Beskytte brunost?

IGP“Brunosten kan bli svensk” kan vi lese i en alarmerende overskrift i VG. I dag kan brunost lages på svensk melk, og det vil visst tre av fire nordmenn ha slutt på. “vi nordmenn [burde] klare å beskytte brunosten mot juks og fanteri”, sier direktør Nina Sundqvist i Matmerk til VG. Vi kan også lese at nordmenn vil beskytte blant annet fårikål, skrei og røkelaks.

Nå er kanskje det største problemet at man ikke burde få lov til å kalle brunost for en ost, i og med at det faktisk ikke er ost. Det er en del gul jukseost som selges med betegnelser som “revet” o.l, i håp om at folk ikke skal oppdage at det er et syntetisk produkt og ikke ost. Det kan de ikke selge som ost. Dette er et spørsmål om villedende markedsføring. Men det lar jeg ligge.

Opprinnelig var varemerker en form for forbrukerbeskyttelse. Når et produkt hadde en produsents merke, skulle man være sikker på at man fikk et produkt fra denne prodsenten. Etter hvert har markedsføringen blitt vel så viktig. Med mange ulike lisensprodukter, og mange merkevarer produsert i de samme fabrikkene, sier ikke varemerket nødvendigvis så mye om opprinnelsen.

Men man kan ikke beskytte hva som helst. Det er i utgangspunktet to muligheter for å beskytte produktbetegnelser.

Man kan for det første beskytte et varemerke. Man kan også beskytte firmanavn. De kan gli over i hverandre når de brukes for å identifisere produkter. Jeg kommer ikke si noe spesielt om firmanavn eller grensen mellom firmanavn og varemerke i denne sammenhengen.

Litt forenklet kan man si at et varemerke er et fantasinavn som brukes som kjennetegn på visse produkter. Coca Cola er et varemerke (og firmanavn). Når et produkt kalles Coca Cola sier ikke det annet enn at dette produktet er produsert av eller etter avtale med de som har rettighetene til varmerket Coca Cola.

Et hvilket som helst produkt kan ha et beskyttet varemerke. Men ikke et hvilket som helst ord kan beskyttes som varemerke. Det skal være egnet til å identifisere produktet og skille dem fra andre. Generiske varebetegnelser vil ikke kunne beskyttes som varemerke. Brunost, røkelaks og fårikål er eksempler på slike generiske betegnelser som man ikke vil få registrert som varemerke. Jeg går ikke noe nærmere inn på kriteriene for hva som kan registreres som varemerke.

Den andre hovedgruppen, som det vel er den man sikter til i markedsundersøkelsen og i VGs artikkel, er geografisk opprinnelsesmerking. Betegnelsen sier noe hvor produktet kommer fra, kombinert med krav til produktet.

Champagne er en musserende vin laget i området Champagne i Frankrike, laget med nærmere angitte druesorter som har vokst i dette området og produsert på en bestemt måte. Det lages også annen vin i Champagne, men det er ikke champagne.

Man lager musserende vin veldig mange andre steder enn i Champagne. Produsentene i Champagne har ingen enerett til å lage denne type vin. Men produsenter andre steder kan ikke kalle sin musserende vin for champagne. På samme måte kan hvem som helst lage brunost, fårikål eller røklaks.

Det er det samme systemet som anvendes for andre matprodukter som for vin. I min pågående serie Les Vins du Tour de France nevnte jeg til etappe 6 Taureu de Camargue, som er oksekjøtt fra Camargue. Det finnes mange andre produkter.

Kanskje kan man beskytte norsk brunost, og forbeholde det som en betegnelse på brunost laget i Norge på norsk melk. Det ville ikke hindre andre i å produsere brunost med den generiske betegnelsen brunost, laget hvor som helst og med den melken de måtte ønske å bruke.

Men det er ikke bare å bruke en geografisk betegnelse og kreve den beskyttet. Produktet fra det aktuelle området må ha en karakter som skiller det fra tilsvarende produkter fra andre steder, og som gjør det verdt å beskytte. Jeg er ikke overbevist om at innkokt myse laget på uspesifisert norsk melk skiller seg så mye fra tilsvarende produkt laget på svensk melk at den vil kunne beskyttes.

Dette må gå i riktig rekkefølge. Først må man lage et produkt med et tilstrekkelig særpreg, og et særpreg som er knyttet til stedet. Når det produktet finnes, da kan man vurdere å få en beskyttet opprinnelsesmerking. Det er bare at man endelig begynner å se på dette i Norge også. Men man har kommet veldig sent til festen — kanskje så sent at det bare er noen slanter og oppvasken som står igjen. Så langt er det bare 23 norske matprodukter som har  slik opprinnelsesbeskyttelse.

Norsk landbrukspolitikk går i stikk motsatt retning. Produkter med stedstilknytning og særpreg er bare noen få unntak fra en politikk hvor den middelmådige storskalaproduksjonen er målet. Landbrukssamvirket er verstingen. Vi kan begynne med brunosten, siden det var VGs overskrift. Tine ville legge ned produksjonen av Gudbrandsdalsost i Gudbrandsdalen. (Protester førte fram, den lages fortsatt i Lom og Skjåk.) Da er det ikke noe igjen å beskytte. Skal noe kunne beskyttes som Gudbrandsdalsost, da må den produseres i Gudbrandsdalen med melk fra dette området. At den lages etter en oppskrift som opprinnelig ble utviklet der, gir ikke grunnlag for noen opprinnelsesbeskyttelse. Når Tine leder an i “fusk og fanteri” er det vel ikke utlendinger direktør Nina Sundqvist i Matmerk bør være mest opptatt av.

Jarslbergost produseres ikke på Jarlsberg. Den er heller ikke utviklet der. Den ble utviklet på Ås. Tine produerer nå Jarslbergost på lisens både i Irland og USA. Slik lager man kanskje et kommersielt produkt, men ikke et produkt som kan opprinnelsesmerkes. I følge Tines reklame er det ikke melken eller håndverket, men hemmelige tilsetningsstoffer som er det spesielle ved Jarlsbergost, og da bør man vel styre unna produktet uansett. Hallingskarvet var en produsent som solgte lammekjøtt fra området rundt Hallingskarvet. Da det ble solgt til landgrukssamvirket sørget de straks for å vanne ut den ut og la “Hallingskarvet” omfatte alle fjellområder på Østlandet — og det skal vel ikke være så veldig høyt for å kunne være fjell i Gildes øyne.

Jeg har sett på kravene til enkelte opprinnelsesmerkede franske oster. De vil typisk kreve at det skal være melk fra kyr av en bestemt rase (hvis det er en kumelksost), melken skal komme fra avgrensede geografiske områder, det er krav til fôret (typisk om minimumsinnhold av urter som er typiske for området), det er krav til hvor mye de skal gå ute (og de skal gå ute i virkeligheten, ikke bare i reklamen), mengden kraftfor er sterkt begrenset om det i det hele tatt er tillatt, den skal produseres i det aktuelle området, produseres på bestemte måter, lagres, osv. Det er denne type særpreg som norsk landbruk har brukt mange år på å kvitte seg med. Man har standardisert til én kurase, det er ingen bestemte krav til for, og man skal kunne bruke melk fra områder hvor man kan produsere mye melk. Slik lager man gummiost av typen Norvegia, men ikke kvalitetsost med karakter og særpreg.

Dessverre er det gjerne slik at produsenter og selgere gjerne vil ha merkeordninger, men vil helst slippe å ha krav som må oppfylles. Man vil helst kunne kalle alt “miljøvennlig”, “sunt”, “Godt norsk”, osv, uten fordyrende krav til at varene skal ha kvalitet.

Print Friendly