[section_title title=Tradisjonelle konsepter og begreper utfordres]

Tradisjonelle konsepter og begreper utfordres

Da jeg skrev en kommentar til verdipapirsentralloven av 1985 forsøkte jeg å plassere verdipapirregistrene i forhold til det velkjente begrepsparet real- og personalregister. Dette var ikke enkelt. Ser man det fra utstedersiden har det karakter av å være et realregister: Det er register over hvem som for eksempel eier aksjer i selskapet. Ser man det derimot fra investorsiden blir det et register over hva den enkelte eier og heftelser registrert på vedkommende, altså et personalregister.

[Her kan det være nødvendig med en liten forklaring: Et realregister er et register som er sortert etter gjenstand, f.eks. etter eiendom. Vi kan f.eks. se hvem som har rettigheter i en bestemt eiendom. Personalregister er et register sortert etter person, slik at vi kan f.eks. kan se hvilke rettigheter og plikter en bestemt person har. Det er altså ikke spørsmål om personregistre etter personopplysningsloven.]

Etter hvert gikk det opp for meg at denne tradisjonelle inndelingen er begrunnet i den teknologi man tradisjonelt har anvendt. Så lenge man baserer seg på en hengemappeteknologi, må man holde seg til én og bare én sorteringsnøkkel. Man må enten sortere arkivet etter navn eller etter gjenstand. En databaseteknologi har ikke slike begrensninger. Man kan ha mange sorteringsnøkler og sortere etter mange indekser. Om vi overfører dette til tinglysingen vil det ikke lenger være noe problem å finne hvem som har rettigheter i en bestemt eiendom, hvem som har tinglyste krav mot en bestemt person, eller hvilke tinglyste rettigheter en person har. Det vil for eksempel være enkelt å finne alle pantsettelser til fordel for en bestemt panthaver.

Hvorvidt vi ønsker å ta mulighetene i bruk er et rettspolitisk spørsmål. Så lenge reglene er basert på den gamle teknologiens muligheter og begrensninger, vil reglene fremstå som omveier og flaskehalser. Men de er ikke direkte hindringer for skifte av teknologi. De hindrer oss bare i å ta i bruk den nye teknologiens muligheter.

Men transaksjonene kan endre karakter på måter som gjør gamle løsninger uanvendelige. Verdipapirregisterloven § 7-1 har regler om prioritet mellom kolliderende rettigheter. Disse reglene er basert på en illusjon om at man fortsatt har formuesgoder som det kan håndheves rettigheter i forhold til. På en verdipapirkonto kan det for eksempel være registrert 10.000 aksjer i Norsk Hydro. Det vil da fremstå som en beholdning på 10.000 Hydro, på samme måte som man på en pengekonto kan ha 10.000 EUR. Man har ikke 10.000 individualiserte aksjer, angitt med aksjenummer. Man kan ha pant i kontoen, og prioritetsreglene kan si noe om forholdet mellom flere pantheftelser. Men føres aksjer ut av en konto, vil rettigheter ikke kunne følge ikke-individualiserte verdipapirer. Det blir som å skulle spore penger gjennom betalingssystemet for å finne ut hvor de bestemte pengene som sto på en konto har havnet.

Man vil nok kunne følge overføringene, men da bare som overføringer av generisk bestemte verdier. Det kan tenkes at man vil ha et tilbakesøkingskrav eller et erstatningskrav, men det er noe annet enn en rettighet i de verdier som er overført. Man får et obligatorisk krav, mens man før hadde et tinglig krav. Men loven er fortsatt basert på at man har et tinglig krav.

Man vil ofte tvinges til å revurdere gamle løsninger. Under arbeidet med etablering av Verdipapirsentralen hadde jeg på et tidspunkt en ganske intens diskusjon med ledelsen i den danske Værdipapircentralen om forståelsen av en rettsvernsbestemmelse i den danske loven. Regelen var at to rettsstiftelser, for eksempel to erverv, registrert samme dag hadde lik rett. Det er en løsning vi kjenner fra tinglysingen, og den fungerer når man har et individualisert formuesgode. Men når to har kjøpt de samme obligasjonene så kan man i praksis ikke ha en løsning hvor de får obligasjonene i fellesskap. Den ene av kjøperne får dem, den andre ikke. Men når reglene sier at de har lik rett, blir det vanskelig. Jeg spurte om hva man ville gjøre dersom det skulle skje at to kolliderende rettsstiftelser ble registrert samme dag. Svaret var at den ene ville få obligasjonene, den andre ville få erstatning. Jeg insisterte på — og holder fortsatt fast ved — at den som måtte nøye seg med erstatning ikke hadde fått rettsvern.

Da jeg senere reflekterte over denne diskusjonen, gikk det opp for meg at vi i mange tilfeller slett ikke har behov for rettsvern. Den part som måtte nøye seg med et erstatningskrav kom like godt ut av det så lenge det bare var spørsmål om økonomiske verdier og den erstatningsansvarlige ikke har noen problemer med å oppfylle sin erstatningsplikt. Da jeg på midten av 1990-tallet var med på en utredning om elektronisk tinglysing, møtte jeg denne problemstillingenigjen. Som jurister har vi en ryggmargsrefleks som sier at vi i slike situasjoner må ha regler om rettsvern. Men i mange situasjoner bidrar de bare til å komplisere løsningene, uten at vi har behov for dem.

Hvis man må gå fra gård og grunn som følge av en tinglysingsfeil, vil det være en fattig trøst at man får dekket det økonomiske tapet. Men for en panthaver vil en garanti mot økonomisk tap kunne gi like god sikkerhet som pant i eiendommen. For verdipapirer er bildet tilsvarende  sammensatt. Når det gjelder obligasjoner vil garantier kunne fungere like godt som rettsvern — det er uansett bare økonomiske verdier som står på spill. Men gjelder det aksjer er det ikke sikkert at en erstatning vil kunne kompensere for at man mister kontrollen i et selskap.

Garantier er på de fleste måter enklere enn rettsvernssystemer. Når de i praksis kan gi like god sikkerhet bør man vurdere å velge slike løsninger — ikke minst siden rettsvern uansett vil være en illusjon i ganske mange tilfeller. På et mer generelt plan kan vi si at vi må frigjøre oss fra gamle løsninger og gammelt tankegods når vi møter ny teknologi.