot Noir”.

Lenger syd kommer vi til Côte Chalonnaise. Området har mye av den samme karakteren som Côte d’Or, men vinmarkene henger ikke samme på samme måte. Her er også skog og beitemark mellom vinmarkene. Prisene er gjerne lavere, eller kanskje det er mer korrekt å si ikke like høye som i Côte d’Or. Viner herfra kan være gode kjøp, slik det gjerne er når man ikke lenger konkurrerer med de som gjerne vil vise at de har mye penger og har lært navnet på de dyreste etikettene.

I Vinbladet omtales retten Jambon Persillé som sies å være en vårlig signaturrett fra Brugund, og som det drikkes en hvit Bourgogne Aligoté til. Se også artikkelen “Burgund og mat”.

I vår musikalske rundreise har vi vært innom noen komponister fra det som gjerne kalles Burgund-skolen, men som altså stor sett kommer fra det som nå er Belgia eller fransk Flandern. Det er en til som bør med, som som jeg ennå ikke har funnet plass til. Josquin dez Pres. Josquin var den mest betydelige komponist i mellom Guillame de Machaut og Palestrina. Men siden Palestrina var italiensk får han ikke være med på denne touren.

Josquin var antagelig født i provinsen Hainuat i dagnes Belgia, der andre etappe endte, rundt 1450. Han skal ha vært korgutt i Saint-Quentin, hvor det var målgang på 5. etappe. Han tilbragte også en del år i Italia, og hans musikk er preget både av den flamsk-franske skole og av italiensk tradisjon. Men han komponerte musikk i så mange stilarter at det kan være vanskelig å si hva som er typisk for Josquin.

Josquins musikk var den første som ble trykket. En av de første utgivelsene til notetrykkingens pioner, Ottaviano Petrucci, var en samling av Josquins motetter. Trykkekunsten betydde enormt mye for å spre ideer og kunnskap, også om musikk. Josquin var den første komponist som ble berømt over det meste av Europa i sin egen samtid. Det var gjennom å studere noter komponister kunne gjøre seg kjent med og studere andres musikk, i alle fall musikk fra andre områder en der man selv var virksom. Det var gjennom studier av noter at Johann Sebastian Bach kunne gjøre seg kjent med Antonio Vivaldis musikk. Det fikk stor betydning for Bachs senere komposisjoner. Men forbindelsen mellom en italiensk og en tysk komponist faller utenfor det vi kan ta med til Tour de France — det er fristende å si dessverre.

Det er ikke så lett å velge én komposisjon fra Josquin. Men jeg velger en messe, og jeg velger nok en gang “Ave Maris Stella”. Vi var innom denne under andre etappe, da i en versjon komponert av Guillaume Dufay. Dette krever en viss forklaring. Dette er komposisjoner basert på melodien “Ave Maris Stella”, som er en plainchant. Det meste jeg kan om musikkhistorie og musikkteori har jeg tilegnet meg på engelsk, så jeg er ikke fortrolig med norsk terminologi — i den grad den finnes. Plainchant er det som ofte omtales som en gregoriansk sang, men det er en ganske misvisende betegnelse. Nok om det. Guillame Dufay og Josquin des Prez har begge komponert en messe basert på denne sangen. Men Josquin har komponert det som kalles en parafrerende messe, hvor melodien bare er et utgangspunkt og ikke er med i sin originale form. Josquins komposisjon har fire stemmer. Harmonisk er den på vei bort fra modale til tonale, treklangsbaserte harmonier. Men her skal jeg ikke gå lenger ned i detaljene.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=9s_w75G6TQQ[/youtube]

Vi må også ta med en komponist som i alle fall har en viss tilknytning til Burgund, i den forstand at han sannsynligvis ble født er, nærmere bestemt i Dijon: Jean-Philippe Rameau. Han ble født i 1683 og døde i 1764, hvilket gjør ham omtrent samtidig med mer kjente komponister som Johann Sebastian Bach, Antonio Vivaldi og Georg Friedrich Händel. Han overtok nærmest “tronen” etter Jean Babtist Lully (som vi kommer til under siste etappe) sammen med Francois Couperin. De to var de ledende komponister i fransk høybarokk.

Han ble på samme tid kritisert for å være alt for revolusjonær (selv om jeg ikke tror det ordet ble brukt) og reaksjonær i sin musikk. Han brukte helt nye komposisjonsteknikker som tradisjonalistene, gjerne kalt Lullyistene etter deres forbilde Jean Baptist Lully. Men han brukte disse innenfor tradisjonelle musikalske former, som gjorde at datidens modernister så på ham som reaksjonær.

Han hadde særlig betydning for utviklingen av fransk opera. Jeg kan ikke huske at noen opera av Rameau har blitt satt opp i Oslo. Jeg fikk nylig en begeistret melding fra en venn som hadde sett en oppsetning av en Rameau-opera på Opera Garnier i Paris. Det må ha vært denne oppsetningen av “Hippolyte et Aricie”.

Kanskje var likevel hans aller viktigste arbeid hans avhandling om harmonier. Hans Trait de L’Harmonie er fortsatt tilgjengelig både på fransk og på engelsk. Den har blitt kalt den viktigste boken i vestlig musikkhistorie og har stadig kommet i reviderte utgaver. Jeg har inntrykk av at dette er en bok som fortsatt brukes, og ikke bare er et musikkhistorisk dokument. Det er ikke mange forfattere hvis lærebøker fortsatt er i bruk 250 år etter deres død!

Han var en sær og merkelig person. Vi vet lite om den tidlige delen av Rameaus liv, ganske enkelt fordi han aldri fortalte noe om dette. Det sies at heller ikke hans kone noen gang fikk vite noe om dette. Han kranglet med alt og alle. Men hans musikalske talent kompenserte for en total mangel på sosiale antenner, og gjorde at han fikk innpass i viktige miljøer. Det sies at han til og med klaget på presten som ga ham den siste olje da han lå på dødsleiet, for han mente at presten sang for dårlig. Også på slutten av livet, da han hadde fått anerkjennelse, status og penger, gikk han i sine gamle klær og hadde bare ett par godt brukte sko. Han etterlot seg seg et enkelt chembalo, gamle møbler — og en bag med 10-12 kilo gullmynter.

I dag hadde han sikkert fått en eller annen diagnose med Tourettes, Asberger eller et annet syndrom. Jeg har noen ganger lurt på hvilke komponister og andre kunstnere vi hadde gått glipp av om dagens psykiatri og øvrig hjelpeapparat hadde eksistert på deres tid. Omsorgen for Mozart hadde åpenbart blitt overtatt av barnevernet og han hadde vel blitt medisinert til en passiv normalitet. Og ingen ville ha hørt om ham i dag.

Jeg må innrømme at jeg ikke kjente Jean-Philippe Rameaus musikk særlig godt. Men søking etter et passende eksempel til å illustrere dette har vist at han er en spennende komponist som skiller seg fra deg jeg tenker på som typisk barokk. Han er åpenbart en komponist hvis musikk jeg må høre mer på. Jeg har valgt et BBC-opptak fra The Proms, hvor John Eliot Gardiner dirigerer en rekke av Rameaus komposisjoner.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=M5IJL21Msxw[/youtube]

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.