Hvor lenge skal vi grave i gammel dop?

Doping_noPrøver tatt i Tour de France 1998 har blitt testet på nytt. Om jeg forstår det rett, ble de testet i 2004. I 1998 hadde man ikke tester som kunne avsløre EPO. Det hadde man i 2004. Først nå har resultatene blitt kjent. Man skal ha testet 60 prøver på nytt, og 44 skal ha vært positive på EPO.

Det første offeret var Laurent Jalabert. Han har hatt en høy TV-profil og er en meget dyktig kommentator. I år tok han pause fra France TV. Samtidig fortsatte visstnok den tidligere doptatte Richard Virenque å kommentere for Eurosport. Det er visst bedre for ettermælet å ha blitt tatt på fersken, fremfor å bli avslørt 15 år etterpå. (Det er feil når VeloNews skriver at Jalabert ble erstattet av Virenque. Laurent Jalabert ble erstattet av Cederic Vasseur.)

Nå har Le Monde offentliggjort flere navn. Noen av de nye navnene som i følge Le Monde avga positive prøver i 1998, er Jacky Durand, Laurent Desbiens, Marco Pantani, Jan Ullrich, Bobby Jullich og Erik Zabel. At Marco Pantani var dopet er vel en av sykkelsportens virkelig store ikke-nyheter. Så kan man leke med å stryke disse fra resultatlistene, og lure på om de som da fremstår som vinnere var noe renere enn disse, eller om deres prøver ikke har blitt testet på nytt.

Bjarne Riis har innrømmet bruk av EPO da han vant i 1997. I 1998 ledet han an i syklistenes protester mot politiets og tollvesenets kontroller. Det var som kjent disse, ikke sporten selv, som begynte å ta takk i dopproblemet. De tok lagbilene på grensen, for smugling av doppreparater. Er det noen som tror at Bjarne Riis var noe mindre dopet i 1998 enn i 1997?

Vi vet det. Det var en del av sporten. Det er ikke noe å være stolt av. En av de som virkelig har grunn til å skamme seg, er tidligere UCI-president og nåværende æresmedlem i IOC, Hein Verbruggen, mannen som Gerhard Heiberg beskytter og mener gjorde en utmerket jobb. Det sier vel litt om standardene i IOC.

EPO (Erytropoietin) er et viktig legemiddel ved behandling av anemi (blodmangel), blant annet ved kreft og nyresvikt. Det ble første gang fremstilt kunstig i 1989, alt i følge forskning.no. Bloddoping har vært kjent siden 1970-tallet og har vært forbudt siden 1985. EPO kom på dopinglistene i 1989, alt dette i følge antidoping.no. Det betyr f.eks. at EPO var velkjent under OL på Lillehammer, og at man da ikke hadde tester som kunne avsløre EPO. Det ville være naivt å tro at ikke EPO (og andre dopingmidler) ble brukt der. Og i sykkel-VM i Oslo i 1993, for den saks skyld. Det kunne selvfølgelig ha vært interessant å teste noen av disse prøvene på nytt. Men prøvene finnes så vidt jeg vet ikke lenger, og vi skal vel være glade for det.

På et eller annet tidspunkt må man slutte med den selvpisking det er å grave i slike gamle saker. Sporten må erkjenne sin mørke fortid, legge den bak seg og se fremover. Det som teller i dag, er at sporten i dag i alle fall i det alt vesentlige er dopfri. Se også kommentar i The Inner Ring. Vi kan sitere det en av de som står på lisen, Jacky Durand, sier i følge Cyclingnews:

“”I admit my actions,” he said. “I always deliberately discussed this for many years, whether with young riders, different journalists or my employers. Anyway I think that nobody is fooled. Press, supporters, spectators and racers know the difference between current and traditional practices regarding EPO. But of course, the general public may be confused between what happened in 1998 and what is happening now.

“The next generation must not pay for our crap from the past,” he continued. “Today, I do not think of myself, but of them. My career is behind me. I think of the kid that is a break out during the Tour and to him we will say ‘you, you’re drugged, like the others’. I think of a Thibaut Pinot, who finished 10th in the Tour at age 22, or a Romain Bardet. And I do not want it discredited by the pretext that our generation has been bullshit. Our sport is much cleaner now, I want people to understand.””

Å dope seg i sport er en kalkulert handling hvor risikoen vurderes opp mot mulig gevinst. Det er ikke en affekthandling av en som har mistet selvkontrollen. Man må teste, ikke minst utenom konkurranser. I idretter med få eller ingen tester, må man regne med doping. Det er lenge siden en idrettsutøver var “en sunn sjel i et sunt legeme”, om det noen gang har vært slik.

Man må kunne teste prøver på nytt når nye testmetoder er utviklet. De som prøver seg skal vite at de ikke kan føle seg trygge selv om jukset ikke avsløres i dag. Men på et eller annet tidspunkt må støvet få senke seg over gamle dopsynder. Å hente fram gamle prøver fra en annen tid, av utøvere som for lengst har avsluttet sin aktive karriere, har ikke så mye for seg.

Konsekvensene av å bli tatt, både karrieremessig og økonomisk, må være slik at man ikke blir fristet til å prøve. Hvis man bare risikerer å bli utestengt ut sesongen, som denne baseballspilleren, er risikoen ikke så veldig stor. Han går glipp av inntekter, og når lønnen er vanvittig høy blir også tapet stort målt i penger. Men han har råd til det.

Jeg tror ikke på historier om dopet biff og dopede kyllinger. Men man skal ikke glemme at doping noen ganger kan skyldes tilgivelige tabber. Man brukte f.eks. den samme hostesaften som alle vi andre bruker, og som kanskje kan inneholde små mengder kodein eller efedrin. I konkurranse kan det være prestasjonsfremmende, om enn i beste fall marginalt.

Xavier Florencio, som den gang var lagkamerat med Thor HushovdCervélo, gjorde en slik tabbe med en hemoridekrem før Tour de France i 2010. Den ble oppdaget før start og han ble tatt ut av laget. Dermed ble en dopingsak avverget. Men saken illustrerer hvor lett det kan være å gjøre en tabbe. Det er noe annet enn bevisst bruk av EPO eller steroider, noe som må reflekteres i reaksjonene.

Print Friendly