[section_title title=Opphavsrett]

Opphavsrett

At de som har en sterk posisjon i et marked vil forsvare seg, og bekjempe utfordrere, er ikke noe nytt. Laugene har alltid voktet sine mot konkurranse. Mye kreativitet blir trampet ned og økonomisk blod renner i slike kamper. I noen tilfeller kan rettigheter være et våpen, men det er ikke det viktigste.

I New York har en slik strid gjort det umulig å ta i bruk slike taxi-apper som vi har i Norge. Yellow Cabs har alltid hatt rett til å ta opp passasjerer på gaten, men tar ikke bestilling på telefon. Andre kan ta bestilling på telefon, men har ikke lov til å plukke opp folk på gaten. Antageligvis er dette opprinnelig selskaper som fant sin nisje utenfor de gules monopol, men her kjenner jeg ikke hinstorien. Nå krangler de om hvem som skal kunne ta imot bestillinger med apper. Så lenge striden pågår, skjer det ingen ting på denne fronten i New York.

Vi kjenner også et utall av formatkriger, hvor alle vil at akkurat deres format skal bli en de facto standard. Det er ikke nødvendigvis rasjonalitet som avgjør, slik at det beste produktet vinner. Verden er full av slike eksempler. Men det har lite eller ingen ting med opphavsrett å gjøre.

Den som vil leve av å skrive bøker, må kunne leve av å skrive bøker — forutsatt at det finnes lesere som er interessert i å lese disse bøkene. Hvis man ikke kan leve av å skrive bøker, noe de fleste forfattere ikke kan, må de han en «dagjobb» ved siden av. Hvis åtte timer om dagen går med til denne jobben, da blir det ikke så mye tid igjen til å skrive bøker. Man skal ikke være så veldig intelligent for å forstå at resultatet da blir at man skriver færre bøker.

De fleste forfattere skriver for å skrive, ikke for å tjene penger. Men også forfattere trenger penger til husleie, mat, rødvin og andre livsnødvendigheter. Derfor håper de gjerne at de skal tjene såpass på det de skriver at de kan leve av sitt forfatterskap. Selvfølgelig drømmer de som andre om å bli rike og berømte. Men det er ikke det som motiverer dem. Et rimelig oppegående menneske som først og fremst er opptatt av å tjene penger, blir ikke forfatter. Man blir heller ikke musiker, skuespiller, maler, filmregissør eller noe annet kunstnerisk. De fleste kunstnere tjener dessverre svært dårlig.

Hvis en forfatter fratas rådigheten over og rettighetene til sitt verk, slik at alle kan distribuere det fritt, hva skal forfatteren da leve av? Å selge T-skjorter med bilde av seg selv? For komponister, musikere og filmskapere er bildet de samme.

De som skaper trenger opphavsretten for at de skal kunne leve av det de skaper. De må sikres at denne ikke undermineres, og de må kunne håndheve sine rettigheter. De som ønsker tilgang til disse verkene, må pent finne seg i å betale for det. Hvis man ikke synes at verket har såpass verdi at man er villig til å betale en rimelig pris, da fortjener man heller ikke å få tilgang til det. Dette er kjernen i opphavsrett og det er dette alle skapende mennesker er avhengige av. Spør forfattere, komponister og andre kunstnere om opphavsrett, og du vil finne at den har massiv støtte. Det er den som gjør det mulig å leve av det de driver med.

Det er mye som kan diskuteres og kritiseres ved dagens opphavsrett. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at den blir misbrukt, og at den ikke på noen måte fremmer kreativitet. Det en gang så kreative plateselskapet Sun records, som var de første til å utgi artister som Elvis Presley, Carl Perkins, Roy Orbison og Johnny Cash, produserer i dag ingen ting. De lever av å lisensiere gamle innspillinger. Men dette er unntakene. De fleste plateselskaper er små og drives av entusiaster, som gjerne selv er musikere. De sliter for å holde virksomheten flytende økonomisk, men står på fordi de er oppriktig opptatt av musikken. Spør disse om hva de mener om opphavsrett.

Kulturlivet trenger kreative folk, også i støtteapparatet. Men man trenger ikke programmerere med alt for stort selvbilde.