Rusk i NTNUs presentasjon av IPR-akademi

iTunes-illNTNU har etablert Norwegian Academy for Intellectual Property (NAIP). Det er utmerket at dette skjer. Forståelsen for immaterielle verdier og kunnskapen om immaterielle rettigheter må styrkes i Norge. For egen del synes jeg det er litt trist at Universitetet i Oslo ikke klarte å ta denne ballen og dermed styrke det allerede i utgangspunktet sterke immaterialrettsmiljøet der. Men man må være kreativ og se mulighetene, ellers er det noen andre som gjør det.

Men presentasjonen fra NTNU er underlig lesning. Når man skal presentere et akademi for “intellectual property” burde man kunne vente at presentasjonen er ryddig, i alle fall når det gjelder nettopp immaterielle rettigheter.

Akademiet skal “sørge for at forskere, studenter og næringslivet forstår betydningen av å sikre eiendomsretten til ideer som skapes” (min uth). Jeg håper ikke de har ambisjoner om dette. Ingen eier en idé. Patent er både noe mer og noe mindre enn en idé.

En idé må utvikles og konkretiseres slik at det blir en oppfinnelse. Jeg skal ikke her gå inn i noen nærmere diskusjon av oppfinnelsesbegrepet. Men det er i alle fall krav om at en oppfinnelse skal være av teknisk karakter, den skal være reproduserbar, skal virke og skal kunne utnyttes industrielt. En god idé må videreutvikles for at den skal komme dit.

Patentet gir enerett til oppfinnelsen, slik den er beskrevet i pantentkravene i patentsøknaden. Det kan godt være slik at de samme idéene som patentet bygger på kan utnyttes på andre måter, uten at det vil være et inngrep i patentent.

Patent gir en enerett til drifts- og næringsmessig utnyttelse av patentet. Det er noe langt mindre enn å eie en idé. Man kan f.eks. fritt omtale og beskrive et patent, for å ha nevnt noe man neppe kunne ha gjort om noen hadde “eid idéen”.

I presentasjonen nevnes et eksempel:

“Han [Johan E. Hustad, prorektor for nyskaping ved NTNU] sikter blant annet til fortellingen om utviklingen av metoden for oppkopiering av DNA, Polymerase Chain Reaction (PCR). Metoden ble funnet opp av Kjell Kleppe tidlig på 70-tallet. Teknologien for gjennomføring av metoden og kommersialisering var så umoden at patentsøknaden ble lagt i skuffen. Den ble imidlertid plukket opp av en kollega innen samme fagfelt. Førti år senere har metoden ført til både Nobelpris og en milliardindustri. Den amerikanske eieren av patentet ble multimillionær.”

For å opprettholde et patent må det fornyes, men kan uansett ikke opprettholdes i mer enn 20 år. Så om denne metoden hadde blitt patentert tidlig på 70-tallet, ville det patentet ha løpt ut senest tidlig på 90-tallet. Der kan være et problem for grunnleggende oppfinnelser som krever lang videreutvikling før man har et produkt som er klart for markedsføring. Det kan da være relativt kort tid igjen før patentet løper ut.

Det som kreves patentert skal ikke være alminnelig kjent i fagmiljøet på det tidspunkt patentsøknaden leveres. Hvis Kjell Kleppe den gang valgte å publisere noe om sin metode, ville det ha hindret fremtidig patentering (det står ikke noe i presentasjonen om publisering).

Hvis andre har videreutviklet dette, f.eks. utviklet det fra en idé og en problemstkrivelse til en oppfinnelse, så kan den oppfinnelsen patenteres. Slik vil det være mulig å ha virksomme patenter i dag basert på det som Kjell Kleppe fant opp tidlig på 70-tallet. Det er f.eks. mange patenter som gjelder videreutvikling eller anvendelse av laserteknologi. Men det opprinnelige laserpatentent fra 1958 har løpt ut for lenge siden. Kjell Kleppes oppfinnelse ville ha vært fri i dag, selv om den hadde blitt patentert på 70-tallet.

Det kan også legges til at man bør være varsom med å illustrere med eksempler fra USA. Det er mye som kan patenteres i USA, som heldigvis ikke kan patenteres i Europa. Og erstatningsnivået er generelt et helt annet i USA enn hos oss.

Noen vil kanskje mene at dette er pirk. Men for den som ønsker å bidra til å bedre næringslivets og publikums forståelse for og kunnskap om immaterielle rettigheter, er det et problem at media er så slurvete i sin omtale av dette. Om en avis hadde blandet golf og fotball, og forsvart seg med at begge deler handler om å få en ball inn i et slags mål, så hadde de fått alle sportsinteresserte nordmenn etter seg. Men medienes (mangel på) presisjon i sin omtale av immaterielle rettigheter er omtrent på det nivået.

Da er det en dårlig start for et slikt akademi at NTNUs eget magasin for forskningsnytt er like upresise i sin beskrivelse av temaene. Men jeg ønsker dem lykke til, og håper de skjerper seg til neste gang.

Print Friendly