[section_title title=5 Avslutning]

5         Avslutning

Det har vært brukt mye energi på å finne rettslige løsninger som kan kombinere markedssystemet og rettighetssystemet. I 1985 vedtok man egne regler om hvilke innsigelser som kunne gjøres gjeldende og hvilke som ikke kunne gjøres gjeldende. I 2002-loven har man beholdt en egen bestemmelse for hjemmelskonflikter, mens man har gått tilbake til en henvisning til gbl §§ 15-17 når det gjelder innsigelser fra det underliggende forhold (verdipapirregl § 7-3).

Skjæringspunktet for når rettsvirkningene inntrer er ikke klart angitt. I 1985-loven het det at rettsstiftelser registrert samme dag hadde lik prioritet, en regel som det i praksis var umulig å følge. Skulle en kollisjon oppstå ville man måtte la en vinne rett og den andre måtte ha blitt avspist med erstatning. Da dagens lov ble gitt i 2002 hadde man sett problemet, men man kan ikke si at det er løst. I § 7-1 siste ledd heter det:

”Rettighetsregisteret skal fastsette regler for når en rettighet er registrert. Reglene skal godkjennes av departementet.”

Et så viktig spørsmål som når rettsvirkninger i forhold til tredjepart inntrer skal bestemmes i regler som det enkelte rettighetsregister selv fastsetter. Dette er i dag regulert i VPS’ forretningsvilkår, avsnitt 7.

Det kan sies mye om disse reglene, langt mer enn plassen her tillater. Løsningen fremstår ikke som god. Men likevel har systemet vært i virksomhet i mer enn 20 år uten at det har oppstått alvorlige problemer. Det spørsmål som da presser seg på er om denne reguleringen betyr så lite at selv alvorlige svakheter i den ikke får noen praktisk betydning. Jeg har kommet til den konklusjon at reguleringen på dette punkt faktisk betyr så lite.

I et registersystem hvor man håndterer abstrakte rettsgoder som ikke har noen materiell eksistens utenfor registeret vil man ikke få situasjoner hvor det er konflikt mellom det faktiske og det rettslige. Det er i spenningen mellom det faktiske og det rettslige vi har behov for regler om omsetningskollisjoner, om rettsvern osv. Den som ikke har rettslig rådighet over en konto i et verdipapirregister vil heller ikke ha noen faktiske muligheter til å råde over de verdier som innestående på denne kontoen representerer. Levering og registrering faller sammen og spørsmålet om rettsvern m.m. har ikke større betydning enn for andre genusytelser. Man kan riktignok inngå avtaler som man i ettertid ikke kan oppfylle. Men da har man et regulært mislighold og kjøper må fremme krav på det grunnlag, ikke lete etter rettsvern til noe selger ikke disponerer over.

Arbeidet med etablering av et lovverk for et ”papirløst” verdipapirmarked er et eksempel på en feil som har blitt gjentatt mange ganger når man går fra et system til et annet og skal utvikle regler for den nye virkeligheten. Man legger et stort arbeid i å finne løsninger for å kunne overføre de velkjente rettslige prinsippene til en ny virkelighet. Men man glemmer å stille det grunnleggende spørsmålet: Behøver vi å ta med oss alle de gamle prinsippene når vi forlater de gamle løsningene? For verdipapirregistre burde konklusjonen ha blitt nei.