Hva med en edruelig diskusjon om endringene i åndsverkloven?

Dette er en kommentar skrevet for NRKBeta, men som også gjengis her.

Kamp mot spøkelser

Etter at regjeringen sist fredag la fram forslag til endringer i åndsverkloven, drukner vi i skremsler. For å underbygge disse skremslene importerer man eksempler fra USA i stor stil, og evner i liten grad å relatere disse til Norge og hva som faktisk foreslås. Man lager spøkelser og slåss mot disse, i stedet for å gå på realiteten. Uansett hvor kunnskapsløs man er og hvor feil det man sier måtte være, så får man applaus og jublende tilrop fra menigheten. Det skal ikke stort mer til enn å rope «Ned med opphavsretten», for å få applaus, likes og støttekommentarer.

«Sensur i kulturens navn?» spør Børge A. Roum. Jeg blir interessert i hva han i denne sammenhengen mener med sensur. Men det sier han ikke noe om. Vi får noen eksempler på det han påstår er sensur, men de sier ikke stort. Vi kan velge de ord vi vil. Børge A. Roum sier vi ikke kan slåss mot substantiver, med henvisning til Sam Iles. Selv har Børge A. Roum valgt å slåss mot substantivet «sensur», i like uklar betydning som de substantiver han mener det er umulig å slåss mot.

Hva er sensur?

For meg er det sensur når man vil hindre en ytring å nå ut til et publikum, eller hindrer folk tilgang til ytringer. Sensur er for meg tiltak for å forhindre formidling av et (menings)innhold. Hvis noen etablerte en bakgårdsbutikk for å selge piratkopier av filmer, og denne virksomheten blir stanset, da er det i min begrepsverden ikke sensur. Filmene vil være tilgjengelig gjennom andre kanaler. Man hindres ikke i å nå ut med en ytring, og man hindres ikke i å få tilgang til den – men man må kanskje betale noe mer. Derfor setter jeg ikke likhetstegn mellom å stenge en ulovlig distribusjonskanal for lovlig innhold som er tilgjengelig andre steder, og å stenge selve innholdet.

Man kan bruke opphavsrettskrenkelser som påskudd for sensur. Scientologikirken er en versting på dette området. Men jeg frykter ikke at det foreliggende forslaget vil gi Scientologikirken eller andre nye sensurverktøy.

Det fremgår klart av proposisjonen at hensynet til ytringsfriheten skal ivaretas i den helhetsvurdering domstolen må foreta dersom vilkårene for på pålegge blokkering er til stede, før dette eventuelt pålegges. Jeg har såpass tillit til norske domstoler at denne adgangen ikke vil bli misbrukt til det jeg vil regne for sensur. Hadde jeg sett noen som helst grunn til å frykte en slik sensur, ville jeg protestert kraftig mot forslaget.

Glem USA

Børge A. Roum bruker mye plass på «notice and take down», basert på erfaringer fra USA. Det er bortkastet plass. I proposisjonen sies det klart at man ikke ønsker å innføre en slik ordning, ikke minst på grunn av de problemene man har sett i USA. Man kan selvsagt tro at Kulturdepartementet ønsker å føre alle bak lyset, og innføre noe helt annet enn det de sier. Men det er faktisk litt vanskelig når det man innfører må sies i loven. Og uansett tenker ikke jeg så konspiratorisk.

USA har en brutal rettshåndhevelse. Man har straffer for bagatellmessige overtredelser av opphavsrett som er vanvittige. Og man har et erstatningsnivå hinsides enhver fornuft. Men vi er i Norge, ikke i USA. Glem all galskap fra USA når vi diskuterer norsk lovgivning.

Det foreliggende forslaget har ingen betydning for «notice and take down». På Twitter sier Børge A. Roum noe i retning av at han frykter misbruk. Men det er ikke noe i forslaget som kan misbrukes til noe i nærheten av en «notice and take down». De regler som kunne ha vært benyttet til noe liknende dette, har i sitt innhold stått uendret siden før noen begynte å tenke på noe som skulle bli Internett: Den som forsettlig eller uaktsomt medvirker til krenkelse av opphavsrett kan holdes ansvarlig på samme måte som den som foretar krenkelsen. Dette ble strammet inn ved vedtakelsen av ehandelsloven i 2003, slik at man nå bare kan holdes strafferettslig ansvarlig ved forsett, og erstatningsansvarlig hvis uaktsomheten var grov.

Jeg er ikke kjent med at noe nettsted i Norge har blitt stengt som følge av påståtte opphavsrettskrenkelser, i alle fall finnes det ikke noen dommer med slikt resultat. Altså: «Notice and take down» er en avsporing av debatten om endringsforslaget. Glem det.

Blokkering

Det fremgår også klart av proposisjonen at eventuelle opphavsrettskrenkelser eller medvirkninger til disse bør påtales ved kilden, ikke de som bare formidler trafikk. Et nettsted i Norge som krenker andres opphavsrett vil bli saksøkt direkte. Adgangen til å blokkere trafikk vil først og fremst være aktuelt overfor utenlandske nettsteder, som er utenfor rekkevidde for norske domstoler.

Terskelen for å beslutte blokkering er etter forslaget høy. For at domstolen skal kunne treffe slik beslutning, må innholdet på nettstedet i «stort omfang» «åpenbart krenke opphavsrett». Hvis disse vilkår er oppfylt, skal domstolen foreta en bred helhetsvurdering, hvor den blant annet skal vurdere hensynet til ytringsfrihet og om det er mulig å velge andre og mindre inngripende tiltak.

Det sies også i proposisjonen klart at det for eksempel ikke vil være aktuelt å blokkere YouTube i sin nåværende form. Det blir da rent vrøvl når lederen i Bergen Unge Venstre, Jørgen Aas, skriver i Bergens Tidende:

Google, Youtube, Facebook og Twitter er noen av de mange nettstedene som vi i verste fall risikerer at blir blokkert, hvis høyesterett ikke setter ned foten.

Jørgen Aas, Bergen Unge Venstre i Naiv løsning på piratkopiering, Bergens Tidende

YouTube er nevnt i proposisjonen. Søketjenester som Google blir ikke stengt. På Facebook deler folk i alle fall først og fremst det de selv skriver og egne bilder. Og på Twitter er det knapt mulig å krenke noens opphavsrett.

Konfrontert med dette på Twitter, unnskylder Jørgen Aas seg med at det er et retorisk virkemiddel. Den som må ty til usannheter for å få fram et retorisk poeng kan ikke ha mange poeng å komme med.

Google er ikke The Pirate Bay

Mange sier at man kan finne det samme på Google som på Pirate Bay. Det er mulig. Men Google er ikke opprettet for å gjøre det enkelt å spre opphavsrettslig vernet materiale på en ulovlig måte. Det var Pirate Bay, og det var hovedgrunnen til at de ble dømt, mens Google ikke vil bli det. Pirate Bay visste godt om ulovlighetene, men gjorde ikke noe for å hindre dem. I stedet sendte de brev på russeavisnivå til de som krevde at de skulle stoppe ulovlighetene. Det er en stor forskjell på at ulovlig trafikk er en utilsiktet, men uunngåelig bieffekt, og at den ulovlige trafikken er målet med tjenesten.

Vi får også høre at blokkering skader internett. Jeg kjenner ikke teknologien godt nok, men er ikke overbevist. Telenor og andre som vil måtte foreta en eventuell blokkering, gjør dette allerede i dag mot nettsteder med barneporno. Teknologien kan ikke bli mer skadelig om den blokkerer nettsteder med opphavsrettskrenkelser enn nettsteder med barneporno. Tekniske skadevirkninger i nettet er også noe som eventuelt må tas med i den helhetsvurdering retten skal foreta. Jeg merker meg også at Telenor ikke anførte dette i den sak hvor en del rettighetshavere krevde at Telenor skulle blokkere Pirate Bay. Bare for å ha sagt det: Jeg blir ikke noe mer overbevist om noen nå vil gjenta de samme påstandene 15-20 ganger til.

Dårlige forretningsmodeller er ingen unnskyldning

Blokkering virker ikke, får vi også høre. Mitt inntrykk er at mange da egentlig vil si at det aldri er mulig å blokkere 100%. Men det er det heller ingen som tror. Vi har sykkeltyverier selv om folk låser syklene. Men det er om mulig enda mer naivt å tro at bedre forretningsmodeller alene kan løse problemet, slik mange som har dette som eneste svar, synes å mene.

Musikk- og filmbransjen reagerte med frykt og gikk i forsvar, i stedet for å se på mulighetene som den nye teknologien medførte. De tapte tid, piraten fikk nær 100% «markedsandel», og det festet seg en oppfatning om at musikk er noe man ikke betaler for. Det betaler de dyrt for. Men dårlige forretningsmodeller gir ikke andre noen rett til bare å forsyne seg gratis.

Ikke alle er IT-spesialister

Selv om IT-kyndige kan fortelle om hvor lett de er å komme rundt blokkering, så er det slett ikke sikkert at det er så lett for de som ikke kan så mye om hvordan nettet virker. Gode lovlige tjenester, vanskeliggjøring av tilgang til ulovlige tjenester og sanksjoner mot de som krenker, kan sammen bidra til å redusere den ulovlige virksomheten.

Det forundrer meg også at de som så ofte fremhever seg selv som de mest fremtidsrettede, ikke synes å kunne tenke seg at teknologien kan endres på dette området. Loven sier at man kan pålegges å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til et nettsted, uten å si noe om hvordan dette skal skje. Kanskje kan dette om noen år gjøres på helt andre måter enn i dag. Den som lever får se, og lovforslaget er slik utformet at den ikke blir utdatert på dette punktet om teknologien endres.

Jeg tror ikke vi kommer til å se mange eksempler på blokkering. Men muligheten vil være der om det skulle være den mest hensiktsmessige løsningen.

Det viktigste drukner

Bak støyen om blokkering drukner det viktigere spørsmålet: Hvem skal kunne overvåke trafikken på nettet, om noen. Her er jeg skeptisk til forslaget, og mener at man ikke bør kunne gjøre dette uten konsesjon.

Men vi unngår ikke avsporende skremsler i denne delen av debatten eller. «Så lett kan du snart bli tatt for piratkopiering» skriver Varg Aamo i hardware.no og Aftenposten. Å laste ned en eneste sang kan være nok, skriver de. Det kan sikkert i prinsippet skje, akkurat som man kan bli tatt for å ha vært på epleslang og ha stjålet ett eple.

Det er mye i dagens opphavsrett og i det foreliggende forslaget som det er god grunn til å diskutere. Skal forfattere og andre kunstnere også i fremtiden ha muligheten til å leve av det de skaper, må vi ha opphavsrett i en eller annen form. Dagens regler fungerer tross alt ganske bra.

En del av det grunnleggende er så sterkt bundet opp i internasjonale konvensjoner at det i beste fall er svært vanskelig å endre. Eventuelle ensidige endringer på grunnleggende nivå vil få store negative konsekvenser. Dette har jeg skrevet litt om i min kommentar til Digitutvalgets innstilling. Jeg ser ingen grunn til å bruke tid og energi på noe hvor det er så lite sannsynlig at man kan oppnå noe som helst, ei heller å bruke mye tid på å diskutere det.

Friheter det er verdt å kjempe for

Selv synes jeg det er langt viktigere å diskutere nye verk som bl.a. bygger på eksisterende verk, grensene for sitatrett, og forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet generelt. Stram praktisering på disse områder, som vi ser klare tendenser til, begrenser ytringsfriheten og snevrer inn den kunstneriske frihet. Her er det et stort slingringsmonn innenfor rammen av dagens regler. Spørsmålet er hvordan de praktiseres. Dette er friheter det er verdt å kjempe for. Men kopistene som bare snylter på det andre har gjort, har ikke min sympati.

En mer edruelig diskusjon om endringsforslaget ville kanskje ha gjort det mulig å diskutere spørsmål som er langt viktigere. Men det drukner i usaklig støy.

Print Friendly
  • OlavTorvund

    Jo takk, jeg har merket at du har problemer med å være edruelig i debatter 😉 Selv mener jeg at jo viktigere et spørsmål er, desto større grunn er det til å være saklig og relativt nøktern.

  • Thomas Steen

    Problemet her er at du har retten på din side. Men det betyr ikke at jeg mener du har rett.

    Slik ting er i dag, hvor folk blir hindret fri tilgang til informasjon, fordi økonomiske interesser står øverst, eller hvor barn kan risikere bli kriminalisert fordi økonomiske interesser trumfer alt, er ikke hvordan et samfunn bør være.

    Det er grunnleggende for min natur å motsette meg sensur og overvåking, av alle slag. Ikke fordi jeg ønsker la kriminelle løpe fri, men fordi jeg ikke ønsker at folk skal oppføre seg som at alt de gjør kan brukes mot de. Jeg kan ikke vike fra dette prinsippet. Da blir jeg ikke spesielt edruelig når vegvesenet vil fjerne sykkelfelt fordi biler trenger større plass. (sykler = privat fildeling, biler = opphavsretten). Piratkopiering og opphavsretten har levd side om side siden Statute of Anne, og selv den dag i dag har ingen av de vunnet. Dette er en krig. I krig er det de uskyldige som lider.

    Gå etter de som har økonomiske motiver for å drive med piratkopiering. Ikke overvåk befolkningen på generelt grunnlag fordi det er mulig. Ikke sensurer vårt moderne bibliotek, Internett, fordi det er mulig.

    Jo mer lovverk vi legger til bunn for å støtte opp under opphavsretten, jo mer vil den fungere som en krykke, for en haltende… nei blomstrende opphavsrettsbransje. En helt frisk mann med krykke? Nei, en frisk mann med slagvåpen.

  • OlavTorvund

    Det er i alle fall godt skrevet. Men jeg synes du overdriver veldig mye. Jeg liker ikke overvåking. Men en del kontroller kan vanskelig unngås. Vi har trafikkontroller. Det gjør at farten senkes og at man får luket ut noen verstinger. Det jeg misliker mest i det foreliggende forslaget er at man skal kunne registrere nettrafikk uten den kontrollen en konsesjonplikt innebærer.

    Jeg ser ikke på det som er foreslått om å kunne stenge tilgang til visse nettsteder for sensur. Der er vi åpenbart uenige. Greit nok.

    Jeg er ikke opptatt av noen “opphavsrettsbransje”, hva nå det måtte være. Men jeg mener at de som driver skapende arbeid skal kunne leve av sitt arbeid. De som vil ha tilgang til dette må akseptere at dette har verdi og at det koster. Jeg vil ikke at skapende mennsker skal være fullstendig prisgitt offentlige stipendkomiteer, reklamebyråer eller veldedighet. Det er den som skaper verket som skal bestemme om et verk skal gjøres tilgjengelig, og eventuelt på hvilken måte. Selvfølgelig må man også kunne ivareta sine interesser og hevde sine rettigheter.

    Jeg har til nå ikke sett noe realistisk alternativ til opphavsrett som kan sikre dette. Den dagen du kommer med noe konstruktivt kan det kanskje være verdt å diskutere.

  • Bra innlegg Olav – du har helt rett i at hovedproblemet ligger i privatiseringen av håndhevelsen. Vi har politi til slikt – at de ikke har nok ressurser til å håndheve alle lover (som f.eks. vinningsforbrytelser) er en annen diskusjon. Å snakke om sensur når man hindrer tilgang til tyvegods er en avsporing.

  • En ting til – etpar problemer der jeg mener det er tid for en revisjon. Det finnes en rekke verk der opphavsmannen ikke er kjent, eller ikke er kontaktbar – det som kalles “orphaned works”. Her bør det finnes en ordning slik at dette kan gjøres tilgjengelig på en enkel måte.

    Dessuten er jeg litt i tvil om vi har en god nok “fair use” modell – jeg mener å huske at Lars Lillo-Stenberg spilte inn sin egen versjon av endel av Prøysens viser for noen år siden, men ble nektet å slippe det på markedet av Prøysens etterkommere. I USA her man så vidt jeg vet regler som sier at under forutsetning at man betaler et standard fee for bruk trenger man ikke be om lov – og noe slikt synes jeg man skulle ha her også.

  • OlavTorvund

    Det arbeides med å få på plass løsninger for “orphan works”. Det arbeides mye med det i EU. I Norge kan dette håndteres ganske greit gjennom Kopinor på det omårdet de forvalter. Avtalelisensordningen har gjort det mulig å etablere bokylla.no, hvor det er mange verk med ukjent rettighetshaver. Kopinor har samtykket, med en “opt out” mulighet for de som ikke vil være med.

    Jeg tror ikke en “fair use” modell ville ha løst Prøysen. Men det er gode grunner for at vi kan trenge det likevel.

    Jeg tror ikke det er like mange regler om tvangslisens i USA som det var, men er ikke sikker. (Tvangslisens => man trenger ikke spørre om lov, men må betale for bruken.)

    Jeg synes det er helt greit at Alf Prøysen kunne ha sagt nei til Lars Lillo. Det er mer problematisk at også arvingene kan gjøre det. Dette har blitt forsterket men forlenget vernetid. Det er etter min mening ikke noe problem at Prøysens arvinger har krav på betaling, men det er et problem at de kan begrense andres kunstneriske frihet. Men enkelt er det ikke. Jeg liker ikke tanken på at noen skal kunne lage en spekulativ og dårlig pornofilm basert på Agnar Mykles “Sangen om den røde rubin”, uten at hans arvinger kan protestere. Så jeg har ikke noe forslag til hvordan det bør løses.

  • Thomas Steen

    Jeg mener at automatiske trafikkontroller er tullball. Men det er på siden av alt.

    Når det gjelder innsamling av IP har jeg ingen problemer med det. Jeg vil ta steget fullt ut, og stoppe rettspraksisen om at IP er lik en person. Problemet oppstår når det går inn i rettssystemet og det skal leveres ut en eier/navn bak IP’en. Det er ingen garanti for at den som står som oppført av IP’en er den som faktisk begår et brudd. Og den dag i dag er det ingen måte å identifisere hvem som faktisk gjorde noe bak en IP. Konsesjon eller ei, problemet oppstår først når man kobler IP mot brukerdata. Det er dette lovforslaget åpner for, over en lavere sko enn før.

    Det er gaaaaanske mange problemer her:
    * Den som står oppført som eier av IP, er ikke alltid den som begår brudd.
    * Vi er avhengig av at det ikke er feil i registrering av IP hos ISP.
    * Ved åpne nett kan en risikere at en utenfor hushold står bak, og det er ingen måte å sjekke.
    * Ved lukkede nett, kan en fremdeles risikere at en utenfor hushold står bak.
    * Direktetilkobling med LAN har sjeldent noe som helst form for registrering. Ie, en snikledning inn kan gi folk utenfor tilgang.
    * Datamaskiner kan bli brukt av 3. person som er fysisk til stede uten at den som står oppførst som eier av IP vet av det.
    * Datamaskiner kan bli hijacked av programvare som lar folk ta kontroll over den.
    * Datamaskiner kan omdirigere trafikk uten at eier av IP/datamaskin vet om det.

    Ironien her, er at de som ikke er kompetent nok til å komme rundt blokkasjen av The Pirate Bay, er ikke kompetent nok til å sikre seg mot noen av de ovennevnte problemene. Loven er en tilnærmet garanti for at uskyldige vil bli straffet. Dette har vi sett flere eksempler av fra utlandet. I Tyskland har ukrypterte åpne nett blitt forbudt som et resultat av dette.

    Over på blokkeringen, finnes det eksempler der retten har sperret tilgang til informasjon, hvor det ikke har vært et behov for å sensurere i bunn? Jeg vet ikke, så jeg spør.

    Og når det gjelder opphavsretten, så bør første prioritet på endring være at den ALDRI kan overføres. Og at bedrifter ikke kan sitte på opphavsrett. Den skal være reservert for privatpersoner. Opphavsretten gyldighetsperiode må også reduseres kraftig, slik at de som driver skapende arbeid blir stimulert til å lage nye ting. Videre bør verk som er offentliggjort ikke lenger få beskyttelse mot hvordan det blir gjort tilgjengelig, men det må stilles større krav til de som gjør verk tilgjengelig, slik at artisten kan få utbytte av sitt arbeid. (Altså tvangslisens) Dette betyr også at folk ikke kan kreves for mer penger enn det som er innenfor rimelighetens grenser ved en lisensiering.

    Men så var det disse utenlandske interessene som lobbyer så hardt for at andre lands lovverk skal overkjøre våre nasjonale da…

  • OlavTorvund

    Nå slår du inn veldig åpne dører. Tror du virkelig at dommere er så dumme at de ikke forstår at abonnenten ikke nødvendigvis er brukeren? Selvfølgelig forstår de det, og derfor vil opplysninger om dette vanligvis ikke være tilstrekkelig til at noen blir dømt.

    I Norge er hovedregelen at opphavsrett ikke overdras, men at man lisensierer (gir tillatelser til visse former for utnyttelse). Men opphavsretten kan også overdras fullstendig. Jeg mener å huske at vi har diskutert driverprogrammer før. Det ville bli ganske meningsløst om ikke rettighetene til slike programmer skal kunne overdras til de som leverer f.eks. skrivere.

    Jeg mener fortsatt at opphavsmannen skal kunne kontrollere bruken, men ikke alt for stramt. Man må kunne motsette seg å bli brukt i reklame for noe man ikke vil assosieres med, at man ikke vil bli utgitt på et pornoforlag, at det ikke er fritt fram for å lage pornofilm av en roman som inneholder en del erotikk, osv.

    Hvis noen fortsatt er interessert i verkene til en nålevende opphavsmann, så er det bare rett og rimelig at de må betale. Jeg synes det er helt greit at Lars Saabye Christensen fortsatt kan tjene penger på “Beatles”. Men hvor lenge opphavsretten skal vare etter opphavsmannens død, kan diskuteres. Det er ikke noe mindre rimelig at folk arver verdier i form av opphavsrett enn i form av eiendom og aksjer. Men 70 år er etter min mening for lenge.

  • Thomas Steen

    Dømt – nei. Men det vil gi de som sitter på opphavsretten tilgang til et navn, et hushold. Så kan de plukke ut den de mener er skyldig, og sende ut kravbrev, med krav om betaling, ELLERS. Dette er vanlig praksis i mye av Europa og USA.

    Drivere burde være open source og fritt tilgjengelig, ettersom hardware er ubrukelig uten.

    Dagens pornofilmer lages nå uansett med antydninger mot materialet. Hvis de kan bruke materialet direkte, får i det minste opphavsrettsholdern penger.

  • OlavTorvund

    For å få utlevert navn må man gå til en domstol og få en beslutning om at navn skal utleveres. Før dette kan skje skal Post- og teletilsynet uttale seg om hvorvidt det er grunn til å oppheve taushetsplikten. Det er ikke bare å gå til en ISP og be om navnet.

  • Den dårlige pornifilmen “Sangen om den røde rubin” ble laga. I Danmark. (Nåvel, i dag teller det vel knapt nok som porno, men dårlig er den i alle fall.)

    http://www.filmweb.no/film/article820460.ece

  • Thomas Steen

    For at noe skal regnes som tyvegods, så må det vel være slik at andre blir fratatt sin mulighet til å bruke godset? I så fall er det å kalle “hindring av tilgang til tyvegods” en avsporing.

  • OlavTorvund

    Hvis noe skal være tyveri i strafferettslig forstand må man fratas en ting, akkurat som det må være overdragelse av eiendomsrett (eller annen rettighet) hvis det skal være kjøp i kjøpsrettslig forstand. Rettslig sett eksisterer ikke “kjøp av tjenester”. Hvis det er spørsmål om straff må man selvfølgelig ha en presis avgrensing av tyeribestemmelsen, akkurat som men må være presis i den kjøpsrettslige betydning av kjøp hvis det er spørsmål om kjøpslovens bestemmelser kommer til anvendelse på en transaksjon.

    Men i dagligtale, hvor denne debatten befinner seg, er det ikke like viktig at vi holder oss til presise juridiske begreper. Vi hører ofte om “identitetstyveri”, som heller ikke er tyveri i strafferettslig forstand. Og vi snakker ofte om “kjøp av tjenester” — i mange sammenhenger vil det være en helt korrekt betegnelse. Så jeg har ingen problemer med at piratkopiering kalles tyveri.

    Skal man først være språklig pirkete, så er det også helt feil å snakke om “fildeling”. Den som deler noe gir fra seg noe man har. Det gjør ikke den som lar andre kopiere det man har.

  • OlavTorvund

    Fordi man ikke skal gi noen en klar melding om at de bør ødelegge bevis.

    Det som foreslås er ikke annet enn at de generelle regler for å kreve utlevert taushetsbelagte opplysninger i en sivil sak også skal gjelde for denne type opplysninger. Faktisk er prosedyren mer omstendelig enn i andre saker på grunn av ekstrarunden om PT. Det ville være rettsfornektelse hvis man har klare indikasjoner på at det har forekommet krenkelser og noen sitter på viktige opplysninger om dette, hvis det ikke er mulig å få opplysningene ut fordi man vil beskytte den som har gjort noe ulovlig. Du konstaterer at vindusruten er knust og butikken ved siden av har videoopptak som viser hvem som gjorde det. Skal man da si at slike opplysninger ikke skal kunne utleveres slik at du ikke kan fremme et erstatningskrav?

  • OlavTorvund

    Fordi det er retten som avgjør. Skal noen kuttes ut er det heller PT.

  • OlavTorvund

    Jeg er for så vidt ikke uenig i at drivere gjerne kan være open source, og i praksis er mange det — gjerne med en BSD-lignende lisens. Men verken du eller jeg har noen rett til å diktere hva slags forretningsstrategi andre velger. Det er utviklerns valg (eller oppdragsgiverens) om driveren skal gjøres tilgjengelig som open source eller ikke. Hvis du ikke liker at driveren til produktet ikke er open source, så får du kjøpe et annet produkt.

  • Thomas Steen

    Fildeling er deling. Jeg kopierer opp informasjon og sender den avgårde. Da gir jeg fra meg informasjonen, altså jeg har delt filen.

    Det er her hele paradokset rundt opphavsrett oppstår, siden en datamaskin må kopiere opp opphavsrettslig beskyttet materiale hele tiden. Fra lagringsmedie, til minne, til fremvisningsenhet. Det er monopol på denne kopieringen , men en datamaskin må bryte dette monopolet.

  • Thomas Steen

    Dette lovforslaget er fullstendig bak mål og undermåls.

  • Thomas Steen

    Ødelegge bevis? Jeg trodde retten trengte gode bevis før de ga ut denne informasjonen? Hva stopper opphavsrettsfolka fra å be om utlevering av navn når de har null bevis, bare mistanke?

  • OlavTorvund

    Nå gjør du deg dummere enn du er. Man har bevis for at et IP nummer har vært brukt til noe ulovlig. Derfor krever man opplysninger om hvem som har benyttet det IP-nummeret. Men som mange, jeg tror du også, har påpekt, så sier identiten til abonnenten ikke nødvendigvis noe om hvem som faktisk har foretatt den ulovlige handlingen. Om man får melding om at noen har krevd abonnentsidentiteten, da får kanskje noen det travelt med å foreta sikker sletting av data, kvitte seg med disker, eller noe annet som ødelegger bevis.

  • OlavTorvund

    Du kan bedre enn dette.

  • OlavTorvund

    Man kan definere ordene slik man vil.

  • G_A

    Et godt innlegg.

    Jeg er imidlertid skeptisk til om blokkeringen vil være nyttig av en helt annen grunn: Hva vil egentlig kunne blokkeres? PirateBay vil neppe kunne blokkeres “i stort omfang” «åpenbart krenke opphavsrett». PirateBay krenker ingen opphavsrett. Det har svens rettsvesen slått fast i PirateBay – derfor ble det bare en dom for medvirkning. Strengt tatt var det påtalemyndigheten som på denne bakgrunnen droppet tiltale for opphavsrettskrenkelser. Det gjorde de lurt i. For en side som kun forteller bruker A at hvis han vil ha den nye Fast&Furious-filmen, bør han kopiere den alfanumeriske strengen Z (som siden tilbyr) som forteller A at han kan koble seg til B, C, D … for å laste ned deres kopi av verket, krenker nok i seg selv ikke noen rettigheter. Nær sagt uansett hvem man hører på hva gjelder lenker på nettet, går ikke dette under tilgjengeliggjøring. (Riktignok mener jeg Tande i doktoravhandlingen kanskje går for langt når han karakteriserer dyplenking som en krenkelse i seg selv. Men selv om man skulle være enig med ham i dette, noe domstolene vel erm er det TPB driver med langt mer indirekte enn som så..)

    Så med mindre du tar feil i at domstolene vil gi bestemmelsen et langt større virkeområde enn det siterte, så kan nok de aller, aller fleste sidene som lever av å fronte torrenttrafikk sove trygt enda, uten å frykte å miste norske “kunder”.

    Scientologisekten derimot, kommer nok til å kose seg med IP.adressene de i stort monn vil samle inn – får en tro.

  • G_A

    Nå flisespikker du verre enn ham, Torvund, og da er det en fordel å ha rett, Det mener jeg du ikke har.

    I Ot.prp. nr.80 (1986-1987) s. 48 i en kommentar til Kjøpslovens § 1 om lovens alminnelige virkeområde, uttales det at «I lovteksten brukes ordet «ting» eller «salgstingen» som beskrivelse av det som faller inn under loven. Ordet brukes her i en noe videre betydning enn i dagligtalen. Loven gjelder f eks også […] og andre rettigheter, f eks lisens eller bruksrett.» Med forbehold om at jeg ikke kjenner til mulige senere endringer. Det forbeholdet tatt, er det altså snakk om kjøp av f.eks. programvare etter norsk rett den riktige karakterisitkken. I tillegg kommer EU-Domstolens sak C?128/11, der det slåes fast at et bytte av en livsvarig bruksrett mot betaling er et “sale”, direkte knyttet mot kjøpsbegrepet i opphavsretten.

    “Kjøp” i forbindelse med digitalt innhold er således korrekt juridisk bruk av språket i mange tilfeller. Å kalle ulovlig fildeling/nedlasting “tyveri” er det ikke. Særlig gjelder dette i de tilfellene der alternativet til den ulovlige nedlastingen ikke hadde vært et kjøp – og slik er det jo antakeligvis i en svært høy prosentandel av tilfellene. De mest aktive piratene er også de som kjøper mest, og man må anta at lommeboken er mindre enn at de hadde hatt råd til å kjøpe alt. Spørreundersøkelser (i den grad de har noen verdi) sier også at kjøp ikke var et alternativ til nedlasting i de aller fleste tilfellene. En del verk er det heller ikke mulig å få tak i på lovlig vis. I svært mange av disse tilfellene har altså ikke eieren (av rettighetene) noe TAP. Og når det ikke foreligger tap på den ene siden og ulovlig berikelse på den andre, da blir det særdeles kunstig å kalle det tyveri, blir det ikke?

    Angående fildelings-biten til slitt, vil jeg arrestere deg på rent semantisk, ikke-juridisk grunnlag. Mann har delt kunnskap og historier siden mennesker fikk språk, og å “dele historier” skulle vel være et innarbeidet nok begrep. I likhet med fildeling, sitter begge parter igjen med hvert sitt “eksemplar” etterpå.