“Her får han bot for å sykle på rød lys” er overskriften på NRK Østlandssendingens reportasje fra en trafikkontroll rettet mot syklister. Det er surt å betale 900 kr for slikt. Men det er greit nok. Man skal ikke sykle på rødt lys. I sykkellandet Danmark får man 1000 kr i bot for å sykle på rødt lys. Man får også 700 kr i bot for å sykle på fortauet. I Danmark har man ikke valgt “løsningen” med å skyve syklistenes problemer over på fotgjengerne. Man har lagt til rette for syklister i stedet.

Bymiljøetaten skal samtidig ha aksjon mot parkering i sykkelfelt. Slike aksjoner burde pågå hele året. Gebyr for å parkere der det er “all stans forbudt”, som i et sykkelfelt, burde være høyere enn å overtre “parkering forbudt”.

Men om politiet ikke bare skal forsterke inntrykket av dem selv som en sykkelfiendtlig etat, må de også iverksette aksjoner mot bilister som er hensynsløse overfor syklister: Bilister som ikke overholder vikeplikt, som har for liten avstand ved passering, ikke respekterer sykkelbokser, osv. Jeg har aldri hørt om at politiet noen gang har gjennomført slike kontroller. Det er typisk at det er avbildet en politimann på motorsykkel på bildet i reportasjen. Politiet ser trafikken fra bilisters og motorsyklisters perspektiv. Alle i politiet burde sendes ut på i alle fall ukentlige sykkelturer i byen, i sivil.

“I fjor hadde var det syv dødsulykker i trafikken i Oslo, og fire av de omkomne var syklister” sier den motoriserte politibetjent Øyvind Strand. Han viser til at det i fjor var syv dødsulykker i Oslo, og fire av de omkomne var syklister. På dette grunnlaget trekker han følgende konklusjon:

“Jeg vil absolutt si at det er viktig å sørge for at syklistene overholder reglene.”

Skal han trekke slike konklusjoner med utgangspunkt i de tragiske ulykkene, må det være årsakssammenheng mellom regelbruddene og disse ulykkene. Det er det neppe. Jeg har forsøkt å følge med i det som skjer av sykkelulykker, både enkelthendelser som omtales i media og forskningsrapporter.

Jeg kan ikke huske å ha sett én rapportert ulykke i Norge hvor årsaken var at en syklist syklet mot rødt lys. I Transportøkonimisk Institutts undersøkelse av sykling på rødt lys, fant de ikke én ulykke som skyldtes at noen syklet på rødt lys. I Stockholm skal det i følge denne kommentaren i løpet av 10 år være én syklist som som har blitt drept da han syklet på rødt lys. I den samme perioden ble syv syklister drept av lastebiler mens de syklet hel lovlig i lyskryss.

At det ikke skjer ulykker når noen sykler på rødt lys, skyldes antagelig at de fleste rødlyssyklister som han som ble bøtlagt i reportasjen: Man ser om det er klart, og hvis det er klart sykler man. Det er ulovlig, men ikke noe tyder på at det er særlig farlig. Av denne grunn har man i Frankrike satt i gang forsøk med å tillate sykling på rødt lys. I flere land diskuteres det å tillate at syklister svinger til høyre på rødt lys. I Danmark svinger visstnok 75% av syklistene til høyere på rødt lys, selv om det er ulovlig. Den typiske rødlysbilist er sannsynligvis mye farligere: Han som gir gass i stedet for å bremse når lyset skifter til gult, og kjører over krysset på knallrødt lys i ganske stor fart — ikke sjelden etter at kryssende trafikk har fått grønt lys. Men det er uansett ulovlig å sykle på rødt lys.

Den klart dominerende årsak til sykkelulykker som fører til død eller alvorlig skade, er bilister som ikke overholder vikeplikt. Derfor er det mot dette politiet bør iverksette kontroller om det er syklisters liv og helse de har omsorg for. Jeg har til gode å lese eller høre om en eneste slik kontroll. Ut fra et trafikksikkerhetsperspektiv er det feil bruk av ressurser når man fokuserer på syklister som sykler på rødt.

En del ulykker kan dessverre også tilskrives forsømmelser fra de som har ansvar for veiene. Vegvesenet skilter konsekvent ikke for å varsle syklister om farer, f.eks. ved veiarbeid. Dette dreper syklister og andre. I løpet av fem år ble minst 23 syklister og fotgjengere drept som følge av veiarbeid. Men Vegvesenet lar det skje. Å spare litt på skilting er åpenbart viktigere enn syklisters og andres liv og helse. Dårlig tilrettelegging synes i alle fall å være en sterkt medvirkende årsak til den siste tragiske sykkelulykken i Norge.

I Oslo er politiet en av syklistenes verste fiender. Politiet har, ved å misbruke sin skiltmyndighet, presset gjennom løsninger som er rene sykkelfeller. Sykkelfelt som blir borte før veikryss for å gi plass til et ekstra kjørefelt for biler — det er politiet som har insistert på at det skal være slik og de har misbrukt sin makt for å presse det gjennom. Farlige brudd i sykkelfelt for å lage lastesoner (som selvfølgelig ikke er skiltet), som ved Ullevålsveien 15 — det er politiet som har insistert på at det skal være slik og de har misbrukt sin makt for å presse det gjennom. Oslopolitiet har sabotert muligheten for å regulere toveistrafikk for syklister i ellers enveisregulerte gater. Politiet er bakstreverske bremseklosser som gjør det de kan for å gjøre forholdene ille for syklister.

Mot denne bakgrunnen blir deres kontroller av syklister bare nok et eksempel på deres forfølgelse av syklister. Politiet er en sykkelfiendtlig etat. Den eneste løsningen er å frata dem den skiltmyndighet de misbruker.

Politiet har anført mange “argumenter” mot å tillate sykling i begge retninger i ellers enveiskjørte gater. Når et argument faller, trekker de et nytt opp av politihatten. Det er noe som fungerer utmerket i siviliserte land. Men politiet mener åpenbart at norske bilister er så mye dummere og mer hensynsløse enn deres europeiske kolleger. Så det som går andre steder, frykter de ikke går her. Frykt for at det skal undergrave respekten for skilt er visst de siste fra den kanten.

Det som undergraver respekten for trafikkskilt og trafikkregulering generelt, er at reguleringen er konsekvent sykkelfiendtlig. Tilretteleggingen for syklister er elendig og reguleringen er konsekvent gjort på bilens premisser. Jeg sykler daglig mot enveiskjøring. Jeg vet det er ulovlig, men har bestemt meg for å praktisere sivil ulydighet på dette feltet. Ofte står valget mellom egen sikkerhet som syklist og å følge reglene. For meg betyr det daglig at jeg kan sykle med alle bilene i Bygdøy Allé, eller mot enveiskjøring i boliggater nesten uten trafikk. Et annet sted  jeg ofte synder er i Eilert Sundts gate. Jeg sykler heller mot enveiskjøringen i denne enn mellom trikkeskinnene i Holtegt. Jeg lar meg ikke styre av sykkelfiendtlige idioter i politiet når det er min egen sikkerhet som er innsatsen.

Som syklister må vi ta oss fram som best vi kan. Jeg kan ikke komme på ett sted i Oslo hvor syklister er prioritert. Tilrettelegging for syklister er gjerne garnityr som man kanskje legger på om det er plass, etter at bilene og andre har fått sitt av plassen. Resultatet er stort sett utallige systemskift, usammenhengende strekninger og dårlige forhold. Det preger oss som trafikanter. Jeg sykler ikke på rødt lys. Men det hender nok at jeg sykler opp på fortauet om det gir meg en mulighet til å omgå et slikt lys. Det er lov å svinge til høyre på fortauet selv om det er rødt lys i kjørefeltet. På fortauet kan man også lovlig sykle forbi et fotgjengerfelt, selv om trafikk i kjørefeltet har rødt lys. Det er dårlige løsninger, men de er lovlige.

En del steder er det følere i veien som registrerer trafikk. Ofte har man ikke tenkt på syklister. Så de reagerer ikke om det kommer en sykkel. Som syklister har vi i slike kryss valget mellom å vente til det kommer en bil som skal i samme retning, eller å sykle på rødt. Da sykler jeg på rødt — selvsagt etter å ha forsikret meg om at det er klart. Dermed er barrieren brutt. Jeg har relativisert dette med å sykle på rødt lys, og andre har vel tøyd grensen lenger enn hva jeg vil gjøre.

I siviliserte sykkelland, det vil si land hvor man tar sykkel på alvor og legger til rette for sykling, er også syklistenes respekt for trafikkreglene større i Norge. Respekt er noe man gjør seg fortjent til. Idiotiske regler, som forbudet mot å sykle mot enveiskjøring, kan et stykke på vei opprettholdes gjennom frykt og trusler. Det er dette politiet forsøker seg på med sine kontroller. Men hvis de som har fastlagt trafikkreglene, politiet som misbruker den makt de dessverre har fått, og andre som planlegger trafikk hadde vist respekt for syklistene, da ville nok syklistene også i større grad ha respektert trafikkregelen.