[section_title title=3 Dokument- og registersystemer – noen grunnleggende forskjeller]

3         Dokument- og registersystemer – noen grunnleggende forskjeller

I en tid med begrensede og langsomme kommunikasjonstjenester ga dokumentsystemer gode og fleksible løsninger. Dokumentet kunne gå fra hånd til hånd og omsettes uten at den som hadde utstedt dokumentet behøvde å bli involvert i transaksjonen. De rettslige løsninger kunne bygges på eiendomsretten til det fysiske dokumentet også når dokumentet var bærer av abstrakte rettsgoder. Legitimasjon, og dermed adgangen til å utøve den rett dokumentet er bærer av, er basert på ihendehavelse, eventuelt i kombinasjon med navngivelse og transportpåtegninger i dokumentet. Rettighetsovergang og rettsvern representeres ved overlevering av den fysiske rettighetsbærer.

I et registersystem er det ingen fysisk gjenstand som kan has i hende og eies. Legitimasjon kan ikke bygges på ihendehavelse. Man eier ikke en opplysning i et register slik at eiendomsrett til rettighetsbæreren ikke kan være grunnlaget for regler om rettighetsovergang m.m. Dette må knyttes til innførsler i registeret. Alle rettsendringer må registreres. All informasjon om transaksjoner må sendes til registret og en registreringsbekreftelse må sendes tilbake til partene i transaksjonen. Man er avhengig av rask kommunikasjon om dette skal fungere i et marked med stort transaksjonsvolum. Derfor har disse systemer tradisjonelt vært forbeholdt formuesgoder med høy verdi og lavt transaksjonsvolum.

Datasystemer og datakommunikasjon har gjort at kommunikasjon mot registeret kan skje raskt, mens transport og håndtering av papir blir den største flaskehalsen.

Det gamle aksjesystemet var en hybrid mellom et registersystem og et dokumentsystem. Man hadde aksjebrev, samtidig som alle overdragelser skulle registreres i aksjeboken. Denne løsningen kombinerte ulempene ved begge systemer.

Når man skal etablere en registerbasert løsning kan man velge en av to hovedmodeller: Et register føres hos en av partene i rettsforholdet, eller hos en uavhengig tredjepart. Aksjeboken ble ført hos selskapet, selv om dette for børsnoterte selskaper i praksis ble utført av aksjonærservice i de større bankene. Denne løsningen er beholdt for aksjeselskaper, se asl § 4-5. Det er også denne løsningen man får om prinsippet i gbl § 29 skaleres opp fra enkelttransaksjoner til et transaksjonssystem. Kredittforetakenes egne systemer før VPS var basert på dette. Det er også denne løsningen man har valgt for livsforsikring, se FAL § 17-1. Bankenes kontosystemer kan også ses på som et registersystem basert på denne modellen. En slik løsning må forutsette at man har den nødvendige tillit til den som registrerer opplysningene, herunder at denne ikke har noen betydelig egeninteresse i de transaksjoner som foretas.

Tredjepartsløsninger er velkjent fra bl.a. tinglysingen. Noen av fordelene med en nøytral registreringsenhet er ganske åpenbare: Registerenheten er uavhengig av partene. Det er dette som er valgt for verdipapirregistre, og for allmennaksjeselskaper kreves registrering i et slikt register, se aasl § 4-4.

Når systemet skal betjene et marked vil sentraliserte løsninger være en fordel, hvilket ytterligere taler for en tredjepartsløsning. Aktørene i markedet, i praksis meglerapparatet, behøver ikke forholde seg til et stort antall registre med ulike løsninger. VPS ble opprinnelig gitt monopol på å være verdipapirregister. Dette ble endret ved lov om verdipapirregistre i 2002. Men selv om det da ble åpnet for etablering av flere registre og konkurranse, har vi sett en ytterligere sentralisering ved at VPS i 2007 ble fusjonert inn i samme konsern som Oslo Børs.

Et dokumentsystem er åpent. Den som har dokumentet kan levere dette til hvem som helst, på samme måte som vi kan betale til hvem som helst med kontanter. Et registersystem vil være lukket. Det kan ha mange eller få aksesspunkter, og dermed fremstå som mer eller mindre åpent. De to banknettverkene Visa og MasterCard fremstår som ganske åpne fordi det er så mange deltakere. Men alle deltakere må ha en avtale med systemet og tilfredsstille de krav som stilles for den aktuelle rollen. Den som skal gjennomføre en transaksjon vil alltid måtte gå via en ”portvakt”.

Når man er avhengig av å få tilgang til en lukket infrastruktur for å kunne delta i et marked gir dette konkurranserettslige utfordringer som vi her ikke skal gå inn på. Det gir også utfordringer i forhold til å betjene et internasjonalt marked. Hvis man ønsker utenlandske investorer er det ikke hensiktsmessig å kreve at alle som ønsker å kjøpe aksjer i norske selskaper først må knytte seg til en norsk infrastruktur. Man har derfor måttet akseptere forvalterregistrering hvor én aktør registrer aksjer på vegne av sine kunder. Myndighetene har gjerne vært skeptiske til slike løsninger, men man har i praksis måttet akseptere dem. Det ble først åpnet for forvalterregistrering av utenlandske aksjonærer i aasl § 4-10, i utgangspunktet bare for aksjer notert på utenlandsk børs (men med dispensasjonsadgang). Men ved den nye verdipapirregisterloven av 2002 ble det generelt åpnet opp for slik registrering i § 6-3. (Se nærmere om dette i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) kap. 9) Antagelig var dette en ganske utbredt praksis også før det ble tillatt å registrere eierskap på denne måten.