Les vins du Tour de France 2012. 16. etappe: Søt vin, harde fjell og varme bad

Det er litt frustrerende å være i utakt og få et hviledagsopphold den dagen jeg hadde lyst til å fortelle at vi “i går” (som altså var lørdag), sto omtrent i vinmarken og så TdF passere. Jeg sto ved stikkeveien som går inn til Domain l’Hortus og Mas Brugerie, som jeg hadde med i min omtale av den etappen.

Skal man gjøre det helt rett bør man sykle til en TdF-etappe. Vi valgte kombinasjonen bil og sykkel. Det er drøyt 50 km fra oss til der vi så etappen, som er litt i overkant for en sykkeltur. Men vi satte våre tre Brompton-sykler i bilen, parkerte noen kilometer fra dagens etappe og syklet resten. Da vi så kaoset av biler med alle som hadde forsøkt å parkere så nærme som mulig, og som nå skulle hjem, var det helt åpenbart at vi hadde gjort et riktig valg. Det gir alltid en god følelse å sykle forbi kaotiske bilkøer.

Det var flott å se Bradley Wiggins i gul trøye kjøre inn de to lederne og kjøre opptrekk for Edvald Boasson Hagen, selv om det ikke gikk helt. Bradley Wiggins sa senere i et intervju på fransk TV (han snakker utmerket fransk) at det bare var rimelig at han skulle hjelpe Edvald, som har gitt ham så mye hjelp i touren. Når Bradley Wiggins i gul trøye kjører opptrekk for en hjelperytter og Mark Cavendish i verdensmestertrøye er vannbærer, da vitner det om god lagånd uten primadonnanykker.

På søndagens etappe kan det ikke ha blitt kjørt spesielt hardt når Mark Cavendsih trekker feltet opp på den andre av to førstekategoristigninger. Det er nesten pinlig for klatrerne på de andre lagene at de lar det går så sakte.

Jeg liker at syklistene fortsatt er gentlemen og ikke utnytter muligheten når deres konkurrenter har uhell. Team Sky fortjener stor honnør for å vente på Cadel Evans og resten av BMC-laget da Evans sto der med punktert hjul og ingen hjelp i nærheten. Men Pierre Rolland må nok regne med at ethvert forsøk på noe som helst fra hans side heretter vil bli kontret umiddelbart.

Etter hviledagen bærer det inn i fjellene igjen. 16. etappe går fra Pau til Bagnères-de-Luchon. Her skal rytterne over fire klassiske topper: Col d’Aubisque, Col du Tourmalet, Col d’Aspin og Col de Peyresourde.

Pau er en av de byene som touren oftest er innom. Den ligger som en slags “base camp” for etapper inn i Pyreneene. Når vi er innom de samme byene er det ikke til å unngå at vi også drikker de sammen vinene. I alle fall når vi er i fjellområder hvor vinutvalget er begrenset. Men vinene her er verdt å vende tilbake til.

Vi kan starte med Béarn, som nok er mer kjent for saus enn for vin: Béar­naise. Men det fin­nes også vin fra Béarn. En del av AOP Béarn omfatter området Juran­con, en annen er det samme som Madi­ra­n og en tredje del som ligger uten­for byen Salies-de-Béarn, ca 40 km nord-vest for Pau. For å være helt ærlig så skjønner jeg meg ikke på AOP Béarn. Området er for en stor del det samme som for andre appelasjoner.

Det er ikke så uvanlig at ett geografisk område kan ha flere, ulikt klassifiserte viner. Noen ganger er det hierarkisk, som vi var innom da vi var på vei ut av Rhône. Andre ganger lages det flere helt ulike viner med hver sin klassifisering i det samme området. Vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til 15. etappe, hvor man i samme område har rød Madiran og hvit Panchere-du-Vic-Bilh. Men i Bèarn produserer så langt jeg kan se de samme typer viner som i Madiran / Panchere-du-Vic-Bilh og i Jurançon, med de samme druetypene. Jeg har heller ikke funnet noe som klart sier at dette er hierarkiske klassifikasjoner, med AOP Beàrn som en bredere og dermed lavere klassifisering enn de andre. Men det må vel være et poeng et eller annet sted som jeg har oversett.

Jeg lar forrige avsnitt stå. Litt mer graving i dette har gitt meg et inntrykk av at AOP Bèarn i alle fall er en appelasjon for “feil vin” produsert i andre klassifiserte områder. Det kan være rødvin fra Jurançon. Den kan ikke klassifiseres som AOP Jurançon, for den klassifiseringen omfatter bare hvitvin. Tilsvarende har jeg sett omtale av rosévin fra Madiran-området, som verken kan være AOP Madiran eller Panchere-du-Vic-Bilh, fordi disse bare omfatter henholdsvis rød- og hvitvin. Men om det stort sett er slik vin som produseres som AOP Bèarn, så fremstår det uansett ikke som en spesielt interessant klassifikasjon.

Vi går videre til Jurançon. Jurançon er et område syd og vest for Pau. Straks syklistene er ute av byområdet i Pau, sykler de inn i vinområdene. Skjønt det er ikke helt riktig. Jurançon er et landskap med åser og daler som stor sett går i nord-syd retning. Vinen dyrkes for det meste i åsene, mens syklistene i år følger en av dalene sydover fra Pau. Etter en drøy mil er man ute av vinområdene.

I Jurançon har det vært dyr­ket vin lenge. Vin fra områ­det er nevnt i teks­ter fra 998. Det var her uttryk­ket “cru” først ble tatt i bruk ved klas­si­fi­se­ring av vin. Det skjedde på 1300-tallet. Området er pre­get av et klima med varm vind fra Spa­nia og mye sol. Det gir druer med mye suk­ker og det pro­du­se­res mye søt vin.

Det produseres to hoved­ty­per av vin, begge hvite. Den ene er Le Jurançon som er søt og Le Juran­con Sec, som er tørr — slik nav­net sier. De er laget på dru­ene petit og gros man­seng og petit courbu. Dru­ene til den beste søte Le Jurançon høs­tes sent, gjerne så sent som i novem­ber eller desem­ber. Dette gir over­modne druer med mye sukker.

Vinmonopolet har åtte Jurançon-viner i sine lister. Av disse er tre tørre og fire søte. Sympatisk nok kommer to av de søte på halvflasker. Søt vin er ikke noe man drikker mye av. En er betegnet som halvsøt, men sukkerinnholdet tyder på at denne også er søt. Det kan se ut som om den ligger akkurat under en grenseverdi som Vinmonopolet bruker i sin klassifisering.

De to Jurançon-vinene jeg har kjøpt i år er Cuvée Marie 2007 (tørr) og Uroulat 2009 (søt). Begge er produsert av Uroulat. Jeg har drukket dem før og vet det er gode viner, men ellers ligger det ikke noe mer bevisst valg bak dette enn at det var disse Jurançon-vinene vår vinhandler hadde. Jeg vil tro at den søte ikke tar skade av å ligge noen år.

På mine virtuelle vinreiser langs etappene i Tour de France og Giro d’Italia har jeg funnet mye interessant vin, og en god del vin som er grei nok, men som kanskje ikke utmerker seg så mye i forhold til annen vin. Jeg har også lært mye annet om de ulike regionene vi har vært innom. Perspektivet har blitt åpnet og utvidet. Jeg vil særlig fremheve alle de gode dessertvinene som jeg har lært å kjenne. Jeg liker veldig godt ett glass søt vin de gangene jeg spiser dessert (som jeg ikke gjør så ofte). Jurançon har blitt en av mine favoritter.

Som andre vinsnobber liker jeg å velge viner som er litt utenfor den slagne landevei. Å bestille en Chateau d’Yquem eller DOM Perrignon krever ikke så mye annet enn mye penger. Bestiller man en Jurançon eller en Coteaux de Layon fra Loire, som vi var innom til 2. etappe i 2011, da viser man at man har litt mer kunnskap. Og det vil selvføgelig alle vinsnobber gjerne vise.

Men det handler ikke bare om snobberi. De som kan mye om sykkel har større utbytte av å følge et sykkelritt enn de som bare vet at det er om å gjøre å komme først til mål. De som vet mye om de enkelte syklister kan si ikke bare at dette er en etappe for en sprinter eller for en klatrer, men at denne type bakke passer særlig for akkurat den rytteren, mens en annen klatrer ikke er like god i akkurat denne type bakker. Den som kan en del og mat og vin kan si ikke bare at rødvin passer til kjøtt, men hvilken vin som passer til denne type kjøtt, servert med dette tilbehøret, osv. Den som kjenner mer enn de store stjernene kan hente fram noen mindre kjente talenter som viser seg å være meget gode valg. Og man behøver ikke betale den prisen som de store stjernene koster.

Noen sesonger er de store stjerne helt på topp, andre ganger feiler de. I 2010 og 2011 så vi en Thor Hushovd helt på topp, men 2012-årgangen av Thor Hushovd ikke har samme klasse. 2011 var et dårlig Tom Boonen-år, mens han i 2012 var helt suveren i alle fall første del av sesongen. Ikke alle årganger er like gode.

Om vi anlegger slike perspektiver er det ganske mange likheter mellom syklister og vin. Og som på alle områder vil den som kan noe om feltet har større utbytte enn den som ikke kan noe. Det gjelder enten det er sykkel, fotball, musikk, litteratur, mat eller vin.

Men vi får vende tilbake til etappen. Det går oppover fra start. Etter ca 40 km begynner det å stige for alvor, opp til Col d’Aubisque. Det er mange grunner til å nevne denne. For meg er en grunn at jeg kjøpte mine to første flasker med Jurançon-vin i souvenirbutikken på toppen av Col d’Aubisque. Det var i 2010, det året jeg laget min første Les Vins du Tour de France. Jeg hadde lest om viner fra Jurançon, men ikke smakt dem. Jeg kjøpte en Le Jurançon og en Le Jurançon Sec, så det ble vir­ke­lig Tour de France-vin. Men man får nok bedre vin til en bedre pris hos vin­hand­le­ren enn i en souvenirbutikk, noe jeg for så vidt har konstatert flere ganger senere.

Et annet godt Aubisque-minne for oss nordmenn er Thor Hushovds kjøring her i fjor. Han var nr 3 over toppen og kjørte inn det forspranget Jérémy Roy og David Moncoutie hadde ved det noen vil kalle eminient, andre vanvittig kjøring nedover mot Lourdes. Jeg glemmer ikke ansiktsuttrykket til Jérémy Roy da han en kilometer eller så før mål snudde seg og så hvem som kom. Det var ganske tydelig at han tenkte “Nei! Ikke du!”. Det var da Christian Paasche kom med sitt: “Lourdes har jomfru Maria, vi har Thor Hushovd!” Nå har ikke Lourdes jomfru Maria, de har Bernadette. Men så nøye kan vi ikke være når det gjelder entusiastiske utbrudd fra en sportskommentator. Vi har uansett Thor Hushovd, og vi får håpe han er tilbake i gammelt slag når Tour de France nr 100 skal sykles i 2013.

Det er ikke så mye mer å hente av interessant vin langs dagens etappe.

Om man har tro på at det hel­lige van­net fra Lour­des skal ha styr­kende virk­ning, kan man ta en avstikker fra Argelès-Gazost etter å ha vært på Col du Sou­lor og sikre seg ny for­sy­ning før man gir seg i kast med bak­kene opp til Col du Tour­malet. Selv har jeg i grunnen større tro på sportsdrikk til dette formålet.

Man høs­ter en del blå­bær (myrtille) i fjell­om­rå­dene i Frank­rike, også i Pyre­ne­ene. Blå­bær er rikt på anti­ok­si­dan­ter og kan ha god effekt på krang­lete mager. Begge deler kan være nyt­tig for slite syk­lis­ter. Blå­bær­li­kør eller Crème Myrtille, som er en av mine sou­ve­ni­rer fra Pyre­ne­ene, er nok ikke det de bør velge. Men får de tak i blå­bær­saft, kan det kan­skje gjøre godt.Vi som ikke skal sykle kan prøve en Kir laget på Crème Myrtille og Jurançon sec. Det bør bli godt.

Håkon Styri, som er en per­son det er verdt å lytte til i så mange sam­men­hen­ger, skrev i en kom­men­tar til mitt blogg­inn­legg om Lour­des at det lages “en alde­les for­tref­fe­lig skinke i fjel­lene over Lour­des”. Det må være i de fjel­lene hvor denne etappen går. Jeg har fortsatt ikke smakt denne skinken.

Man kan også ta med en pose av suk­ker­tøyet Myr­til­les des Pyré­nées.

Syklistene skal over ytterligere tre topper etter Col d’Aubisque. Målbyen Bagnères-de-Luchon har sitt navn etter de varme kildene som gir vann til kurbad. Når dette skrives har jeg merket meg at både David Millar og Mark Cavendish har twitret om at det er smertefult å sykle Tour de France. Jens Voigt bruker litt flere ord i sin kommentar “In The Hurt Bag”. Det er ingen grunn til å tvile på at rytterne nå virkelig merker kjøret. Kanskje et bad i varmt kildevann kan hjelpe slitne kropper?

I boken Kjøtt og vin anbefaler Toralf Bølgen og Trond Moi en Jurançon til gåseleverterrin. Etter å ha sagt at en Sauternes aldri vil være feil, skriver de:

“Denne gangen foreslår vi derimot at du reiser et par timer østover i landet, og banker på hos noen produsenter i området Gascogne. Her lager man aldeles nydelige søte viner på den litt ukjente druen petit manseng under fellesnavnet jurançon. Man framstiller også tørre viner, men det er de søte utgavene som fortsatt er Frankrikes ukjente perle.”

Jeg stusser litt over stedsangivelsen her. For Jurançon ligger vitterlig et par timer rett syd for Sauternes, og slett ikke mot øst. Men vi får ta det som en skrivefeil. For de som har fulgt denne bloggen bør ikke Jurançon lenger hver en ukjent perle, for det er nå tredje gangen vi er innom her. Men som nevnt var den var helt ukjent for meg før jeg begynte å se på vinområdene langs etappene i Tour de France i 2010. Jeg er neppe den eneste som har oversett dette området.

Det franske sykkelbladet Le Cycle kom i mai med en ekstrautgave om “Les Plus Beaux Parcours de France”, altså de vakreste sykkelrutene i Frankrike. En av disse er en 115 km lang tur som starer i Oloron-Sainte-Marie, ca 30 km syd-vest for Pau. Den går til Pont Suzon, Arette, Col de la Pierre St Martin og gjennom Vallée du Barétous tilbake til Oloron-Sainte-Marie.

Boken Moun­tain High, med under­tit­tel Europe’s grea­test cycle climbs er en beskri­velse av Euro­pas 50 mest kjente fjell­over­gan­ger, i alle fall de fjell­over­gan­gene som er mest kjent for syk­kel­in­ter­es­serte. Vi får beskri­vel­ser, his­to­rikk, bil­der og tek­niske beskri­vel­ser. Dette er en flott bok om man drøm­mer om å sykle noen av disse bak­kene, om man litt mer kon­kret vur­de­rer å gjøre det, om man plan­leg­ger å se syk­lis­ter på nært hold  — eller om man bare vil sitte i sofaen og se andre slite seg opp disse bakkene.

Før syklistene skal ut på denne etappen er det hviledag. Da kan det kanskje passe å ta turen ut til kysten og den lille byen Cibourne i den baskiske delen av Frankrike. Dette er fødebyen til Maurice Ravel. Ved siden av Claude Debussy var Ravel den ledende komponisten innen fransk impresjonisme. Ravel, som var født i 1875 og yngre enn Debussy, var sterk påvirket av denne og de var i alle fall i en del år gode venner.

Vi har også vært innom sveitsisk import i noen varianter, og tar med at Maurcie Ravles far, Joseph Ravel opprinnelig var sveitsisk. Hans mor var spansk basker, men oppvokst i Madrid. Så kanskje er det ikke så galt at Bolero er Maurice Ravels mest kjente komposisjon. Men Ravel var selv ikke så begeistret for denne. Han kalte den “et stykke for orkester, uten musikk”. Jeg tar med Mauric Ravels Strykekvartet i F-dur. Her er første sats, spilt av Hagen Quartet.

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly