Da aksjebrevene forsvant

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet til “Selskap, kontrakt, konkurs og rettskilder”, Festskrift til Mads Henry Andenæs, i 2010.  Når jeg nå velger å gjøre den tilgjengelig her, er det først og fremst fordi jeg ønsker å kunne referere til den. Og kanskje har den en viss interesse for noen.

1         Innledning

Det norske aksjemarkedet ”tok av” på begynnelsen av 1980-tallet, kort tid etter at Einar Førde kom med sin uttalelse om at å stimulere det norske aksjemarkedet var som å bære havre til en død hest. Aksjeomsetningen økte fra 1,7 mrd NOK i 1982 til 31,8 mrd NOK i 1985. Obligasjonsomsetningen økte fra 5,8 mrd NOK i 1983 til 75,9 mrd NOK i 1985.

Det daværende systemet var ikke i stand til å håndtere denne økningen. Man lå til tider månedsvis på etterskudd med å sluttføre transaksjonene. Det var en reell frykt for at hele oppgjørssystemet skulle bryte sammen under vekten av den voldsomme veksten. Noe måtte gjøres og det hastet. Dette hastverket satte et sterkt preg på arbeidet.

Finansnæringen satte full fart forover. Det var viktig å få etablert systemet og få satt det i drift. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe, som i praksis fungerte som en styringsgruppe. Arbeidsgruppens sekretariat var bemannet for å utrede de praktiske, tekniske og økonomiske sidene ved etablering av en datasentral som kunne utføre oppgavene. At det var nødvendig med lovendringer og ny lovgivning, kom som en overraskelse på den arbeidsgruppen som skulle utrede dette. Sekretariatet var ikke bemannet for å utrede disse spørsmålene.

Tilfeldigheter gjorde at jeg, som eneste jurist i sekretariatet, var blitt trukket inn i dette arbeidet. Slik kom det til at en helt nyutdannet jurist med en viss innsikt i elektroniske transaksjoner, men uten noen selskapsrettslig kompetanse eller kunnskap om verdipapirmarkedet, omtrent på egen hånd kom til å skrive den juridiske utredningen og lovforslaget i løpet av fire og en halv måned. Dog skal det sies at daværende lovrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling, Gudmund Knudsen, var en uunnværlig støtte på det selskapsrettslige området.

Dette var bakteppet for lovendringene som åpnet for et ”papirløst” aksje- og obligasjonsmarked og for etableringen av Verdipapirsentralen (VPS). Det bør ikke komme som noen stor overraskelse at mange spørsmål ble oversett, at ikke alt ble forstått og at en del problemer ble bevisst ”feid under teppet” for ikke å skape unødig diskusjon om forslagene.

Print Friendly