Formueretten i møte med ny teknologi

[section_title title=Metode]

Metode

Man møter noen ganger spørsmålet om man anvender en særskilt metode når man arbeider med rettsspørsmål i skjæringsflaten mellom jus og teknologi. Spørsmålet er vanskelig å besvare fordi den rettsvitenskapelige forskningsmetode er så lite utviklet. Når jurister nokså upresist sier at de anvender “alminnelig juridisk metode”, så tenker man gjerne rettskildelære. Dette er en rettsanvendelsesmetode, hvor målet er å begrunne et standpunkt innenfor rammen av gjeldende rett. Rettsvitenskapen har et videre siktemål enn dette.

Når man møter ny teknologi er første utfordring å finne ut hva som faktisk skjer. Vi må åpne de “svarte boksene” og undersøke hva som skjer inne i dem. Man har ikke en noenlunde klart formulert juridisk problemstilling, og har dermed ikke kommet til det stadium hvor en metode for rettsanvendelse kommer til nytte. “Alminnelig juridisk metode” sier lite eller ingen ting om hvordan man finner ut av faktum. [Jeg er innom denne problemstillingen i forhold til lenker på internett i artikkelen “Enerett til lenking – en keiser uten klær?” fra 2008.]

Oppgaven er ofte krevende, som regel mer krevende enn de som ikke har forsøkt det er villige til å tro. Vår oppgave er å finne ut de rettslige relevante sider ved transaksjonen, og det kan man ikke gjøre uten juridisk innsikt. Det finnes derfor som regel ikke noen egnede beskrivelser. Man har reklamebrosjyrer med mye bilder og lite innhold, og man har detaljerte tekniske beskrivelser. Men det finnes lite på nivået i mellom. Vi trenger en funksjonell beskrivelse. Som regel er det ingen vei utenom å grave seg ned i detaljene ved hjelp av tekniske spesifikasjoner, for så å bygge opp en funksjonell beskrivelse ut fra dette.

Ganske ofte vil man havne et annet sted enn der man trodde da man startet. Det som forelå om betalingsformidling før jeg gikk løs på emnet hadde stort sett et transportrettslig utgangspunkt. Dette var også mitt utgangspunkt. Men etter hvert som jeg fikk bedre innsikt i hva som faktisk skjer, innså jeg at dette ikke var et holdbart grunnlag for rettslig analyse. Betalingssystemene er i sin kjerne bokføringssystemer — informasjonssystemer — hvor man holder rede på fordringsbalansene mellom aktørene. Det skjer ingen transport av “penger”. Alt som formidles er instrukser om endringer som skal foretas i bokføringen og bekreftelser på at dette er gjort. Dermed falt transportrettslige problemstillinger som “transportansvar” bort. Fordringene forsvinner ikke selv om det blir feil i bokføringen. Dermed måtte drøftelsen bygges på et annet grunnlag enn det jeg trodde da jeg startet. Dette er en erfaring som mange har gjort. De “svarte boksene” viser seg å inneholde noe annet enn det vi trodde da vi bare betraktet dem fra utsiden. [Jeg har gjort tilsvarende erfaring mange ganger, bl.a. da jeg så på lenking på internett.]

Når man har klart å redegjøre for faktum møter man gjerne ganske velkjente rettslige problemstillinger. Men veien dit er ofte lang. Derfra og ut vil man kunne anvende “alminnelig juridisk metode” , dog med den modifikasjon at rettskildematerialet ofte er så sparsomt at man ikke har noe særlig grunnlag for å uttale seg om “gjeldende rett” . Forskningsresultatene ligger gjerne i begrepsutvikling og problemforståelse, og ikke i å tilføye flere desimaler til svarene.