Hvor lenge skal vi grave i gammel dop?

Doping_noPrø­ver tatt i Tour de France 1998 har blitt tes­tet på nytt. Om jeg for­står det rett, ble de tes­tet i 2004. I 1998 hadde man ikke tes­ter som kunne avsløre EPO. Det hadde man i 2004. Først nå har resul­ta­tene blitt kjent. Man skal ha tes­tet 60 prø­ver på nytt, og 44 skal ha vært posi­tive på EPO.

Det første offe­ret var Lau­rent Jala­bert. Han har hatt en høy TV-profil og er en meget dyk­tig kom­men­ta­tor. I år tok han pause fra France TV. Sam­ti­dig fort­satte visst­nok den tid­li­gere dop­tatte Richard Viren­que å kom­men­tere for Euro­sport. Det er visst bedre for etter­mæ­let å ha blitt tatt på fers­ken, frem­for å bli avslørt 15 år etterpå. (Det er feil når Vel­o­News skri­ver at Jala­bert ble erstat­tet av Viren­que. Lau­rent Jala­bert ble erstat­tet av Cede­ric Vasseur.)

Nå har Le Monde offent­lig­gjort flere navn. Noen av de nye nav­nene som i følge Le Monde avga posi­tive prø­ver i 1998, er Jacky Durand, Lau­rent Des­bi­ens, Marco Pan­tani, Jan Ull­rich, Bobby Jul­lich og Erik Zabel. At Marco Pan­tani var dopet er vel en av syk­kel­spor­tens vir­ke­lig store ikke-nyheter. Så kan man leke med å stryke disse fra resul­tat­lis­tene, og lure på om de som da frem­står som vin­nere var noe renere enn disse, eller om deres prø­ver ikke har blitt tes­tet på nytt.

Bjarne Riis har inn­røm­met bruk av EPO da han vant i 1997. I 1998 ledet han an i syk­lis­te­nes pro­tes­ter mot poli­ti­ets og toll­ve­se­nets kon­trol­ler. Det var som kjent disse, ikke spor­ten selv, som begynte å ta takk i doppro­ble­met. De tok lag­bi­lene på gren­sen, for smug­ling av dopp­re­pa­ra­ter. Er det noen som tror at Bjarne Riis var noe mindre dopet i 1998 enn i 1997?

Vi vet det. Det var en del av spor­ten. Det er ikke noe å være stolt av. En av de som vir­ke­lig har grunn til å skamme seg, er tid­li­gere UCI-president og nåvæ­rende æres­med­lem i IOC, Hein Ver­brug­gen, man­nen som Ger­hard Hei­berg beskyt­ter og mener gjorde en utmer­ket jobb. Det sier vel litt om stan­dar­dene i IOC.

EPO (Erytro­poie­tin) er et vik­tig lege­mid­del ved behand­ling av anemi (blod­man­gel), blant annet ved kreft og nyre­svikt. Det ble første gang frem­stilt kuns­tig i 1989, alt i følge forskning.no. Blod­do­ping har vært kjent siden 1970-tallet og har vært for­budt siden 1985. EPO kom på doping­lis­tene i 1989, alt dette i følge antidoping.no. Det betyr f.eks. at EPO var vel­kjent under OL på Lil­le­ham­mer, og at man da ikke hadde tes­ter som kunne avsløre EPO. Det ville være naivt å tro at ikke EPO (og andre doping­mid­ler) ble brukt der. Og i sykkel-VM i Oslo i 1993, for den saks skyld. Det kunne selv­føl­ge­lig ha vært inter­es­sant å teste noen av disse prø­vene på nytt. Men prø­vene fin­nes så vidt jeg vet ikke len­ger, og vi skal vel være glade for det.

På et eller annet tids­punkt må man slutte med den selv­pis­king det er å grave i slike gamle saker. Spor­ten må erkjenne sin mørke for­tid, legge den bak seg og se frem­over. Det som tel­ler i dag, er at spor­ten i dag i alle fall i det alt vesent­lige er dop­fri. Se også kom­men­tar i The Inner Ring. Vi kan sitere det en av de som står på lisen, Jacky Durand, sier i følge Cycling­news:

“I admit my actions,” he said. “I always deli­be­rately discus­sed this for many years, whether with young riders, dif­fe­rent jour­na­lists or my emp­loy­ers. Any­way I think that nobody is fooled. Press, sup­por­ters, specta­tors and racers know the dif­fe­rence between cur­rent and tra­ditio­nal prac­tices regar­ding EPO. But of course, the gene­ral pub­lic may be con­fu­sed between what hap­pe­ned in 1998 and what is hap­pe­ning now.

The next gene­ra­tion must not pay for our crap from the past,” he con­ti­nued. “Today, I do not think of myself, but of them. My career is behind me. I think of the kid that is a break out during the Tour and to him we will say ‘you, you’re drug­ged, like the others’. I think of a Thi­baut Pinot, who finis­hed 10th in the Tour at age 22, or a Romain Bar­det. And I do not want it discre­di­ted by the pre­text that our gene­ra­tion has been bulls­hit. Our sport is much clea­ner now, I want people to understand.””

Å dope seg i sport er en kal­ku­lert hand­ling hvor risi­koen vur­de­res opp mot mulig gevinst. Det er ikke en affekt­hand­ling av en som har mis­tet selv­kon­trol­len. Man må teste, ikke minst utenom kon­kur­ran­ser. I idret­ter med få eller ingen tes­ter, må man regne med doping. Det er lenge siden en idretts­ut­øver var “en sunn sjel i et sunt legeme”, om det noen gang har vært slik.

Man må kunne teste prø­ver på nytt når nye test­me­to­der er utvik­let. De som prø­ver seg skal vite at de ikke kan føle seg trygge selv om juk­set ikke avslø­res i dag. Men på et eller annet tids­punkt må stø­vet få senke seg over gamle dop­syn­der. Å hente fram gamle prø­ver fra en annen tid, av utøvere som for lengst har avslut­tet sin aktive kar­riere, har ikke så mye for seg.

Kon­se­kven­sene av å bli tatt, både kar­rie­re­mes­sig og økono­misk, må være slik at man ikke blir fris­tet til å prøve. Hvis man bare risi­ke­rer å bli ute­stengt ut seson­gen, som denne base­ball­spil­le­ren, er risi­koen ikke så vel­dig stor. Han går glipp av inn­tek­ter, og når løn­nen er van­vit­tig høy blir også tapet stort målt i pen­ger. Men han har råd til det.

Jeg tror ikke på his­to­rier om dopet biff og dopede kyl­lin­ger. Men man skal ikke glemme at doping noen gan­ger kan skyl­des til­gi­ve­lige tab­ber. Man brukte f.eks. den samme hoste­saf­ten som alle vi andre bru­ker, og som kan­skje kan inn­e­holde små meng­der kod­ein eller efe­drin. I kon­kur­ranse kan det være pre­sta­sjons­frem­mende, om enn i beste fall marginalt.

Xavier Flo­ren­cio, som den gang var lag­ka­me­rat med Thor Hus­hovdCer­vélo, gjorde en slik tabbe med en hemoride­krem før Tour de France i 2010. Den ble opp­da­get før start og han ble tatt ut av laget. Der­med ble en doping­sak avver­get. Men saken illust­re­rer hvor lett det kan være å gjøre en tabbe. Det er noe annet enn bevisst bruk av EPO eller ste­roi­der, noe som må reflek­te­res i reaksjonene.

Print Friendly