Offentlig eller ikke offentlig?

Gula­ting lag­manns­retts kjen­nelse i saken om blog­ge­ren Eivind Berge har med­ført en del debatt. Dette er et lite for­søk på klar­gjø­ring, uten pre­ten­sjo­ner om noen egent­lig ana­lyse av alle de spørs­mål denne saken rei­ser. Eivind Berge er til­talt etter strl § 140. Den­nes første ledd lyder:

Den, som offent­lig opford­rer eller til­skyn­der til Iværkset­tel­sen af en straf­bar Hand­ling eller for­her­li­ger en saa­dan eller til­by­der at udføre eller bistaa ved Udfø­rel­sen af en saa­dan, eller som med­vir­ker til Opford­rin­gen, Til­skyn­del­sen, For­her­li­gel­sen eller Til­bu­det, straf­fes med Bøder eller med Hefte eller Fæng­sel ind­til 8 Aar, dog i intet Til­fælde med høi­ere Fri­heds­straf end to Tredje­dele af den høi­este for Hand­lin­gen selv anvendelige.”

Saken rei­ser to hoved­spørs­mål, som begge er vans­ke­lige. Det ene er om inn­hol­det i Evind Ber­ges ytrin­ger “opford­rer eller til­skyn­der til Iværkset­tel­sen af en straf­bar Hand­ling eller for­her­li­ger en saa­dan”. Det rei­ser vans­ke­lige spørs­mål om ytrings­fri­he­tens gren­ser, som jeg denne gan­gen lar ligge. Det annet er om even­tu­elle opp­ford­rin­ger er frem­satt offent­lig.

Et vik­tig utgangs­punkt er at straffe­ret­tens lega­li­tets­prin­sipp. Ingen kan døm­mes uten etter lov heter det i Grl § 96. Hvis noen skal kunne straf­fes må det være en lov­be­stem­melse som sier at den aktu­elle hand­lin­gen er straff­bar. Fin­nes ingen slik lov­be­stem­melse, da kan ved­kom­mende ikke straf­fes — uan­sett hvor straff­ver­dig vi måtte mene at denne hand­lin­gen er. Hvis opp­ford­rin­gene ikke er frem­satt offent­lig, da kan Eivind Berge ikke straf­fes etter § 140, selv om ytrin­ge­nes inn­hold skulle være av en slik art at de rammes.

Hva som skal reg­nes for offent­lig ytring er defi­nert i strl § 7, som lyder:

1.    Ved offent­ligt Sted for­staaes i denne Lov ethvert for almin­de­lig Færdsel bestemt eller almin­de­lig befær­det Sted.

2.    En Hand­ling ansees for­øvet offent­lig, naar den er for­øvet ved Udgi­velse af trykt Skrift eller i Over­vær af et større Antal Per­soner eller under saa­danne Omstæn­dig­he­der, at den let kunde iagt­ta­ges fra et offent­ligt Sted og er iagt­ta­get af nogen der eller i Nær­he­den værende. ”

En blogg er ikke et almin­ne­lig befer­det sted åpent for almin­ne­lig ferd­sel. Så vi kan ute­lukke første ledd. Der­med står vi til­bake med tre muligheter:

  1. Den er frem­satt i trykt skrift,
  2. den er frem­satt i over­vær av et større antall per­soner, eller
  3. den er frem­satt under omsten­dig­he­ter som gjør at den lett kan iakt­tas fra et offent­lig sted og har blitt iakt­tatt av noen.

Trykt skrift er defi­nert i strl § 10, som lyder:

Under trykt Skrift hen­reg­nes Skrift, Afbild­ning eller lig­nende, der mang­fol­dig­gjø­res ved Tryk­ken eller paa anden kemisk eller meka­nisk Maade.”

En blogg består av skrift og avbil­ding, så det vil­kå­ret er upro­ble­ma­tisk. Spørs­må­let er om det kan anses mang­fol­dig­gjort ved tryk­king, eller på annen kje­misk eller meka­nisk måte. Man skal strekke ordene langt om man skal ha dem til å omfatte blogg­inn­legg. Lag­manns­ret­ten sier at inn­legg på inter­nett ikke er trykt skrift. De har en rela­tivt grun­dig begrun­nelse som jeg ikke gjen­gir. Her viser jeg til kjen­nel­sen.

De ute­luk­ker de to andre alter­na­ti­vene, da disse for­ut­set­ter at utsag­net frem­set­tes direkte over­for folk. Dette ute­luk­ker ikke bare inter­nett, det ute­luk­ker også radio og TV.

Man har vært inn­for­stått med disse pro­ble­mene. Bestem­mel­sen om dis­kri­mi­ne­rende ytrin­ger i strl § 135a har der­for føl­gende formulering:

” Likt med en offent­lig frem­satt ytring, jf. § 7 nr. 2, reg­nes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer.”

En rasis­tisk eller på annen måte dis­kri­mi­ne­rende utta­lelse som etter sitt inn­hold ram­mes av § 135a vil der­for være straff­bar også om den er frem­satt på inter­nett eller i andre media. Når det gjel­der ærekren­kel­ser er det bare et krav om man man i ord eller hand­ling gjør noe som er egnet til å skade, uten krav om at det skal skjer offent­lig. Hvis det frem­set­tes trus­ler er det selv­føl­ge­lig hel­ler ikke et vil­kår for straff at trus­lene frem­set­tes offentlig.

Blir lag­manns­ret­tens avgjø­relse stå­ende, kan vi også kon­sta­tere at det etter strl § 134 er lov å opp­fordre mili­tære til å deser­tere, så lenge vi gjør det på nett og ikke på papir. Vi kan også opp­hisse til hat mot stats­for­fat­nin­gen og annen offent­lig myn­dig­het etter strl § 135, så lenge vi bru­ker nett og sosiale medier, og ikke løpe­sed­ler på papir. Greit å vite hvis noen vil opp­fordre til revo­lu­sjon. Det er også fritt fram for blas­fe­miske ytrin­ger på nett, men blas­femi­be­stem­mel­sen i strl § 142 er nok uan­sett en sovende, eller kan­skje døende bestemmelse.

Den som vil for­telle hvor­dan man lager bom­ber og vil opp­fordre til bruk av slike, bør gjøre det på nett. For gjø­res det på papir er det straff­bart etter strl § 160. Man bør ikke annon­sere for pro­sti­tu­sjon på papir, for det er straff­bart etter strl § 202. Men hvis net­tet ikke er offent­lig, kan man straffritt annon­sere der.

Skal man offent­lig­gjøre ville­dende opp­lys­nin­ger om et aksje­sel­skap bør man også velge net­tet, slik at man sty­rer unna for­bu­det mot å gi slike med­de­lel­ser offent­lig i strl § 274.

Et pro­ble­ma­tisk utslag av lag­manns­ret­tens stand­punkt, er at det vil være fritt fram for en del for­mer for nett­sji­kane. Også bestem­mel­sen om vern av pri­vat­li­vets fred i strl § 390 er begren­set til offent­lige meddelelser.

Man har lenge vært kjent med dette pro­ble­met. Jon Bing skrev en utred­ning om dette for Jus­tis­de­par­te­men­tet i 1985, så man har i alle fall vært klar over pro­ble­met i 27 år.

I den nye straffe­lo­ven, som ble ved­tatt i 2005, er pro­ble­met løst. I den­nes § 10 annet ledd heter det:

En hand­ling er offent­lig når den er fore­tatt i nær­vær av et større antall per­soner, eller når den lett kunne iakt­tas og er iakt­tatt fra et offent­lig sted. Består hand­lin­gen i frem­set­telse av et bud­skap, er den også offent­lig når bud­ska­pet er frem­satt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer.”

Denne er medi­e­nøy­tral, og det er ingen tvil om at den også omfat­ter ytrin­ger på net­tet. Men syv år etter at den nye straffe­lo­ven ble ved­tatt, er den fort­satt ikke satt i kraft. Man kan ikke dømme noen etter en bestem­melse som er ved­tatt, så lenge den ikke er satt i kraft. Hvor­for loven fort­satt ikke er satt i kraft, vet jeg ikke.

Jeg tar med et par andre spørs­mål som jeg har mer­ket meg i den del av debat­ten som jeg har sett på nett. Et var om hvis loven er for­el­det slik at noe som burde vært straff­bart ikke er det, hva da hvis det går andre veien slik at noe fort­satt er straff­bart som ikke burde vært det? Det kan man ta ganske rolig. Man har ingen plikt til å til­tale og straffe, og det er upro­ble­ma­tisk å gi en straffe­be­stem­melse et inn­skren­ket anven­del­ses­om­råde. Fram til 1972 var homo­fili og sam­bo­er­skap straff­bart, men man ble ikke straf­fet for det. Vi har fort­satt et for­bud mot blas­fe­miske ytrin­ger. Men den siste som ble til­talt etter den (men fri­kjent) var Arnulf Øver­land i 1933, etter å ha holdt fore­dra­get “Kris­ten­dom­men, den tiende lande­plage”.

Betyr det at fil­de­ling da også er lov? spurte en annen. Sva­ret er et klart nei. Ånds­verks­lo­ven gir ene­rett til å gjøre verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten, og har ingen kob­ling mot straffe­ret­tens begrep om offentliggjøring.

Jeg avgren­set inn­led­nings­vis at jeg avgren­set mot spørs­må­let om ytrin­gens inn­hold. Slikt kan lett bli opp­fat­tet som om man mener at det eneste pro­ble­ma­tiske spørs­må­let er om ytrin­gen er frem­satt offent­lig eller ikke. Jeg gjen­tar der­for at det er i seg selv meget pro­ble­ma­tisk i for­hold til ytrings­fri­he­ten å forby ytrin­ger. Men jeg har ikke lest Eivind Ber­ges blog­ger, og vil der­for ikke ha noen mening om lov­lig­he­ten av innholdet.

Print Friendly