Systemsvikten har vist seg på en brutal måte

22. juli-kommisjonen har lagt fram et brutalt og usminket bilde av hva som gikk galt. Jeg har heller ikke lest hele rapporten. Men jeg tar med den punktvise oppsummeringen i rapportens sammendrag:

  • – Evnen til å erkjenne risiko og ta lærdom av øvelser har vært for liten.
  • – Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.
  • – Evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull.
  • – Potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi har ikke vært godt nok utnyttet.
  • – Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig.

Dette er ikke overraskende. 22. juli var en tragisk og særdeles brutal synliggjøring av en fundamental systemsvikt. Svikten stikker langt dypere enn sviktende terrorberedskap. Denne svikten er bare et symptom.

Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.

Det kunne vært sagt om mange politikkområder. Vi behøver bare å gå en drøy uke tilbake. Da ble kravet om varetektsfengsling av bloggeren Eivind Berge avvist. Antageligvis var det en riktig avgjørelse. Å dømme noen for å gi uttrykk for ekstreme meninger er et særdeles problematisk inngrep i ytringsfriheten. En varetekstfengsling virker meningsløs i en slik sak. Men han ble frikjent fordi Justisdepartemente ikke hadde evnet å gjennomføre vedtakene om ny straffelov, ved at den ikke er satt i kraft. Dermed kunne retten avgjøre saken på det juridisk korrekte, men helt tåpelige grunnlaget at det som skrives på en blogg ikke er offentlig i straffelovens forstand. Dermed slapp retten å ta stilling til de spørsmåelene som egentlig er viktige: Ytringsfrihetens grenser.

Politiets trenger nytt datasystem før loven kan settes i kraft. Loven ble vedtatt i 2005. Vi får håpe at arbeidet med å forberede ny straffelov ikke ble så dårlig gjennomført at det kom som en overraskelse at man måtte ha nytt datasystem. Dette arbeidet burde defor har vært planlagt samtidig som man forberedte lovvedtaket. Men først i 2010, fem år etter at loven ble vedtatt, ble forespørsel om anbud for å lage dette sysemet lagt ut på DOFFIN. Det snakkes visstnok om at dette systemet kan være på plass i 2015, 10 år etter av loven ble vedtatt. Jeg minner om tre av punktene fra 22. juli-kommisjon.

  • – Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.
  • – Potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi har ikke vært godt nok utnyttet.
  • – Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig.

Vi stopper ikke der. Det var også Justisdepartementet som i 2007 lovet at det skulle inn­fø­res nasjo­nale ID-kort som kan erstatte pass innen­for Schengen-området, og som nå sier at dette vil være klart i 2015. Åtte år på å lage noe som de fleste land i EU har hatt i årevis, det er ikke eksempel på god gjennomføringsevne. Vi kan vel også nevnte at JD har ansvar for det nødnettet som fortsatt ikke er på plass, datanett i politiet som gjør at politifolk ikke kommer på nett, at man må bruke faks og muntlig kommunikasjon for å få ut viktige meldinger, osv.

Justisdepartementet er ikke alene. Helsesktoren viste seg fra sin beste side. Men vi har en hengemyr av sykehusfusjoner hvor politkerne driver et blame-game og forsøker å skyve ansvar over på styrer og ledelse. Men det er selvsagt politikerne som har ansvaret. Det er elementært at fusjoner krever meget gode forberedelser, det krever mye ressurser mens det pågår og det tar lang tid før man ser en evenuell genvinst. Her har man vedtatt noe hals over hodet og gjentar mantraet om at “det skal skje innenfor eksisterende budsjetter”. Man må vel være politiker for ikke å forstå at slikt ikke går.

Jeg kunne sagt mye om samferdelseprosjekter. Vestfoldbanen som skulle vært ferdig for lenge siden. Vi kunne nettopp markere 20-årsdagen for at Stortinget vedtok bygging av Ringerikstunnelen, som aldri har blitt påbegynt. Jeg kunne også ha nevnt alle de sykkelveiene vi ikke har. De 22 største norske byene skulle hatt et hovedsykkelveinett i 1985, etter det Stortinget sa i 1977.

Jeg har skrevet mye om tog og sykkel, og skal ikke bruke mye plass på det her. Men her er også reguleringshelvetet et problem, og manglende vilje til å bruke statlig regulering hindrer eller forsinker gjennomføring av viktige prosjekter.

Da Syk­lis­tene lands­for­ening lan­serte ideen om at man også i Norge bør gjøre gamle jern­bane­tra­seer om til syk­kel­veier når man omsi­der får nye jern­bane­spor, da svarte davæ­rende stats­sek­re­tær Erik Lahn­stein i Sam­ferd­sels­dep at det kunne være en god idé, men at det måtte bli opp til de berørte kom­mu­ner å avgjøre om de fri­gjorte area­lene skulle dis­po­ne­res til dette (refe­rert etter hukom­mel­sen). Hvis alle kom­mu­ner skal kunne bestemme over hver sin lille bit, da veil det i alle fall ta tid — om det noen gang lar seg rea­li­sere. Najo­nal infra­struk­tur kan ikke over­la­tes til kommunene.

Vi kan også ta med den skandaløse behandlingen av Munch-museet i Oslo.

Man finner sikkert eksempler innenfor mange andre politikkområder også. Jeg mener ikke å si at de jeg har valgt ut ved siden av det som er Justisdepartementets ansvar er de verste eller viktigste områdene. Men det var disse jeg hadde et visst kjenskap til.

Planene ble ikke fulgt, har vi fått høre fra 22. juli-kommisjonen. Det har lenge vært sagt omtrent dette om planer i staten:

Det er to problemer med xxplaner i staten: Det ene er å lage planen, det andre er å finne ut hvordan man skal arkivere den.

Jeg kan ikke skryte på meg mye erfaring med beredskapsarbeid. Men litt har holdt på med det også, særlig i de årene jeg var medlem av kontrollkomiteen i Norsk Oppgjørssentral.

Noe er helt elementært: I en stresset situasjon handler man ikke etter teori. Man gjør det man er vant til å gjøre i pressede situasjoner. Dette gjelder studenter som skal opp til eksamen, en skipper som skal få sitt skip gjennom en storm eller ledere og andre som skal håndtere en krise. Skal planer fungere i en krise må man øve, øve og øve.

I min tid i kontrollkomiteen i NOS ble det jevnlig gjennomført blant annet kriseøvelser. Nøkkelpersoner kunne f.eks. få melding tidlig om morgenen om at det var brann. Ansatte som kom på jobb ble møtt i døren av en som sa at det var brann, og at ingen kunne komme inn. Det var selvfølgelig viktig å sørge for at driften kunne gå mest mulig uavbrutt, ved at man flyttet over til back-up sentral. Men det var også viktig å se om planene ble fulgt, at instrukser ble gitt og oppgaver utført, at informasjon ble gitt til de som skulle ha informasjon, osv.

Det var selvfølgelig evalueringer etterpå. Det var alltid noe som ikke gikk helt som forutsatt. Dette ble analysert. Noen ganger var det svakheter i planverket, andre ganger i tekniske løsninger. Det som svkitet knyttet seg gjerne til manglende informasjon til kritiske ledd, om jeg husker rett. Dette ble tatt tak i og rettet opp, og ved neste øvelse ble det sjekket at det som gikk feil sist nå var rettet opp.

På denne måten fikk man en plan som var testet ut i praksis, og personalet var kjent med planen som noe mer enn en ringperm i en eller annen hylle. Alle hadde trent på sine oppgaver i en simulert krise. Heldivis ble det aldri nødvendig å teste planverket og rutinene i en virkelig krisesituasjon. Men man var i alle fall forberedt.

Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig.

Skal holdninger og kultur endres må det skje fra toppen. Ledelsen setter standarden gjennom egne holdninger, egen praksis og de krav man stiller til sine medarbeidere i organisasjonen. Om en god leder får til dette, da ville vedkommende være verdt langt mer enn det noen toppbyråkrat får betalt i dag.

Når politikerne gjennom egen praksis med all mulig tydelighet signaliserer at det slett ikke er meningen at alt som vedtas skal gjennomføres og følges opp, da bør man ikke bli overrasket over at organisasjonen er preget av det samme: Det er ikke så viktig å gjennomføre vedtakene, det meste haster ikke og det som ikke følges opp havner blant alle de andre vedakene som ikke er gjennomført.

Vi får nok se at beredskapen bedres. Det blir mye ekstra på den posten når statsbudsjettet legges fram om to måneder. Men jeg tror ikke vi får se de mer fundamenale endringene som er nødvendig.

 

Print Friendly
  • Bra blogg, Olav!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!

    Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

  • Knut F Garshol

    Meget god beskrivelse av hva som er fundamentalt galt når norske myndigheter skal administrere og gjennomføre noe. Ansvar blir IKKE tatt og myndighet blir ikke brukt. I et annet blogginlegg skriver Bruvik at Jens må få tid til å gjennomføre det han har lært!!! La meg legge inn mitt svar til Bruvik her også-
    Jeg er TOTALT uenig med deg og dette har ingenting med etterpåklokskap å gjøre. For det første er det slik at myndighetspersoner som Statsministeren ikke bare har et ansvar, men også utstrakt myndighet til å handle og gjennomføre. Når denne myndigheten ikke blir brukt til å gjennomføre sikringstiltak for regjeringskvartalet vedtatt årevis i forveien er det inkompetanse eller handlingslammelse. Som dokumentert i pressen ble Stoltenberg advart i klartekst flere ganger om at INGENTING skjedde med vedtatt sperring av Grubbegata. Dette var vedtatt, med gode grunner, lenge FØR 22-07-2011 så vennligst ikke snakk om etterpåklokskap. Når det så påvises alvorlig svikt også hos politiet, så kan dette igjen spores tilbake til de samme årsaker (inkompetanse og,eller handlingslammelse hos ledelsen) og de som har hatt ansvar og myndighet og ikke har brukt sin myndighet til å gjennomføre tiltak som sikrer at ting fungerer, de må ta sin hatt og gå.
    Det kan ikke være slik at ekstremt viktige posisjoner i samfunnet skal fungere som on-the-job-training og alvrlige tabber skal ikke belønnes med en sjanse til å gjenta tabbene. Nye koster må inn. Slik fungerer det stort sett i resten av verden og det er på tide at Norge kommer legger av naiviteten og dumsnillheten som også andre enn ABB kan finne det ønskelig å utnytte.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Hva regjeringen burde ha gjort og hva en ny regjering bør gjøre for sykkel()

  • Pingback: Ingen plass til syklister i Oslos byplaner? @FolkeFredriksen @byraadslederen | Olav Torvunds blogg()

  • Pingback: Hovedsykkelveinettet, en tvangstanke for politikerne | Olav Torvunds blogg()

  • Pingback: Missing link: Åkebergveien. Opprydding i @Bymiljøetaten er nødvendig, @GuriMelby | Olav Torvunds blogg()