I vini del Giro d’Italia 2013

GiroSå er det på’n igjen: Tre uker med sykkelritt i Italia og tre uker med italiensk vin. Vi kunne vel hatt det verre.

Årets Giro starter i Napoli. Det bli litt øyhopping, eller i alle fall et øyhopp, før vi følger skinnleggen og vristen nesten helt ut i stortåen. Vi følger så fotbuen og tykkleggen, før vi gjør noen hopp nordover. Det meste av året Giro, nesten 2/3, går i den nordligste delen av Italia — med en liten avstikker til Frankrike.

I år har de gjort den interessante vri at siste etappe ikke er en tempoetappe, men en flat fellesstart. Det betyr at sammenlagtkandidatene i praksis må ha avgjort det hele i fjellene. Og det betyr at spurtene har noe å hente på den siste etappen. Kanskje kan det gi motivasjon til å komme seg over fjellene og fullføre.

Last ned større kart.

Vi skal i løpet av de kommende tre ukene innom noen nye vinområder, i alle fall nye i den forstand at vi ikke har vært innom dem i løpet av de to årene som jeg har forsøkt å følge vinen langs Giroen. Med så stor variasjon som det er i italiensk vin skal det da også godt gjøres ikke å komme inn i nye vinområder — selv om det også blir gjenvisitter til områder vi har besøkt før.

Om noen skulle ha en følelse av å ha lest det som følger før, så skyldes nok det at de fulgte denne serien også i fjor, og kanskje i forfjor. For dette er gjenbruk av tidligere innledning, men noen små oppdateringer.

Ita­lia er et mang­fol­dig og rotete vin­land. Det er anta­ge­lig­vis det vans­ke­ligste, mest spen­nende og mest frust­re­rende vin­land man kan gi seg i kast med. I boken “Vinens ver­den” (6. utg) inn­le­der Hugh John­sons og Jan­cis Robin­sonkapit­te­let om Ita­lia på denne måten:

“Det geni­ale ved Frank­rike er ikke bare god smak, men også god orden. God smak fin­nes også i Ita­lia, men orden kom­mer langt nede på prio­ri­te­rings­lis­ten. Langt neden­for krea­ti­vi­tet. Ikke noe vin­pro­du­se­rende land har større bredde i vin­sti­ler, lokale klima­for­skjel­ler og ikke minst lokale drue­sor­ter. Noe Ita­lia vet å utnytte for fullt. Frank­rike er fort­satt nr . 1 for fine viner, men Ita­lia har en like for­nem, om en tid­vis høyst irri­te­rende, vinøs per­son­lig­het. Topp­vi­nene har en helt spe­si­ell liv­lig­het og stil, men som i andre store euro­pe­iske pro­du­sent­land rom­mer bunn­sjik­tet alt­for mye kje­de­lig vin fra alt­for pro­duk­tive vin­stok­ker. Slik vin blir det imid­ler­tid raskt mindre av, og det har skjedd en impo­ne­rende kva­li­tets­for­bed­ring for vinene i mel­lom­sjik­tet, ikke minst de hvite.”

For meg har de siste års giroer vært lære­rike opp­le­velser. Jeg star­tet disse vinse­riene med å følge Tour de France i 2010, og det ble litt for fris­tende å se nær­mere på Ita­lia også. Det var mye jeg ikke visste om Ita­lia og ita­li­ensk vin, og det er nok fort­satt vel­dig mye jeg ikke vet. Det er vel­dig mye jeg ikke vet om Frank­rike også, men jeg kjen­ner tross alt Frank­rike bedre enn Ita­lia. Vi har en lei­lig­het i Frank­rike og jeg er i Frank­rike 5–6 gan­ger i året. Jeg er langt sjeld­nere i Ita­lia — det er en del år siden sist jeg var der (dess­verre). Dagen etter at dette legges ut, reiser jeg til Italia. Jeg får ikke med meg giroen, men sikkert en del vin. Jeg leser fransk, men ikke ita­li­ensk. Jeg har der­for langt bedre til­gang til infor­ma­sjon om Frank­rike enn om Ita­lia. Det er mye å lære, og det er det som gjøre det så mor­somt. Man blir aldri utlært på dette områ­det — heldigvis.

Vin­ver­den er domi­nert av Frank­rike. At Frank­rike igjen er det lan­det som pro­du­se­rer mest vin er ikke så vik­tig. Men Frank­rike er refe­ran­sen som vin­ver­den måles mot, og franko­file viner domi­ne­rer langt uten­for Frank­rike. Vi kan få viner laget på Caber­net Sau­vig­non, Mer­lot, Syrah, Pinot Noir, Char­don­nay, m.fl. fra mange land. Dette er druer som alle mode­rat vin­in­ter­es­serte kjen­ner, og de er alle opp­rin­ne­lig franske. De litt mer inter­es­serte kjen­ner kan­skje også de ita­li­enske dru­ene Neb­biolo, Bar­bera og San­giovese. Men hvem har hørt om Cor­vina, Cor­vi­none, Ron­di­nella eller Moli­nara? Alle som er såpass inter­es­sert i ita­li­ensk vin at de gid­der å lese noe slikt som dette, har smakt dem. For det er av disse dru­ene man lager Val­po­li­cella, med vari­an­tene Ripasso og Ama­rone. Vi fin­ner druer som er ukjente for de fleste i Frank­rike også, men i Ita­lia vrim­ler det av druer som i liten grad dyr­kes uten­for sin region. En del av disse gir ikke vel­dig inter­es­sant vin, det er så. Men det er også druer som for meg var helt ukjente som gir spen­nende viner jeg ikke ante at eksis­terte før jeg begynte å drikke meg etter syk­lis­tene i Giro d’Italia. Ita­li­ensk vin er mye mer en Soave, Val­po­li­cella og Chianti!

Jeg liker å starte med geo­gra­fien og topo­gra­fien i et land. Vi mis­ter per­spek­ti­vet når vi ser et land på avstand, og jeg er neppe den eneste som har en tendens til å tro at ver­den er mye fla­tere enn den er uten­for noen kjente fjell­om­rå­der. Jeg blir sta­dig min­net om at mitt bilde av ver­den alt for ofte er pre­get av for­dom­mer og klisjeer.

Ita­lia er langt. De nord­ligste vin­om­rå­dene er på omtrent samme bredde­grad som Bor­deaux. I syd er vi like langt syd som Nord-Afrika. Snur vi oss rundt og ser nord­over fra Torino eller Milano, blir det omtrent like langt til Køben­havn som til de syd­lige deler av Sici­lia. Vi vet at det er bety­de­lige kli­ma­tiske for­skjel­ler mel­lom Købe­havn og områ­der som Bor­deaux og Pie­monte. Da bør det ikke være vel­dig over­ras­kende at det også er ganske store for­skjel­ler mel­lom Pie­monte og Veneto i nord, til Cala­bri og Sici­lia i syd.

Topo­grafi sier en del om et land­om­rå­des natur­lige for­ut­set­nin­ger for bl.a. vin­dyr­king. Gren­ser mel­lom sta­ter flyt­ter seg etter kri­ger og andre begi­ven­he­ter, og kan noen gan­ger frem­stå som ganske til­fel­dige der de er i dag (skjønt Ita­lia har en ganske natur­lig grense). Men fjel­lene, dalene og elvene består — i alle fall må man ha et langt tids­per­spek­tiv for å se end­rin­ger. Dette satel­litt­bil­det, som viser snø i fjel­lene, får godt fram topo­gra­fien. Bil­det er fra NASA, og det kan las­tes ned i nor­mal, stor og kjempe­stor utgave.

I nord er “stø­ve­len” pyn­tet med Alpene, som dan­ner gren­sen mot Frank­rike, Sveits, Øster­rike og Slo­ve­nia. Langs stø­ve­len går Apen­ni­nene. Apen­ni­nene for­bin­des med Alpene i nord-vest, ved de Liguriske alper.  Man kunne kalt det en rygg­rad. Men hol­der vi oss i støvle­meta­fo­ren er det kan­skje bedre å kalle dem for knappe­rad eller glide­lås. Uan­sett deler det lan­det på langs. I nord lig­ger Po-sletten mel­lom Alpene og Apenniene.

Man kan spe­ku­lere ut fra topo­gra­fien — og jeg under­stre­ker at dette kun er spe­ku­la­sjo­ner fra min side. Alpene beskyt­ter Ita­lia slik at lan­det stort sett lig­ger i le for kalde vin­der fra nord. Fjell­om­rå­dene opp mot Alpene er i stor grad syd­vendt, og får mye sol. Områ­dene syd-vest for Apen­ni­nene får sol, men kan­skje også en del vind fra Mid­del­ha­vet (selv om mid­del­havs­vin­der som regel er ganske varme og tørre). På den andre siden av Apen­ni­nene, mot nord-øst, får man mindre sol, men anta­ge­lig­vis er områ­dene mer beskyt­tet mot vær. I varme land fin­ner vi ofte den beste vinen oppe i høy­den. I lav­lan­det blir det for varmt. Sær­lig natte­tem­pe­ra­tu­ren er lavere i høy­den, noe som kan ha stor betyd­ning for vinens kvalitet.

Dette bør gi store varia­sjo­ner både i klima og grunn­for­hold — noe som pleier å ha stor betyd­ning for vinen. Men ut fra topo­gra­fien er det ikke over­ras­kende at “kne­skå­len” nord-vest mot Alpene (Pie­monte), “kne­ha­sen” nord-øst mot Alpene (Veneto) og “foran på tykk­leg­gen” (Tos­cana) er de vik­tigste vinområdene.

Po-sletten er beskyt­tet også mot vest. Den bør ha et mildt klima, som sta­bi­li­se­res av elven. Slette­land pleier ikke være vin­mark. Der dyr­ker man hel­ler andre veks­ter. Vi må gjerne hegne om vinen. Men på de beste dyr­kings­om­rå­dene har man gjerne valgt å dyrke korn, grøn­sa­ker og annet som betyr mer for kost­hol­det. Og det er like greit. Den beste vinen kom­mer stort sett fra ganske kar­rige områ­der hvor det ikke er mulig å dyrke så mye annet. Dette kar­tet viser de vik­tigste, men ikke alle vinområdene.

Men dette kar­tet gir et alt for enkelt og ryd­dig bilde av Ita­lias vin­om­rå­der. Dette kar­tet får bedre fram mangfoldet:

Ita­lia ble ikke sam­let til en stat før i 1861. I 2011 fei­ret Ita­lia sitt 150-årsjubileum. Før dette var det en rekke små­sta­ter. Fort­satt er der store regio­nale for­skjel­ler, med sterk regio­nal iden­ti­tet. Vi kjen­ner det fra ita­li­ensk poli­tikk, hvor par­tiet Lega nord ønsker å løs­rive det rike nord fra det fat­tige sør. I Nord-Ialia er det mange som kal­ler Ita­lia syd for Napoli (eller kan­skje går gren­sen ved Roma) for “Afrika”. Det sies at den sterke fot­ball­pa­trio­tis­men i Ita­lia er et utslag av at de gamle små­sta­tene utkjem­per sine kri­ger på nytt på fot­ball­ba­nene hver helg. Lokal­pa­trio­tisme er sterk — på godt og vondt. Man tar vare på tra­di­sjo­ner. Men det er ikke nød­ven­dig­vis med et reflek­sjons­nivå ut over at det er slik man all­tid har gjort. Og lokal­pa­trio­tis­men kan lett gi uvilje til å lære av and­res erfaring.

I vin­sam­men­heng til­sier det store kul­tu­relle for­skjel­ler, i til­legg til de geo­gra­fiske. Dette til­sier en svært så variert vinproduksjon.

Ita­lia er det land i ver­den hvor det pro­du­se­res nest-mest vin. Det lå lenge på topp, men vin­pro­duk­sjo­nen har sun­ket såpass mye at Frank­rike nå leder den konkurransen.Vinkonsumet har sun­ket kraf­tig, som i de fleste land hvor vin tid­li­gere var en selv­føl­ge­lig del av det dag­lige kost­hol­det. I 1975 drakk ita­lie­nerne i gjen­nom­snitt 104 liter vin pr år, mens det i 2005 var sun­ket til 45,7 liter pr år. Men det er ingen grunn til å beklage redu­sert volum når kva­li­te­ten har økt vel­dig mye i den samme perio­den. Ita­li­ensk vin blir sta­dig mer popu­lær, også i Norge. I 2000 hadde den en mar­keds­an­del på 16,2%, i 2009 var den ste­get til 24,9%.

Ingen bør vel bli over­ras­ket over at det også er et sær­de­les mang­fol­dig og vel­dig uover­sikt­lig vin­land. Det bru­kes visst­nok 2.000 ulike drue­ty­per i ita­li­ensk vin­pro­duk­sjon. Men ingen vet sik­kert. Ca 400 druer er offi­si­elt god­kjent — det er mer enn nok for en som prø­ver å ori­en­tere seg i  lan­dets viner. Vinen er klas­si­fi­sert i fire nivåer, og klas­si­fi­se­rin­gen er kort beskre­vet her. Men Ita­lia er også lan­det som viser at vink­las­si­fi­se­ring er et tve­eg­get sverd. Den kan fremme kva­li­tet, men også hemme utvik­lin­gen. Noen av de dyreste ita­li­enske vinene er uklas­si­fi­serte eller lavt klas­si­fi­serte, fordi ram­mene innen­for klas­si­fi­ka­sjo­nene kan bli for trange.

Frank­rike er mer enn dob­belt så stort som Ita­lia, mens det altså pro­du­se­res nes­ten like mye vin i Ita­lia. Sagt på en annen måte så er en større andel av Ita­lias areal vin­mark. Mens det er i Frank­rike er store områ­der hvor det i prak­sis ikke dyr­kes vin, dyr­kes vin omtrent over alt i Ita­lia. Syk­lis­tene vil der­for aldri være langt fra en vinmark, skjønt i høyfjellene i nord kan det være litt langt til vinen.

Ita­lia har en vin­his­to­rie hvor man først i de senere år vir­ke­lig har sat­set på kva­li­tet. Tid­li­gere var det kvan­ti­tet som gjaldt, om man pro­du­serte uhor­ve­lige meng­der like­gyl­dig kon­sum­vin. Druer lot seg dyrke der det var vans­ke­lig å dyrke noe annet. De utgjorde et vik­tig til­skudd til kost­hol­det, og vin­pro­duk­sjon var en metode for å kon­ser­vere drue­saf­ten. Fort­satt pro­du­se­res det her, som i alle andre vin­pro­du­se­rende land, mye uin­ter­es­sant vin. Men den vil ikke vi bry oss om. Vi må bare kon­sta­tere at Ita­lias his­to­rie som pro­du­sent av kva­li­tetsvin i noe omfang ikke er lang.

Som vin­pro­du­sent har Ita­lia en moderne his­to­rie som er nokså paral­lell med andre områ­der som noe mot­vil­lig har gått fra kvan­ti­tet til kva­li­tet, som Languedoc-Roussillon i Frank­rike. Noen pio­ne­rer går dras­tisk til verks, gjerne med å intro­du­sere frem­mede kva­li­tets­druer som Caber­net Sau­vig­non, Mer­lot og Char­don­nay. De kla­rer å vise at de kan pro­du­sere kva­li­tet, og at de også kan hevde seg mot topp­vi­ner fra Bor­deaux. Men egent­lig er det ikke så inter­es­sant å pro­du­sere Bordeaux-kopier, selv om resul­ta­tet kan være utmer­ket. Det blir litt som japanske biler: De vir­ker, kva­li­te­ten er god, det er ikke mye feil på dem og de gir god valuta for pen­gene. Men de har ingen egen stil, iden­ti­tet og per­son­lig­het. Sagt på en annen måte: De blir litt kjedelige.

Det neste sta­dium i utvik­lin­gen er at noen ven­der til­bake til egne røt­ter, og sat­ser på kva­li­tet basert på egne tra­di­sjo­ner og tra­di­sjo­nelle druer. Da begyn­ner det å bli spen­nende, selv om man kan­skje beve­ger seg bort fra et mote­pre­get mainstream-marked.

Hugh John­son skri­ver i inn­led­nin­gen til avsnit­tet om Ita­lia i 3. utg av “Vinens ver­den”, som er fra 1985 (norsk utgave i 1986):

“I første utgave av dette atlas beskrev jeg ita­lie­ner­nes urgamle like­gyl­dig­het med sin vin­kul­tur som både til­ta­lende og for­tvi­lende, største­de­len av lan­dets enorme vin­pro­duk­sjon, med sine gle­der og skuf­fel­ser, kunne drive en skik­ke­lig vin­hand­ler til flasken.

Det er skjedd store for­and­rin­ger siden den gang. Ita­lie­nerne er ikke len­ger non­sjalante med vinen, ihvert­fall ikke når det gjel­der pro­duk­sjon og mar­keds­fø­ring. (Måten å drikke den på, er en annen sak.) Men frem­de­les er det sider ved ita­li­ensk vin som man må mobi­li­sere både god­vilje og tål­mo­dig­het for å forstå.”

I Ita­lia pro­du­se­res først og fremst rødvin. Det er et lite para­doks at i varme områ­der, der man gjerne kunne ha ønsket seg en syre­frisk hvit­vin, der er det rødvi­nen som domi­ne­rer. Det er vans­ke­lig å pro­du­sere god hvit­vin i varmt klima, så den beste hvit­vi­nen kom­mer gjerne fra områ­der hvor det er litt kjø­li­gere — og hvor rødvin der­for ofte vil passe bedre. Men det fin­nes også god ita­li­ensk hvit­vin, og vi skal plukke den med oss når vi kom­mer innom noen av dens steder.

En til­bake­ven­dende frust­ra­sjon når man skal utforske viner er man­gel­full infor­ma­sjon fra Vin­mono­po­let. Selv om de har blitt noe bedre, er vinen bare sor­tert i ganske store og grove kate­go­rier. Vi får regio­ner, men ikke de ulike vin­om­rå­dene. Sist jeg sjek­ket lis­tene hva de har av rødvin fra Pie­monte fikk jeg 676 viner.

Det er flott at Vin­mono­po­let har et stort utvalg. Vin­mono­po­let er nå kan­skje ver­dens beste vin­hand­ler. Det har et større vare­ut­valg enn noen andre, de har mange spen­nende topp­vi­ner i sine spe­sial­bu­tik­ker for de som har nok inter­esse og pen­ger til å kjøpe dem, og de har god til­gjen­ge­lig over hele lan­det. Men det er frus­te­rende når man f.eks. i Pie­monte ikke kan velge vin fra bestemte DOC, DOCG eller IGT områ­der. Hol­der vi oss i Pie­monte vil mange viner ha navn som Barolo, Bar­ba­resco, Bar­bera d’Alba, osv. De kan man søke etter.  Hvis område, drue eller annet står i beskri­vel­sen kan vi også søke. Men vi får da ofte mer enn vi vil ha, andre gan­ger kan vi ikke være sikre på at vi vir­ke­lig fikk med alt. Å bla seg gjen­nom 676 viner for å se hva de måtte ha fra et under­om­råde blir litt for tid­kre­vende. Jeg har pekt på dette før. De har som sagt blitt bedre, men de har et stykke igjen før deres data­base blir så infor­ma­tiv som den burde ha vært.

Skal man bli kjent med Ita­lias viner må man gå sys­te­ma­tisk til verks. Om Giro d’Italia er en sys­te­ma­tikk som vin­fol­ket aksep­te­rer, vet jeg ikke. Men det er en tråd som er like god som noen annen. Som en liten opp­var­ming kan vi ta med denne over­sik­ten over en del ita­li­enske viner fra DN: “Gode kjøp Ita­lia rundt”. Det er to bøker man bør ha om man vil ori­en­tere seg om ita­li­ensk vin. Ita­li­ensk vin og Gam­bero Rosso Ita­lian wines 2013. I til­legg til disse vil jeg nevne noen bøker som dek­ker bestemte områ­der, når vi kom­mer til disse.

W20120527_172828
Her er en som har gjort seg klar til å følge årets Giro.

Ita­li­ensk vin

Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Når man bru­ker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de ita­li­enske vinene i fire grup­per: Leder­trøyen, for­føl­gerne, hoved­fel­tet og grupettoen.

Gam­bero Rosso Ita­lian Wines 2013

Som tit­te­len anty­der, så er dette en en kjøps­guide for ita­li­enske viner. Den omta­ler 20.000 viner fra 2.350 pro­du­sen­ter — langt mer enn det er sunt å smake på i løpet av et år. Skal man ori­en­tere seg i gode kjøp av ita­li­ensk vin er det denne boken man bør ha. Bestill den fra Ama­zon UK.

I vini del Giro d’Italia 2013

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.