Digitutvalget og immaterialrett

Opphavsrett

Utvalget skriver i avsnitt 4.5 at klareringsordningene må reformeres. Det kan godt hende de har rett i det. Men jeg tror ikke at de som ikke kjenner systemene og de initiativer som er tatt på dette området, blir særlig klokere av denne utredningen. Det gjelder ikke minst politikere som skal ta initiativ og beslutninger. Hvilke problemer møter man, og hvorfor er det vanskelig å etablere nye ordninger? Det må man vite om det skal iverksettes tiltak. Men vi får ikke vite mer om det gjennom denne innstillingen.

Jeg klarer heller ikke å bli så veldig oppgitt over at man i løpet av fire år ikke har klart å endre systemet for internasjonal klarering av rettigheter. Jeg husker at konsulentselskapet Norconsult for en del år siden hadde en reklame som sa omtrent dette: “Det er når du får summetonen i Kairo at problemene virkelig begynner”. Det tekniske er ofte det enkleste. Det er langt mer krevende å få de myke infrastruktrer på plass: Organisasjoner og ikke minst avtaler og samarbeid mellom organisasjoner på tvers av landegrenser og på tvers av etablerte ordninger og rutiner. De som har for sterkt fokus på teknologi, bommer her gang på gang.

Utvalget peker på at man i “andre rettssystemer” kan løse problemet med nye verkstyper gjennom fair use doktrinen. Igjen er det nok USA de har sett hen til. Hva fair use doktrinen går ut på, får vi ikke vite noe om. Utvalget antyder tvangslisens som mulig løsning. Men er ikke innom avtalelisens, som er en skandinavisk løsning som har gitt fleksible løsninger hos oss — langt mer fleksible enn de vi finner i mange andre land. Det er avtalelisens som har gjort det mulig å etablere bokhylla.no, og det hadde ikke vært så dumt å vurdere om dette en en modell som også kan brukes på andre områder. Men det gjør utvalget ikke.

Avsnittet om “Rebalansering av opphavsretten” (4.7) starter i beste fall upresist. Hvorfor refereres det til Wired og det de kaller “Mickey Mouse Protection Act” fra 1998 i starten på et avsnitt om vernetid? I Norge ble vernetiden utvidet til 70 år i 1995, tre år før lovendringen i USA. Jeg synes også at 70 år er for lenge. Men dette er noe som kommer fra Tyskland, som lenge har hatt 70 år. EU valgte å harmonisere de andre landene opp fra 50 til 70 år, i stedet for å harmonisere Tyskland ned fra 70 til 50 år. Så fulgte USA etter. Alt tyder på at utvalget her har forholdt seg til USAnske kilder. I USA har man som kjent en lei tendens til å tro at det ikke skjer noe av interesse utenfor USA, så de finner sjelden grunn til å gå til f.eks. europeiske kilder. Det er vel derfor de også tillegger Disney og Micke Mus “æren” for dette. Men et norsk utvalg bør basere seg på europeisk utvikling. Den endringen utvalget viser til fra 2011 gjelder utvidelse av vernetid for utøvende kunstneres prestasjoner, ikke for opphavsrett.

Jeg synes også at det er besynderlig at et utvalg som skal se fremover synes å være mer opptatt av det som skjedde i England på begynnelsen av 1700-tallet og i norsk mellomkrigstid, enn av det som har skjedd i Europa og Norge de siste 20 årene. Det er kanskje på sin plass å minne om at levealderen var langt lavere på begynnelsen av 1700-tallet enn den er i dag, slik at 14 år med mulighet til forlengelse i 14 år var noe helt annet relatert til livslengde enn det er i dag. Vernetiden den gangen er ikke særlig relevant for dagens diskusjon.

Den danske rettsvitenskapsmannen Anders Vinding-Kruse pleide visstnok å spørre sin kone når han var i tvil om hvordan et rettsspørsmål burde løses. Det hans kone mente ble i hans verker “alminnelig rettsoppfatning”. Digitalutvalget har i stedet spurt seg selv, og kan fortelle oss hva de mener er den alminnelige oppfatning om hvordan reguleringen på området virker. Jeg kan ikke se at det er særlig interessant hva et utvalg på 11 personer mener at andre mener. Litt empiri hadde ikke vært så dumt, om de skulle kunne bidra med noe på dette feltet. Slik det står regner jeg mine antagelser om hva folk mener for å være like gode som utvalgets antagelser, og velger fortsatt å stole på eget skjønn.

Jeg kan heller ikke se at vi trenger et utvalg til å fortelle oss at det er vanskelig å finne eksempler på at opphavsretten fremstilles som noe positivt for folk flest. Alle som følger litt med, noe man får håpe at utvalgets oppdragsgiver gjør, vet det. Og ethvert oppegående menneske vet at media først og fremst er opptatt av å selge sine produkter, ikke av å formidle et  balansert og korrekt innhold. Spissformuleringer og konflikt selger, derfor dominerer det. Utvalget bringer ikke akkurat mer klarhet inn i dette ved å bruke patentkonflikter i USA som eksempel for å illustrere oppfatninger om norsk opphavsrett. Om de bidrar med noe her, er det heller til å sementere misforståelser.

Det er mye musikkbransjen kan kritiseres for. Men når et offentlig utvalg skal utrede problemer som hindrer digitale tjenester, kunne de kanskje tatt seg bryet med å spørre begge parter. De er, om vi skal tro utvalget, organisasjoner med for stor makt om som stanser nye initiativer ved sin treghet og motvilje. Det ikke slike ensidige påstander som gir et godt grunnlag for politiske initiativ og beslutninger.

Med sin USA-dominerte tankegang fokuserer utvalget kun på den utilitaristiske begrunnelsen for opphavsrett: Den skal sikre inntekter som skal stimulere til å skape nye verk. De skriver om dette:

“En forfatter som får godt betalt vil trolig skrive flere bøker. Og når en musiker vet at barn og barnebarn kan få inntekter i mange år framover vil han eller hun kanskje lage flere innspillinger.”

Jeg tror at de fleste som skriver bøker er opptatt av at de i alle fall kan tjene litt penger, slik at de kan slippe å ha en fulltidsjobb ved siden av forfattervirksomheten. Dermed kan de bruke mer av sin tid på å skrive bøker, og det gir nok i neste omgang litt flere bøker. En musiker er nok først og fremst opptatt av å skaffe penger til seg selv og eventuelt sin familie i dag og i overskuelig fremtid. Det er ikke tanken på barnebarnas inntekter som motiverer dem. Men ellers er det vel ikke noe mer urimelig at den som arver opphavsrett kan ha noen inntekter fra dette, enn det er at noen får økonomiske fordeler av å arve aksjer og eiendom.

Men det økonomiske er bare en del av begrunnelsen, og kanskje ikke det viktigste. Mange har et forhold til verk de har skapt, uavhengig de økonomiske interesser. Man skal ha respekt for opphavsmannen, ikke bare være opptatt av pengene.

Utvalget viser til at The Economist har argumentert for at vernetiden bør være 28 år. Det fremgår ikke om dette er regnet fra opphavsmannens død eller fra utgivelse. Legger vil til grunn 28 år fra utgivelse, betyr det at Lars Saabye Christensens bok “Beatles”, som ble utgitt i 1984, i dag ville ha falt i det fri. Nå kan ikke jeg svare for Lars Saabye Christensen. Men jeg vil tro at om alle nå skulle kunne gjøre hva de ville med den boken, f.eks. lage film av fortellingen, så vil ikke den største bekymringen være at han kunne gå glipp av inntekter. Tanken på at andre kan maltraktere verket ved å lage en spekulativ og dårlig film kan gi større grunn til bekymring.

Jeg mener at opphavsmannen bør ha rådighet over sine verk i sin levetid, helt uavhengig av om man tjener penger på dem eller ikke. Min rådighet over mine verk er viktigere enn andres eventuelle muligheter til å tjene penger på mine verk mot min vilje. Penger er tross alt ikke alt her i verden. Så kan man diskutere hvor lenge etter opphavsmannens død vernet bør vare. Man kan selvfølgelig bruke rådigheten til å gjøre sine verk fritt tilgjengelig, f.eks. på nettet. Jeg har blant annet lagt ut min bok om Bluesgitar og min bok om IT-kontrakter på denne måten. Men det er mitt valg.

Når man lukker det ene øyet er det ikke overraskende at argumentasjonen blir enøyd. Når man bare tar hensyn til en side av begrunnelsen, da blir ikke svarene så veldig interessante.

Utvalget er bekymret for at lang vernetid skal føre til at innhold som ikke lenger er i salg, blir glemt. Jeg deler ikke den bekymringen. Utvalget viser til at svært få bøker fra 1960 og 1970-tallet er i salg. De fleste bøker som har vært skrevet og det meste av den musikken som er komponert, er glemt. Det er antageligvis ikke noe veldig stort tap. De har ikke tålt tiden, og det kommer hele tiden nye bøker og ny musikk. Det med varig verdi overlever, resten må vike plassen for det som produseres i dag. Når det er sagt: Prosjektet bokhylla.no viser at man kan få fram denne litteraturen innenfor dagens regler. Utvalget viser selv til dette prosjektet i avsnitt 5.2.3, og skriver at om fem år vil alle bøker utgitt fram til år 2.000 være tilgjengelig i dette systemet. Men de kobler ikke dette med de regler som har gjort det mulig. Så hva bekymrer man seg egentlig for? I løpet av få år vil alle titler fra 1960- og 1970-tallet være tilgjengelig i det systemet. Dessuten finnes det fortsatt biblioteker. Det er ikke fair use eller bortfall av opphavsrett som har gjort dette mulig, men avtalelisensordningen.

Annet arkivmateriale kommer nok på også på plass, selv om det vil ta noen år. Det er mye fotarbeid som må gjøres. Vi kan ikke understøtte et krav om at VI VIL HA ALT GRATIS NÅ!, og at opphavsmenn skal måtte oppgi sine rettigheter for at dette skal oppfylles. Den som vil selge et produkt kan ikke regne med at alle leverendører skal stille det til deres disposisjon umiddelbart, helst gratis. Ting tar tid. Og det er opphavsmannen som bestemmer og bør fortsatt kunne bestemme hvordan hans verk skal gjøres tilgjengelig. Verden er ikke så enkel som noen synes å tro, og ikke alle problemer kan løses med teknologi.

Utvalget skriver om tjenester som er basert på bruk av andres opphavsrettslig vernede innhold. Rettighetshaverne er selvfølgelig de slemme, som hindrer de digitale innovatører i å utvikle nye tjenester. Kanskje er de det, men i utvalgets innstilling får vi ikke noe grunnlag for å vurdere dette. Lisensiering er så vanskelig, får vi vite. Om man skulle kunne ta tak i et mulig problem her, så burde et slikt utvalg kunne si noe om hvorfor det er så vanskelig. Vi får høre bl.a. følgende:

“I lang tid har brukersiden blitt stemoderlig behandlet, all den tid lovgiver har lagt for dårlig til rette for gode, lovlige tjenester. Dette henger sammen med håndhevelsesprosesser og initiativ, som undertiden har vært fremstilt som nødvendige før man i det hele tatt har kunnet begynne å utvikle lovlige alternativer.”

Jeg er nysgjerrig på hvordan lovgiver har lagt dårlig til rette for dette. Som opphavsrettsjurist er jeg opptatt av at det skal kunne etableres gode, lovlige tjenester, men jeg forstår ikke hva utvalget sikter til. Med det nivået utvalgets drøftelse av opphavsrett generelt holder, aksepterer jeg ingen konklusjoner fra utvalget som ikke er godt underbygget.

Digitalutvalget kommer i avsnitt 4.8 med tiltak for rebalansert rettighetsbeskyttelse. Det er besynderlig lesning. De mener at før man får nødvendige virkemidler til håndheve rettigheter må det dokumenteres at andre løsninger “som eksempelvis tilgjengelige lovlige løsninger” ikke har ført til ønsket resultat. Hva mener de med dette? At staten skal etablere lovlige løsninger som et alternativ til regulering? Eller skal man måtte vente enda lenger før det treffes effektive tiltak mot f.eks. ulovlig “fildeling”?

Markedet famler. Vi kan godt mene at noen aktører har vært alt for trege, og at de i dag betaler en høy pris for sin treghet. Jan Omdahl skriver om musikernes ulike syn på Spotify og lignende tjenester i artikkelen Hjelp, vi er i popbransjen!. Susanna Wallumrød har trukket sin muiskk fra strømmetjenesten. Bjørn Eidsvåg og Sondre Lerche er to som tror på tjenesten. Erik Hillestad (Kirkelig Kulturverksted) har valgt en mellomløsning, hvor eldre innspillinger er tilgjenglig i strømmetjenester, mens nye innspillinger ikke er det. Nils Petter Molvær er fortsatt i tenkeboksen. NRK skriver om hvordan strømming fører til endrede lyttevaner og at “Vi dropper norsk musikk på Spotify”. Vi kan ha mange meninger om hva vi synes at de burde gjøre. Sannsynligvis er det heller ikke ett svar som er riktig for alle. Men uansett kan ingen diktere deres valg, basert på en eller annen oppfatning av hvilken forretningsmodell som er best. Det er mange bedrevitere der ute som mener å vite bedre enn opphavsmennene selv hva opphavsmenn bør gjøre. For mange er nok realiteten at de ikke bryr seg særlig mye om opphavsmenn, men forsvarer egen egoisme med vikarierende argumenter. Det er og må være opphavsmennene og musikernes  egne valg som styrer dette, basert på hva de tror er best for dem. Det er kjernen i opphavsretten og lignende rettigheter.

Det mest meningsløse de skriver er vel dette:

“Digitutvalget mener videre at åndsverklovens låneregler må lovfestes, særlig til privat bruk.”

Hvor uvitende er egentlig utvalgets medlemmer? Vet de ikke at lånereglene er lovfestet? Kjenner de ikke åndsverkloven § 12 om eksemplarfremstilling til privat bruk? Eller har de misforstått hva låneregler er i denne sammenhengen? Dette er meningsløst tøv. Hva slags arbeid har de egentlig gjort i dette utvalget?

Utvalget er opptatt av vernetid. De mener den er for lang. Men da kunne de kanskje ha sagt noe om hva slags handlingsrom vi har, eller snarere ikke har på dette området. Vernetiden på levetid + 70 år følger av EU-regler. Men som EØS-tilknyttet er Norge EU-medlem uten stemmerett. Så Norge er vel ikke i den beste posisjonen til å ta initiativ til endringer her. Vi har i prinsippet reservasjonsretten, ofte misvisende omtalt som “vetorett”. Men jeg tviler på at dette gir oss rett til å trekke oss ut når det først er vedtatt.

Skulle vi komme løs fra vernetidsdirektivet, vil vi fortsatt være bundet av Bern-konvensjonen og TRIPS-avtalen. Etter disse er vi forpliktet til levetid + 50 år. Å endre disse er i beste fall en veldig tung jobb. Går Norge ut av disse kan vi bestemme den vernetiden vi vil. Men det vil bare et vern for norske verk i Norge. Norske verk vil ikke ha vern i andre land, og andre verk vil neppe være vernet i Norge (det kommer an på hva Norge måtte bestemme). TRIPS er en del av WTO-systemet, og den forplikter landene til å gi vern etter Bern-konvensjonens regler. Vi må derfor ut av begge for å komme fri fra Bern-konvensjonens krav til vernetid. Hvilke konsekvenser det vil ha å trekke seg ut av WTO, har jeg ikke sett på. Men det gjelder handel på et langt større område enn det som er berørt av opphavsrett.

Hvis Norge skulle redusere vernetiden og andre land beholder levetid + 70 år, kan det få store konsekvenser for norsk innholdsbransje. Et verk vil ikke ha lenger vernetid enn det har i hjemlandet. Et verk regnes som tilhørende det land hvor det først utgis. Det var et problem for forlag i tysktalende land da Tyskland hadde levetid + 70 år, mens de andre hadde levetid + 50 år. Ved å utgi en bok i Tyskland fremfor i Østerrike eller Sveits, fikk man 70 års vernetid i Tyskland. I dag vil det avgjøre vernetid for hele EU og USA, og sikkert en del andre land. Det vil nok ikke være mange som vil utgi verk i Norge under slike forhold, om de har andre muligheter.

Hvis vernetiden for eksisterende verk reduseres, vil man måtte vurdere om dette er en form for ekspropriasjon som vil utløse plikt til å betale erstatning til alle som da vil miste sine rettigheter og den verdi disse representerer. Jeg har ikke sett at dette har vært utredet for immaterielle rettigheter, og jeg vil ikke gjøre noe forsøk på å gå ned i disse spørsmålene i denne sammenhengen. Men det er åpenbart at dette må utredes, og min ryggmargsrefleks er at dette vil være en form for ekspropriasjon som utløser erstatningsplikt.

Man kan selvfølgelig arbeide for et mål, uansett hvor utopisk det måtte være. Men hvis man anbefaler staten Norge å arbeide for dette, burde man kanskje ha sagt noe om hvor lang og kronglete veien til målet vil være, og hvilke konsekvenser det vil få.

Utvalget forsøker å introdusere ny terminologi ved konsekvent å kalle opphavsmannen for opphaver. Valget er ikke begrunnet. Opphavsmann er kanskje ikke noen god betegnelse, og det hadde vært greit med et kjønnsnøytralt ord. Men det er nå en gang opphavsmann som brukes i åndsverkloven. Jeg antar at de har tenkt at vi bl.a. har betegnelsene oppfinner og designer, så hvorfor ikke et tilsarende ord for opphavsmann? Men en oppfinner finner opp noe, en desginer designer noe. En opphavsmann haver ikke opp noe. Derfor synes jeg forsøket er temmelig mislykket. Og når utvalget åpenbart ikke har gjort hjemmeleksen sin når det gjelder opphavsrett, da fremstår slike forsøk først og fremst som komiske.

Print Friendly
  • Thomas Steen

    Nei, det er nok av land hvor publisering av verker har blitt sensurert, sist i Norge, hvor en bok om vår statsminister ble sensurert. Det er forfatterens menneskerett til å ikke få verket sensurert, og distribuert.

  • Thomas Steen

    Da noterer du feil. Jeg har sagt at det blir opp til distribitørene under denne modellen å kanalisere penger tilbake til opphavsmennene, og opphavsrett kan ikke overføres.

  • Thomas Steen

    Dette har vist seg å være en meget slippery slope. Plutselig skal man begynne å sette eksempler. Og så flere og flere. Tilslutt begår folk selvmord fordi de blir forespeilet 50+ år i fengsel for noe som ikke var kriminelt engang.

  • Thomas Steen

    Hva stanser meg fra å bruke sitatretten til å overføre filer til andre, når en fil blir delt opp i pakker når den blir sendt over TCP? Hver lille pakke er jo bare et lite sitat…

    Og ikke minst, “Quantum Copyright” Kanskje du kan løse denne floken: http://www.techdirt.com/articles/20121212/17201421368/quantum-copyright-what-point-does-legal-copy-become-infringement.shtml

  • OlavTorvund

    Hvilken bok ble sensurert?

  • OlavTorvund

    Så man skal altså være prisgitt noen distributørers veldedighet, siden man ikke skal ha noen rettigheter?

  • OlavTorvund

    Hold primitive land som USA utenfor norsk debatt

  • OlavTorvund

    Fordi det ikke omfattes av sitatretten

  • Thomas Steen
  • Thomas Steen
  • Thomas Steen

    Greit, men er bekymret for at denne tankegangen blir vekket til live i landet nå som gribbene i opphavsrettsindustrien får lov til å gjøre hva de vil med privatpersoners informasjon.

  • Thomas Steen

    “Et sitat er en mindre del av et åndsverk eller kunstnerisk prestasjon, gjengitt i en sammenheng.” Sammenhengen er som en fil. Filen er opphavsbeskyttet av den som lagde filen, som da er et selvstendig verk som enkapsulerer det verket som siteres.

  • OlavTorvund

    Det synes å være en 20 år gammel sak. Mye har skjedd på 20 år. Det ville neppe ha skjedd i dag.

  • OlavTorvund

    Det er ingen gribber som kan gjøre hva de vil med privatpersoners informasjon.

  • OlavTorvund

    Det er feil. Hvis du tror jeg ikke kan dette, så får det bli ditt problem. Jeg gidder ikke bruke tid på forklare mer om dette. Du kan eventuelt sette deg inn i opphavsrett, selv om det kan bety at du må KJØPE en BOK på PAPIR!

  • Thomas Steen

    Vi kan komme tilbake til dette, om åndsverkslovendringene blir så katastrofale som jeg frykter.

  • Thomas Steen

    Jeg tror at du vet dette. Derimot er jeg interessert i å vite hvor grensen ligger. Hvis det ligger nok sitater rundtomkring på nettet, til at jeg kan rekonstruere et verk, hva skjer da?

  • OlavTorvund

    Nei. Fremstiller du et eksemplar av et åndsverk så fremstiller du et ekseplar, også om du gjør det ved å sette det sammen av biter.

  • Thomas Steen

    Og du ser ikke hvor graverende idiotisk dette faktisk er? At jeg kan bli straffet fordi jeg klarte å skaffe meg et komplett verk av bruddstykker som er lovlig?

  • OlavTorvund

    Dette blir helt feil. For det første synes du å forutsette at man kan klippe opp et verk i biter og kalle hver bit et sitat. Noe slikt omfattes ikke av sitateretten. At det skulle finnes så mange sitater at man kan sette sammen et helt verk, er helt ureaslistisk.

    For det annet er det ikke slik at det om man har alle brikkene i et puslespill, så vil det være ulovlig å legge puslespillet. Men man har i utgangspunktet ikke lov å lage et nytt eksemplar basert på å kopiere puslespillbrikkene eller resultatet. Du kan fremstille eksemplar til privat bruk, men det du da kopierer fra må væe lovlig fremstilt.

    En debattform basert på at man konstruerer helt urealistiske ekstremeksempler, forutsetter overdrevne reaksjoner og generaliserer ut fra sine egenproduserte spøkelser, er uinteressant og lite realistisk. Man kan ta et hvilket som helst regelverk og konstruere spesielle situasjoner hvor de gir urimelige utslag. Det er noe vi må leve med.

    Ingen venter at man skal kunne gjøre noe som hindrer all ulovlighet. Men man kan redusere den.

  • G_A

    Når det gjelder patenter og USA vs Europa, må man huske på at det nå er tilmærmet fritt frem for softwarepatenter i praksis, pga en svært uheldig og “ulovlig” (her i betydningen i strid med lovverk) utvikling i his EPO. Uten å ha lest utredningen, vil jeg derfor påpeke at man risikerer tilstander som utvikler seg stadig nærmere de amerikanske når utviklingen løper løpsk utenfor lovgivers rammer og uten styring. Det norske patentstyret følger selvfølgelig diltende etter EPO, som forarbeidene forutsetter, selv om utviklingen er klart i strid med både lov (jada, ikke tilsiktet noen realitetsendring fra direktivteksten, men likevel) og viktigere: intensjonen bak hele direktivet. Det var ikke UBEVISST at softwarepatenter ikke hadde noen plass der.

  • OlavTorvund

    Nå er ikke patent det jeg arbeider mest med, så jeg kan ikke alle detaljer. Men et av det store problemene med patent i USA er dårlig gransking før patent gis, og at det gis patent for så mye tull. Patent på rektangel med avrundede hjørner var vel et av stridsspørsmålene mellom Apple og Samsung. Amazon har patent på “one click shopping”, osv.

    Dårlig granskning av patenkrav gjør at det gis mange patenter på “oppfinnelser” som slett ikke er nye. Noen ganger får man inntrykk av at det eneste kreative er selve patentsøknaden.

    På USAnsk vis aksepterer man heller ikke at verden utenfor USA er av betydning, slik at spørsmålet ikke er om det er nytt, men om det til nå har vært ukjent i USA. Det er slikt som har gjort det mulig å patentere Basmati-ris i USA. Europa er et langt stykke unna den galskapen.

    For softwarepatent er det i Europa slik at man ikke kan ta patent på program i seg selv. Men program i kombinasjon med en eller annen dings som har teknisk effekt, kan patenteres. Dette kan man mene mye om. Men vi bør uansett ikke diskutere europeiske patetenter med utgangspunkt i de mest absurde eksemplene fra USA.

  • G_A

    En firkant med avrundede hjørner og kanter har blitt beskyttet i EU og, men som design, ikke patent. forøvrig en helt grei registrering. som patent imidlertid, er det åpenbart håpløst – men som du indirekte sier: i USA er enten hele systemet eller alle saksbehandlerene en kombinajon av udugelige og gale.
    Teknisk effekt kravet er ikke bare en direkte omgåelse av softwarepatentregelen, men også håpløst upresist og i praksis verdiløst. Skal se omm jeg kommer på noen eksempletær i morgen. Når det i tillegg ikke skjer noen lovmessighetskontroll med en praksis som utvikles uten retningslinjer fra lovgiver, kan det sannsynligvis bare gå en vei.

  • OlavTorvund

    At design beskyttes som design, er greit nok. Jeg kjenner ikke den konkrete saken, men går ut fra at det var et designelement i noe som har mer. Rektangel med avrundede hjørner har vært vanlig design for serveringsbrett så lenge jeg kan huske.

    Det er mye i patentutviklingen som kan diskuteres, også i Eurospa. Satt litt, men ikke veldig mye på spissen, er det slik at et program i seg slev ikke kan patenteres. Men når det har teknisk effekt sammen med en datamaskin, da er det ikke lenger bare programvare. Men vi kan ikke bruke de mest absurde eksemplene fra USA for å illustrere utviklingen i europeiske patenter. I alle fall ikke hvis vi ønsker at diskusjonen skal være saklig.

  • Thomas Skogestad

    Har du lest (2)?
    Bestemmelsen har sin parallell FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art 15:
    1. Konvensjonspartene anerkjenner retten til for enhver til:

    c. Å nyte godt av beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som stammer fra ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han er opphavsmann til.
    http://www.lovdata.no/all/tl-19990521-030-034.html#A15

    Dette er i motsetning til menneskeretten [sic!] en bindende konvensjon, og går foran all annen norsk lov ved eventuell motstrid, siden den er en del av menneskerettsloven.

    I gårs-dagens Næringsliv hadde forresten Torgei Waterhouse et fullstendig goddag, mann! – økseskaft-svar.

  • PalLykkja

    Når det gjelder de moralske rettighetene så er de kapitalistiske argumentene for hvem som har “fortjent” noe rett og slett syltynne. Det at nordmenn har “fortjent” oljepenger, eller at Rimi-Hagen har “fortjent” å bli søkkrik er feil bruk av ordet fortjent. Vi har organisert oss med rettsvesen for å få noe felles å enes om og unngå konflikter. I Tyskland for noen hundre år siden så reiste man rundt med loven og soldater til å håndheve loven. Når ulike juridiksjoner møttes så løste man konflikten med vold. Det har lite med hvem som har fortjent hva. Forsøk på å teoretisere om eiendom slik som John Locke har gjort er egentlig ganske irrelevant siden slike læresetninger er veldig sårbare for et møte med virkelighetens verden. Moralske argumenter som at “avhold fører til færrest HIV-positive i det lange løp” eller “intellektuell eiendomsrett styrker menneskets skaperkraft” høres veldig logisk og lurt ut, men virkeligheten oppfører seg sjelden i pakt med teorien. Ikke bare har man problemer med å forme den gjenstridige virkeligheten til teoriene, men de etiske aspektene er også tvilsomme. Dersom pavens avholdsstrategi bare medfører at HIV-epidimien bare aksellererer så kan man lure på om den er så etisk likevel, det samme intellektuell eiendomsrett viser seg å være den største bremseklossen for å utvikle livsviktig klima-teknologi. Det er bedre å “ta feil” og overleve enn å “ha rett” og være død. Så disse etikk-argumentene for intellektuell eiendomsrett er egentlig mest tankespinn som egentlig ikke er relevant.

    Det som jeg mener derimot er relevant er hva som virkelig øker skaperkraften og innovasjonen i samfunnet og verden. I en bok som heter

    The Law and Economics of Intellectual Property in
    the Digital Age: The Limits of Analysis (Routledge Research in
    Intellectual Property) [Hardcover]

    Niva Elkin-Koren

    (Author), Eli Salzberger (Author) så plukker forfatterne fra hverandre de økonomiske teoriene bak opphavsrett og konfronterer dem med virkeligheten, dvs. empirisk forskning. Det man finner ut er like ille ødeleggende for opphavsrettslobbyen som kondomer er ødeleggende for den katolske kirkens verdensbilde, dvs. det som virker for å fjerne HIV går på tvers av “gudegitte” læresetninger, og det som fremmer skaperkraft og skapermengde går på tvers av “moralske” dogmer og populære oppfatninger om hva som driver folk til å jobbe.

    http://www.amazon.com/The-Economics-Intellectual-Property-Digital/dp/0415499089

    Det at samarbeid vinner over selvinteressen er tydeligvis vanskelig å svelge for dem som foretrekker å ikke befatte seg med den uregjerlige virkeligheten.

    The Penguin and the Leviathan: How Cooperation Triumphs over Self-Interest http://amzn.to/114t2BV

    Jeg skjønner ikke at det er noe farlig å utsette ting man tror på for en virkelighetstest, men som man ser i det oljeproduserende Norge så er det bedre å stikke hodet i oljesanden enn å ta klimautfordringene på alvor.

  • OlavTorvund

    Ditt grunndogme om at målet er en eller annen form for økonomisk effektivitet bygger på et like svakt grunnlag som at noen “fortjener noe”. Forøvrig viser aller som bruker “moralske rettigheter” i norsk debatt bare at de har hengt seg opp i USAnsk opphavsrett og ikke forstår hva det dreier seg om.

  • PalLykkja

    “Ditt grunndogme om at målet er en eller annen form for økonomisk
    effektivitet bygger på et like svakt grunnlag som at noen “fortjener
    noe”.”

    Ikke ifølge forskergruppen “Primary Sources on Copyright (1450-1900) som har studert og studerer kildene fra Italia, Frankrike, Tyskland, Spania, Storbritannia, USA og Nederland gjennom 450 år. De som har vært med på disse prosjektene og kjenner dem har så vidt jeg vet konkludert med at nytte har vært og er det som har vært målet med opphavsretten når det kommer til stykket, til og med i Frankrike. James Boyle skriver i boka The Public Domain s. 33: “When the French legislature finally produced a law of author’s rights it turned out, in Hess’s words, to reflect “an epistemologically impure and unstable legal synthesis that combined an instrumentalist notion of the public good with a theory of authorship based on natural rights.”

    Denne “impure and unstable legal synthesis” er det opphavsrettsorganisasjonene bygger på, og alle forsøk på å bygge bru mellom Diderot (droits d’auteur tradisjonen) og Condorcet (instrumentalist og nytte tradisjonen) har ikke ført fram. Man kunne nesten tro at Thomas Jefferson 200 år før genteknologien forutså hva forskningen på det biologiske mennesket har kommet fram til (se Benkler 2012) og internett når han skriver “The ideas should freely spread from one to another over the globe (internett?), for the moral and mutual instruction of man, and improvement of his condition, seems to have been peculiary and benevolently designed by nature (Jefferson var som mange andre fra amerikansk opplysningstid deist, dvs. så på naturen som Gud), when she (moder natur) made them, like fire (bits?), expansible over all space (cyberspace?), without lessening their density in any point (den millionte bits kopien er like bra), and like air in which we breathe (ikke mulig å avgrense), move, and have our physical being, incapable of confinement or exclusive appropriation. Inventions then cannot, in nature, be subject of property”. Boyle 2008.

    Jefferson traff spikern på hodet og er like gyldig da han skrev dette i 1814 som det er gyldig i internettalderen. Snakk om å være tidløs og skarp.

  • OlavTorvund

    Ingen har sagt at ideer ikke skal flyte fritt. Opphavsrett verner ikke ideer.

    Det er ikke et spørsmål om hva som eventuelt er historisk korrekt, men hva som er den viktigste grunnen til å ha opphavsrett. Du avviser rimelighetsvurderinger og erstatter de med en eller annen form for økonomiske effektivitet. Den økonomiske effektivitetsreligionen har ikke noe bedre fundament enn andre verdier. Du vil gjøre opphavsmenn til råvareleverandører i en pølsefabrikk kalt “innholdsproduksjon”, eller noe i den retningen. Det er ikke det overordene målet for meg.

  • PalLykkja

    “Det er ikke et spørsmål om hva som eventuelt er historisk korrekt, men hva som er den viktigste grunnen til å ha opphavsrett.”

    Det er du som stadig klager på USA-nske tolkninger av opphavsretten, så derfor viste jeg at også europeisk opphavsrett har nytte som en sentral premiss, om en på en “impure and unstable legal synthesis”.

    “Rimelighetsgrunner” passer ikke i mange situasjoner, og spesielt ikke som grunnlag for opphavsretten. Til og med matematikk er usikkert. Ta for eksempel noe så sikkert som matematikk, her er et eksempel på matematisk uendelig sannhet: “Eulers theorem The number of vertices; V; minus the number of edges; E; plus the number of faces; F; in a polyhedron is always 2. Proven by Cantor Then counterexample proved it wrong After several new proofs and new refutations, the theorem is now only readable to a few.” upublisert: Kjell Arne Brekke, UiO. Så når mattematiske teoremer er umulig å fastslå som evige sannheter, hvordan kan “rimelighetsvurderinger” der en sikker rettesnor?

    Det er ikke snakk om “effektivitetsreligion”, men empiriske studier av hvordan ulike regimer for opphavsrett fungerer for produksjon av åndsverk. Dessuten så er det så langt ifra effektivitetsreligion man kan komme. Atferdsøkonomien, biologiske studier, intstitusjonell økonomi og psykologisk økonomi gjør det motsatte av å anta rasjonelle aktører for eksempel. Man konsentrerer seg om å finne ut hva som faktisk skjer uten å modellere atferden teoretisk basert på “effektivitetsreligiøse forutsetninger” for å si det slik. Du tillegger meg meninger som jeg ikke har, råvareleverandør i pølsefabriken er en stråmann som du ikke kommer noen vei med argumentmessig. Faget “law and economics” er empirisk fundert og nøytralt i seg selv vil jeg si. Omtrent på samme måte som at når man ser kondombruk stopper HIV men ikke avhold, ja da velger man kondom. Om selvbestemt abort gir mindre total smerte i samfunnet enn abortforbud med strenge unntaktsbestemmelser så velger man deretter. Det er ikke noen effektivitetsreligion som ligger bak, men rett og slett sunn fornuft og nøye vitenskapelige empiriske funn.

    Opphavsretten må styres etter empirisk forskning på hva som fungerer, enkelt og greit. Ikke livsfjerne dogmer og anektotiske observasjoner. Det blir vitenskap som Fjordman og Document.no, dvs. helt ubrukelig. DIGIT-utvalget har i det minste forsøkt å utvise en vitenskapelig og empirisk holdning til materien og ikke den sedvanlige skolastiske ringargumentasjonen. Europa og USA vil stagnere økonomisk fordi man ikke greier å omstille seg til nye teknologiske rammevilkår, man sitter fast for dypt nede i søla i form av blant annet opphavsrett til at man kan bevege seg, mener jeg. Politikere som tenker framtid må fortest mulig få gjordt noe med denne situasjonen.

  • OlavTorvund

    Ditt utgangspunkt er pølsefrabrikken: “hvordan ulike regimer for opphavsrett fungerer for produksjon av åndsverk” Der har du satt er verdipremiss.

    Jeg kritiserer at man lener seg på USAnsk opphavsrett fordi den faktisk ikke er særlig relevant for en europeisk og norsk diskusjon.

  • PalLykkja

    Nei, du tar feil. Mitt utgangspunkt er å skape et system som virker noen tusen ganger bedre til å skape originalitet. For å gjøre det så må man ha frihet. Dagens system fjerner friheten i stor grad som folk har til å skape og man har altfor få mulige forretningsmodeller tilgjengelig fordi alle pølsene skal på død og liv produseres i “opphavsrettsfabrikken”. Opphavsrettstilhengere ønsker ikke å si: “Vi skal nå stjernene, eller så langt som mulig, en månelanding for eksempel. Hvordan innretter vi oss for å få stjernekvalitet og den mengden med innovasjon og skaperkraft som samfunnet trenger for å leve i fred og med økonomisk og sosial trygghet for alle.”

    Nei, opphavsrettstilhengere ønsker først å velge vertøy, og bare ett selvfølgelig: “Valget ble en hammer, og det bestemmer hva vi kan bygge”. Da får man ikke den kvaliteten og den kreativieten man trenger når man legger slike begrensninger i utgangspunktet. Uten frihet så forsvinner kreativiteten og man får “opphavsrettspølser”.

  • OlavTorvund

    Opphavsmannen bestemmer hvordan hans verk skal gjøres tilgjengelig. Verken du eller jeg kan sette oss på vår høye hest og fortelle vedkommende at vi vet så mye bedre hva som er til hans eget beste. Er det veldig vanskelig? Eller opphøyer du deg til en gud som vet bedre enn alle andre hva de bør gjøre med det de skaper?

  • PalLykkja

    1) Valget av vernetid og unntaksbestemmelser har ingenting med å innta noen moralske posisjoner, det gjøres den dag i dag, i lovverket 2) det har heller ikke noe å gjøre om at lovgivere vet hva som er til opphavsmannens eget best fordi det er ikke på individnivå man lager lover, og heller ikke slik at unntaksbestemmelser som for eksempel gjelder blinde og svaksynte sin tilgang til kultur nødvendigvis er laget med opphavsmannen sitt ve og vel i tankene, men rett og slett at blinde skal få bokkopier i et format som de kan lese. 3) så om man har synspunkter på vernetid eller unntaksbestemmelser så antar jeg at man hverken trenger å bli ansett som moralsk overlegen eller gud som “vet” hva andre bør gjøre med det de skaper 4) Nå er hva et menneske skaper noe slikt som bortimot 100 prosent avhengig av å bli delaktig i andre menneskers skaperverk. De fleste mennesker som har vokst opp adskilt fra andre mennesker, i ulveflokker eller blandt aper, de er ikke akkurat noen Mozarter og Einsteiner for å si det slik.5) Kunst er en kopieringsaktivitet og ikke en originalframstilling, og dette ligger altså i genene som i seg selv er kopimaskiner og sammen fungerer som kopimaskiner. Så det å sette seg på sin høye hest og si at man bare har seg selv å takke for sine verker og opphøye seg til en gud som har rett til å binde opp ideer bak rettslige minefelt er ikke bare dypt urettferdig, men også dårlig forvaltning av fellesressursene som burde være til alles disposisjon. Public domain i dag burde vært mye mye større, men opphavsretten har privatisert disse fellesressursene. 6) Du blander sammen Diderot sin forfatterrettighetsteori med Condorcet sin nytteverdi og vekt på public domain til “impure and unstable legal synthesis”. Det er jo det opphavsrettsjurister lever av, nemlig gråsoner og advokatmat i form av allianser med mektige interessegrupper. Disse interessegruppene representerer bare tilhengere av opphavsrett, den andre siden har jo ofte ikke monopolkapital de kan betale advokater med. Er ikke det ganske nær sannheten?

  • OlavTorvund

    Javel.Jeg tar ikke feil av noen forfatterteorier, ganske enkelt fordi jeg ikke forholder meg til dem.

  • PalLykkja

    Jeg påstår at alle som bruker rimelighetsbetraktninger som grunnlag for opphavsretten forholder seg til det ustabile legalitetsprinsippet av en avveining mellom samfunnsnytte og moralske rettigheter. Du gjør det nok også fordi du hevder at det er ingen som kan bestemme over hvordan andre skal publisere samtidig som du hevder at å få en økonomisk ytelse for å publisere øker folks incentiv til å skape. Jeg antar at du mener det er bra for samfunnet at folk skaper noe og at opphavsretten virker bra i forhold til dette? Viss du bare tenker på helt isolerte rimelighetsbetraktninger og hensynet til opphavsmannen så er du nok ganske alene om dette tror jeg.

  • OlavTorvund

    Jeg skjønner ikke hva du mener med “moralske rettigheter”. Jus er full av avveininger. Det er aldri svart/hvitt. Jeg har heller ikke sagt økonomi er det eneste eller viktigste insentivet. Jeg har heller ikke sagt noe om noen isolerte rimelighetsbetraktninger. Det er noe du har diktet opp.

  • OlavTorvund

    Jeg lever helt greit med at ikke alle er enige med meg, Så lenge man er saklig, som du er, så er det fruktbart å diskutere med folk man ikke er enig med.

    Da jeg leste Digitutvalget regnet jeg med å finne mange forslag jeg var uenig i og som kunne diskuteres, men at de de la ryddige premisser for diskusjonen. Jeg ble dypt skuffet over hvor dårlig utredningsarbeid de hadde gjort. Når premissene var så dårlige, ble det uinteressant å diskutere forslagene.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Hva med en edruelig diskusjon om endringene i åndsverkloven?()

  • Jeg lo ikke “av” deg, men du fikk frem humoren i dette på en god måte.
    (Jeg ble såpass skuffet over rapporten at jeg ikke leste den i sin helhet – den var uten bidrag til nytenkning)