[section_title title=Betalingstjenester — tilfellet DigiCash]

Betalingstjenester — tilfellet DigiCash

Tim Berners-Lee mente på 1990-tallet at det var viktig å få til gode betalingsløsninger, og begynte å arbeide med dette i 1996, alt i følge Kjetil Kjernsmo. Tim Berners-Lee var i så fall ikke alene om dette. Jeg har arbeidet mye med betalingssystemer. Jeg tok doktorgraden i 1993 på en avhandling om betalingsformidling og våger den påstand at dette er et tema jeg kan ganske mye om. Jeg kan forsikre Kjetil Kjernsmo og andre at det ble arbeidet mye med standardisering på dette området lenge før 1996. Tim Berners-Lee var antagelig helt marginal i denne sammenhengen.

Har det ikke slått Kjetil Kjernsmo at det som gjør det mulig å bruke de samme kredittkortene verden rundt, og det at man med konto i Toten sparebank kan ta ut kontanter i en minibank i Dar Es Salaam, er muliggjort takket være blant annet standardisering? Dette eksisterte faktisk i 1991, da Tim Bernes-Lee presenterte html og World Wide Web. Det er Master Card og Visa som dominerer betalingstransaksjoner på nettet. Master Card og Visa er standarder, nettverk og varemerker, ikke så mye annet. PayPal er marginal, men nyttig i sin nisje. Tror Kjetil Kjernsmo at det er mangel på innovasjon som har gjort at vi har de betalingssystemer vi har i dag, og som har gjort Master Card og Visa til det de er?

Standardisering er vanskelig. Jeg har arbeidet en del med internasjonal standardisering for e-handel, først og fremst for kommersielle transaksjoner. Alle er enige om at man trenger felles standarder. Men alle deler også det synspunkt at deres egen standard er best. Hvis alle andre bare følger min standard, da er problemet løst. Der pleier det å låse seg, og derfra går det veldig sakte. Noen ganger er en markedsaktør så sterk at de i praksis kan diktere en de facto standard, slik Microsoft kunne gjøre med Windows. Men det er en situasjon med særdeles mange problemer.

Det er vanlig med motsetninger mellom store og små aktører. Store aktører er gjerne prinsipielt for standarder, men stritter i mot i praksis. Den som allerede har et eget globalt nettverk, ønsker egentlig ikke standarder som skal gjøre det enklere for små aktører å rotte seg sammen mot dem. Slikt sier de selvfølgelig ikke høyt, men kan ofte være en viktig del av deres strategi.

Jeg har sett mange betalingsløsninger for nettet komme og gå, den ene mer fantastisk enn den andre. Alle skulle bli «The next big thing», og alt skulle koste neste ingen ting. Siden årstallet 1996 nevnes, kan jeg ta med at nettopp det året var jeg på en konferanse i Washington hvor veldig mange slike betalingsløsninger ble presentert. Ikke noen av disse finnes i dag.

I 1990 lanserte David Chaum DigiCash, «elektroniske penger», som skulle gi sikker, billig og anonym betaling på nettet og andre steder. Stilte man litt nærgående spørsmål, viste seg at man kunne få både sikkerhet og anonymitet, men ikke begge deler samtidig.

David Chaum var ganske suksessfull som selger av sitt prosjekt. Wells Fargo bank tok teknologien i bruk. Deutsche Bank kjøpte rettigheter (fy-ord for Kjetil Kjernsmo) til en pilot. Det samme gjorde den finske Merita bank (nå Nordea) og Den norske Bank, for å nevne noen. Alle disse bankene hadde pilotprosjekter. Noen med utvalgte kunder, andre bare internt med egne ansatte. Kanskje har jeg fortsatt liggende en diskett med slike digitale penger fra Merita-banks prosjekt “Solo” et eller annet sted. I dag er det vanskelig å finne opplysninger om DigiCash, og få kjenner til det.

Hvorfor feilet DigiCash, som var uavhengig innovasjon og som også hadde lyktes i å komme inn hos flere store banker? Fordi de gjorde den store feilen som teknologer så ofte gjør. David Chaum var sikkert veldig flink med kryptering. Han var en av de store krypteringsguruene på 90-tallet. Som så mange trodde han og hans disipler at teknologien skulle løse alle problemene. Bankene og også sentralbankene ville bli overflødige med den nye teknologien, fikk vi ofte høre. Det var håpløst naivt. Jeg pleide noe ironisk å svare at det er som å si at hvis vi bare får fint nok trykkeri, så trenger vi ikke lenger Norges Bank. Da kan vi trykke våre egne penger. Min påstand var ikke mer naiv enn deres.

David Chaum og hans folk kunne ikke noe, eller i alle fall ikke nok om hvordan betalingssystemer faktisk fungerer. Det er lett å lage en pilot hvor man har én bank, med kjøpere og selgere som alle bruker den samme banken. David Chaum og DigiCash var flinke til å presentere slik piloter. Men et system basert på alle skal bruke samme bank, fungerer ikke annet enn lokalt i ganske enkle samfunn. David Chaums løsning skalerte ikke, og det innså de ikke selv.

Jeg møtte folk fra DigiCash, om enn ikke David Chaum selv, i Washington en gang på andre halvdel av 90-tallet. DigiCash-boblen var på sitt mest oppblåste. DigiCash var den store stjernen på denne konferansen. Som vanlig var de flinke til å presentere sitt system. «Hvordan løser dere clearingen i det systemet?» spurte jeg. Spørsmålet ble ikke godt mottatt. «Det vil bli løst», var det eneste svaret de kunne gi. Jeg er ikke sikker på om han egentlig forsto hva spørsmålet gjaldt. Jeg ga meg ikke så lett. «Men dere må i alle fall ha et løsningskonsept, jeg forstår ikke hvordan dere skal løse det», var min oppfølging. «Det vil bli løst», gjentok mannen fra DigiCash flere ganger, og kunne ikke si mer. Det var åpenbart at de ikke hadde noen løsning. De hadde antagelig ikke forstått problemet før det var alt for sent, om de forsto det i det hele tatt. Boblen sprakk, DigiCash gikk konkurs og er i dag stort sett glemt. De var et av mange eksempler på at teknologer grovt undervurderte kompleksiteten i den verden hvor teknologien skulle anvendes. Teknologien var ikke løsningen den gangen heller.

De fleste andre betalingsløsninger som ble lansert feilet av omtrent samme grunn, om enn ikke like spektakulært som DigiCash.