Opphavsrett en forutsetning for et levende kulturliv. Feil fra Øystein Middelthun

iTunes-ill“Åndsverkloven hindrer nyskapning” skriver nestleder i Piratpartiet, Øystein Middelthun, i Aftenposten 1. august. Han gjentar velkjente besvergelser, som ikke blir noe mer holdbare av at de gjentas.

“Den norske åndsverkloven … ble skapt etter modell fra den amerikanske åndsverkloven” skriver Middelthun, og fortsetter ut fra en premiss om at man dermed kan bygge videre på den USAnske opphavsrettsloven. Det er feil. Middelthun snubler på hoppkanten.

Den norske åndsverkloven ble ikke skapt etter modell fra den amerikanske loven. Jeg undres på hvor han har fått en slik tanke fra.  Det han refererer er heller ikke fra USAs opphavsrettslov, men USAs grunnlov art I, seksjon 8 som angir kongressens lovgivningsmyndighet. Der heter det i den åttende bestemmelsen:

“The Congress shall have power (…) To promote the Progress of Science and useful Arts, by securing for limited Times to Authors and Inventors the exclusive Right to their respective Writings and Discoveries.”

Det er en bestemmelse som gir, men samtidig begrenser Kongressens kompetanse til å gi lovgivning på dette området.

Opphavsretten begynte å utvikle seg etter at boktrykkerkunsten var utviklet, og den var kommet såpass langt at det eksisterte et marked for eksemplar av åndsverk. Først da reproduksjonskostnadene ble lave ble retten til å reprodusere økonomisk interessant. Men siden Middelthun fremhever USA som forbilde, er det verdt å nevne at dette markedet begynte å modnes omtrent da Colombus “oppdaget” Amerika.

Opptaksteknologi fantes ikke, så retten til å spre eksemplarer av musikk annet enn i form av noter, var helt uinteressant. Komponister og musikere var stort sett ansatt av kirken eller adelen, og musikken ble komponert for å fremføres én gang. Johann Sebastian Bach skrev ny musikk til hver gudstjeneste, og ingen tenkte at den musikken som allerede var fremført ville ha noen verdi i fremtiden. Rettigheter til musikken var derfor ikke en aktuell problemstilling. Først rundt 1800 vokste det fram et muskkrepertoar som ble fremført flere ganger.

Opphavsrett til bilder var heller ikke særlig aktuelt, i og med at man måtte tegne eller male kopiene. Skjønt Albrecht Dürer sørget for å få beskyttet retten til sine bilder med de primitive systemer som fantes på begynnelsen av 1500-tallet, og han ivaretok sine rettigheter med stor nidkjærhet.

Jeg skal ikke utdype dette nærmere her. Men opphavsretten har selvfølgelig ikke utviklet seg løsrevet fra den økonomiske og kulturelle utviklingen i samfunnet.

Opphavsretten er abstrakt og et av de rettsområder som er intellektuelt sett ganske krevende. Da behovet for å regulere dette vokste fram, hadde man ingen forbilder. De rettslige sider ved eiendom, både fast eiendom og løsøre hadde utviklet seg gjennom lang tid for å møte praktiske behov. Det samme gjaldt erstatningsrett, straff og familierett, for å nevne noen rettsområder med lange tradisjoner. De var primitive sett med dagens øyne, men likevel ganske velutviklet. Romerretten var meget velutviklet på sine områder, ikke minst det som gjelder avtaler. Men romerretten inneholdt ikke noe som minnet om opphavsrett.

Når man måtte starte omtrent fra scratch med å utvikle et system for å ivareta abstrakte verdier, er det ikke særlig overraskende at det tok noe tid. Det som regnes som den første moderne opphavsrettslov er den engelske Statute of Queen Anne fra 1709. Bestemmelsen i USAs konstitusjon, som Middelthun hevder er forbilde for vår opphavsrett, ble vedtatt i 1787 — nesten 80 år etter Statute of Queen Anne. USA fikk sin første opphavsrettslov i 1790, og den var nærmest en blåkopi av Statute of Queen Anne.

Danmark-Norge fikk sine første opphavsrettsregler gjennom en forordning fra 1741, så fikk vår første opphavsrettslovgivning ca 50 år før USA fikk sin første opphavsrettslov.

Vi kan parkere dette at USAs opphavsrettslov skulle være forbilde for vår opphavsrettslovgivning. Vår opphavsrett er helt enkelt eldre enn opphavsretten i USA. Case closed. Øystein Middelthun tar feil. Dermed så rakner også alt han mener å kunne utlede fra USAs opphavsrettslovgivning.

Den franske opphavsrettslovgivningen, som ble utviklet etter den franske revolusjon, har betydd langt mer for utviklingen av norsk opphavsrett enn den USAnske.

Middelthun gjør et poeng av at den opprinnelige vernetiden var 14 år, og drømmer seg tilbake til 1700-tallet. Men vernetiden var ikke 14 år. Etter Statute of Queen Anne var vernetiden i utgangspunktet 14 år etter året for publisering. Men hvis opphavsmannen var i live når den tiden var ute, ble den automatisk forlenget med 14 år til. I en tid da man kunne vente å leve til man ble ca 35 år, og hvor en 50-åring var et godt stykke inne i alderdommen, betød det at verkene i praksis var vernet så lenge opphavsmannen levde og noen år til. USA adopterte det engelske systemet, slik at man også der kunne ha 14 + 14 år.

Går vi til utviklingen i Tyskland og Frankrike, som har vært langt viktigere for norsk opphavsrettsutvikling enn det som skjedde i USA, var synspunktet heller at opphavsretten skulle vare evig. I Norge var det uavklart om opphavsretten var evigvarende eller tidsbegrenset fram til 1876, da vernetiden i en ny lov ble satt til 50 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Det var dette som hadde festet seg som vanlig i Europa, og det er også det som ble Bernkonvensjonens løsning. Det var ikke en “opphavsrettsbransje” som sørget for at man fikk denne reguleringen. Det var først og fremst forfattere, men den franske forfatteren Victor Hugo som en drivende kraft.

Det er altså ny skivebom når Middelthun hevder at “opphabvsrettsbransjen sørget for at monopolet er blitt utvidet fra 14 år etter skapelse, til 70 år etter skaperens død”. Vernetiden hos oss har aldri vært 14 år. Den har vært 14+14 år i England og USA, men ikke i det kontinentale Europa, som Norge i denne sammenhengen må regnes som en del av.

Opphavsrettens begrunnelse er komplisert og sammensatt. Det som hos oss kalles de ideelle rettigheter, som man ikke har i den mer primitive reguleringen i USA, har en mye lenger historie enn de økonomiske rettighetene. Det var ikke et marked hvor man kunne selge sine verker. Men man hadde respekt for verket og dets opphavsmann. Rundt 300 f.Kr. (ulike kilder gir forskjellig årstall) ble det i Aten besluttet at skuespillene til bl,a, Sofokles og Aristofanes skulle arkiveres i byarkivet. Det var ikke for å sikre noen økonomiske interesser. Men man ville sikre at man hadde verket i dets originale form, som en reaksjon mot alle mer eller mindre forvrengte ettergjøringer som florerte.

Når den romerske dikteren Martialis i det første århundre i vår tidsregning skrev et nidskrift til Fidentinus og beskyldte ham for plagiat (og dermed introduserte det begrepet i historien), var det ikke noen økonomiske interesser som var krenket. Men Martialis var meget krenket av at Fidentinus hadde resitert hans dikt som sine egne, og dessuten resiterte dem så dårlig at verkene var krenket. Som Martialis skrev: De var mine, men du resiterer så dårlig at nå har de blitt dine.

Det var ikke snev av nyttetankegang hos de gamle grekere eller de gamle romere. Men man satte sin og andres ære høyt, og man hadde respekt for verket. Kanskje må vi minne om at vi når er 1700-2100 år før USA vedtok sin konstitusjon.

Den kontinental-europiske opphavsretten var utviklet mer fra tanken om de åndsverk man skapte var en forlengelse av opphavsmannen, så å si deres åndelige barn. Det skulle ikke andre kunne ta fra dem eller tukle med. Men den engelske, og dermed også den USAnske opphavsretten har sitt utgangspunkt i boktrykkernes interesser, tar den kontinental-europeiske i langt større grad utgangspunkt i opphavsmannens interesser. Dette preger de to systemene også i dag, og har mange praktiske konsekvenser.

USA på slutten av 1700-tallet var et primitivt bonde- og nybyggersamfunn. Respekten og interessen for kunst var ikke stor. Ordentlige menn hadde ordentlige jobber, gjorde ordentlig arbeid og tjente ordentlige penger. Man kunne nok ha musikk til dans på fester. Ellers var dette noe som damene kunne pusle med. Profesjonelle kunstnere, det var noe man hadde i Europa. Den bestemmelsen i konstitusjonen som Middelthun startet med, gjelder patent og opphavsrett. Man tenkte nok i praksis langt mer på patentering av oppfinnelser, enn på litteratur og annen kunst.

Tanken om at opphavsretten i seg selv skal være nyttig, kan vanskelig leses ut av den USAnske konstitusjone. Det var kunsten som skulle være nyttig om den skulle kunne få vern. (Det engelske “art” og det norske “kunst” korresponderer ikke helt, men jeg bruker ordet kunst omtrent i samme betydning som det engelske “art”). Hvilken kunst er egentlig nyttig? Det er symptomatisk at en av de få forskjellene mellom Statute of Queen Anne og den første USAnske opphavsrettsloven var at man i USA også ga uttrykkelig vern for kart — det var nyttig i et nybyggersamfunn med mange uutforskede områder.

“Nytte” har en tendens til å få en betydning i nærheten av “lønnsomt”. Den litt forvrengte versjonen av den opprinnelige USAnske opphavsrett er at den bare er “nyttig” i den grad den stimulerer til nyskaping. Selv mener jeg at det er mye som ikke er “nyttig” om har verdi. Mange skaper helt uten tanke på at det skal gi noe utbytte eller være lønnsomt. Men som de gamle grekerne og Martialis, så har man et forhold til og respekt for verket. En krenkelse av verket er en krenkelse av personen. Det er en viktigere grunn til å verne enn det rent økonomiske.

Det er ikke mange kunstnere som skaper noe med tanke på økonomisk utbytte. Hvis man har som mål å tjene penger, da blir man ikke kunstner. De fleste kunstnere tjener veldig dårlig. Det gjelder også folk som er kjente og “folkekjære”. Men om man har noen inntekter fra det man har skapt tidligere, så kan man bruke tiden til å skape noe nytt heller enn til en dagjobb. Det er inntektene fra det man har gjort før som skaper materielle forutsetninger for å skape noe nytt. Man stimulerer ikke kunsten ved å frata kunstnere verdien av det de har skapt, slik at de piskes fram mot å lage noe nytt for kunne betale husleien.

Jeg ser heller ingen rimelighet at man bare skal kunne forsyne seg fritt av det andre har skapt. Middelthun kommer trekkende med Spotify. Ja, det er faktisk krevende å etablere nye tjenester, særlig om man har globale ambisjoner. Om en musiker ikke ser seg tjent med å ha musikken på Spotify, eller i alle fall ikke all musikken, så får vi bare akseptere det valget. Spotify får komme med et tilbud til musikerne som de synes er akseptabelt, og akseptere at ellers blir det ikke noen avtale. Så får heller Spotify kreve den betaling som er nødvendig fra sine kunder. Det er slik all forretningsvirksomhet fungerer. Partene må bli enige, ellers blir det ikke noen deal. Å skulle frata opphavsmenn deres rettigheter for at noen med en forretningsidé skal slippe å ta hensyn til dem, er bare en grådig og uforskammet frekkhet.

Ting tar tid. Om noen år har det meste falt på plass. Vi kan ikke gi etter for noen som krever å få alt nå med en gang, helst gratis.

Hvor lang vernetiden bør være, kan diskuteres. For meg er det selvsagt at den i alle fall skal vare i opphavsmannens levetid. Jeg ser ikke noe urimelig i at opphavsmannen skal ha rådighet over sitt verk, og at andre må betale for å kunne nyttiggjøre seg det — med mindre opphavsmannen selv har valgt å gjøre det gratis tilgjengelig. Hvis et verk er så lite verdt for deg at du ikke engang vil betale et rimelig vederlag, da fortjener du ikke å få tilgang til verket.

Middelthun påstår at forkortelse av vernetiden umiddelbart vil ha tre konsekvenser. Den første, at det vil kunne stimulere til flere digitale tjenester, har han kanskje rett i. Selv er jeg ikke tilhengere av at man på denne måten skal ta penger fra de som skaper verkene og gi dem til de som distribuerer dem. For meg er kunstnerne (og publikum) viktigere enn distributørene. Men Middelthun og Piratpartiet er åpenbart av en annen oppfatning.

At det vil frigjøre midler som vil gå direkte til de som skaper ny kultur, er en fullstendig ubegrunnet påstand. Det er langt mer sannsynlig at det går til de som har etablert tjenester som iTunes og Spotify enn at det går til noen som skaper kunst.

Jeg tror heller ikke noe på at det vil gjøre det enklere å etablere og drive små og mellomstore kulturbedrifter, om vi ser bort fra slike som har som forretningsmodell å utnytte det andre har skapt uten å inngå avtaler og uten å betale for bruken. Jeg synes ikke det er viktig at det skal bli lettere å starte slike bedrifter. De som faktisk skaper kunsten, vil komme dårligere ut med en slik modell.

Hvor lenge etter opphavsmannens død, er et annet spørsmål. Noe av tanken bak vernetiden har vært at den skal være vernet i to generasjoner. Barn av opphavsmannen kan ha et sterkt og personlig forhold til verk hvis tilblivelse de nærmest har fått merke på kroppen. Barnebarn i mindre grad, men de vil gjerne ha hatt et nært og personlig forhold til sine besteforeldre. Men ut over dette blir det mer personer man har hørt om, og kanskje har uklare minner om fra en tidlig barndom.

Jeg ser heller ikke noe urimelig i at man kan arve de verdier som rettigheter til verk representerer, i alle fall ikke mer enn det er urimelig å arve aksjer og hytte ved sjøen. Hvis et verk fortsatt er interessant når det har gått mer enn 50 år etter opphavsmannens død, så ser jeg ikke noe stort problem i at man fortsatt må betale for å utnytte det. Arvingene får kanskje noen inntekter som det kanskje ikke er så veldig rimelig at de får, på den annen side er det heller ikke noe urimelig i at noen må betale. Det er ikke noe stort problem.

Jeg synes det er et større problem med arvingenes kontroll med hvordan verk av en for lengst avdød opphavsmann skal presenteres. Når Prøysens arvinger nekter Nationaltheateret å sette opp Lars Lillo Stenbergs Prøysenforestilling i sin opprinnelige form, da er det etter min mening et problem. Det samme er det når Edvard Munchs arvinger truer med å nekte bruk av Munchs bilder i en biografi om ikke avsnitt som denne arvingen ikke liker, ikke blir fjernet. Her skulle jeg gjerne hatt en mulighet til å overprøve slike nektelser. Hvordan det bør løses, har jeg ikke svaret på. Men å frata dem all rettigheter, er ikke noen løsning.

Jeg synes det er forunderlig at folk i dag virkelig kan mene at noen menn i USA på slutten av 1700-tallet hadde svaret på hvordan man løser utfordringene i det 21. århundre. Man må da spørre om de også mener at vi bør lovfeste at utenlandske verk ikke skal vernet. For det sto uttrykkelig i den første USAnske opphavsrettsloven. USA har en lurvete fortid som piratnasjon.

Det er vanskelig å forklare det med annet enn at de har forlest seg på bøker fra USA. I USA er man stolte av “The Founding Fathers”, og man synes nesten å tro at disse var verdens skapere. For alt for mange i USA er USA stort sett lik verden. Dette gjelder også i akademia. I USAnsk akademisk litteratur referes det lite til det som er skrevet utenfor USA. I den grad det  i det hele tatt refereres til Europeiske forhold, er det ofte preget av manglende forståelse og at det er lest gjennom sterke USAnske briller.

Mye av kritikken mot opphavsretten bunner også i ren uvitenhet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har møtt “argumenter” om at man ikke kan eie idéer eller kunnskap, og det kan man heller ikke. Opphavsretten verner verken idéer eller kunnskap. De fleste historier har vært fortalt mange ganger før. Det hindrer ingen i å fortelle dem på nytt, om de bare forteller den på sin måte.

I USA har opphavsretten utviklet seg i mange uheldige retninger. Når verk blir en vare får det slike utslag som at man kan lure en låtskrver til å gi fra seg alle rettigheter for en slikk og ingenting. Immanuel Kant mente at opphavsretten var så sterkt knyttet til person at den ikke kunne overdras. Man kunne bare gi noen et mandat til å forvalte den. Nå har ikke Kants synspunkt fått fult gjennomslag. Men i det kontinentale Europa er lisensiering, ikke overdragelse av rettigheter det vanlige. Det bidrar til at man unngår noen av de verste uslagene på akkurat dette området.

Den krititkken som rettes mot utviklingen i USA er i stor grad berettiget. Men det blir feil når nyfrelste opphavsrettskritikere importerer dette til Europa, og tror at det fungerer slik her også.

For meg er det enkle utgangspunkt at den som skaper åndsverk skal ha rådighet over det. Det er en uforskammet frekkhet når andre krever at de skal kunne få det mot opphavsmannens vilje, og uten å betale for det. Den som vil nyttiggjøre seg kunsten får finne seg i å betale, akkurat som man må betale for å kunne nyte en flaske god vin. Det er kunstneren, kunsten og publikum som er viktig. Det som er mellom kunstneren og publikum har endret seg hele tiden. Jeg gråter ikke om plateselskap som ikke henger med i tiden dør. Kapitalismens brutale lov er at de som ikke klarer å tilpasse seg endrede forhold, de dør. Opphavsretten har vist seg slitesterk og tilpasningsdyktig, og overlever nok dette også — selv om den selvsagt også vil utvikles.

Jeg synes stort sett det er lite interessant å diskutere spørsmål som dette med folk som stort sett bare har lest USAnske forfattere og som har liten innsikt i norsk og europeisk opphavsrett. Øystein Middelthun har plassert seg midt i denne gruppen.

En annen grunn til at jeg ikke synes det er verdt å bruke mye tid på slike diskusjoner, er at vi ikke kan gjøre noe med det. Jeg mener også at 70 års vernetid er for lang. Men det er en tapt kamp. Dette er bundet i internasjoale avtaler som det i beste fall vil være svært vanskelig å endre, og som vi ikke kan gå ut av uten at det har veldig store konsekvenser. Jeg foretrekker å bruke tiden min der det kan være mulig å oppnå resultater.

Print Friendly
  • Dagfinn Nordbø

    dette er meget, meget bra. bør absolutt forsøkes rykket inn i papirmedia. kanskje Klassekampen? de tar sike artikler unde Ideer, tror jeg. Keep ut the good work!

  • Sigbjørn Hjelmbrekke

    Takk for eit veldig interessant stykke tekst. Her lærte eg mykje. Verdivurderingane dine kjem også klårt fram, so det er lett å sjå kvar me er usamde.

    Eg vil ta opp eit par punkt: Du skriv ” Opphavsretten verner ver­ken idéer eller kunnskap.”

    Vel, det gjer han faktisk. Eg meiner opphavsretten fungerer mest graverande innanfor akademisk litteratur, der kunnskapen vert gjort utilgjengeleg for dei fleste, og berre dei som kan betala i dyre dommar får tilgang. Opphavsretten på akademiske publikasjonar meiner eg burde vera på maks fem år. Helst bør alt vera fritt tilgjengeleg med det same.

    Eg er elles djupt usamd i at det ikkje er vits i å engasjera seg i spørsmålet av di det er internasjonalt. Det er jo ei sørgeleg line i ei verd der stadig meir politikk er regulert av internasjonale avtalar.

    Til slutt: Samanlikninga di med “utålmodie bullemikere” er smaklaus. Du har dessutan to skrivefeil i eitt ord.

  • HeavyB

    Vel, kansje ble ikke vår opphavsrett lov laget etter amerikanske prinsipper. Men de har definitivt påvirket hvordan denne loven har utviklet seg over tid.

    Det er et nobelt og edelt mål at den som lager noe som er populært, skal kunne leve av dette. Problemet vi har i dag oppstår i stor grad pga den som har laget et verk, skjelden er den som har rettighetene til dette. så det er sikkert mulig at den loven vi har i dag kan fungere, men da må det bli ulovlig å gi bort rettighetene til noe du selv har laget. Da vil loven fungere, siden en som har skapt et verk. har interese av at det han har laget, holdes tilgjengelig. Slik er det ikke i dag, Forlags bransjen ser at de tjener mer penger på å utgi nye bøker, fremfor republisering av eldre verker. Dette gjør at det er vanskelig å få tak i en del literatur som er skapt for 10-50 år siden. http://www.theatlantic.com/technology/archive/2013/07/the-hole-in-our-collective-memory-how-copyright-made-mid-century-books-vanish/278209/ les denne.

    Når du snakker om en utopi hvor forfattere og artister skal kunne leve av sine verk, så fordrer det i stor grad til at mellomleddet. det leddet som ikke legger tilrette for nyskapning og innovasjon, men istede fremmer stagnasjon og monopol fjernes. Dette er lett å glemme når man går i den hvite rustningen til forlag/plate/filmbransjen.

    Det er ei ny tid, og slik det alltid har vært, så styres adferd av incentiv. Når personer kan få det de ønsker rett inn i stua, uten å gå ut. Ja da er valget enkelt når alternativet er ut i en butikk med redusert utvalg og lange ventetider til du får det du ønsker. Den parasiten av en bransje som skal leve av dette velger å saksøke og overvåke sine egne kunder, istede for å ta opp kampen mot kopiering ved bruk av innovasjon og bedre tilgjenglighet. Det siste året har sett et dramatisk fall i kopiering, skylden blir lagt på dørstokken til Netflix, spotify og andre lignende tjenester. Bransjen har sloss med nebb og klør i mot slik løsninger i mange år, før de nå starter å gi opp. Men løsningen med streaming og digital tilgjenglighet er en følge av kopiering.

    Så ja! absorbering av kultur er en like sterk menneskerett som det å ha rett på den kultur man selv har laget. Derfor må kunstner og publikum kommer til en felles enighet om hvordan dette løses. Søksmål, og lovendring for å åpne for overvåkning er en meget dyr og dårlig løsning på dette. bedring av tilgjengelighet og kvalitet er en rimelig og god løsning for alle, hvorfor kan ikke bransjen fortsette denne stien?

  • OlavTorvund

    At kunnskap er vanskelig tilgjengelig betyr ikek at opphavsretten verner den. Veldig mye kunnskap er ikke tilgjengelig ganske enkelt fordi den har blitt holdt innenfor en begrenset krets og har aldri blitt publisert. At noe av det som publiseres har en høy pris, betyr ikke at kunnskapen er vernet. Dessuten finnes det fortsatt biblioteker.

    Enig om bulemi-kommentaren. Tar den ut.

  • OlavTorvund

    Du faller selv ned i grøften med å basere deg på USA-eksempler. Det er ikke så veldig relevant for oss hva Atlantic Journal skriver om tidligere utgivelser i USA. Hos oss har vi faktisk fått på plass tjenesten bokylla.no, hvor det meste av (ikke helt fersk) norsk litteratur vil være tilgjengelig i digital form. Det tar tid å få alt på plass. Men hva er ellers problemet?

    De verste eksemplene fra musikkbransjen er også fra USA. Hos oss er verden ikke helt slik. Det er lite fruktbart å kalle en av aktørene for “parasitter”. Vi behøver ikke like dem. Men det er faktisk helt legitimt at en næring kjemper for sine interesser.

    Tilbudet av kultur i ale former har aldri vært større enn det er i dag. Opphavsretten har ikke hindret det, selv om man kanskje ikke kan få alt alltid.

  • OlavTorvund

    Jeg legger til litt om internasjonale avtaler. Når vi har globale markeder må vi også ha om ikke global, så i alle fall internasjonale regler. Problemet er heller at vi har for lite enn for mye av dette, f.eks. når det gjelder miljø, skipsfart, subsidier av internasjonal dumping, skatteunndragelser, osv. Baksiden av bindende internasjonal regulering er at også vi er bundet av den, selv om vi ikke liker den. Og at den er vanskelig å endre, Men det er likevel bedre enn at de sterkeste bare påtvinger andre sin regulering, slik USA gjerne gjør straks de får muligheten. Globale utfordringer kan bare løses internasjonalt.

  • HeavyB

    Kultur er blitt globalt, Norsk kultur brukes i veldig mange land. Dette gjør eksempler fra alle land aktuelle. De har lignende tjenester som bokhylla i USA, men BOKHYLLA er uansett et litt tungvindt verktøy å bruke. Vi i Norge burde gå foran som et godt eksempel og slippe opp trykket fra opphavsrettslovgiving, slik at andre land etterhvert kan følge oss.

    Ikke når næringen stopper opp innovasjon og nyvinning. Da burde politikerne sette foten ned og si nei, overvåkning og sensur er en for høy pris å betale for dette. Dette er dessverre en sak som er for liten for å svinge velgere, men den svinger en industri som fortsatt har penger. Dermed får de påvirkningskraft, og ikke velgerne. Les denne saken for å se lyset. http://www.namdalsavisa.no/naringsliv/article5988065.ece

    Her er jeg enig, både litteratur, film, musikk og serier har vært utsatt for massiv kopiering. Resultatet er at tilgangen til nye artister, forfattere og filmskapere er større enn noen sinne. Det er flere konserter, flere festivaler, flere kino premierer og flere mindre forfattere som kommer både på global og nasjonal Arena. Vi burde fortsette i denne stien, som lar kultur blomstre. Istede for å prøve å komme tilbake til de mørke dagene når musikk var forbeholdt de med god økonomi og bøker i hjemmet ofte begrenset seg til Det Beste.

    Hvorfor ta vare på en lov som ikke gagner samfunnet? hvorfor skal vi betale med overvåkning og sensur for å beholde et klenodium av en lov som kun setter sperrer på samfunnet? En lov som er laget for en tid når boktrykkerkunsten fortsatt var sett på som en ny og spennende teknologi?

    Her er poenget, ikke at alle skal ha alt gratis. Men at alt skal være rimelig og enkelt tilgjengelig. Netflix, spotify m.f har vist seg å være mye bedre våpen mot kopiering enn søksmål og overvåkning noen gang kan bli. Hvorfor kan ikke denne industrien bruke de våpnene som er gode og gagner alle, istede for de våpnene som er onde. Og kun gagner en industri som har som førsteprioritering å monopolisere og minimere kulturspredning.

  • OlavTorvund

    “Bkhylla” kan sikkert forbedres. Men det viktigste i det prosjektet er at den delen av kulturarven digitalisees. Det er det som tar mest tid. Tjenesten kan sikkert utvikiles videre når innholdet er der. Men det er ikke menngen med slike tjenester at de skal erstatte boksalg.

    Ingen hindrer forfattere, komponister, filmskapere og andre å gjøre det de skaper tilgjengelig gjennom de kanaler de måtte ønske, heller ikke gratis. Hvis noen faktsk har mer tro på at f.eks. forlag gjør en bedre jobb enn de kan gjøre selv, skal du nekte dem å velge de kanaler de selv vil fordi du ikke liker dem?

  • Bokhylla.no er et av få eksempler på at Norge har vært først i verden innen en kategori innholdstjenester på internett. I dette tilfelle nettpublisering av et helt skriftspråks litteratur som søkbare bildefaksimiler av alle sider i alle bøker (utgitt før et årstall, 2001). Skulle en tjeneste som bokhylla blitt utviklet i andre land ville det kanskje krevd over hundre ganger så mye administrasjon pga. forhandlinger med hvert enkelt forlag (innen “anglosaksisk opphavsrett”) eller hver enkelt opphavsmann (innen “kontinental opphavsrett”).

    Har drøftet det på NRKbeta i artikkelen http://nrkbeta.no/2012/11/16/gjesteblogg-hva-er-galt-med-bokhylla-no/

    At tjenesten kunne vært utrolig mye bedre er urettferdig kritikk når den allerede er best i verden på sitt felt. Googles forsøk på å lage tilsvarende tjeneste for andre språk (Google books) har ikke anledning til å vise opphavsrettsbeskyttede verk på tross av en et 700-siders rettsforlig og flere titalls millioner dollar i advokatutgifter i forsøk på å saksøke seg fram i fair use-jungelen.

    At en digitaliseringstjeneste som Bokhylla har blitt mulig i Norge er muligens en utilsiktet (?) konsekvens av avtalelisensordningen. Men avtalelisensregelverket kunne sikkert vært forbedret uten at verken det rettighetshaverne plyndres eller at kommersiellt uinteressante verk blir utilgjengelige eller kun tilgjengelige i private eller statlige monopoltjenestesiloer. 35 øre pr år pr nettpublisert bokside til stipender til nålevende forfattere blir endel kulturkroner. Men samtidig er det så lavt at med en gang en bok er bittelitt kommersielt interessante trekkes fra tjenesten uten at de blir tilgjengelige som e-bøker (således utilgjengeliggjøres).

  • HeavyB

    Nå misforstår du. For 15-20 år siden så var disse kanalene mye færre, og vanskeligere å komme gjennom måløyet til. Nå derimot har dette endre seg. Jeg sier dette når jeg påpeker at mengden kultur som er tilgjengelig og mengden kultur som forbrukes er mye høyere enn nå enn den noen sinne har vært. Takket være Kopiering. Men når du setter dette i samsvar med den forskningen som er gjort i USA. Med at forlag ikke tilgjengeliggjør beskyttet litteratur i noen særlig grad. Da er det rimelig åpenbart at denne lovgivningen i dag er for streng, både i Norge og andre land. Vi burde dermed dreie hele debatten om hvordan dette kan gjøres så tilgjengelig og bra som mulig. Da har man et tilbud folk betaler for. Spotify er noe meget nytt for musikkindustrien f.eks. Et år siden så ville ikke TONO at artister skulle bruke denne tjenesten. Dette viser at denne bransjen ikke endrer seg uten incentiver. Men de nye innstramningene i lovverket gjør at de menneskene som har kollektivt gitt bransjen, både musikk, film og litteratur dette incentivet, disse menneskene skal overvåkes og sensurers. det er en for høy pris for noe som gir veldig lite tilbake samfunnet.

  • OlavTorvund

    Jeg skjønner ærlig talt ikke hva du mener her. I Norge er tilgjengelighe av eldre norske bøker et problem som løses. Det tar tid å digitalisere alt. Men det må vi tåle. Jeg synes også du svartmaler dette med “overvåkning og sensur”.

  • OlavTorvund

    Det er mye myter her, ja. Vi holder oss til Norge. Der blir stort sett alle bokavtaler inngått etter standardkontraktene fremforhandlet av forleggerforeningen og forfatterforeningene – http://nffo.no/Kontrakter/default.aspx Man får betalt fra første bok. Men enkelte forlag, som Kolofon http://www.kolofon.no/ – er i realiteten distributør / medhjelper ved egenpubliserte bøker, og da må man betale publiseringskostnadene selv (men tjener desto mer om boken blir en suksess).

    Nei, programmerer kan ikke ta med koden. Derimot kan de ta med sin kunnskap, og i praksis fortsette å gjøre det de har gjort før.

    Sjefen har ikke innsyn i din private e-post, og det har unasett ikke noe med opphavsrett å gjøre.

  • HeavyB

    Digitalisering er en ting, Men har du sjekket hvordan et er å få handlet bøker i fysisk form fra 70 eller 80 tallet? hvordan vet vi at vi ikke har samme tilstander når det gjelder slike bøker som det er i USA? Hele poenget med kopibeskyttelse er jo å sikre at bøker blir publisert lenge etter deres opprinnelse. Forskning viser at forlagene ikke er denne oppgaven moden. skal hele vår kultur arv ivaretakelse og gjøres tilgjengelig gjennom bokhylla. Eller skal det være mulig å handle bøker fra dette vakuumet i bøkenes manglende tilstedeverlse?

    Når noen kan overvåke meg siden de tror at jeg gjør noe ulovlig, og de gjør dette uten noen rettslig tjenelse. Dette svartmaler seg selv. Når sider som er viktig for private, og som har mye helt lovlig innhold blir fjernet, så er det en sensur. Igjen dette svartmaler seg selv, uten min hjelp.

  • OlavTorvund

    Hvis du ønsker å lese bøker fra 70- og 80-tallet i fysisk form, så finnes det både biblioteker og antikvariater. Så du får tilgang til dem. Du kan også få laget ditt eget eksemplar av bøker som ikke lenger er i salg gjennom Kopinors klareringstjeneste http://www.kopinor.no/brukere/klarering Det du ønsker er mulig, men du må selvfølgelig betale for det du vil ha.

    Jeg tror ikke du eller andre kommer til å bli særlig overvåket. Folk som kan mer om de tekniske sidene ved dette sier at det er ganske enkelt å overvåke en del BitTorrent-trafikk på grunn av måten denne protokoleln fungerer på. Overvåkingen av annen trafikk er mye vanskeligere.

    Jeg vet ikke hvilke sider som er viktige for private med mye lovlig innhold som skal ha blitt fjernet som du sikter til. Stort sett er det bare nettsteder som sprer barneporno som til nå har blitt steng.

  • Peter Udbjørg

    Puh. Denne bloggen er farlig… Man suges inn i den ene interresante diskusjonen etter den andre, og så går tiden fra en!
    Keep up the good work, Torvund!