Formueretten i møte med ny teknologi

Internasjonalisering, deterritorialisering og reterritorialisering.

Internasjonaliseringen er så tydelig at det knapt er grunn til å gjøre mer enn å minne om den i en oversiktsartikkel som dette. Nettbaserte tjenester og digitale ytelser vil lett krysse landegrensene. Spørsmål om jurisdiksjon og lovvalg får en helt annen aktualitet enn hva de hadde for en del år siden. [Jeg viser her til min artikkel Forbrukere og internasjonale nettjenester. Amazon– og Netflix-avtalene.] Men også disse dukker opp i nye varianter.

Går vi tilbake til eksemplet med danske obligasjoner, så var det før 1984 mulig å gjennomføre en slik transaksjon for eksempel i en hytte på Hardangervidda. Det ville være liten tvil om at kjøpsavtalen ville være underlagt norsk rett, selv om det hadde vært danske obligasjoner som ble omsatt. I dag behøver ikke partene å møtes. Den ene kan fortsatt være på Hardangervidda, mens den andre for eksempel er på Bali. Man får det man kan kalle en deterritorialisering. Men uansatt hvor partene måtte befinne seg og uansett hva de selv måtte avtale, så vil transaksjonen gjennomføres via VP utenfor København, og det som skjer der vil være underlagt dansk rett og dansk jurisdiksjon. Mens endepunktene i transaksjonen løsrives fra territoriet, vil vi få en sentral institusjon med en klar territoriell tilknytning. Vi får med andre ord også en reterritorialisering.

Så lenge man ikke kjenner organiseringen av de systemer vi benytter oss av vil den rettslige situasjonen være lite overblikkbar. Ved pengeoverføringer vil oppgjøret for alle beløp av betydning i praksis skje via sentralbanken i valutalandet. Betales det i NOK skjer oppgjøret i Norges Bank, oppgjør i EURO skjer via Den europeiske sentralbanken i Frankfurt, og oppgjør i USD skjer via Federal Reserve i New York. Problemstillingen illustreres i de engelske dommene Libyan Arab Foreign Bank v. Bankers Trust Co (1 Lloyd’s 259 [1988], [1989] 3 All ER 252.) og Libyan Arab Bank v. Manufacturer Hanover Trust ([1989] 1 Lloyd’s Rep 608).

Begge disse dommene kom opp etter at president Reagan den 8. januar 1986 utstedte en «Executive order» som bl.a. gikk ut på å fryse libyske innskudd i amerikanske banker. Den libyske banken hadde USD konti ved de to andre bankenes London-filialer, kombinert med en folio-konto i New York. Nær alle overføringer ut og inn fra de respektive London-konti gikk via New York. (Bakgrunnen for et slikt arrangement var at euro-dollar markedet ga høyere rente enn hva man kunne få på USD i USA.) Etter Reagans executive order, var det ulovlig etter New York rett å tillate den libyske banken å ta ut eller overføre sitt innskudd, mens det etter engelsk rett ville være et kontraktsbrudd ikke å gjøre det. Begge sakene ble avgjort etter engelsk rett, og de amerikanske bankene tapte. I den første dommen kom retten til at det var én avtale som omfattet konti både i London og New York, og at den dels var underlagt engelsk rett, og dels New York rett. Situasjonen blir unektelig komplisert når begge lands rett kommer til anvendelse i samme sak, og det man er forpliktet til etter det ene lands rett er ulovlig og straffbart etter det andre landets rett.

I den amerikanske dommen Delbrueck & Co v. Maufacturers Hanover Trust Company (609 F.2d 1047 (1979). ) får man en mer ordinær lovvalgssituasjon, som viser hvordan fremmed rett lett kan få betydning for overføringer mellom norske kontohavere. Dommen gjaldt overføring av USD fra en tysk bank til en annen. Da overføringen ble foretatt mellom de tyske bankers konti i to amerikanske banker, og avregningen skjedde i New York, ble New York rett lagt til grunn. (Lovvalgsspørsmålet drøftes bare i førsteinstansens avgjørelse, som finnes i 464 F. Supp. 989 (1979).)

Mange har fått erfare dette i praksis uten at det har blitt rettssak om spørsmålet, hvis de har forsøkt å overføre USD til Cuba. På grunn av USAs boikott av Cuba stanses alle slike overføringer i USA, og beløpene blir stående på sperret konto i Federal Reserve.

Print Friendly