Offentlig eller ikke offentlig?

Gulating lagmannsretts kjennelse i saken om bloggeren Eivind Berge har medført en del debatt. Dette er et lite forsøk på klargjøring, uten pretensjoner om noen egentlig analyse av alle de spørsmål denne saken reiser. Eivind Berge er tiltalt etter strl § 140. Dennes første ledd lyder:

“Den, som offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet, straffes med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 8 Aar, dog i intet Tilfælde med høiere Frihedsstraf end to Tredjedele af den høieste for Handlingen selv anvendelige.”

Saken reiser to hovedspørsmål, som begge er vanskelige. Det ene er om innholdet i Evind Berges ytringer “opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan”. Det reiser vanskelige spørsmål om ytringsfrihetens grenser, som jeg denne gangen lar ligge. Det annet er om eventuelle oppfordringer er fremsatt offentlig.

Et viktig utgangspunkt er at strafferettens legalitetsprinsipp. Ingen kan dømmes uten etter lov heter det i Grl § 96. Hvis noen skal kunne straffes må det være en lovbestemmelse som sier at den aktuelle handlingen er straffbar. Finnes ingen slik lovbestemmelse, da kan vedkommende ikke straffes — uansett hvor straffverdig vi måtte mene at denne handlingen er. Hvis oppfordringene ikke er fremsatt offentlig, da kan Eivind Berge ikke straffes etter § 140, selv om ytringenes innhold skulle være av en slik art at de rammes.

Hva som skal regnes for offentlig ytring er definert i strl § 7, som lyder:

“1.    Ved offentligt Sted forstaaes i denne Lov ethvert for almindelig Færdsel bestemt eller almindelig befærdet Sted.

2.    En Handling ansees forøvet offentlig, naar den er forøvet ved Udgivelse af trykt Skrift eller i Overvær af et større Antal Personer eller under saadanne Omstændigheder, at den let kunde iagttages fra et offentligt Sted og er iagttaget af nogen der eller i Nærheden værende. “

En blogg er ikke et alminnelig beferdet sted åpent for alminnelig ferdsel. Så vi kan utelukke første ledd. Dermed står vi tilbake med tre muligheter:

  1. Den er fremsatt i trykt skrift,
  2. den er fremsatt i overvær av et større antall personer, eller
  3. den er fremsatt under omstendigheter som gjør at den lett kan iakttas fra et offentlig sted og har blitt iakttatt av noen.

Trykt skrift er definert i strl § 10, som lyder:

“Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade.”

En blogg består av skrift og avbilding, så det vilkåret er uproblematisk. Spørsmålet er om det kan anses mangfoldiggjort ved trykking, eller på annen kjemisk eller mekanisk måte. Man skal strekke ordene langt om man skal ha dem til å omfatte blogginnlegg. Lagmannsretten sier at innlegg på internett ikke er trykt skrift. De har en relativt grundig begrunnelse som jeg ikke gjengir. Her viser jeg til kjennelsen.

De utelukker de to andre alternativene, da disse forutsetter at utsagnet fremsettes direkte overfor folk. Dette utelukker ikke bare internett, det utelukker også radio og TV.

Man har vært innforstått med disse problemene. Bestemmelsen om diskriminerende ytringer i strl § 135a har derfor følgende formulering:

” Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer.”

En rasistisk eller på annen måte diskriminerende uttalelse som etter sitt innhold rammes av § 135a vil derfor være straffbar også om den er fremsatt på internett eller i andre media. Når det gjelder ærekrenkelser er det bare et krav om man man i ord eller handling gjør noe som er egnet til å skade, uten krav om at det skal skjer offentlig. Hvis det fremsettes trusler er det selvfølgelig heller ikke et vilkår for straff at truslene fremsettes offentlig.

Blir lagmannsrettens avgjørelse stående, kan vi også konstatere at det etter strl § 134 er lov å oppfordre militære til å desertere, så lenge vi gjør det på nett og ikke på papir. Vi kan også opphisse til hat mot statsforfatningen og annen offentlig myndighet etter strl § 135, så lenge vi bruker nett og sosiale medier, og ikke løpesedler på papir. Greit å vite hvis noen vil oppfordre til revolusjon. Det er også fritt fram for blasfemiske ytringer på nett, men blasfemibestemmelsen i strl § 142 er nok uansett en sovende, eller kanskje døende bestemmelse.

Den som vil fortelle hvordan man lager bomber og vil oppfordre til bruk av slike, bør gjøre det på nett. For gjøres det på papir er det straffbart etter strl § 160. Man bør ikke annonsere for prostitusjon på papir, for det er straffbart etter strl § 202. Men hvis nettet ikke er offentlig, kan man straffritt annonsere der.

Skal man offentliggjøre villedende opplysninger om et aksjeselskap bør man også velge nettet, slik at man styrer unna forbudet mot å gi slike meddelelser offentlig i strl § 274.

Et problematisk utslag av lagmannsrettens standpunkt, er at det vil være fritt fram for en del former for nettsjikane. Også bestemmelsen om vern av privatlivets fred i strl § 390 er begrenset til offentlige meddelelser.

Man har lenge vært kjent med dette problemet. Jon Bing skrev en utredning om dette for Justisdepartementet i 1985, så man har i alle fall vært klar over problemet i 27 år.

I den nye straffeloven, som ble vedtatt i 2005, er problemet løst. I dennes § 10 annet ledd heter det:

“En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse av et budskap, er den også offentlig når budskapet er fremsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer.”

Denne er medienøytral, og det er ingen tvil om at den også omfatter ytringer på nettet. Men syv år etter at den nye straffeloven ble vedtatt, er den fortsatt ikke satt i kraft. Man kan ikke dømme noen etter en bestemmelse som er vedtatt, så lenge den ikke er satt i kraft. Hvorfor loven fortsatt ikke er satt i kraft, vet jeg ikke.

Jeg tar med et par andre spørsmål som jeg har merket meg i den del av debatten som jeg har sett på nett. Et var om hvis loven er foreldet slik at noe som burde vært straffbart ikke er det, hva da hvis det går andre veien slik at noe fortsatt er straffbart som ikke burde vært det? Det kan man ta ganske rolig. Man har ingen plikt til å tiltale og straffe, og det er uproblematisk å gi en straffebestemmelse et innskrenket anvendelsesområde. Fram til 1972 var homofili og samboerskap straffbart, men man ble ikke straffet for det. Vi har fortsatt et forbud mot blasfemiske ytringer. Men den siste som ble tiltalt etter den (men frikjent) var Arnulf Øverland i 1933, etter å ha holdt foredraget “Kristendommen, den tiende landeplage”.

Betyr det at fildeling da også er lov? spurte en annen. Svaret er et klart nei. Åndsverksloven gir enerett til å gjøre verk tilgjengelig for allmennheten, og har ingen kobling mot strafferettens begrep om offentliggjøring.

Jeg avgrenset innledningsvis at jeg avgrenset mot spørsmålet om ytringens innhold. Slikt kan lett bli oppfattet som om man mener at det eneste problematiske spørsmålet er om ytringen er fremsatt offentlig eller ikke. Jeg gjentar derfor at det er i seg selv meget problematisk i forhold til ytringsfriheten å forby ytringer. Men jeg har ikke lest Eivind Berges blogger, og vil derfor ikke ha noen mening om lovligheten av innholdet.

Print Friendly