Doping igjen

Nå starter McDonald og Coca Cola-lekene, tidligere kjent som OL. Så langt er 11 friidrettsutøvere utestengt for doping. Det var ni som ble kjent onsdag. Dette kommer i tillegg til den marokkanske 1500-meterløperen Mariem Alaoui Selsouli og den franske hinderløperen Nour-Eddine Gezzar. Det er heller ikke så lenge siden tre russiske friidrettsutøvere utestengt for doping. Det er altså før det hele starter. Ingar Lerheim mener at vi vil se nye dopingavsløringer i OL og at vi vil se at nye tester avslører det som til nå ikke har blitt avslørt. Og innen jeg ble ferdig så kom den greske høydehopperen Dimitris Chondroukokis også på listen over dopingtate friidrettsutøver. Så dermed ble de 12 foreløpig. Og det er før det hele har startet. <edit>Jeg ser av artikkelen Kristoff refser norsk Tysse-hjelp at jeg har glemt syklisten Denis Galimzianov over de som er tatt før OL.</edit>

Mange av de som deltar i OL vil være tatt for doping tidligere. 1500-meterløperen Mariem Alaoui Selsouli har tidligere vært utestengt for EPO-bruk og risikerer livsvarig utestengelse. Ser man på sendinger fra friidrettsstevner får man inntrykk av at ganske mange har kommet tilbake etter å ha vært utestengt for doping.

Tour de France er over, og kanskje har vi en dopingsak. I tillegg til Frank Schlecks positive prøve ble den franske syklisten Remy Di Gregorio arrestert(!) for doping under Tour de France. Men om jeg har forstått det rett, så er dette en noe gammel sak som har vært etterforsket en stund, og som ikke har noe direkte å gjøre med Tour de France. Frank Shcleck testet positivt på et stoff som synes å være i en mellomposisjon. Det har ingen prestasjonsfremmende effekt, men kan brukes for å skjule andre stoffer og for å redusere vekten. Det fører ikke til automatisk suspensjon og bl.a. Kolobnev har tidligere blitt frifunnet etter å ha testet positivt for dette stoffet. Om jeg har forstått det rett kunne Frank Schleck etter reglene ha fortsatt touren. Også i dopingsaker er det mer eller mindre klare, og mer eller mindre alvorlige saker. Det er vel fordi det er varierende alvorlighetsgrad at reaksjonene varierer fra seks måneder til to års utstengelse for fire dopingtatte norske utøvere.

Det er vel fordi Frank Schlecks sak er i den uklare og mindre alvorlige enden av skalaen at slike tilfeller ikke automatisk fører til suspensjon.

Etter at Albert Contador ble utstengt for doping truet den stadig mer lattelige Gerhard Heiberg med å utestenge sykkel fra OL. Kanskje han heller bør utestenge friidrett dersom de ikke klarer å gjøre noe med all dopingen?

Noen vil alltid jukse hvis det kan gi dem fordeler. Folk snyter på skatten, svindler på forsikringen, kjøper falske eksamenspapirer og doper seg, I en kultur hvor det betyr så mye å vinne som i toppidrett, er det ikke overraskende at det finnes juksemakere. For noen er det å vinne det viktigste av alt, og de er villige til å ofre alt for å lykkes. Richard Virenque ble en gang spurt om dersom han kunne ha vunnet Tour de France med doping og være helt sikker på ikke å bli oppdaget, ville han da ha gjort det? Han svarte ja. Det var nok ikke så lurt. Men jeg tror nok at en del andre også hadde måttet svare ja på det spørsmålet om de skulle ha vært 100% ærlige. Det er risikoen for å bli tatt og konsekvensene av å bli tatt som gjør at de som ellers ville ha tatt snarveier avstår fra å prøve.

Sykkel har ingen ærerik historie når deg gjelder doping. Det er i år 14 år siden Festina-skandalen. Det var tollvesenet og politiet som aksjonerte mot doping, ikke sykkelsporten selv. Syklistene og andre innenfor sporten protesterte mot kontrollene. Det skulle gå en del år før sykkelsporten selv tok dopingproblemet på alvor. UCI var selv en bremsekloss som virket lite interessert i å ta problemet på alvor. I 2007 skulle Michael Rasmussen ha vært nektet start i Tour de France etter UCIs eget regelverk. Selv om det ikke hadde vært grunnlag for generell utestengelse, skulle han ikke fått starte i en større konkurranse så kort tid etter at han hadde brutt meldeplikten. Men UCI informerte ikke en gang Michael Rasmussens lag og de lot ham får starte i Tour de France det året. Det ville hva vært alt for strengt om man skulle ha fulgt UCIs regler mente UCI for fem år siden.

Tour de France gikk foran og hadde sitt eget kontrollregime. Derfor ble syklister tatt i Tour de France, mens de ikke ble tatt i f.eks. Giro d’Italia eller Vuelta d’Espagna. Godt hjulpet av tabloide journalister ble folk sittende med et inntrykk av at “alle” var dopet i Tour de France. At få blir tatt for doping kan bety at idretten er ren, men det kan også bety at kontrollen er for dårlig. Det er ingen grunn til å tro at syklistene var mindre dopet i Italia og Spania enn i Frankrike, snarere tvert imot. Dette gjelder også mellom idretter. Der det er få, og ikke alt for omfattende kontroller blir få tatt for doping. Man kan f.eks. spørre om hvor ofte det er dopingkontroll i fotball.

Samtidig ruller saken mot Lance Armstrong. USADA har innledet sak, og nå har flere tidligere lagkamerater innrømmet doping. Fra før har som kjent Tyler Hamilton og Floyd Landis sagt at de har dopet seg sammen med Lance Armstrong. To leger og en trener er utestengt på livstid. Det er en viss ironi i at den ene legen heter Moral.  Armstrong-saken begynner å bli en farse. Når man fremmer søksmål i Texas for å få en dom på at saken ikke skal kunne prøves i det som er vanlige instanser i slike saker, undergraver han egen troverdighet — i den grad han har noe igjen.

Vi behøver ikke like det, men vi må bare erkjenne at mange sykkelhelter og andre idrettshelter har vært dopet. Noen har erkjent det, andre ikke. Jeg skal ikke spekulere over hvem som har vært dopet. Jeg vil tro at en del utøvere faktisk ikke vil kunne svare sikkert på om de var dopet eller ikke. Man har neppe visst alle detaljer om hva de “vitaminene” og det “kosttilskuddet” man har blitt bedt om å ta faktisk inneholdt, og kanskje har man ikke vært så veldig opptatt av å vite det heller. Det er grunn til å spørre hvor langt tilbake i historien man skal gå. Men jeg skal ikke forfølge det spørsmålet her.

Vi må rette blikket fremover, men også ha med den nære historien.

Norges friidrettsforbund og Olympiatoppen har undergravd Norges renomme i kampen mot doping ved å støtte den dopingtatte Erik Tysse i hans oppkjøring, lage et skreddersydd opplegg for at han skulle kunne kvalifisere seg i det lille tidsvinduet mellom dopingutestengelsen og frist for påmelding til OL, og har tatt ham ut. Norge må vel også ha noe i nærheten av det mest patetiske forsøket på å komme unna doping da Tony André Hansens hest var dopet under OL i Beijing i 2008. Vi kan også ta med at Norge har hatt historier om dopet kylling og mye sterk kaffe som var langt mindre troverdige enn Alberto Contadors biffhistorie. I Norge gjelder prinsipper bare for andre, ikke når det berører våre egne. Men når generalsekretær i Norges Fotballforbund, Kjetil Siem, kan få seg til å si at fotballfiksing ikke vil være ødeleggende for fotballens renomme, så skjønner man jo at gangsynet blant idrettsledere ikke er det beste.

Det vil være naivt å tro at alle idretter er eller kan bli rene. Det er like naivt som å tro at vi skal bli kvitt kriminalitet generelt. Noen vil alltid prøve seg. Noen er villige til å ofre alt for å vinne. At det kan medføre helseskader, biter ikke. Hvis helseskader på sikt hadde fått folk til å avstå fra kortsiktig “nytte” eller øyeblikkets glede, da ville ingen røyke, ingen bruke snus, ingen sprøyte inn Botox og andre kjemikalier som angivelig skal gjøre en penere, ingen ville ha ubeskyttet sex og ingen ville bruke dop.

Det må være stor sannsynlighet for at man blir tatt, og konsekvensene må være tilstrekkelig alvorlige. Hyppige tester både i og utenfor konkurranse er en selvfølge. Men man må også kunne hente fram gamle prøver og teste dem på nytt med nye metoder. Den som spekulerer i at det stoffet han eller hun bruker ikke vil bli oppdaget i en dopingtest, skal vite at de risikerer at prøvene blir testet på nytt når nye og bedre testmetoder er utviklet.

Jevnlig tar noen til orde for livsvarig utestengelse om man blir tatt for doping. Det vil være problematisk. Verken Alberto Contador eller Erik Tysse har innrømmet doping. Jeg har ikke gått inn i alle detaljene. Men for Alberto Contador var verdiene veldig små. Om jeg husker rett mente man at så små mengder ikke ville ha noen prestasjonsfremmende effekt, og at det kanskje kunne være mulig at han hadde fått dette i seg gjennom noe han hadde spist. På den annen side mente noen at det kunne tyde på bloddoping og at det blodet som ble injisert hadde spor av CERA. Jeg vet ikke. Livsvarig utstengelse betyr også livsvarig yrkesforbud. Det betyr vel også forbud mot å konkurrere og delta i organisert trening på amatørnivå. Man bør være ganske sikker for å iverksette en så streng reaksjon.

I jusen er vi vant til å skille mellom objektive og subjektive forhold. Objektivt sett er man dopet hvis man har avlagt positiv prøve, uansett hvordan man har fått i seg stoffet. Har man fått i seg noe som kan ha betydning for resultatet i en konkurranse skal man selvsagt nektes å delta, eventuelt diskvalifiseres dersom konkurransen alt er avholdt.

Men skal man straffes må man også ha utvist skyld. Det er forskjell mellom å knuse en rute ved et uhell og å gjøre det med vilje. Dette subjektive elementet synes å være borte når det gjelder doping i idretten. Sannsynligvis må det være slik, ellers må man også bevise hvordan en utøver har fått i seg de ulovlige stoffene og at de gjorde det med vilje. Det kan være svært vanskelig. Og som Kurt Asle Arvesen sa i en kommentar til Frank Schleck-saken, det har vært “så mange dårlige unnskyldninger fra utøvere som er blitt tatt i doping at man ikke kan regne med å bli trodd når man blir tatt”. Men da må man også akseptere at noen kan bli rammet av utestengelse selv om de selv faktisk er helt uskyldige. Man kan ha fått i seg ulovlige stoffer uten å vite det, og man kan bli utsatt for regelrett sabotasje.

Det kan også være litt ubetenksomhet som da Xavier Florencio ble tatt ut av Thor Hushovds lag Cervélo rett for Tour de France skulle starte i 2010. Han hadde kjøpt en salve mot hemoroider under en treningsleir, og glemt å informere laglegen om dette. Den inneholdt efidrin. Hadde han startet og blitt testet, ville prøven ha vært positiv. Han har selv ansvaret, javel. Men en slik tabbe kan mange gjøre i et ubetenksomt øyeblikk. En livsvarig utestengelse, som også innebærer et livsvarig yrkesforbud, vil da være en for streng reaksjon.

Det er ingen grunn til å tro at noen idretter har mer moralske utøvere enn andre. Det vil nok være slik at doping kan ha større betydning i noen idretter enn i andre, f.eks. der det kreves ekstrem utholdenhet eller ekstrem styrke. Men det er neppe mange idretter hvor man ikke vil ha nytte av bedre styrke og/eller utholdenhet, og noen vil forsøke snarveier for å få det lille ekstra. Men jeg tror sykkel i dag er en idrett hvor doping tas mer alvorlig enn i mange andre idretter.

I sykkel er men helt avhengige av sponsorer. Det kan være millioner som ser på Tour de France. Men ingen av disse betaler for å se på, heller ikke om man står i målområdet. Pengene må komme fra andre kilder. Det er ikke uten grunn at sykkellagene lenge har hatt hovedsponsorens navn. Jeg er sikkert ikke den eneste som lenge har vært fortrolig med navn som Banesto og Rabobank, uten å tenke på at dette faktisk er banker og ikke sykkellag. Går vi tilbake til 80- og 90-tallet ville sponsorene ha resultater. Doping var ikke et problem i det offentlige rom. Kanskje bidro kravet om å tilfredsstille sponsorene til mer doping i feltet.

I dag bidrar sponsorene til det motsatte. De er sikkert like kyniske som andre. Men de sponser sykkel for å få eksponering og styrke sin merkevare. Ingen vil identifiseres med juks. Doping har gjort det vanskeligere å få sponsorer og sponsorene — i alle fall de fleste av dem — vil ha en ren sport. Etter at Riccardo Riccò og Leonardo Piepoli ble utestengt fra Tour de France i 2008 gikk det bare litt over en uke før lagets hovedsponsor, Saunier-Duval, trakk seg med øyeblikkelig virkning. Floyd Landis syklet for Phonak da han ble tatt for doping i Tour de France i 2006. Etter dette trakk Phonak seg som sponsor i sykkelsporten. Thor Hushovds gamle lag forsvant etter at sponsoravtalen med Credit Agricole gikk ut og laget ikke fikk noen ny hovedsponsor. (Lagene konkurrerer under navnet til hovedsponsor(er), men organisasjonen bak laget heter noe annet.) Jeg har ikke sett på sponsoravtalene i sykkel. Men jeg går ut fra at de har en klausul om at sponsoren kan heve avtalen dersom noen blir tatt i doping.

Jeg tror det er vanskeligere for en dopingutestengt utøver å komme tilbake i sykkel enn i mange andre idretter. Det hjelper ikke hvor god syklist man måtte være som individualist. En profesjonell syklist må inn på et lag. I dag har vel alle lag en kontraktsbestemmelse som sier at syklister kan sparkes på dagen om de blir tatt i doping. Det var noen tidligere dopingtatte syklister i feltet i årets Tour de France. Men markedsverdien for en dopingtatt syklist faller dramatisk. Jeg har ikke akkurat hatt inntrykk av at storlagene har stått i kø for å sikre seg Alberto Contador når hans dopingutestengelse er over. Dette til tross for at det er en av verdens aller beste syklister og at hans dopingsak er et grensetilfelle. Noen, som Alexander Vinokourov har vel en status hjemme i Kasakhstan og i sitt hjemmelag Astana, slik at de holder hånden over ham slik Olympiatoppen gjør over Erik Tysse. Vinokourov har, så vidt jeg vet, ikke innrømmet doping. Det er ikke noen mindre grunn til å tro på ham enn på Erik Tysse.

Sykkellagene, i alle fall på toppnivå, er ganske internasjonale. Selv om spanjolene tror like mye på Alberto Contador som mange i Norge tror på Erik Tysse, så hjelper det ikke med et hjemmepublikum som er villig til å tro på og tilgi det meste fra sine hjemmehelter. En friidrettsutøver eller langrennsløper kan fortsette å konkurrere og være tilgitt helt hjemme. En toppsyklist må inn på et internasjonalt topplag hvis sponsorer ikke ønsker å forbindes med utøvere som har blitt skitnet til i en dopingsak.

Syklister som blir tatt for doping ødelegger ikke bare for seg selv, de ødelegger for hele laget. Igjen kan jeg nevne Saunier-Duval som et eksempel. Hele laget kan forsvinne og lagkamerater bli stående uten lag og dermed uten jobb som følge av en dopingsak. Jeg venter på den første saken hvor laget og lagkamerater saksøker doperen fordi denne har påført dem store tap. Når dette ikke skjedde f.eks. i Saunier-Duval saken, klarer ikke jeg å la være å tenke at dette var en kultur som gjennomsyret laget mer enn de ville innrømme, og at alt for mange skjelletter ville ramle ut av skapene i en slik prosess.

Vi har sikkert ikke sett den siste dopingsaken i sykkel. Men det er ikke sykkel som ser ut til å ha det mest alvorlige dopingproblemet nå.

Print Friendly
  • FluffyB

    Du stoppet halvveis i en setning ca. midt på: ”
    Men livs­va­rig ute­sten­gelse for å få i seg noe uten” <– der

  • OlavTorvund

    Takk. Det var like godt å stryke den setningen, for det det som kommer i neste avsnitt.

  • Lars

    Doping er nok noe vi må slite med i idretten. En seier i en stor idrett kan sikre deg stor årslønn i mange år fremover og da vil nok mange jukse. Heldigvis føres det i mange idretter en aktiv kamp mot doping. Etter at Tour de France organisasjonen gikk i bresjen mot doping i sykkel for noen år siden har denne idretten vært et forbilde i kampen mot doping. Selv om sykkel aldri vil bli helt dopfri, er de beste syklistene i dag rene. Det ser man også på prestasjonene i de store flerdagersrittene. Det er slutt på overmenneskelige prestasjoner.
    Når Lance Armstrong har en dårlig sak skyldes det at alle hans konkurenter har tilstått at de dopet seg og nå skal også hans lagkammerater ha tilstått doping. Da er det rart at han var den ene rene og i tillegg den aller beste.