”Ukultur på to hjul” skriver Helle Herrman, og får en helside av Aftenposten og Osloby til å rase mot syklister generelt, og menn i en viss alder spesielt. Det er ikke alt i innlegget som bør tas seriøst, og som ikke burde vært gitt spalteplass. Selvfølgelig skal syklister ta hensyn. Dessverre finnes det hensynsløse syklister, akkurat som det finnes hensynsløse bilister og hensynløse skiløpere. Det er vel sannsynlig at det er de samme som må lufte sine oppblåste ego, uavhengig av aktivitet og fremkomstmiddel.

Helle Herrman starter med en skildring av en hendelse i Frognerparken. Men hun hopper over hovedproblemet: Idiotien er at en av byens såkalte “hovedsykkelveier” går gjennom Frognerparken. Det er også mange andre veier gjennom Frognerparken som er skiltet som sykkeltraseer. Men det at byens planleggere og politikere har laget en “løsning” som er så dum at den er på grensen til galskap, er ingen unnskylding for at syklister skal oppføre seg like idiotisk som de politikere som i sin tid vedtok dette.

Bildet nedenfor viser en del av Oslos hovedsykkelveinett. I følge kommunen er denne delen ferdigstilt. Er noen overrasket over at slikt som dette skaper konflikter? Om det er ren dumhet fra de planleggere og politikere som har ansvar for dette, eller ren uvilje mot å legge til rette for syklister i denne byen, skal være usagt. Men “løsningen” er ubrukelig, og det burde være høyt på politikernes agenda å lage noe bedre. Men de prioriterer ikke sykkel. Ellers er det også grunn til å minne om at det er egositisk og særdeles hensynsløst når man går tre i bredden med barnevogner, og dermed blokkerer hele veien. Dette gjelder for enhver gang- og sykkelvei, enten den er en del av “hovedsykkelveinettet” eller ikke.

Parallelt med denne veien går en av Norges mest meningsløse firefeltsveier: Sørkedalsveien mellom Smedstadkrysset og Majorstuen. Fjern et kjørefelt i hver retning og lag ordentlige sykkelveier. Da forsvinner mange syklister fra Frognerparken. Sørg også for å gi syklister gode forhold gjennom Smestadkrysset. I dag er det en “løsning” som er farlig både for syklister og fotgjengere. Men politikerne prioriterer i praksis bil, så de tør som vanlig ikke gjøre det som er nødvendig.

Helle Herrman skriver at hun ofte sykler fra Bærum mot Oslo. Det er hun ikke alene om. Men forholdene er lagt dårlig til rette for å sykle denne veien. Man kan selvsagt velge “Tour de Finance” traseen langs E18. Dette er Norges mest trafikkerte sykkelvei, og den har alt for liten kapasitet. Den burde vært utvidet og oppgradert til sykkelekspressvei for lenge siden, i alle fall langs hele E18 fra Sanvika, over Rådhusplassen i Oslo, gjennom Bjørvika med forbindelse videre mot nord, øst og sør. Men mens man har brukt store ressurser på å lage tunneler gjennom Oslo og på å planlegge en meningsløs utvidelse av E18 vestfra mot Oslo (som om det er behov for å legge til rette for at flere skal kjøre bil inn mot Oslo), så er det ingen seriøse planer for hvordan man skal legge til rette for syklister på denne strekningen. Planleggerne og politikerne synes å leve i den tro at man må ha ny motorvei før man kan lage sykkelvei. Sludder og pølsevev! En sykkelekspressvei tar mdre plass og er langt billigere enn motorvei. Det er bare å g gang!

Kommer man inn Bærumsveien har man ingen gode traseer når man har krysset bygrensen. Man kan sykle ned Vækerøveien til “Tour de Finance” traseen, forutsatt at man er godt nok kjent til å unngå trafikkfellen i Vækerøkrysset som gjør det vanskelig å komme på gang- og sykkelveien, i stedet for å havne på motorveien. Utformingen av dette krysset er et av alt for mange eksempler på at de som har planlagt det ikke har tenkt på syklsiter i det hele tatt. Alternativt kan man sykle over Ullern ned mot Skøyen, men derfra er det heller ikke noen god tilrettelegging for å sykle mot sentrum, annet enn i “Tour de Finance” traseen. Tredje mulighet er å sykle bort til den såkalte “hovedsykkelveien” gjennom Frognerparken.

Kommer man Griniveien og over Røa, så er det en for tiden oppgravd gang- og sykkelvei ned mot Smestadkrysset. Planleggere og politikere elsker biler, så hele veien inn mot sentrum (Sørkedalsveien) er forbeholdt biler. Syklistene ledes ned mot og gjennom Frognerparken. Når mange syklister fra Bærum og store deler av ytre Oslo vest ledes gjennom Frognerparken, da blir det for mange syklister der. Det er politikernes ansvar. Sørkedalsveien ligger der. Det er bare å fjerne to kjørefelt, og mye av problemet er løst. Men feige politikere som prioriterer bil, våger ikke gjøre det som er nødvendig.

En av de store feil man har gjort i Norge er å tillate sykling på fortauet. Det var en typisk ”politikerløsning”, hvor man kunne dytte problemet over på noen andre fremfor å løse det, så kunne politikerne lukke øynene etterpå. Men her er det ingen vei tilbake før tilretteleggingen for syklister er så godt at ingen ønsker å sykle på fortauet.

Dessverre lager man i Norge fortsatt ubrukelige gang- og sykkelveier. Sykkelvei med fortau burde være minstestandard. Langs alle innfartsårer, i praksis der det er firefeltsvei for biler, bør det lages sykkelekspressveier. Vanskeligere er det ikke. Men til tross for prat, er det i praksis ingen politikere som vil prioritere sykkel.

Å sykle flere i bredden er ikke noe problem. Det er enklere å komme forbi to syklister enn en bil eller en traktor. Det innebærer bare at bilistene må foreta en ordentlig forbikjøring og ikke kan presse seg forbi en syklist når det egentlig ikke er plass. Bilistene må lære seg at veien ikke bare er laget for dem. I Maridalen er syklistene nå i flertall, og de fleste bilistene har innsett at de må ta hensyn til syklistene. Bilistene i Sørkedalen er mindre hensynsfulle, det er i alle fall mitt inntrykk.

Både i Maridalen og Sørkedalen og mange andre steder burde man hatt skilter tilsvarende disse som man ser langs mange franske veier. Teksten betyr omtrent noe slikt: “Vi deler veien”. Mange norske bilister trenger å minnes om dette med ikke for mange hundre meters mellomrom. På mange veier må bilistene innse at de kjører på syklistenes premisser. Men Vegdirektoratet (og deres overordnede departement, Samfredselsdepartementet) bryr seg heller ikke om syklister. Så man har blant annet latt være å innføre skilter som er nødvendige av hensyn til syklistene.

Så kommer vi til den delen av innlegget som Aftenpostens redaksjon burde ha strøket.

Helle Herrman forsøker seg også som tankeleser og amatørpsykolog. I følge Helle Herrman følte å tenkte dem omtalte mannlige syklisten det slik:

“[han] kjente pulsen hamre i ørene og så de fire foran seg vike forskrekket til side i det han suste forbi.

«Det blir ny pers i dag», kan han ha tenkt, fornøyd med seg selv.”

Målte hun pulsen, eller hadde han så høyt blodtrykk at hun kunne se hvordan pulsen slo da han passerte? Spurte hun om han jaktet på ny pers?

Jeg har ikke sett eller hørt at noen har forsvart slik sykling som det Helle Herrman beskriver, like lite som folk forsvarer råkjøring, fyllekjøring, osv. Men bilistene som gruppe holdes ikke kollektivt ansvarlige for enklte bilisters dumheter, slik Helle Herrman og mange med henne vil gjøre med syklister.

Det hender jeg sykler forbi andre syklister. Noen mener at jeg sykler fort. Men det er bare et spørsmål om å finne en god marsjfart. Jeg opplever ofte at andre sykler forbi meg. Det er mange som er i bedre form enn meg der ute. Det handler ikke om å sette pers hver dag. Men den som er i god form og er en erfaren syklist vil gjerne holde høyere fart enn mindre rutinerte syklister i dårligere form. Når jeg sliter meg opp bakkene mot Tryvann og blir passert av andre som tilsynelatende sykler ganske lett og uanstrengt opp de samme bakkene, da er det nok min og ikke deres puls som dundrer i ørene. Men man skal selvsagt ta hensyn til andre.

Det Helle Herrmann skriver her, er nok bare resultater av hennes fordomsfulle, østrogendryppende fantasier.

Men der Helle Herrman er på sitt dummeste, er i hennes sexisme. Hun skriver:

“Det er gjerne menn i en viss alder som er godt representert, de over 40 år. Kan høyere hårfeste, begynnende mage, hengende testikler og stadig økende bevissthet om livets forgjengelighet, egen alderdom og død være en del av forklaringen?”

Tenk om vi godt middelaldrende menn begynte å skrive om “disse middelaldrende kjerringene med hengepupper hengemage og hengerompe”, for å legge på noen fordomsfulle klisjeer om hvordan de oppfører seg, da hadde man beveget seg ned på Helle Herrmans nivå. Sexismen er ikke noe bedre når den kommer fra middelaldrende kvinner enn fra middelaldrende menn. En slik kommentar fra en mann ville nok ha blitt luket ut av redaksjonen. Det burde Helle Herrmans sexisme også ha vært.