Kulturlivet trenger ikke programutviklere med for stort selvbilde. Svar til Kjetil Kjernsmo

Opphavsrett

At de som har en sterk posisjon i et marked vil forsvare seg, og bekjempe utfordrere, er ikke noe nytt. Laugene har alltid voktet sine mot konkurranse. Mye kreativitet blir trampet ned og økonomisk blod renner i slike kamper. I noen tilfeller kan rettigheter være et våpen, men det er ikke det viktigste.

I New York har en slik strid gjort det umulig å ta i bruk slike taxi-apper som vi har i Norge. Yellow Cabs har alltid hatt rett til å ta opp passasjerer på gaten, men tar ikke bestilling på telefon. Andre kan ta bestilling på telefon, men har ikke lov til å plukke opp folk på gaten. Antageligvis er dette opprinnelig selskaper som fant sin nisje utenfor de gules monopol, men her kjenner jeg ikke hinstorien. Nå krangler de om hvem som skal kunne ta imot bestillinger med apper. Så lenge striden pågår, skjer det ingen ting på denne fronten i New York.

Vi kjenner også et utall av formatkriger, hvor alle vil at akkurat deres format skal bli en de facto standard. Det er ikke nødvendigvis rasjonalitet som avgjør, slik at det beste produktet vinner. Verden er full av slike eksempler. Men det har lite eller ingen ting med opphavsrett å gjøre.

Den som vil leve av å skrive bøker, må kunne leve av å skrive bøker — forutsatt at det finnes lesere som er interessert i å lese disse bøkene. Hvis man ikke kan leve av å skrive bøker, noe de fleste forfattere ikke kan, må de han en «dagjobb» ved siden av. Hvis åtte timer om dagen går med til denne jobben, da blir det ikke så mye tid igjen til å skrive bøker. Man skal ikke være så veldig intelligent for å forstå at resultatet da blir at man skriver færre bøker.

De fleste forfattere skriver for å skrive, ikke for å tjene penger. Men også forfattere trenger penger til husleie, mat, rødvin og andre livsnødvendigheter. Derfor håper de gjerne at de skal tjene såpass på det de skriver at de kan leve av sitt forfatterskap. Selvfølgelig drømmer de som andre om å bli rike og berømte. Men det er ikke det som motiverer dem. Et rimelig oppegående menneske som først og fremst er opptatt av å tjene penger, blir ikke forfatter. Man blir heller ikke musiker, skuespiller, maler, filmregissør eller noe annet kunstnerisk. De fleste kunstnere tjener dessverre svært dårlig.

Hvis en forfatter fratas rådigheten over og rettighetene til sitt verk, slik at alle kan distribuere det fritt, hva skal forfatteren da leve av? Å selge T-skjorter med bilde av seg selv? For komponister, musikere og filmskapere er bildet de samme.

De som skaper trenger opphavsretten for at de skal kunne leve av det de skaper. De må sikres at denne ikke undermineres, og de må kunne håndheve sine rettigheter. De som ønsker tilgang til disse verkene, må pent finne seg i å betale for det. Hvis man ikke synes at verket har såpass verdi at man er villig til å betale en rimelig pris, da fortjener man heller ikke å få tilgang til det. Dette er kjernen i opphavsrett og det er dette alle skapende mennesker er avhengige av. Spør forfattere, komponister og andre kunstnere om opphavsrett, og du vil finne at den har massiv støtte. Det er den som gjør det mulig å leve av det de driver med.

Det er mye som kan diskuteres og kritiseres ved dagens opphavsrett. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at den blir misbrukt, og at den ikke på noen måte fremmer kreativitet. Det en gang så kreative plateselskapet Sun records, som var de første til å utgi artister som Elvis Presley, Carl Perkins, Roy Orbison og Johnny Cash, produserer i dag ingen ting. De lever av å lisensiere gamle innspillinger. Men dette er unntakene. De fleste plateselskaper er små og drives av entusiaster, som gjerne selv er musikere. De sliter for å holde virksomheten flytende økonomisk, men står på fordi de er oppriktig opptatt av musikken. Spør disse om hva de mener om opphavsrett.

Kulturlivet trenger kreative folk, også i støtteapparatet. Men man trenger ikke programmerere med alt for stort selvbilde.

Print Friendly
  • OlavTorvund

    Det kan vel også tenkes at du ikke følger med i de fora hvor slik diskusjon foregår. Senest i forrige uke hadde Kopinor et godt besøkt seminar om hvordan leve av digital verdiskaping i Norge. Victor Normann hadde hovedinnlegget. Jeg var eneste opphavsrettsjurist i panelet, som ellers besto av Torgeir Waterhouse, Nina Grünfelt og Yngve Slettholm. Men det var mange opphavsrettsjurister som deltok.

    Å delta i alle diskusjoner hvor deltakerne mangler innsikt og gir stor applaus til alle som roper “ned med opphavsretten” er lite fruktbart og lite interessant.

    Men vi jurister lever først og fremst av å arbeide innenfor rammen av gjeldende rett.

  • OlavTorvund

    Jeg tar med noen momenter til. Et utgangspunkt er at jeg ikke synes at opphavsretten generelt sett er så ille. De mest bastante kritikerne har gjerne hentet de fleste av sine eksempler fra USA, hvor systemet er helt annerledes, særlig når det gjelder brutalitet i håndhevelse og erstatningsnivå. Generelt verner de også mer enn oss, som James Boyle behandler i “Public Domain”. Lessig er interessant. Men han er så USA-basert at hans kritikk ikke er så veldig relevant hos oss. Det er selvfølgelig ingen kritikk mot en USA-professor at han er USA-basert, men han har fått en del disipler hos oss som sluker det hele litt for ukritisk.

    CC mm er utmerket for dem det passer for. Det endrer ikke noe i opphavsretten, men er standarvilkår som fullt og helt hviler på opphavsrett. Det samme gjelder GPL mm.

    Der jeg ser et problem i Norge (og andre land) er innsnevring av sitatrett og adgangen til å skape nye verk basert på noe eksisterende. Det begrenser ytringsfriheten og den kunstneriske friheten. Men de som bare vil ha alt andre har skapt, fortrinnsvis uten å betale for det, har jeg ingen sympati med.

    Valg av forretningsmodeller er ikke så enkelt som mange synes å tro. Hvis “Kon Tiki” skal ha noen sjanse i USA-markedet må de ha en distributør og det må drives markedsføring. Dette har gjerne blitt kombinert, slik at den dom distribuerer også står for markedsføringen. Hvis man skal investere i markedsføring må man regne med at distributøren vil ha eksklusivitet. Da kan man ikke bare tilby filmen for streaming eller nedlasting fra Norge.

    De som produserer TV-serier tjener penger på mange måter. Salg til TV-selskaper er en av dem. Vi kan lage følgende eksempel: En TV-produsent selger til et norsk TV-selskap. De får en høyere pris om de får det eksklusivt i en periode. Da får de regne på om de tjener mer på å levere pr strømming til Norge enn på å gi et TV-selskap eksklusive rettigheter en viss periode. Og uansett må de stå ved avtaler som alt er inngått.

    NRK sa nylig at de ikke vil videreføre avtalen med HBO. NRK har hatt en billigavtale som har gjort at de har sendt lenge etter at serien ble sendt i USA, og de har så vidt jeg har kunnet forstå ikke hatt eksklusivitet — i alle fall ikke i forhold til DVD, streaming, osv. Når seriene er tilgjengelig i strømmetjenester før NRK kan sende, er det ikke lenger interessant for NRK. Hva er mest lønnsomt for HBO, strømmetjenester eller NRK?

    Endelig er det veldig tungt å endre grunnleggende opphavsrett fordi den er så bundet opp i internasjonale konvensjoner, se min kritikk av Digitutvalget http://blogg.torvund.net/2013/01/15/digitutvalget-og-immaterialrett/2/ Jeg synes ikke det er verdt å bruke tid på noe som ha så liten mulighet for å lykkes.

  • “Det kan vel også tenkes at du ikke følger med i de fora hvor slik diskusjon foregår”
    Det har du heilt rett i. Eg er ikkje jurist, og som forskar omfattar ikkje forskingsområdet mitt opphavsrett. Eg meiner likevel det er viktig at alle som interesserer seg for opphavsrett, deltek i debatten. Så får me heller tola å bli sette på plass av og til.. Igjen: Opphavsretten er for viktig til å overlata til juristane åleine.

    Eg skulle gjerne delteke på Kopinors møte. Endå betre ville det vore om dei hadde overført det på nettet, noko eg går ut frå at dei ikkje gjorde. Slike møte bør absolutt strøymast på nettet, elles blir det berre aktuelt for dei som bur i Oslo.

    Eg er ikkje blant dei som ropar “ned med opphavsretten”, men er først og fremst oppteken av ein meir balansert opphavsrett og eit lovverk som i større grad er tilpassa dagens digitale verkelegheit. Berre for å ta eitt eksempel tykkjer eg det er urimeleg med ei vernetid på 70 år etter opphavspersonens død. Eg meiner det bør innførast eit aktivt vern der opphavsperson må aktivt forlengja vernetida, også for å la verk der opphavspersonen er ukjend, falla i det fri.

    Som eit eksempel på den ubalanse og urimelegheit som har vore og er knytt til opphavsretten kan nemnast at då vernetida i 1995 vart utvida frå 50 til 70 år, vart det gjort med tilbakevirkande kraft. Som Ole-Andreas Rognstad siterer i boka “Opphavsrett”: “Spesialråd Helge Sønneland i Kultur- og kirkedepartementet har kalt dette for den mest oppsiktsvekkende gjenoppstandelse siden Lazarus”. Det er godt kjent at den stadige utvidinga av vernetida skjer etter intens lobbying frå mektige medieinteresser, særleg i USA. Og EU har for vane å følgja etter USA på dette området.

  • OlavTorvund

    Jeg synes også at en vernetid på 70 år er for lang. Men jeg er ikke tilhenger av ordninger med registrering og fornying. I USA er det fortsatt i praksis slik at man registrerer verk, selv om det i prinsippet ikke er nødvendig. De hadde inntil for ikke så mange år siden 28 år med mulighet for forlengelse i 28 år, om jeg husker rett. Mange der er nostalgiske i forhold til den regelen. Men dette første også visstnok til at Charlie Parkers komposisjoner stort sett ikke ble vernet, fordi han ikke fikset skjemane og byråkratiet.

    Det kan godt hende at opphavsrett er for viktig til bare å bli overlatt til jurister, akkurat som teknologi er for viktig til bare å bli overlatt til teknologer. Men det er grenser for hvor mye energi man gidder å bruke på de som mener veldig mye, men kan veldig lite. De fleste av oss foretrekker å diskutere med folk som har innsikt. Det gir fruktbare diskusjoner. Heller det enn at man roper og kaster stein på hverandre.