Irske aviser krever betaling for at noen skal lenke til deres artikler. Det er en litt mer omfattende omtale av saken fra et advokatselskap i “2012: The year Irish newspapers tried to destroy the web”.
Mange har forsøkt dette før. Norske aviser har forsøkt seg med noe lignende, i alle fall i sine vilkår, men jeg er ikke sikker på om de gikk så langt at de forsøkte å håndheve dette. TONO anførte enerett til lenking som prinsipalt grunnlag i saken mot napster.no, men vant ikke fram på det grunnlaget. Han som drev tjenesten ble dømt for medvirkning til andres opphavsrettskrenkelser, som jeg synes er et helt greit resultat. Også i flere andre land har det vært ført slike saker, men stort sett har krav om enerett til lenking blitt avvist.
Jeg har skrevet en mer omfattende artikkel om dette, med tittelen “Enerett til lenking — en keiser uten klær?”. Denne finnes på nettet, så de som vil ha en mer omfattende gjennomgang får lese den. Kortversjonen er denne:
Hvis noen skal ha enerett til lenking, og dermed kunne kreve betaling for at andre lenker til det de gjør tilgjengelig, må lenkingen i seg selv anses for en tilgjengeliggjøring av det som det lenkes til. Enkelt kan man si at spørsmålet er om “tilgjengeliggjøring” i opphavsrettslig forstand ikke bare skal omfatte det å faktisk gjøre verket tilgjengelig slik at andre kan få tilgang til det, men også det å fortelle at verket er tilgjengelig og hvor det er tilgjengelig. Lenking er i realiteten ikke annet enn en litt hi-tech utgave av tradisjonelle fotnoter, og det ville være absurd å kreve samtykke til at noen henviser til det man har skrevet. Det gir ikke særlig mer mening å kreve samtykke til lenking.
Å hevde enerett til lenking vil også være meget problematisk i forhold til ytringsfrihet, i og med at det ville være en begrensning i adgangen til å ytre seg om hvor den aktuelle artikkelen er tilgjengelig. Forholdet til ytringsfrihet er generelt for lite diskutert innenfor opphavsretten.
Som opphavsmann som har valgt å gjøre en del av det jeg har skrevet tilgjengelig på nett, ønsker jeg at flest mulig skal lenke til det jeg skriver. Jeg skriver ikke for ikke å bli lest. Når noen, som nå de irske avisene, forsøker å begrense adgangen til lenking, handler de i strid med de aller fleste opphavsmenns interesser. De setter sine egne, snevre økonomiske interesser foran andre opphavsmenns interesser når de forsøker å undergrave nettet på en slik måte.
Hvis man ikke ønsker at noen skal lenke til det man har gjort tilgjengelig, så er det fult mulig å begrense dette på ulike måter. Vil man ha betaling for det man gjør tilgjengelig på nett, får man legge det bak en betalingsmur.
Hvis noen skulle betale for lenking, så er det avisene som skulle betale for at noen lenker til dem. Lenker genererer trafikk direkte ved at folk klikker på dem, og indirekte ved at de bidrar til høyere ranking i søketjenester. Det gjør at flere leser avisene, ser annonser, osv. Å kreve betaling for at noen lenker til nettaviser er som å kreve at avisene skal betale annonsørene for at de annonserer i deres avis.
Jeg mener å huske at en avgjørelse om lenking i Belgia førte til at Google slettet alle lenker til belgiske nettaviser, muligens til alle belgiske nettsteder. Jeg har ikke inntrykk av at belgiske nettaviser var tjent med å bli slettet fra Google. (Dette refereres bare etter hukommelsen, så det er ingen garanti for at det jeg sier på dette punktet stemmer.)
Når noen krever betaling for at man lenker til dem bør svaret ikke være at man betaler, men heller at man lar være å lenke til dem. Jeg ville vel ha hengt på en opplysning om at jeg ikke vil lenke fordi de krever betaling og at jeg derfor ikke vil bidra til økt trafikk til det nettstedet.
