Les vins du Tour de France 2012: 20. etappe – finale i Paris. Champagne comme toujours

Da er kampen om klatretrøyen avgjort. Det er bare mulig å hente 7 poeng på de etappene som er igjen. Med en ledelse på 11 poeng trenger Thomas Voeckler bare å komme til mål i Paris for å sikre seieren i den delkonkurransen. Det er fortsatt mulig å hente 150 poeng på den grønne trøyen, så i teorien har André Greipel fortsatt en mulighet. Men da må han få 103 poeng mer enn Peter Sagan på de tre siste etappene, så det er nok bare teori. Resten er vel også i praksis avgjort, men mindre noen får tekniske problemer eller dummer seg helt ut på tempoetappen.

For oss står bare finalen igjen. Her står det om etappeseier og velfortjent feiring. Avslutningen i Paris er tradisjon, og tradisjoner betyr gjerne at det blir omtrent som året før, og som året før der igjen. Men når de hjemlige tabloider hver sommer kan skrive om flåtten som angriper, da må vi hver sommer kunne skrive om champagne under avslutningen av Tour de France. Dessuten har jeg i fem år oversett forskningsresultater som viser at champagne er bra for hjernen, og har litt å ta igjen.

Avslutningsetappen sykles på dagen et år etter bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Dette vil vekke dystre minner hos mange, også dystre Tour de France minner. I fjor var jeg i Paris og så avslutningen. Det ble en meget spesiell dag fordi avslutningen var bare to dager etter 22. juli. Om kvelden fredag 22. juli gikk jeg og la meg med meldinger om 10 drepte på Utøya. Lørdag morgen, da vi skulle ta toget til Paris, ble det meldt om 80 drepte. Da føltes det hele ganske meningsløst og sykkel var ikke viktig i det hele tatt. Men vi skulle uansett reise hjem via Paris, så vi dro som planlagt.

Også vinneren, australieren Cadel Evans, var preget av dette. Etter to andreplasser lyktes han endelig. Han tok sitt livs seier. Han var den første australier som hadde vunnet Tour de France og den eldste vinneren noen sinne (han var 34 år). Likevel var det dette han svarte da den franske sportsavisen l’Equipe intervjuet han etter seieren og spurte om hva seieren betydde:

“Tour de France er et mikro­kos­mos. Vi glem­mer fort at ver­den uten­for går videre. Det som har snudd min ver­den på hodet er det som har skjedd i Norge. Jeg er også pre­get av Amy Whinehouse’s død. Min seier i Tour de France betyr ingen ting i for­hold til dette.”

Dette var ikke noe Cadel Evans sa til norske journalister som fisket etter sympati. Han sa det til en fransk avis som utelukkende skriver om sport. Om jeg husker rett nevnte l’Equipe ikke terroren i Norge annet enn som begrunnelse for hvorfor det var et minutts stillhet før den siste etappen startet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Cadel Evans, og den ble ikke mindre etter dette. Jeg skrev litt om min opplevelse i “En posttraumatisk Tour de France-oppsummering”. Se også Johan Kaggestads “Da boblen brast”, som er en god påminnelse om hvordan avslutningen ble i fjor.

Men selv med dette dystre bakteppet ble vi revet med da det hele var i gang. Det var en stor opplevelse å se avslutningen og jeg kommer nok til å ta turen til finalen i Paris flere ganger. Men jeg kommer ikke til å være der i år. Selv om vi ikke noen gang vil glemme det som skjedde i Norge 22. juli 2011, så skal det ikke ødelegge vår evne til å glede oss over uvesentligheter som avslutningen av Tour de France i Paris.

Dagens etappe starter i Rambouillet ca fem mil sydvest for Paris. Île de France, som regionen Paris er en del av heter, er ikke først og fremst kjent for sin vin, for å si det forsiktig. Men noe vin dyrkes det også her. I 2010 var vi innom Montmartre og i 2011 tok vi turen til Belleville. Men det finnes flere. I følge Hachette Les Routes des vins er det 134 vinmarker i Île de France, og ytterligere 18 er under prosjektering. Så litt er det å velge blant, selv om det ikke er noen store produsenter og de produserer nok heller ikke noen stor vin. Det er nok mest kuriositeter.

Syklistene skal forbi Versailles, og da kan det passe med å starte med vin dyrket i Versailles hager. Om jeg har forstått det rett, så er vinstokkene plantet i det som var Marie Antoinettes hager. Det dyrkes Merlot. Den første vinen herfra, i alle fall i moderne tid, ble tappet i 2006. Men det er bare to mål vinmark. I 2006 ble det produsert ca 200 flasker á 50 cl. Jeg tror dette er en vin som det er vanskelig å få tak i, og jeg vil anta kuriositetsfaktoren gjør at den er veldig overpriset i forhold til vinkvaliteten.

Når syklistene passerer Versailles er de fortsatt paraderende i et rolig tempo. Så vi tar oss tid til litt musikk. En av Frankrikes mest innflytelsesrike komponister var Ludvik XIVs hoffkomponist, Jean Baptist Lully. Var man Solkongens hoffkomponist er det vel egentlig ikke overraskende at han fikk stor innflytelse på fransk musikkliv. Jean Baptist Lully var den som skapte det som betegnes som fransk overture. Den er ganske tung og pompøs, med rytme lett-tung, ta-taaa, ta-taaa … Det var mens denne overturen ble spilt at kongen ankom konsertlokalet, om han fant det for godt å stikke innom den dagen.

Sammenligner man med Italia kom operaen ganske sent til Frankrike. Man kan undres over det. Det var nære bånd mellom Italia og Frankrike, og den franske adelen og fransk musikkliv var meget godt kjent med at opera var blitt en stor suksess i Italia. Ikke minst var dette kjent for Jean Baptist Lully, som selv opprinnelig kom fra Italia. Men Lully mente at det franske språket var lite egnet for opera. Frankrike var ledende på ballett (Lully var selv opprinnelig danser). Da Lully introduserte opera la han inn ballett i operaen, en tradisjon som holdt seg i Frankrike til langt ut på 1800-tallet. Medlemmene av Jockey-klubben i Paris var nok ikke så veldig opptatt av opera. De pleide å ankomme til andre akt, etter å ha spist middag i klubben. Da forventet de å se unge danserinner, danserinner som gjerne også var deres elskerinner. Selv Wagner måtte skrive om sine operaer og legge inn ballettinnslag når de skulle fremføres i Paris.

Det er påfallende hvordan utenlandskfødte komponister har preget har preget fransk opera. Lully er nevnt. Den store operareformatoren Christoph Willibald Gluck var født i Tyskland. Det samme var Giacomo Meyerbeer, som virkelig preget operaen i Paris i på midten av 1800-tallet. Men han har blitt sammenlignet med Andrew Lloyd Webber, og det er ikke noe kompliment: Storslåtte oppsetning som var veldig populære i sin samtid, men som ikke har musikalsk substans som gjør det interessant utover det. Den tredje tyskfødte komponisten som gjorde franskmann av seg og preget fransk opera var Jaques Offenbach. Men vi skal la disse få være i fred, og vende tilbake til Jean Baptiste Lully.

Lully ble offer for en av de mest merkelige og antageligvis sjeldne arbeidsulykker blant dirigenter. På hans tid dirigerte man ikke med en pinne, slik dirigenter gjør i dag. Han hadde en stor stokk og med den slo han takten mot gulvet. Han kom til å slå en tå med denne taktstokken, det gikk koldbrann i tåen og Lully døde av dette kort tid etter.

Vi lar L’Orchestre du Roi Soleil spille Lully, og det starter selvfølgelig med den fransk overture.

Paris er de store boulevarders by, og Champs Ellysées er den største av dem alle. Champs betyr mark, jorde eller åker, så egentlig betyr Champs Ellysées Ellysémarken eller Ellyséjordet — det blir ikke like flott som det vi forbinder med Champs Ellysées. Champs er det samme ordet som vi finner igjen i camping, campus og kampanje. Kampanje er opprinnelig en militær operasjon for å vinne marken. Men vi skal ikke for langt ut på jordet.

Wikimedia. CC BY-SA

Et navn forbindes særlig med boulevardene og Paris’ arkitektur: Georges-Eugène Haussmann, eller baron Haussmann som det er mest vanlig å kalle ham. Men Champs Ellysées er ikke signert Haussmann, selv om mange av bygningene langs gaten laget etter hans mønster. Champs Ellysées ble anlagt i forlengelsen av Tuilleri-parkern som en forbindelse fra Louvre og ut av byen mot Versaille. Den ble påbegynt i 1616 og har blitt gradvis utviklet.

I år kommer syklistene inn fra Versailles. Den mest staslige veien er antageligvis opp til Porte Dauphine, Avenue Foch til Triumfbuen og ned Champs Ellysées derfra. Men rytterne kommer nok ikke inn denen veien. De krysser Seinen ved Boulogne-Billancourt og følger høyrebredden til de kommer inn på den vanlige runden ved Tuilleri-parken.

På veien langs Seinen passerer rytterne Musée du vin. Det er kanskje en viss ironi i at det ligger i vannveien, Rues des Eaux, som er en vei inn til venstre i fartsretningen bare noen hundre meter før de kommer til Trocadero, med Eiffeltårnet på den andre siden av elven. Jeg må bare erkjenne at jeg ikke har vært der. Jeg oppdaget det først da jeg begynte å gjøre litt research for denne etappen. Det får stå på listen over museer som må besøkes i Paris.

Mange sykkelinteresserte forbinder kanskje Champs Ellysées først og fremst med sykkel, og da den årlige avslutningen av Tour de France. Men forsøker man seg på sykkel når denne gaten ikke er sperret for annen trafikk, da kan det være en heller blandet fornøyelse. Det er åtte (!) kjørefelt, fire i hver retning. Bilene kjører ganske fort, Det er folksomt på fortauene, og det er dessuten ikke lov å sykle på fortau i Frankrike. (Det er bare i Norge man har en slik tullete regel, etter at politikerne “løste” problemet med manglende tilrettelegging for sykkel ved å skyve problemet over på fotgjengerne.) Men det vil bli bedre.

I løpet av de senere årene har Paris blitt en utmerket sykkelby. For ikke så mange år siden ville det ikke ha falt meg inn å sykle i Paris. Men de siste gangene jeg har vært i Paris har jeg benyttet meg av deres utmerkede byssykkelsystem, Velib. Nå er sykkel mitt hovedfremkomstmiddel når jeg er i Paris. Man opplever en by på en helt annen måte når man sykler enn når man er en muldvarp som kryper ned i et Metro-hull et sted og kommer opp av et annet hull et annet sted.

Det er bare 11 år siden Paris i 2001 vedtok en strategi for kollektivtransport, fotgjengere og syklister. Man forsto at skulle det kunne realiseres måtte biltrafikken reduseres. Sist jeg så noen tall sa de at biltrafikken i Paris var redusert med 24% i løpet av 8 år. Men de er et par år gamle, så den er sikkert ytterligere redusert. I Paris var det i 2010 bygget 440 km sykkelvei og sykkelfelt, og det skal være utvidet til 700 km innen 2014. Dette på et område som tilsvarer Oslo innenfor Store ringvei, og hvor det bor ca 2,2 mill mennesker. Til sammenligning vedtok man i Oslo første gang i 1977 at det skulle bygges et hovedsykkelveinett (som skulle ha vært ferdig i 1985), men 35 år etter har man ennå ikke klart å realisere dette nettet på skarve 180 km. Fortsatt er bare ca 110 km av dette bygget. For i Oslo legger man til rette for sykkel bare hvis det ikke går ut over bilistene, og da er det ikke mulig å få til noe særlig. Paris er et utmerket eksempel på hva det er mulig å få til dersom det er politisk vilje, mens Oslo er kontrasten som viser at ingen ting skjer så lenge det ikke er tilstrekkelig politisk vilje til å gjennomføre det som vedtas. Jeg har skrevet om å sykle i Paris og gjort noen refleksjoner om Paris og Oslo som sykkelbyer, for de som måtte være interessert i å lese mer om dette.

Det er her vi kommer tilbake til Tour de France i Paris. Som de fleste vet kommer man inn i Paris, for så å sykle noen runder opp Rue de Rivoli, over Place de la Concorde, opp Champs Ellysées, ned igjen til Place de la Concorde når man har snudd oppe ved Triumfbuen, igjen over Place de la Concord, Quai des Tuilleries langs Tuillerie-parken, tunnelen under Tuillerie-parken foran Louvre, opp igjen i Rue de Rivoli ved Place de la Pyramide hvor det står en statue av Jeanne d’Arc. Og her er man i gang med en ny runde.

I dag er det sykkelfelt langs Rue de Rivoli. Men det slutter ved Place de la Concord. Herfra er det som nevnt en heller blandet fornøyelse å sykle der Touren går. Men dette skal endres. Det er vedtatt at det skal bygges sykkelvei på begge sider av Champs Ellysés. Man har skjønt at skal det legges til rette for sykkel, må man ta areal som i dag brukes til noe annet. Man kan ikke, som Oslopolitikerne synes å tro, vente på at det skal dukke opp nye og ubrukte areal som syklistene kanskje kan benytte. Det skal fjernes et kjørefelt i hver retning, og om jeg har forstått det rett vil det bli sykkelvei i begge retninger på begge sider av Champs Ellysés. Det bør ikke være noe problem. Seks kjørefelt er likevel minst to for mye i en staselig bygate som Champs Ellysés. Men det betyr en 25% reduksjon i kapasiteten for biler, noe byen sikkert vil ha godt av.

Planen er at sykkelvei eller sykkelfelt (jeg er litt usikker på hva slags løsning som er valgt, hvis man har truffet noe valg ennå) skal føres over Place de la Concorde, slik at man skal kunne sykle på sammenhengende sykkelvei fra Rue de Rivoli til Triumfbuen. Jeg er litt usikker på hva som planlegges på den sydvestre delen av Place de la Concord. Men da Pont de la Concorde er en viktig forbindelse over Seinen hvor det allerede er lagt til rette for syklister, går jeg ut fra at man i alle fall vil lage en sykkelforbindelse mellom denne og Champs Ellysées. Jeg har ikke helt oversikt over fremdriftsplanen, men kanskje kan vi neste år sykle her uten å frykte bilene.

For avslutningen av Tour de France vil dette neppe bety stort. Om bredden på innspurten reduseres fra fire til tre kjørefelt, så vil den likevel være veldig bred. Kanskje vil man få en litt krappere sving ved Triumfbuen enn man har hatt til nå, men det bør heller ikke bety særlig mye.

Men vi glemmer helt å drikke! Om vi holder kuriositetene utenfor, så er champagne den lokale vinen i Paris. Det er ikke mer enn ca 60 km fra Paris til der vinmarkene begynner i den vestlige delen av Champagne.

Vi har under årets utgave av Tour de France allerede vært innom Epernay. Så da faller det naturlig å velge en champagne fra et av champagnehusene i Reims til avslutningen. Selv om vi venter til syklistene har kommet i mål før vi åpner champagnen, så er det likevel relativt tidlig på ettermiddagen. Det er i juli, og forhåpentligvis varmt og fint vær. Da bør man velge noe friskt, og mitt valg vil være en Blanc de blancs, altså en champagne laget på bare hvite druer.

Det skader neppe med litt repetisjon. Champagne kan lages med tre sorter druer, do røde og en hvit. De røde er Pinot Noir og Pinot Meunier. Den hvite er Chardonnay. Det er seks andre druer som også er tillatt. Men dette er druer som er med bare av historiske grunner. Man ville ikke forby druer som var i bruk den gang reglene ble innført. De betyr i praksis ingen ting.

Under 7. etappe var vi innom vin gris, altså “grå vin”. Jeg ga da uttrykk for en viss forvirring og frustrasjon fordi vin gris åpenbart kan bety flere ting. Det kan være en hvitvin laget på røde druer, altså på en most hvor skall og kjerner er silt fra. Men det kan også bety en rosévin laget med rosa (“grå”) druer i en rødvinsprosess — altså en prosess hvor skall og kjerner er med i gjæringsprosessen. For å komplettere bildet kan vi ta med at rosévin lages ved at skall og kjerner får være med en kort stund, før de siles fra. Det er på en måte en avbrutt rødvinsprosess. De som fulgte mine vinskriverier om Giro d’Italia husker kanskje også at orangevin er vin laget av hvite druer i en rødvinsprosess.

Champagne lages alltid i en hvitvinsprosess, også champagne rosé (her tilsettes litt rødvin, noe som eller ikke er tillatt når man lager rosévin). De fleste champagner er laget med en blanding av hvite og røde druer. De hvite druene gir friskhet og syre, de røde gir mer kropp og tyngde. En champagne laget på bare røde druer kalles Blanc de noirs — og er altså noe av det som vi til 7. etappe kalte en vin gris.

Det er ganske mange Blanc de blancs å velge blant på Vinmonopolet. (Men søkesystemet deres er visst ikke helt pålitelig, for det har sneket seg inn noen Blanc de noirs i resultatene fra det søket.) Men jeg ser at de Blanc de blancs jeg kjenner stort sett kommer fra andre steder er Reims. Det er vel uansett ikke så nøye med denne geografien.

Jeg skal ta med et siste nerdeuttrykk: Malolaktisk gjæring. Det går ut på at eplesyre i vin omdannes til melkesyre. I prosessen forsvinner omtrent 1/3 av syren, og melkesyre er dessuten mindre skarp i smaken enn eplesyre. Det sies at nesten all rødvin gjennomgår malolaktisk gæring, dog slik at man unngår den i varme strøk for å beholde syren i vinen. For hvitvin kan det variere, også for champagne.

Mange champagnehus lar sin vin gjennomgå malolaktisk gjæring. Men i alle fall ett av de store champagnehusene, Lanson, gjør det ikke. Det er en del av deres stil. Dette gjør at Lanson gjerne har mer markert syre enn andre champagner i tilsvarende kategori. Vil man ha en syrefrisk champagne, men ikke vil gå for en Blanc de blancs, kan det være verdt å prøve Lanson. Som et av de store standardmerkene er nok Lanson også lettere å få tak i enn Blanc de blancs, ikke minst i Tax free-butikker, hvor flere nordmenn enn meg gjerne kjøper champagne.

Når jeg nå likevel nevner Lanson: Jeg var nylig på en champagnesmaking. Min favoritt fra den smakingen var en Lanson Gold Label Brut Vintage 2002. Champagne er dyrt. Men i forhold til hva man generelt må betale for champagne, synes jeg 419 kr for en så god champagne er rimelig, nesten et røverkjøp.

Jeg vil ikke gjøre noe forsøk på å forklare hvordan malolaktisk gjæring foregår. Egentlig er det visst heller ikke en gjæringsprosess, til tross for betegnelse. Den som vil ha litt mer inngående forklaring kan lese her.

I boken Kjøtt og vin presenterer Toralf Bølgen og Trond Moi en ravioli med gåselever. Champagne er et selvfølgelig drikke til denne retten. Den må være aldeles ypperlig når syklistene har kommet i mål og man kan puste ut etter nok en Tour de France.

I sin serie Kultour har TV2 hatt et innslag om naturlig produsert fois gras, og TV2-chefen brukte det da han laget tre retter med fois gras. Kanskje kan vi i fremtiden spise fois gras uten å ha dårlig samvittighet for den behandlingen fuglene får.

Makroner har blitt mote. Aftenposten (Osloby) hadde nylig en test for å finne Oslos beste makroner. Selv har jeg skrevet om makroner her. Det er særlig to konditorier i Paris som er kjent for sine makroner: Ladurée og Pierre Hermé. Når jeg er i Paris er jeg alltid innom disse to og kjøper makroner og jeg har ikke lett etter andre makron-konditorer. Men de som virkelig er opptatt av slikt og er bedre kjent i Paris enn meg, sier at man må slutte å bare snakke om disse to, for det så mange andre. Det har de sikkert rett i. Se Parisbymouth og Paris Pâtisseries om du vil lese om flere utmerkede produsenter.

Den som vil ha en liten omvisning i Paris uten sykkel kan se NRKs “Billedbrev: Lillebjørns Paris”, som er en liten vandring i Django-musikkens Paris.

Vi har hatt mange musikalske avstikkere i denne touren. Mange komponister og artister har sin hovedtilknytning til Paris, og vi har puttet noen av dem inn på etapper hvor det ellers ikke var så mye musikk. Men når jeg skulle velge hvem som skulle få æren av å representere selve Paris og avslutte denne gjennomgangen, var det ikke spesielt vanskelig: Det måtte bli Edith Piaf. Den lille damen som målte 142 cm, spurven, med den store stemmen.

Hun ble tidlig forlatt av sine foreldre og vokste opp hos sin farmor, som drev en bordell i Normandie. Det var neppe det beste oppvekstmiljøet, selv om de prostituerte som arbeidet der så til Edith som best de kunne. Hun dro til Paris, hvor hun sang og dels bodde på gaten. Hun ble oppdaget av en nattklubbeier i Pigalle i 1935.

Vi skal ikke følge Edith Piafs store karriere og tragiske liv. Men vi avslutter med det som ble hennes signatursang på slutten av livet: “Non, je ne regrette rien”, Nei, jeg angrer ingen ting. Jeg har valgt et live-opptak selv om det finnes studioopptak hvor hun nok synger sangen bedre. Jeg er ikke sikker på nøyaktig når dette opptaket er fra. Hun virker gammel. Men hun var ennå ikke fylt 48 år da hun døde i 1963, så veldig gammel kan hun ikke ha vært.

Så setter vi korken i flasken for denne gangen. Neste år er det den 100. Tour de France. Vi vet at rittet starter lørdag 29. juni 2013 og at de tre første etappene skal sykles på Korsika. Korsika er den eneste regionen i Frankrike som til nå ikke har hatt besøk av Tour de France, og det vil man rette på i jubileumsåret.

Det vil ikke være prolog i 2013, så Fabian Cancellara får neppe like mange dager i gult som han har hatt i år. Første etappe på 200 km beskrives som flat. Jeg trodde knapt det var mulig å finne 200 km flat vei på Korsika. Men det er i alle fall ikke bakker av betydning. Hvor touren fortsetter etter de tre dagene på Korsika, får vi vite i oktober. Ut fra en rent vinmessig vurdering ønsker jeg meg etapper i Alsace og Burgund. Men vi får se hva de finner på.

Vi møters over et glass korsikansk vin i 2013!

Les vins du Tour de France 2012

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly