Kulturlivet trenger ikke programutviklere med for stort selvbilde. Svar til Kjetil Kjernsmo

Betalingstjenester — tilfellet DigiCash

Tim Berners-Lee mente på 1990-tallet at det var viktig å få til gode betalingsløsninger, og begynte å arbeide med dette i 1996, alt i følge Kjetil Kjernsmo. Tim Berners-Lee var i så fall ikke alene om dette. Jeg har arbeidet mye med betalingssystemer. Jeg tok doktorgraden i 1993 på en avhandling om betalingsformidling og våger den påstand at dette er et tema jeg kan ganske mye om. Jeg kan forsikre Kjetil Kjernsmo og andre at det ble arbeidet mye med standardisering på dette området lenge før 1996. Tim Berners-Lee var antagelig helt marginal i denne sammenhengen.

Har det ikke slått Kjetil Kjernsmo at det som gjør det mulig å bruke de samme kredittkortene verden rundt, og det at man med konto i Toten sparebank kan ta ut kontanter i en minibank i Dar Es Salaam, er muliggjort takket være blant annet standardisering? Dette eksisterte faktisk i 1991, da Tim Bernes-Lee presenterte html og World Wide Web. Det er Master Card og Visa som dominerer betalingstransaksjoner på nettet. Master Card og Visa er standarder, nettverk og varemerker, ikke så mye annet. PayPal er marginal, men nyttig i sin nisje. Tror Kjetil Kjernsmo at det er mangel på innovasjon som har gjort at vi har de betalingssystemer vi har i dag, og som har gjort Master Card og Visa til det de er?

Standardisering er vanskelig. Jeg har arbeidet en del med internasjonal standardisering for e-handel, først og fremst for kommersielle transaksjoner. Alle er enige om at man trenger felles standarder. Men alle deler også det synspunkt at deres egen standard er best. Hvis alle andre bare følger min standard, da er problemet løst. Der pleier det å låse seg, og derfra går det veldig sakte. Noen ganger er en markedsaktør så sterk at de i praksis kan diktere en de facto standard, slik Microsoft kunne gjøre med Windows. Men det er en situasjon med særdeles mange problemer.

Det er vanlig med motsetninger mellom store og små aktører. Store aktører er gjerne prinsipielt for standarder, men stritter i mot i praksis. Den som allerede har et eget globalt nettverk, ønsker egentlig ikke standarder som skal gjøre det enklere for små aktører å rotte seg sammen mot dem. Slikt sier de selvfølgelig ikke høyt, men kan ofte være en viktig del av deres strategi.

Jeg har sett mange betalingsløsninger for nettet komme og gå, den ene mer fantastisk enn den andre. Alle skulle bli «The next big thing», og alt skulle koste neste ingen ting. Siden årstallet 1996 nevnes, kan jeg ta med at nettopp det året var jeg på en konferanse i Washington hvor veldig mange slike betalingsløsninger ble presentert. Ikke noen av disse finnes i dag.

I 1990 lanserte David Chaum DigiCash, «elektroniske penger», som skulle gi sikker, billig og anonym betaling på nettet og andre steder. Stilte man litt nærgående spørsmål, viste seg at man kunne få både sikkerhet og anonymitet, men ikke begge deler samtidig.

David Chaum var ganske suksessfull som selger av sitt prosjekt. Wells Fargo bank tok teknologien i bruk. Deutsche Bank kjøpte rettigheter (fy-ord for Kjetil Kjernsmo) til en pilot. Det samme gjorde den finske Merita bank (nå Nordea) og Den norske Bank, for å nevne noen. Alle disse bankene hadde pilotprosjekter. Noen med utvalgte kunder, andre bare internt med egne ansatte. Kanskje har jeg fortsatt liggende en diskett med slike digitale penger fra Merita-banks prosjekt “Solo” et eller annet sted. I dag er det vanskelig å finne opplysninger om DigiCash, og få kjenner til det.

Hvorfor feilet DigiCash, som var uavhengig innovasjon og som også hadde lyktes i å komme inn hos flere store banker? Fordi de gjorde den store feilen som teknologer så ofte gjør. David Chaum var sikkert veldig flink med kryptering. Han var en av de store krypteringsguruene på 90-tallet. Som så mange trodde han og hans disipler at teknologien skulle løse alle problemene. Bankene og også sentralbankene ville bli overflødige med den nye teknologien, fikk vi ofte høre. Det var håpløst naivt. Jeg pleide noe ironisk å svare at det er som å si at hvis vi bare får fint nok trykkeri, så trenger vi ikke lenger Norges Bank. Da kan vi trykke våre egne penger. Min påstand var ikke mer naiv enn deres.

David Chaum og hans folk kunne ikke noe, eller i alle fall ikke nok om hvordan betalingssystemer faktisk fungerer. Det er lett å lage en pilot hvor man har én bank, med kjøpere og selgere som alle bruker den samme banken. David Chaum og DigiCash var flinke til å presentere slik piloter. Men et system basert på alle skal bruke samme bank, fungerer ikke annet enn lokalt i ganske enkle samfunn. David Chaums løsning skalerte ikke, og det innså de ikke selv.

Jeg møtte folk fra DigiCash, om enn ikke David Chaum selv, i Washington en gang på andre halvdel av 90-tallet. DigiCash-boblen var på sitt mest oppblåste. DigiCash var den store stjernen på denne konferansen. Som vanlig var de flinke til å presentere sitt system. «Hvordan løser dere clearingen i det systemet?» spurte jeg. Spørsmålet ble ikke godt mottatt. «Det vil bli løst», var det eneste svaret de kunne gi. Jeg er ikke sikker på om han egentlig forsto hva spørsmålet gjaldt. Jeg ga meg ikke så lett. «Men dere må i alle fall ha et løsningskonsept, jeg forstår ikke hvordan dere skal løse det», var min oppfølging. «Det vil bli løst», gjentok mannen fra DigiCash flere ganger, og kunne ikke si mer. Det var åpenbart at de ikke hadde noen løsning. De hadde antagelig ikke forstått problemet før det var alt for sent, om de forsto det i det hele tatt. Boblen sprakk, DigiCash gikk konkurs og er i dag stort sett glemt. De var et av mange eksempler på at teknologer grovt undervurderte kompleksiteten i den verden hvor teknologien skulle anvendes. Teknologien var ikke løsningen den gangen heller.

De fleste andre betalingsløsninger som ble lansert feilet av omtrent samme grunn, om enn ikke like spektakulært som DigiCash.

Print Friendly
  • OlavTorvund

    Det kan vel også tenkes at du ikke følger med i de fora hvor slik diskusjon foregår. Senest i forrige uke hadde Kopinor et godt besøkt seminar om hvordan leve av digital verdiskaping i Norge. Victor Normann hadde hovedinnlegget. Jeg var eneste opphavsrettsjurist i panelet, som ellers besto av Torgeir Waterhouse, Nina Grünfelt og Yngve Slettholm. Men det var mange opphavsrettsjurister som deltok.

    Å delta i alle diskusjoner hvor deltakerne mangler innsikt og gir stor applaus til alle som roper “ned med opphavsretten” er lite fruktbart og lite interessant.

    Men vi jurister lever først og fremst av å arbeide innenfor rammen av gjeldende rett.

  • OlavTorvund

    Jeg tar med noen momenter til. Et utgangspunkt er at jeg ikke synes at opphavsretten generelt sett er så ille. De mest bastante kritikerne har gjerne hentet de fleste av sine eksempler fra USA, hvor systemet er helt annerledes, særlig når det gjelder brutalitet i håndhevelse og erstatningsnivå. Generelt verner de også mer enn oss, som James Boyle behandler i “Public Domain”. Lessig er interessant. Men han er så USA-basert at hans kritikk ikke er så veldig relevant hos oss. Det er selvfølgelig ingen kritikk mot en USA-professor at han er USA-basert, men han har fått en del disipler hos oss som sluker det hele litt for ukritisk.

    CC mm er utmerket for dem det passer for. Det endrer ikke noe i opphavsretten, men er standarvilkår som fullt og helt hviler på opphavsrett. Det samme gjelder GPL mm.

    Der jeg ser et problem i Norge (og andre land) er innsnevring av sitatrett og adgangen til å skape nye verk basert på noe eksisterende. Det begrenser ytringsfriheten og den kunstneriske friheten. Men de som bare vil ha alt andre har skapt, fortrinnsvis uten å betale for det, har jeg ingen sympati med.

    Valg av forretningsmodeller er ikke så enkelt som mange synes å tro. Hvis “Kon Tiki” skal ha noen sjanse i USA-markedet må de ha en distributør og det må drives markedsføring. Dette har gjerne blitt kombinert, slik at den dom distribuerer også står for markedsføringen. Hvis man skal investere i markedsføring må man regne med at distributøren vil ha eksklusivitet. Da kan man ikke bare tilby filmen for streaming eller nedlasting fra Norge.

    De som produserer TV-serier tjener penger på mange måter. Salg til TV-selskaper er en av dem. Vi kan lage følgende eksempel: En TV-produsent selger til et norsk TV-selskap. De får en høyere pris om de får det eksklusivt i en periode. Da får de regne på om de tjener mer på å levere pr strømming til Norge enn på å gi et TV-selskap eksklusive rettigheter en viss periode. Og uansett må de stå ved avtaler som alt er inngått.

    NRK sa nylig at de ikke vil videreføre avtalen med HBO. NRK har hatt en billigavtale som har gjort at de har sendt lenge etter at serien ble sendt i USA, og de har så vidt jeg har kunnet forstå ikke hatt eksklusivitet — i alle fall ikke i forhold til DVD, streaming, osv. Når seriene er tilgjengelig i strømmetjenester før NRK kan sende, er det ikke lenger interessant for NRK. Hva er mest lønnsomt for HBO, strømmetjenester eller NRK?

    Endelig er det veldig tungt å endre grunnleggende opphavsrett fordi den er så bundet opp i internasjonale konvensjoner, se min kritikk av Digitutvalget http://blogg.torvund.net/2013/01/15/digitutvalget-og-immaterialrett/2/ Jeg synes ikke det er verdt å bruke tid på noe som ha så liten mulighet for å lykkes.

  • “Det kan vel også tenkes at du ikke følger med i de fora hvor slik diskusjon foregår”
    Det har du heilt rett i. Eg er ikkje jurist, og som forskar omfattar ikkje forskingsområdet mitt opphavsrett. Eg meiner likevel det er viktig at alle som interesserer seg for opphavsrett, deltek i debatten. Så får me heller tola å bli sette på plass av og til.. Igjen: Opphavsretten er for viktig til å overlata til juristane åleine.

    Eg skulle gjerne delteke på Kopinors møte. Endå betre ville det vore om dei hadde overført det på nettet, noko eg går ut frå at dei ikkje gjorde. Slike møte bør absolutt strøymast på nettet, elles blir det berre aktuelt for dei som bur i Oslo.

    Eg er ikkje blant dei som ropar “ned med opphavsretten”, men er først og fremst oppteken av ein meir balansert opphavsrett og eit lovverk som i større grad er tilpassa dagens digitale verkelegheit. Berre for å ta eitt eksempel tykkjer eg det er urimeleg med ei vernetid på 70 år etter opphavspersonens død. Eg meiner det bør innførast eit aktivt vern der opphavsperson må aktivt forlengja vernetida, også for å la verk der opphavspersonen er ukjend, falla i det fri.

    Som eit eksempel på den ubalanse og urimelegheit som har vore og er knytt til opphavsretten kan nemnast at då vernetida i 1995 vart utvida frå 50 til 70 år, vart det gjort med tilbakevirkande kraft. Som Ole-Andreas Rognstad siterer i boka “Opphavsrett”: “Spesialråd Helge Sønneland i Kultur- og kirkedepartementet har kalt dette for den mest oppsiktsvekkende gjenoppstandelse siden Lazarus”. Det er godt kjent at den stadige utvidinga av vernetida skjer etter intens lobbying frå mektige medieinteresser, særleg i USA. Og EU har for vane å følgja etter USA på dette området.

  • OlavTorvund

    Jeg synes også at en vernetid på 70 år er for lang. Men jeg er ikke tilhenger av ordninger med registrering og fornying. I USA er det fortsatt i praksis slik at man registrerer verk, selv om det i prinsippet ikke er nødvendig. De hadde inntil for ikke så mange år siden 28 år med mulighet for forlengelse i 28 år, om jeg husker rett. Mange der er nostalgiske i forhold til den regelen. Men dette første også visstnok til at Charlie Parkers komposisjoner stort sett ikke ble vernet, fordi han ikke fikset skjemane og byråkratiet.

    Det kan godt hende at opphavsrett er for viktig til bare å bli overlatt til jurister, akkurat som teknologi er for viktig til bare å bli overlatt til teknologer. Men det er grenser for hvor mye energi man gidder å bruke på de som mener veldig mye, men kan veldig lite. De fleste av oss foretrekker å diskutere med folk som har innsikt. Det gir fruktbare diskusjoner. Heller det enn at man roper og kaster stein på hverandre.