I vini del Giro d’Italia 2013 — 21. etappe: Finalen

Giro Giro_2013_00_21Så har vi kommet til finalen. I år er det ikke tempo, men en avslutning som ligner mer på det vi kjenner fra Tour de France: En helt flat fellesstart som avsluttes med flere runder inne i målbyen. Så vidt jeg har forstått er det fem runder. Når vi kommer til slutten, angrer jeg alltid litt på at jeg holder meg to dager foran rytterne. Jeg vil tro at det meste i realiteten er avgjort når rytterne starter på finalen — skjønt bonussekunder gjør at det kan være tid å hente også på avsnlutningsetappen.

Etter gårsdagens bakketempo ser det ut til at Vincenzo Nibali har kontroll. Med over fire minutter til Cadel Evans og Rigoberto Uran er det vanskelig å se at han skal kunne tape dette. Kampen om poengtrøyen er mer spennende. Nå har Mark Cavendish 4 poengs ledelse på Evans og 10 på Nibali. Jeg tror det er teoretisk mulig å ta 90 poeng på de tre siste etappene om man vinner både etappene og mellomsprinter. I praksis er det mer tenkelig at Mark Cavendish kan vinne finalen og få 25 poeng. Nibali eller Evans tar neppe poeng på denne etappen. Men de kan plukke en del poeng på de to gjenstående fjelletappene, og der får ikke Cavendish noe.

Når jeg sykler er jeg ganske fornøyd om jeg holder 25-30 km/t på flatmark. Jeg merket meg at det er omtrent det sammen som gjennomsnittsfarten som rytterne hadde på gårsdagens bakketempo. Det går ikke akkurat sakte, heller ikke nå det går oppover og alle må gjøre hele jobben selv.

Vi har kommet til finalen. 21. og siste etappe går fra Riese Pio X til Brescia. Etappen er helt flat, uten en eneste kategorisert stigning.

Last ned større kart.

Avslutningsetappen går i de samme områdene som 17 etappe, men litt lenger nord og motsatt vei. Vi starter i Veneto og ender i Lombardia. Vi starte med hvitvin, og da må det bli en av Italias mest kjente hvitviner: Soave. Soave ligger litt øst for Verona. Hoveddruen i Soave er Garganega.  Det kan være inntil 30% av druene Chardonnay, Pinnot Bianco og Trebbiano di Soave. I praksis er det Trebbiano di Soave som benyttes. Jeg har sagt det før, men gjentar: Det blir ikke alltid best resultat om man bare bruker en drue, selv om endrueviner har vært mote en stund. Mange av de beste vinene fra Soave lages med det maksimalt tillatt, 30%, Trebbiano di Soave. Den bidrar med syre og aromatiske komponenter som gjerne gir en bedre vin enn man kan få av Garganega alene.

Det er tre underområder i Soave: Classico, Superiore og Colli Scaligeri. De er til dels overlappende og ganske forvirrende. Av disse er det i praksis å være Classico som betyr noe. Classico betegner gjerne det opprinnelige dyrkingsområdet.

Soave er en vin som ikke har noen vel­dig sterk karak­ter. Men det gjør at den nes­ten aldri kol­li­de­rer med noen typer mat, og det er der­for Geir Salve­sen i Aften­pos­ten kan si at Soave er en vin som pas­ser til alt. Soave er sjel­den det mest spen­nende vin­val­get, men det er (nes­ten) all­tid et trygt valg.

Det produseres også en søt Recioto di Soave, laget på tørkede druer. De tørkes på samme måte som druene som brukes i passito-vinene i Valpolicella, som vi kommer tilbake til nedenfor. Om noen har veldig god hukommelse, så husker de at jeg nevnte denne vinen under 8. etappe. Recioto di Soave var den ene av de to dessertvinene vi fikk servert på fiske­re­sa­tu­r­an­ten Mares. Den passet utmeret til en sorbet.

Så til det røde: Valpolicella. Vi starter med den vanlige, og går gradene. Valpolicella betyr egentlig dalen med de mange kjellere. Om dette var vinkjellere, vet jeg ikke. Men det er vel ikke usannsynlig at vinen har tatt navn fra dalen og ikke omvendt.

Valpolicella ligger syd for Monti Lessini, og gjennomskjæres av en rekke daler. Alle dalene går i nord-syd retning. Dalene lengst vest nyter godt av en tempererende effekt fra Gardasjøen. Det er disse som utgjør classico-området, og det er herfra man får de beste vinene.

Valpolicella er en blandingsvin. Den lages først og fremst på druene Corvina, Corvinone, Rondinella og Molinara. De tre første er obligatoriske. Vi kan igjen vende tilbake til dette med blandinger: Corvino og Corvinono bidrar med kropp, fylde og smak. Rondinella bidrar med farge, duft og struktur. Molinara gir syre og bitterhet. Valpolicella i “basisversjon” har en frisk duft av kirsebær og kanskje litt bitre mandler. Det er en slang og litt syrlig vin, men en viss bitterhet i ettersmaken. Den kan f.eks. være en utmerket vin til pastaretter.

Valpolicella har lang tradisjon for å produsere passitoviner. Det er viner produsert på tørkede druer. Druene får ligge på stråmatter eller i egne tørkekasser fram til januar eller februar. Da har mye av væsken fordampet, og det har skjedd noe med druene som gjør at smaken har forandret seg. To viner lages på denne måten: En søte Recioto dela Valpolicella og Amarone della Valpolicella. Recioto, som er en utmerket dessertvin, har veldig lange tradisjoner.

Amarone er av adskillig nyere dato. En historie forteller at en kjellermester på 1950-tallet hadde oversett et fat Recioto. Vinen hadde begynt å gjære igjen, og vinen var gjæret helt ut. Han trodde vinen var ødelagt. Men det er flere varianter av hvordan produksjonen av en tørr Recioto, altså Amarone, startet. Uansett er vintypen ikke mer enn ca 60 år gammel.

Amare betyr bitterhet. Det er denne bitterheten som har gitt vinen dens navn. Amarone er en intens vin, med en viss bitterhet. Det er verd å merke seg at Amarone er en produksjonsmetode, ikke et eget klassifisert område. Noen hevder at vinens stadig stigende poplularitet har ført til at det produseres for mye Amarone, og at det har gått ut over kvaliteten. Jeg skal ikke blande meg inn i denne diskusjonen.

Sykkel_vinholderRipasso er en vin som lages ved at en vanlig Valpolicella helles over restene etter produksjon av Recioto eller Amarone. Den repasseres, derav navnet. Dette gjør at vinen tar til seg alkohol, sukker og smaksstoffer, og begynner å gjære på nytt. Dette gir en vin med mer alkohol og mer substans enn vanlig Valpolicella. Det var Masi som først gjenopptok denne produksjonen i 1964. Deres Campoforin var visstnok den første Ripasso-vinen. Med denne kan man henge en flaske Masi eller en annen vin på sykkelen. Aftenpostens Geir Salvesen anbefaler Amarone og Ripasso til norsk julemat.

Det finnes også en rekke andre teknikker for å gi mer fylde til Valpolicella. Jeg går ikke nærmere inn på disse. Men alle disse selges som Valpolicella, noe som gjør dette til en ganske forvirrende vinkategori.

Den som vil vite mer om Amarone og andre viner fra området, kan kjøpe boken Ama­rone og vinene fra Valpolicella, som kom i 2012. Den er skre­vet av Tho­mas Ilkjær, en av for­fat­terne av boken Ita­li­ensk vin. Hvis man vil lære mer om Ama­rone, Ripasso og de andre vinene fra Val­po­li­cella er dette boken man skal ha. Men boken omhand­ler kun røde viner fra Val­po­li­cella. For å lese mer om Soave og andre viner fra Veneto, og ikke minst andre ita­li­enske viner, er Ita­li­ensk vin fort­satt førstevalget.

Rent vinmessig har man nå lagt avslutningen til rett sted. Når vi er i Lom­bar­die må det selv­føl­ge­lig bli regio­nens stolt­het, den mus­se­rende vinen Fran­ciacorta. Chris­ter Berens kal­ler den “Ver­dens nest­beste «Champagne»”. For egen del vil jeg si at bare champagne er champagne, med eller uten anfør­sels­tegn. Og det kan være mange kan­di­da­ter til trinn to og tre på sei­ers­pal­len når det gjel­der mus­se­rende vin. Men at Fran­ciacorta er en utmer­ket mus­se­rende vin, og Ita­lias beste, det er det ikke sær­lig tvil om.

Dette er Giro d’Italia, hvor Mag­lia Rosa er det gje­veste. Til avslut­nin­gen av denne må det bli en Fran­ciacorta rosé. Vin­mono­po­let har fire slike å velge mel­lom, i alle fall hadde de det sist jeg sjek­ket.

Da er det slutt med Giro d’Italia for denne gangen. Så langt vet vi at Giro d’Italia 2014 starter i Irland, både i republikken Irland og Nord-Irland. Detaljene er ikke offentlige ennå. Men det må bety at det blir Guinnes, annet irsk øl og irsk whisky — før vi igjen forflytter oss til Italia. Så får vi håpe at Norges sykkelkanal, TV2, igjen velger å sende Giro d’Italia. Det har vært litt stusselig å ha det meste på Eurosport 2.

Det er to bøker man bør ha om man vil orientere seg om italiensk vin. Italiensk vin og Gambero Rosso Italian wines 2013. I tillegg til disse vil jeg nevne noen bøker som dekker bestemte områder, når vi kommer til disse.

Italiensk vin

Det er ikke så lett å orientere seg i det italienske vinlandskapet. Boken “Italiensk vin” av Arne Ronolod, Thomas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Madsen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har funnet til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om italiensk vin bør det bli denne.

Når man bruker boken som en guide til viner langs Giro d’Italia er det også et lite poeng at de har delt opp de italienske vinene i fire grupper: Ledertrøyen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Skjønt i lengden blir denne tilnærmingen litt slitsom. En geografisk systematikk ville fungert bedre.

Gambero Rosso Italian Wines 2013

Som tittelen antyder, så er dette en en kjøpsguide for italienske viner. Den omtaler 20.000 viner fra 2.350 produsenter — langt mer enn det er sunt å smake på i løpet av et år. Skal man orientere seg i gode kjøp av italiensk vin er det denne boken man bør ha. Bestill den fra Amazon UK. Boken finnes også i en Kindle utgave.

Da er det slutt med Giro d’Italia for denne gangen. Så langt vet vi at Giro d’Italia 2014 starter i Irland, både i republikken Irland og Nord-Irland. Detaljene er ikke offentlige ennå. Men det må bety at det blir Guinnes, annet irsk øl og irsk whisky — før vi igjen forflytter oss til Italia. Så får vi håpe at Norges sykkelkanal, TV2, igjen velger å sende Giro d’Italia. Eurosport har gjort en grei jobb, og jeg er godt fornøyd med at deres Eurosportplayer er tilgjengelig også utenfor Norge. (Noen tiere pr måned er ikke noe man bør bli skremt av.) Men TV2 er og blir sykkelkanalen i Norge.

I vini del Giro d’Italia 2013

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly