Formueretten i møte med ny teknologi

Nye infrastrukturer

Når jeg her bruker betegnelsen infrastruktur sikter jeg til myke infrastrukturer. Dette er organisatoriske strukturer, gjerne i form av nettverk. Disse organisasjonene behøver ikke eie fiber og kobber, jernbaneskinner, havner og veier.

[Jeg legger til en illustrasjon som ikke står i den originale artikkelen: Betalingstjenester vi alle kjenner godt, MasterCard og Visa, er nettverk av samarbeidene banker, og gjennom disse brukersteder og kunder. De tekniske kommunikasjonstjenester kan man leie av andre som driver med slikt. Man trenger ikke legge kabler rundt verden. Verdien i nettverkene er de etablerte samarbeidsrealsjonene som gjør at man i prasksis kan utnytte teknologiens muligheter — i tillegg til verdien av deres varemerker.]

Om vi spoler tiden tilbake til før 1984, kunne to personer ha møttes, inngått og gjennomført en avtale om salg av danske obligasjoner. Man kunne ha møttes på Hardangervidda, på Bali eller Everest Base Camp. Selger kunne hatt gjeldsbrevene (obligasjonene) i en dokumentmappe, og kjøper kunne hatt pengene i kontanter. De kunne ha blitt enige om prisen og utvekslet ytelsene. Rettslig sett er løsningen enkel.

En slik transaksjonsform har mange ulemper. Det er enkelt hvis begge parter faktisk er på samme sted. Men ved handel over avstand blir det vanskelig. For å kunne utveksle ytelsene må fysiske papirer fraktes fra et sted til et annet, og kontanter måtte ha vært fraktet den andre veien. I tillegg til at slik transport er tidkrevende og kostbar, medfører den høy risiko.

I dag er det ikke noe problem om partene er på ulike steder. Selger kan gjerne sitte i Everest Base Camp mens kjøper er på Hardangervidda. De utveksler de nødvendige meldinger og transaksjonene blir registrert i de systemene som tar hånd om slikt.

Men om de faktisk skulle befinne seg i samme rom, så ville det likevel ikke ha vært mulig å gjøre opp transaksjonen der og da. De ville fortsatt ha måttet gjennomføre transaksjonene i de systemene som tar hånd om slikt.

I praksis vil både selger og kjøper måtte sende sine ordrer til Værdipapircentralen. (VP) Der ville ordrene ha blitt avstemt. Kjøper må samtidig sende en betalingsordre til sin bank. For å kunne opprettholde et prinsipp om ytelse mot ytelse, vil VP-transaksjonen og pengetransaksjonen måtte avstemmes mot hverandre før de kan gjennomføres. Systemet blir langt mer komplisert enn det var da vi kunne levere papirer, selv om det er enklere å foreta handelen.

I de fleste tilfeller hvor man går over fra dokumentbaserte til elektroniske transaksjonssystemer ser vi at vi får nye mellommenn. Hva disse egentlig gjør, vet vi lite om. Det hele fremstilles gjerne som hensiktsmessige løsninger på praktiske problemer, noe det også er. Men deres rolle kan ha betydning for transaksjonene, uten av vi vet hva slags betydning de har.

Bildet er meget sammensatt. Det kan være ren transport. Et enkelt elektronisk postsystem påvirker ikke transaksjonen. Om man får et avtaledokument oversendt som vedlegg til en e-post eller som gammeldags fotpost, har som regel ingen betydning.

Men tjenesteyterne gjør ofte langt mer. En enkel videreutvikling er registrering av trafikk, gjerne med ”tidsstempling” . Det vil være e-postens versjon av rekommandert post. Tjenesten kan videre inneholde identitetskontroll og andre sikkerhetsløsninger. Systemene vil kunne være ganske sofistikerte. Det behøver ikke bare være et spørsmål om tilgang til systemet, men også om tilgang til ulike tjenester som tilbys gjennom systemet. Man kontrollerer fullmakter, leveringsavtaler m.m. i systemet. Her vekkes juristrefleksene, og man aner at det kan blir spørsmål om ansvar dersom disse tjenestene svikter.

[Fra to-part til tre-part transaksjoner]

Tjenestene kan utvikles videre slik at man ikke bare registrerer at meldinger har blitt utvekslet, men også innholdet i transaksjonene. Her nærmer man seg en modell som er kjent fra tinglysingen, og som vi ser tas i bruk på stadig flere områder. En annen og mer vanlig variant er at systemene er reservasjons- eller bestillingssystemer, for eksempel flybilletter eller hoteller. [Vi har gått fra en avtale mellom to parter til en trekant-avtale med tre parter.]

[Fra trekant til tre to-part transaksjoner]

En tredjepart kan også gå inn som direkte part i transaksjonen. Når vi betaler gjennom en bank driver ikke banken noen form for pengetransport. Jeg gir min bank et oppdrag om å overføre et beløp, hvilket vil si at min fordring mot banken (innskudd) reduseres noe, mens mottakers fordring økes tilsvarende. I praksis vil det gjerne være slik at beløpet overføres gjennom flere banker. Hvis jeg instruerer DnB NOR om å overføre et beløp til en mottaker som har konto i Nordea, vil min fordring mot DnB NOR reduseres, samtidig som Nordea får en tilsvarene fordring mot DnB NOR. Mottaker vil bli godskrevet beløpet ved at hans fordring mot Nordea øker, og denne fordringen balanseres av fordringen mot DnB NOR. De to bankene vil så gjøre opp via Norges Bank. Alle leddene er selvstendige transaksjoner, selv om de henger sammen. Jeg har en avtale med DnB NOR, ikke med Nordea. Mottaker har en avtale med Nordea, ikke med DnB NOR.

En clearet opsjon gjennomføres ved at clearingsentral går mellom selger og kjøper, og tar en posisjon i forhold til begge. Hvis A gir en kjøpsopsjon til B vil clearingsentralen være As motpart. A forplikter seg til å selge til clearingsentralen på avtalte vilkår dersom opsjonen gjøres gjeldende. Clearingsentralen gir så en kjøpsopsjon til B, og det er clearingsentralen som er forpliktet overfor B. [Vi har gått fra to-part, til trekant, til tre sammenhengende og gjensidig avhengige to-part transkasjoner.]

Verdipapirregistrene kombinerer gjerne funksjon som handels- og oppgjørssystem med rollen som et “ tinglysingsregister”. Rettslig sett blir derfor systemene ganske kompliserte.

Vi vet lite om disse nye systemene som dukker opp. Noen få har blitt studert. Men de fleste er “svarte bokser” for oss jurister. Det skal nok skrives en del doktoravhandlinger om ulike systemer av denne type før vi eventuelt kan begynne å se et mønster som gjør det mulig å utvikle dette rettsområdets “alminnelige del” .

Når det etableres nye infrastrukturer får vi for det første et spørsmål om organisering. Dersom systemene i praksis blir monopoler eller i alle fall dominerende markedsaktører, kommer konkurranseretten inn. Hvis en nyetablert bank nektes adgang til betalingssystemene vil de i praksis ikke kunne drive bankvirksomhet. Et flyselskap som utestenges fra bestillingssystemene vil også kunne få store problemer. Men disse spørsmålene lar jeg ligge.

Slike systemer vil ofte være lukket selv om tilgangskriteriene kan være transparente og ikke-diskriminerende. I et papirbasert system kan hvem som helst skrive et brev eller fylle ut et dokument og sende det inn. I elektroniske systemer hvor transaksjoner eller transaksjonsdata skal kunne registreres direkte må det være et nettverk av enheter som har tilgang til systemet. Dette kan illustreres med forskrift for prøveprosjekt for elektronisk kommunikasjon ved tinglysing av salgspant i motorvogn § 3, hvor det heter:

Bare brukere som er godkjent av Justisdepartementet og Løsøreregisteret kan sende inn elektroniske dokumenter. Godkjennelsen er personlig.

Brukerne må altså forhåndsgodkjennes før de kan ta tjenesten i bruk. Videre må godkjennelsen være personlig. Her er det ikke åpning for noen ad hoc registrering når behovet måtte melde seg. Nå vil nok akkurat denne tjenesten først og fremst være aktuell for finansinstitusjoner, slik at det neppe er et stort problem i praksis.

For tjenester som skal være tilgjengelig for et stort antall brukere, blir dette vanskeligere. Det ville ha vært en byråkratisk og krevende løsning om for eksempel Verdipapirsentralen skulle ha måttet godkjenne alle som har registrerte verdipapirer. Stiller man krav om at alle utenlandske investorer også skal godkjennes etter slike prosedyrer, vil oppgaven kunne bli uoverkommelig — om det da ikke blir så komplisert at mange av denne grunn ville unngå å investere i norske aksjer og obligasjoner.

Løsningen er at man benytter et eksisterende organisatorisk nettverk. Verdipapirsentralen har et nettverk av kontoførere, i praksis banker og meglerforetak. Man flytter så identifiseringen og godkjenningen av brukere ut til deltakerne i nettverket. På denne måten kan man nå helt ut til den enkelte forbruker, slik vi kjenner fra nettbankene.

Selv med et slikt nettverk kan det være et uoverkommelig krav at den sentrale enheten skal kjenne identiteten til alle som deltar i systemet. Så lenge vi holder oss til penger er dette ikke så problematisk, for det finnes ikke noe sentralt register over bankkonti og innestående på disse. Men verdipapirregistre illustrerer problemet. I praksis har man et stykke på vei resignert i forhold. Utenlandske investorer er som hovedregel ikke direkte registrert. Man baserer seg på såkalt forvalterregistrering, hvor man har en konto hos en forvalter, gjerne en bank, og så er forvalteren registrert i Verdipapirsentralen med den samlede portefølje som forvaltes gjennom denne. Myndighetene liker ofte ikke forvalterregistrering, da dette gir muligheter for å skjule sin identitet bak en forvalter. Men man aksepterer det når man innser at det ikke finnes andre praktiske løsninger.

Hensikten her er ikke å se nærmere på noen av enkelttilfellene, men snarere å peke på en utvikling som man ser på mange områder. Her ligger det betydelige oppgaver for rettsvitenskapen.

Print Friendly