Hva med en edruelig diskusjon om endringene i åndsverkloven?

Dette er en kommentar skrevet for NRKBeta, men som også gjengis her.

Kamp mot spøkelser

Etter at regjeringen sist fredag la fram forslag til endringer i åndsverkloven, drukner vi i skremsler. For å underbygge disse skremslene importerer man eksempler fra USA i stor stil, og evner i liten grad å relatere disse til Norge og hva som faktisk foreslås. Man lager spøkelser og slåss mot disse, i stedet for å gå på realiteten. Uansett hvor kunnskapsløs man er og hvor feil det man sier måtte være, så får man applaus og jublende tilrop fra menigheten. Det skal ikke stort mer til enn å rope «Ned med opphavsretten», for å få applaus, likes og støttekommentarer.

«Sensur i kulturens navn?» spør Børge A. Roum. Jeg blir interessert i hva han i denne sammenhengen mener med sensur. Men det sier han ikke noe om. Vi får noen eksempler på det han påstår er sensur, men de sier ikke stort. Vi kan velge de ord vi vil. Børge A. Roum sier vi ikke kan slåss mot substantiver, med henvisning til Sam Iles. Selv har Børge A. Roum valgt å slåss mot substantivet «sensur», i like uklar betydning som de substantiver han mener det er umulig å slåss mot.

Hva er sensur?

For meg er det sensur når man vil hindre en ytring å nå ut til et publikum, eller hindrer folk tilgang til ytringer. Sensur er for meg tiltak for å forhindre formidling av et (menings)innhold. Hvis noen etablerte en bakgårdsbutikk for å selge piratkopier av filmer, og denne virksomheten blir stanset, da er det i min begrepsverden ikke sensur. Filmene vil være tilgjengelig gjennom andre kanaler. Man hindres ikke i å nå ut med en ytring, og man hindres ikke i å få tilgang til den – men man må kanskje betale noe mer. Derfor setter jeg ikke likhetstegn mellom å stenge en ulovlig distribusjonskanal for lovlig innhold som er tilgjengelig andre steder, og å stenge selve innholdet.

Man kan bruke opphavsrettskrenkelser som påskudd for sensur. Scientologikirken er en versting på dette området. Men jeg frykter ikke at det foreliggende forslaget vil gi Scientologikirken eller andre nye sensurverktøy.

Det fremgår klart av proposisjonen at hensynet til ytringsfriheten skal ivaretas i den helhetsvurdering domstolen må foreta dersom vilkårene for på pålegge blokkering er til stede, før dette eventuelt pålegges. Jeg har såpass tillit til norske domstoler at denne adgangen ikke vil bli misbrukt til det jeg vil regne for sensur. Hadde jeg sett noen som helst grunn til å frykte en slik sensur, ville jeg protestert kraftig mot forslaget.

Glem USA

Børge A. Roum bruker mye plass på «notice and take down», basert på erfaringer fra USA. Det er bortkastet plass. I proposisjonen sies det klart at man ikke ønsker å innføre en slik ordning, ikke minst på grunn av de problemene man har sett i USA. Man kan selvsagt tro at Kulturdepartementet ønsker å føre alle bak lyset, og innføre noe helt annet enn det de sier. Men det er faktisk litt vanskelig når det man innfører må sies i loven. Og uansett tenker ikke jeg så konspiratorisk.

USA har en brutal rettshåndhevelse. Man har straffer for bagatellmessige overtredelser av opphavsrett som er vanvittige. Og man har et erstatningsnivå hinsides enhver fornuft. Men vi er i Norge, ikke i USA. Glem all galskap fra USA når vi diskuterer norsk lovgivning.

Det foreliggende forslaget har ingen betydning for «notice and take down». På Twitter sier Børge A. Roum noe i retning av at han frykter misbruk. Men det er ikke noe i forslaget som kan misbrukes til noe i nærheten av en «notice and take down». De regler som kunne ha vært benyttet til noe liknende dette, har i sitt innhold stått uendret siden før noen begynte å tenke på noe som skulle bli Internett: Den som forsettlig eller uaktsomt medvirker til krenkelse av opphavsrett kan holdes ansvarlig på samme måte som den som foretar krenkelsen. Dette ble strammet inn ved vedtakelsen av ehandelsloven i 2003, slik at man nå bare kan holdes strafferettslig ansvarlig ved forsett, og erstatningsansvarlig hvis uaktsomheten var grov.

Jeg er ikke kjent med at noe nettsted i Norge har blitt stengt som følge av påståtte opphavsrettskrenkelser, i alle fall finnes det ikke noen dommer med slikt resultat. Altså: «Notice and take down» er en avsporing av debatten om endringsforslaget. Glem det.

Blokkering

Det fremgår også klart av proposisjonen at eventuelle opphavsrettskrenkelser eller medvirkninger til disse bør påtales ved kilden, ikke de som bare formidler trafikk. Et nettsted i Norge som krenker andres opphavsrett vil bli saksøkt direkte. Adgangen til å blokkere trafikk vil først og fremst være aktuelt overfor utenlandske nettsteder, som er utenfor rekkevidde for norske domstoler.

Terskelen for å beslutte blokkering er etter forslaget høy. For at domstolen skal kunne treffe slik beslutning, må innholdet på nettstedet i «stort omfang» «åpenbart krenke opphavsrett». Hvis disse vilkår er oppfylt, skal domstolen foreta en bred helhetsvurdering, hvor den blant annet skal vurdere hensynet til ytringsfrihet og om det er mulig å velge andre og mindre inngripende tiltak.

Det sies også i proposisjonen klart at det for eksempel ikke vil være aktuelt å blokkere YouTube i sin nåværende form. Det blir da rent vrøvl når lederen i Bergen Unge Venstre, Jørgen Aas, skriver i Bergens Tidende:

Google, Youtube, Facebook og Twitter er noen av de mange nettstedene som vi i verste fall risikerer at blir blokkert, hvis høyesterett ikke setter ned foten.

Jørgen Aas, Bergen Unge Venstre i Naiv løsning på piratkopiering, Bergens Tidende

YouTube er nevnt i proposisjonen. Søketjenester som Google blir ikke stengt. På Facebook deler folk i alle fall først og fremst det de selv skriver og egne bilder. Og på Twitter er det knapt mulig å krenke noens opphavsrett.

Konfrontert med dette på Twitter, unnskylder Jørgen Aas seg med at det er et retorisk virkemiddel. Den som må ty til usannheter for å få fram et retorisk poeng kan ikke ha mange poeng å komme med.

Google er ikke The Pirate Bay

Mange sier at man kan finne det samme på Google som på Pirate Bay. Det er mulig. Men Google er ikke opprettet for å gjøre det enkelt å spre opphavsrettslig vernet materiale på en ulovlig måte. Det var Pirate Bay, og det var hovedgrunnen til at de ble dømt, mens Google ikke vil bli det. Pirate Bay visste godt om ulovlighetene, men gjorde ikke noe for å hindre dem. I stedet sendte de brev på russeavisnivå til de som krevde at de skulle stoppe ulovlighetene. Det er en stor forskjell på at ulovlig trafikk er en utilsiktet, men uunngåelig bieffekt, og at den ulovlige trafikken er målet med tjenesten.

Vi får også høre at blokkering skader internett. Jeg kjenner ikke teknologien godt nok, men er ikke overbevist. Telenor og andre som vil måtte foreta en eventuell blokkering, gjør dette allerede i dag mot nettsteder med barneporno. Teknologien kan ikke bli mer skadelig om den blokkerer nettsteder med opphavsrettskrenkelser enn nettsteder med barneporno. Tekniske skadevirkninger i nettet er også noe som eventuelt må tas med i den helhetsvurdering retten skal foreta. Jeg merker meg også at Telenor ikke anførte dette i den sak hvor en del rettighetshavere krevde at Telenor skulle blokkere Pirate Bay. Bare for å ha sagt det: Jeg blir ikke noe mer overbevist om noen nå vil gjenta de samme påstandene 15-20 ganger til.

Dårlige forretningsmodeller er ingen unnskyldning

Blokkering virker ikke, får vi også høre. Mitt inntrykk er at mange da egentlig vil si at det aldri er mulig å blokkere 100%. Men det er det heller ingen som tror. Vi har sykkeltyverier selv om folk låser syklene. Men det er om mulig enda mer naivt å tro at bedre forretningsmodeller alene kan løse problemet, slik mange som har dette som eneste svar, synes å mene.

Musikk- og filmbransjen reagerte med frykt og gikk i forsvar, i stedet for å se på mulighetene som den nye teknologien medførte. De tapte tid, piraten fikk nær 100% «markedsandel», og det festet seg en oppfatning om at musikk er noe man ikke betaler for. Det betaler de dyrt for. Men dårlige forretningsmodeller gir ikke andre noen rett til bare å forsyne seg gratis.

Ikke alle er IT-spesialister

Selv om IT-kyndige kan fortelle om hvor lett de er å komme rundt blokkering, så er det slett ikke sikkert at det er så lett for de som ikke kan så mye om hvordan nettet virker. Gode lovlige tjenester, vanskeliggjøring av tilgang til ulovlige tjenester og sanksjoner mot de som krenker, kan sammen bidra til å redusere den ulovlige virksomheten.

Det forundrer meg også at de som så ofte fremhever seg selv som de mest fremtidsrettede, ikke synes å kunne tenke seg at teknologien kan endres på dette området. Loven sier at man kan pålegges å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til et nettsted, uten å si noe om hvordan dette skal skje. Kanskje kan dette om noen år gjøres på helt andre måter enn i dag. Den som lever får se, og lovforslaget er slik utformet at den ikke blir utdatert på dette punktet om teknologien endres.

Jeg tror ikke vi kommer til å se mange eksempler på blokkering. Men muligheten vil være der om det skulle være den mest hensiktsmessige løsningen.

Det viktigste drukner

Bak støyen om blokkering drukner det viktigere spørsmålet: Hvem skal kunne overvåke trafikken på nettet, om noen. Her er jeg skeptisk til forslaget, og mener at man ikke bør kunne gjøre dette uten konsesjon.

Men vi unngår ikke avsporende skremsler i denne delen av debatten eller. «Så lett kan du snart bli tatt for piratkopiering» skriver Varg Aamo i hardware.no og Aftenposten. Å laste ned en eneste sang kan være nok, skriver de. Det kan sikkert i prinsippet skje, akkurat som man kan bli tatt for å ha vært på epleslang og ha stjålet ett eple.

Det er mye i dagens opphavsrett og i det foreliggende forslaget som det er god grunn til å diskutere. Skal forfattere og andre kunstnere også i fremtiden ha muligheten til å leve av det de skaper, må vi ha opphavsrett i en eller annen form. Dagens regler fungerer tross alt ganske bra.

En del av det grunnleggende er så sterkt bundet opp i internasjonale konvensjoner at det i beste fall er svært vanskelig å endre. Eventuelle ensidige endringer på grunnleggende nivå vil få store negative konsekvenser. Dette har jeg skrevet litt om i min kommentar til Digitutvalgets innstilling. Jeg ser ingen grunn til å bruke tid og energi på noe hvor det er så lite sannsynlig at man kan oppnå noe som helst, ei heller å bruke mye tid på å diskutere det.

Friheter det er verdt å kjempe for

Selv synes jeg det er langt viktigere å diskutere nye verk som bl.a. bygger på eksisterende verk, grensene for sitatrett, og forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet generelt. Stram praktisering på disse områder, som vi ser klare tendenser til, begrenser ytringsfriheten og snevrer inn den kunstneriske frihet. Her er det et stort slingringsmonn innenfor rammen av dagens regler. Spørsmålet er hvordan de praktiseres. Dette er friheter det er verdt å kjempe for. Men kopistene som bare snylter på det andre har gjort, har ikke min sympati.

En mer edruelig diskusjon om endringsforslaget ville kanskje ha gjort det mulig å diskutere spørsmål som er langt viktigere. Men det drukner i usaklig støy.