Digitutvalget og immaterialrett

[section_title title=Tiltak]

Tiltak

Når de kommer til det avsluttende avsnittet med forslag til tiltak, har utvlaget valgt å holde seg til rapporten Digital Opportunity utarbeidet av professor Ian Hargreaves på oppdrag for den britiske regjeringen. De gjengir en tiltaksliste i ti punkter fra denne rapporten, som de gir sin tilslutning.

Det er sikkert en utmerket rapport. Men britisk opphavsrett har utviklet seg i en annen tradisjon enn den kontinentaleuropeiske, som Norge tilhører. Det er på ingen måte gitt at anbefalinger til den britiske regjering på dette området også treffer godt i Norge. Utvalget kunne og burde i det minste ha tatt seg bryet med å vurdere i hvilken grad anbefalingene er relevante for Norge. Å ta initiativ på EU-nivå er for eksempel lite aktuelt for utenforlandet Norge.

De øvrige delene av utredningen vil jeg ikke kommentere i detalj. Men når man trekker med seg så mange spørsmålstegn fra det som er gjennomgått, trekker man med seg en del skepsis også inn i denne delen. Det blir ikke bedre av at den innledende historikken om musikkbransjen inneholder ganske mye feil. Tidlige noteutgivelser var ofte finansiert av mesener fra aristokratiet og lokale kirkesamfunn, skriver utvalget. Kanskje var det mesener som finansierte håndkopierte noter. Muligens var det også mesener som finansierte utgivelsene av Josquin des Prez’ musikk tidlig på 1500-tallet og gjorde ham til den første komponist som ble internasjonalt berømt i sin egen levetid. Men jeg har ikke oppfattet de nederlandske musikkforleggerne som ga ut Vivaldis musikk tidlig på 1700-tallet, og dermed gjorde det mulig for Johann Sebastian Bach å sette seg inn i denne musikken, gjorde det av veldedighet. Noteutgivelser var viktige for blant andre Mozart og Beethoven fordi det hadde vokst fram et borgerskap som etterspurte særlig kammermusikk og pianostykker. Så musikkforlagene hadde nok vokst fram før slutten av 1800-tallet.

Utvalget skriver at fonografen fra 1877 fikk stor utbredelse utover 1900-tallet. Nei, den gjorde ikke det. Det var Emile Berliners gramofon som fikk utbredelse, ikke Edisons fonograf. Graverte sylindre er vanskelige å masseprodusere. Berliners disk kunne presses, og dermed masseproduseres. Berliner forsto også at man må ha software for å selge hardware, og startet tre plateselskaper som var forløperne til Deutsche Grammophon, EMI og RCA.

Dette er detaljer, javel. Men når detaljene blir mange er de ikke lenger detaljer. Og man spør seg igjen om hvor korrekt deres beskrivelser er på områder som jeg ikke kjenner like godt, og som jeg derfor ikke kan kontrollere uten å gjøre omfattende undersøkelser selv (som jeg ikke har gjort).

Jeg konstaterer også at utredningen Til bokas pris, om de europeiske bokmarkedene og litteraturpolitiske virkemidler i Europa, ikke er nevnt i avsnittet om bokmarkedet (og heller ikke i litteraturoversikten). Den ble gjort tilgjengelig i februar 2012, så denne burde utvalget ha fått med seg. Jeg var med på å skrive denne utredningen for Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet, sammen med Tore Slaata, Helge Rønning, Håkon Larsen og Terje Colbjørnsen. Når jeg leser Digitalutvalgets utredning, klarer jeg ikke å fri meg fra den tanken at vi fikk til utrolig mye i løpet av de tre månedene vi hadde til å gjøre dette, om vi sammenligner med hva utvalget har fått til i løpet av et og et halvt år.