Olav Torvunds blogg

Da note­rer du feil. Jeg har sagt at det blir opp til dis­tri­bi­tø­rene under denne model­len å kana­li­sere pen­ger til­bake til opp­havs­men­nene, og opp­havs­rett kan ikke overføres.

Hva stan­ser meg fra å bruke sitat­ret­ten til å over­føre filer til andre, når en fil blir delt opp i pak­ker når den blir sendt over TCP? Hver lille pakke er jo bare et lite sitat…

Og ikke minst, “Quan­tum Copy­right” Kan­skje du kan løse denne flo­ken: http://www.techdirt.com/articles/20121212/17201421368/quantum-copyright-what-point-does-legal-copy-become-infringement.shtml

Så man skal altså være pris­gitt noen dis­tri­bu­tø­rers vel­de­dig­het, siden man ikke skal ha noen rettigheter?

Fordi det ikke omfat­tes av sitatretten

Hva er egent­lig den store for­skjel­len fra i dag? http://www.techdirt.com/articles/20121018/01054720744/hollywood-accounting-how-19-million-movie-makes-150-million-still-isnt-profitable.shtml

“Et sitat er en mindre del av et ånds­verk eller kunst­ne­risk pre­sta­sjon, gjen­gitt i en sam­men­heng.” Sam­men­hen­gen er som en fil. Filen er opp­havs­be­skyt­tet av den som lagde filen, som da er et selv­sten­dig verk som enkaps­u­le­rer det ver­ket som siteres.

Det er ingen grib­ber som kan gjøre hva de vil med pri­vat­per­soners informasjon.

Vi kan komme til­bake til dette, om ånds­verks­lov­end­rin­gene blir så kata­stro­fale som jeg frykter.

Nei. Frem­stil­ler du et eksemp­lar av et ånds­verk så frem­stil­ler du et ekseplar, også om du gjør det ved å sette det sam­men av biter.

Dette blir helt feil. For det første synes du å for­ut­sette at man kan klippe opp et verk i biter og kalle hver bit et sitat. Noe slikt omfat­tes ikke av sitate­ret­ten. At det skulle fin­nes så mange sita­ter at man kan sette sam­men et helt verk, er helt ureaslistisk.

For det annet er det ikke slik at det om man har alle brik­kene i et pus­le­spill, så vil det være ulov­lig å legge pus­le­spil­let. Men man har i utgangs­punk­tet ikke lov å lage et nytt eksemp­lar basert på å kopiere pus­le­spill­brik­kene eller resul­ta­tet. Du kan frem­stille eksemp­lar til pri­vat bruk, men det du da kopie­rer fra må væe lov­lig fremstilt.

En debatt­form basert på at man kon­stru­erer helt urea­lis­tiske eks­trem­ek­semp­ler, for­ut­set­ter over­drevne reak­sjo­ner og gene­ra­li­se­rer ut fra sine egen­pro­du­serte spø­kel­ser, er uin­ter­es­sant og lite rea­lis­tisk. Man kan ta et hvil­ket som helst regel­verk og kon­stru­ere spe­si­elle situa­sjo­ner hvor de gir uri­me­lige utslag. Det er noe vi må leve med.

Ingen ven­ter at man skal kunne gjøre noe som hind­rer all ulov­lig­het. Men man kan redu­sere den.

Nå er ikke patent det jeg arbei­der mest med, så jeg kan ikke alle detal­jer. Men et av det store pro­ble­mene med patent i USA er dår­lig grans­king før patent gis, og at det gis patent for så mye tull. Patent på rek­tan­gel med avrun­dede hjør­ner var vel et av strids­spørs­må­lene mel­lom Apple og Sam­sung. Ama­zon har patent på “one click shop­ping”, osv.

Dår­lig gransk­ning av paten­krav gjør at det gis mange paten­ter på “opp­fin­nel­ser” som slett ikke er nye. Noen gan­ger får man inn­trykk av at det eneste krea­tive er selve patentsøknaden.

På USAnsk vis aksep­te­rer man hel­ler ikke at ver­den uten­for USA er av betyd­ning, slik at spørs­må­let ikke er om det er nytt, men om det til nå har vært ukjent i USA. Det er slikt som har gjort det mulig å paten­tere Basmati-ris i USA. Europa er et langt stykke unna den galskapen.

For soft­ware­pa­tent er det i Europa slik at man ikke kan ta patent på pro­gram i seg selv. Men pro­gram i kom­bi­na­sjon med en eller annen dings som har tek­nisk effekt, kan paten­te­res. Dette kan man mene mye om. Men vi bør uan­sett ikke dis­ku­tere euro­pe­iske pate­ten­ter med utgangs­punkt i de mest absurde eksemp­lene fra USA.

At design beskyt­tes som design, er greit nok. Jeg kjen­ner ikke den kon­krete saken, men går ut fra at det var et design­ele­ment i noe som har mer. Rek­tan­gel med avrun­dede hjør­ner har vært van­lig design for ser­ve­rings­brett så lenge jeg kan huske.

Det er mye i patent­ut­vik­lin­gen som kan dis­ku­te­res, også i Euro­spa. Satt litt, men ikke vel­dig mye på spis­sen, er det slik at et pro­gram i seg slev ikke kan paten­te­res. Men når det har tek­nisk effekt sam­men med en data­ma­skin, da er det ikke len­ger bare pro­gram­vare. Men vi kan ikke bruke de mest absurde eksemp­lene fra USA for å illust­rere utvik­lin­gen i euro­pe­iske paten­ter. I alle fall ikke hvis vi ønsker at dis­ku­sjo­nen skal være saklig.

Når det gjel­der de moralske ret­tig­he­tene så er de kapi­ta­lis­tiske argu­men­tene for hvem som har “for­tjent” noe rett og slett syl­tynne. Det at nord­menn har “for­tjent” olje­pen­ger, eller at Rimi-Hagen har “for­tjent” å bli søkk­rik er feil bruk av ordet for­tjent. Vi har orga­ni­sert oss med retts­ve­sen for å få noe fel­les å enes om og unngå kon­flik­ter. I Tysk­land for noen hundre år siden så reiste man rundt med loven og sol­da­ter til å hånd­heve loven. Når ulike juri­dik­sjo­ner møt­tes så løste man kon­flik­ten med vold. Det har lite med hvem som har for­tjent hva. For­søk på å teo­re­ti­sere om eien­dom slik som John Locke har gjort er egent­lig ganske irre­le­vant siden slike lære­set­nin­ger er vel­dig sår­bare for et møte med vir­ke­lig­he­tens ver­den. Moralske argu­men­ter som at “avhold fører til fær­rest HIV-positive i det lange løp” eller “intel­lek­tu­ell eien­doms­rett styr­ker men­nes­kets ska­per­kraft” høres vel­dig logisk og lurt ut, men vir­ke­lig­he­ten opp­fø­rer seg sjel­den i pakt med teorien. Ikke bare har man pro­ble­mer med å forme den gjen­stri­dige vir­ke­lig­he­ten til teori­ene, men de etiske aspek­tene er også tvil­somme. Der­som pavens avholds­stra­tegi bare med­fø­rer at HIV-epidimien bare aksel­le­re­rer så kan man lure på om den er så etisk like­vel, det samme intel­lek­tu­ell eien­doms­rett viser seg å være den største bremse­klos­sen for å utvikle livs­vik­tig klima-teknologi. Det er bedre å “ta feil” og over­leve enn å “ha rett” og være død. Så disse etikk-argumentene for intel­lek­tu­ell eien­doms­rett er egent­lig mest tanke­spinn som egent­lig ikke er relevant.

Det som jeg mener deri­mot er rele­vant er hva som vir­ke­lig øker ska­per­kraf­ten og inno­va­sjo­nen i sam­fun­net og ver­den. I en bok som heter

The Law and Eco­no­mics of Intel­lec­tual Pro­perty in
the Digi­tal Age: The Limits of Ana­ly­sis (Rout­ledge Rese­arch in
Intel­lec­tual Pro­perty) [Hardcover]

Niva Elkin-Koren

(Aut­hor), Eli Salz­ber­ger (Aut­hor) så pluk­ker for­fat­terne fra hver­andre de økono­miske teori­ene bak opp­havs­rett og kon­fron­te­rer dem med vir­ke­lig­he­ten, dvs. empi­risk forsk­ning. Det man fin­ner ut er like ille ødeleg­gende for opp­havs­rettslob­byen som kon­do­mer er ødeleg­gende for den katolske kir­kens ver­dens­bilde, dvs. det som vir­ker for å fjerne HIV går på tvers av “gude­gitte” lære­set­nin­ger, og det som frem­mer ska­per­kraft og ska­per­mengde går på tvers av “moralske” dog­mer og popu­lære opp­fat­nin­ger om hva som dri­ver folk til å jobbe.

http://www.amazon.com/The-Economics-Intellectual-Property-Digital/dp/0415499089

Det at sam­ar­beid vin­ner over selv­in­ter­es­sen er tyde­lig­vis vans­ke­lig å svelge for dem som fore­trek­ker å ikke befatte seg med den ure­gjer­lige virkeligheten.

The Pen­guin and the Leviat­han: How Coope­ra­tion Triumphs over Self-Interest http://amzn.to/114t2BV

Jeg skjøn­ner ikke at det er noe far­lig å utsette ting man tror på for en vir­ke­lig­hets­test, men som man ser i det olje­pro­du­se­rende Norge så er det bedre å stikke hodet i olje­san­den enn å ta klima­ut­ford­rin­gene på alvor.

“Ditt grunn­dogme om at målet er en eller annen form for økono­misk
effek­ti­vi­tet byg­ger på et like svakt grunn­lag som at noen “for­tje­ner
noe”.”

Ikke ifølge fors­ker­grup­pen “Pri­mary Sources on Copy­right (1450–1900) som har stu­dert og stu­de­rer kil­dene fra Ita­lia, Frank­rike, Tysk­land, Spa­nia, Stor­bri­tan­nia, USA og Neder­land gjen­nom 450 år. De som har vært med på disse pro­sjek­tene og kjen­ner dem har så vidt jeg vet kon­klu­dert med at nytte har vært og er det som har vært målet med opp­havs­ret­ten når det kom­mer til styk­ket, til og med i Frank­rike. James Boyle skri­ver i boka The Pub­lic Domain s. 33: “When the French legis­la­ture finally pro­du­ced a law of author’s rights it tur­ned out, in Hess’s words, to reflect “an episte­mo­lo­gically impure and unstable legal synt­he­sis that com­bined an instru­men­ta­list notion of the pub­lic good with a theory of aut­horship based on natu­ral rights.”

Denne “impure and unstable legal synt­he­sis” er det opp­havs­retts­or­ga­ni­sa­sjo­nene byg­ger på, og alle for­søk på å bygge bru mel­lom Dide­rot (droits d’auteur tra­di­sjo­nen) og Condor­cet (instru­men­ta­list og nytte tra­di­sjo­nen) har ikke ført fram. Man kunne nes­ten tro at Tho­mas Jef­fer­son 200 år før gen­tek­no­lo­gien for­utså hva forsk­nin­gen på det bio­lo­giske men­nes­ket har kom­met fram til (se Benk­ler 2012) og inter­nett når han skri­ver “The ideas should freely spread from one to anot­her over the globe (inter­nett?), for the moral and mutual instruc­tion of man, and improve­ment of his con­dition, seems to have been pec­u­li­ary and bene­vo­lently desig­ned by nature (Jef­fer­son var som mange andre fra ame­ri­kansk opp­lys­nings­tid deist, dvs. så på natu­ren som Gud), when she (moder natur) made them, like fire (bits?), expan­sible over all space (cyber­space?), wit­hout lessening their den­sity in any point (den mil­lionte bits kopien er like bra), and like air in which we breathe (ikke mulig å avgrense), move, and have our phy­si­cal being, inca­pable of con­fi­ne­ment or exclu­sive appro­pria­tion. Inven­tions then can­not, in nature, be sub­ject of pro­perty”. Boyle 2008.

Jef­fer­son traff spi­kern på hodet og er like gyl­dig da han skrev dette i 1814 som det er gyl­dig i inter­nett­al­de­ren. Snakk om å være tid­løs og skarp.

“Det er ikke et spørs­mål om hva som even­tu­elt er his­to­risk kor­rekt, men hva som er den vik­tigste grun­nen til å ha opphavsrett.”

Det er du som sta­dig kla­ger på USA-nske tolk­nin­ger av opp­havs­ret­ten, så der­for viste jeg at også euro­pe­isk opp­havs­rett har nytte som en sen­tral pre­miss, om en på en “impure and unstable legal synthesis”.

“Rime­lig­hets­grun­ner” pas­ser ikke i mange situa­sjo­ner, og spe­si­elt ikke som grunn­lag for opp­havs­ret­ten. Til og med mate­ma­tikk er usik­kert. Ta for eksem­pel noe så sik­kert som mate­ma­tikk, her er et eksem­pel på mate­ma­tisk uen­de­lig sann­het: “Eulers theo­rem The num­ber of ver­tices; V; minus the num­ber of edges; E; plus the num­ber of faces; F; in a poly­hed­ron is always 2. Pro­ven by Can­tor Then coun­te­rexample proved it wrong After seve­ral new proofs and new refuta­tions, the theo­rem is now only rea­dable to a few.” upub­li­sert: Kjell Arne Brekke, UiO. Så når matte­ma­tiske teo­re­mer er umu­lig å fast­slå som evige sann­he­ter, hvor­dan kan “rime­lig­hets­vur­de­rin­ger” der en sik­ker rettesnor?

Det er ikke snakk om “effek­ti­vi­tets­re­li­gion”, men empi­riske stu­dier av hvor­dan ulike regi­mer for opp­havs­rett fun­ge­rer for pro­duk­sjon av ånds­verk. Dess­uten så er det så langt ifra effek­ti­vi­tets­re­li­gion man kan komme. Atferds­øko­no­mien, bio­lo­giske stu­dier, intsti­tu­sjo­nell økonomi og psy­ko­lo­gisk økonomi gjør det mot­satte av å anta rasjo­nelle aktø­rer for eksem­pel. Man kon­sen­tre­rer seg om å finne ut hva som fak­tisk skjer uten å model­lere atfer­den teo­re­tisk basert på “effek­ti­vi­tets­re­li­giøse for­ut­set­nin­ger” for å si det slik. Du til­leg­ger meg menin­ger som jeg ikke har, råvare­le­ve­ran­dør i pølse­fab­ri­ken er en strå­mann som du ikke kom­mer noen vei med argu­ment­mes­sig. Faget “law and eco­no­mics” er empi­risk fun­dert og nøy­tralt i seg selv vil jeg si. Omtrent på samme måte som at når man ser kon­dom­bruk stop­per HIV men ikke avhold, ja da vel­ger man kon­dom. Om selv­be­stemt abort gir mindre total smerte i sam­fun­net enn abort­for­bud med strenge unn­takts­be­stem­mel­ser så vel­ger man der­etter. Det er ikke noen effek­ti­vi­tets­re­li­gion som lig­ger bak, men rett og slett sunn for­nuft og nøye viten­ska­pe­lige empi­riske funn.

Opp­havs­ret­ten må sty­res etter empi­risk forsk­ning på hva som fun­ge­rer, enkelt og greit. Ikke livs­fjerne dog­mer og anek­to­tiske obser­va­sjo­ner. Det blir viten­skap som Fjord­man og Document.no, dvs. helt ubru­ke­lig. DIGIT-utvalget har i det minste for­søkt å utvise en viten­ska­pe­lig og empi­risk hold­ning til mate­rien og ikke den sed­van­lige sko­las­tiske rin­gar­gu­men­ta­sjo­nen. Europa og USA vil stag­nere økono­misk fordi man ikke greier å omstille seg til nye tek­no­lo­giske ramme­vil­kår, man sit­ter fast for dypt nede i søla i form av blant annet opp­havs­rett til at man kan bevege seg, mener jeg. Poli­ti­kere som ten­ker fram­tid må for­test mulig få gjordt noe med denne situasjonen.

Nei, du tar feil. Mitt utgangs­punkt er å skape et sys­tem som vir­ker noen tusen gan­ger bedre til å skape ori­gi­na­li­tet. For å gjøre det så må man ha fri­het. Dagens sys­tem fjer­ner fri­he­ten i stor grad som folk har til å skape og man har alt­for få mulige for­ret­nings­mo­del­ler til­gjen­ge­lig fordi alle pøl­sene skal på død og liv pro­du­se­res i “opp­havs­retts­fab­rik­ken”. Opp­havs­retts­til­hen­gere ønsker ikke å si: “Vi skal nå stjer­nene, eller så langt som mulig, en måne­lan­ding for eksem­pel. Hvor­dan inn­ret­ter vi oss for å få stjerne­kva­li­tet og den meng­den med inno­va­sjon og ska­per­kraft som sam­fun­net tren­ger for å leve i fred og med økono­misk og sosial trygg­het for alle.”

Nei, opp­havs­retts­til­hen­gere ønsker først å velge ver­tøy, og bare ett selv­føl­ge­lig: “Val­get ble en ham­mer, og det bestem­mer hva vi kan bygge”. Da får man ikke den kva­li­te­ten og den krea­ti­vie­ten man tren­ger når man leg­ger slike begrens­nin­ger i utgangs­punk­tet. Uten fri­het så for­svin­ner krea­ti­vi­te­ten og man får “opphavsrettspølser”.

1) Val­get av verne­tid og unn­taks­be­stem­mel­ser har ingen­ting med å innta noen moralske posi­sjo­ner, det gjø­res den dag i dag, i lov­ver­ket 2) det har hel­ler ikke noe å gjøre om at lov­gi­vere vet hva som er til opp­havs­man­nens eget best fordi det er ikke på indi­vid­nivå man lager lover, og hel­ler ikke slik at unn­taks­be­stem­mel­ser som for eksem­pel gjel­der blinde og svak­synte sin til­gang til kul­tur nød­ven­dig­vis er laget med opp­havs­man­nen sitt ve og vel i tan­kene, men rett og slett at blinde skal få bok­k­o­pier i et for­mat som de kan lese. 3) så om man har syns­punk­ter på verne­tid eller unn­taks­be­stem­mel­ser så antar jeg at man hver­ken tren­ger å bli ansett som moralsk over­le­gen eller gud som “vet” hva andre bør gjøre med det de ska­per 4) Nå er hva et men­neske ska­per noe slikt som bort­imot 100 pro­sent avhen­gig av å bli del­ak­tig i andre men­nes­kers ska­per­verk. De fleste men­nes­ker som har vokst opp adskilt fra andre men­nes­ker, i ulve­flok­ker eller blandt aper, de er ikke akku­rat noen Mozar­ter og Ein­stei­ner for å si det slik.5) Kunst er en kopie­rings­ak­ti­vi­tet og ikke en ori­gi­nal­fram­stil­ling, og dette lig­ger altså i genene som i seg selv er kopi­ma­ski­ner og sam­men fun­ge­rer som kopi­ma­ski­ner. Så det å sette seg på sin høye hest og si at man bare har seg selv å takke for sine ver­ker og opp­høye seg til en gud som har rett til å binde opp ideer bak retts­lige mine­felt er ikke bare dypt urett­fer­dig, men også dår­lig for­valt­ning av fel­les­res­sur­sene som burde være til alles dis­po­si­sjon. Pub­lic domain i dag burde vært mye mye større, men opp­havs­ret­ten har pri­va­ti­sert disse fel­les­res­sur­sene. 6) Du blan­der sam­men Dide­rot sin for­fat­ter­ret­tig­hets­te­ori med Condor­cet sin nytte­verdi og vekt på pub­lic domain til “impure and unstable legal synt­he­sis”. Det er jo det opp­havs­retts­ju­ris­ter lever av, nem­lig grå­so­ner og advo­kat­mat i form av alli­an­ser med mek­tige inter­esse­grup­per. Disse inter­esse­grup­pene repre­sen­te­rer bare til­hen­gere av opp­havs­rett, den andre siden har jo ofte ikke mono­pol­ka­pi­tal de kan betale advo­ka­ter med. Er ikke det ganske nær sannheten?

Jeg påstår at alle som bru­ker rime­lig­hets­be­trakt­nin­ger som grunn­lag for opp­havs­ret­ten for­hol­der seg til det usta­bile lega­li­tets­prin­sip­pet av en avvei­ning mel­lom sam­funns­nytte og moralske ret­tig­he­ter. Du gjør det nok også fordi du hev­der at det er ingen som kan bestemme over hvor­dan andre skal pub­li­sere sam­ti­dig som du hev­der at å få en økono­misk ytelse for å pub­li­sere øker folks incen­tiv til å skape. Jeg antar at du mener det er bra for sam­fun­net at folk ska­per noe og at opp­havs­ret­ten vir­ker bra i for­hold til dette? Viss du bare ten­ker på helt iso­lerte rime­lig­hets­be­trakt­nin­ger og hen­sy­net til opp­havs­man­nen så er du nok ganske alene om dette tror jeg.

Jeg lever helt greit med at ikke alle er enige med meg, Så lenge man er sak­lig, som du er, så er det frukt­bart å dis­ku­tere med folk man ikke er enig med.

Da jeg leste Digi­t­ut­val­get reg­net jeg med å finne mange for­slag jeg var uenig i og som kunne dis­ku­te­res, men at de de la ryd­dige pre­mis­ser for dis­ku­sjo­nen. Jeg ble dypt skuf­fet over hvor dår­lig utred­nings­ar­beid de hadde gjort. Når pre­mis­sene var så dår­lige, ble det uin­ter­es­sant å dis­ku­tere forslagene.