Forslag til endring av åndsverkloven – forlenget vernetid for utøvende kunstnere

Innledning

Det er et forslag om endringer i åndsverkloven ute på høring. Forslaget er basert på EU-direktivet 2011/77/EU om endringer i direktiv 2006/116/EF om vernetiden foropphavsrett og visse nærstående rettigheter. Dette er gjort til en del av EØS-avtalen. Dermed er vi ved første problem: Debatten er over for lengst. Norge har høyst frivillig valgt å stille seg utenfor de organer hvor slike avgjørelser treffes. Nå kan vi i høyden opptre som den lille hunden som løper etter og bjeffer etter bakhjulet på lastebilen i det den forsvinner. Noen mener det gir en slags «sjølråderett» å være EU-medlem uten stemmerett, slik at vi må innføre de regler som vedtas, uten å kunne være med å påvirke og delta i beslutningsprosessen. Det var det norske folk som ville ha det slik, og vi må leve med konsekvensene av det valget.

Jeg hadde et foredrag om temaet i Opphavsrettsforeningen høsten 2008, den gang dette bare var et forslag til direktiv og dette ble diskutert i hele Europa. Noe ble endret siden det forslaget. Men dette er i hovedsak basert på det foredraget.

OmslagDette forslaget gjelder vern for utøvende kunstneres prestasjon og vern for tilvirkere av lydopptak. Dette er ikke opphavsrett i egentlig forstand, men et opphavsrettslignende vern og er blant det som i opphavsrettslig terminologi kalles «tilgrensende rettigheter» eller «naborettigheter». Jeg reklamerer i øyeblikket hemningsløst for min bok «Opphavsrett for begynnere», som vil være på markedet om et par uker. «Tilgrensende rettigheter» behandles i den bokens kapittel 10.

Utøvende kunstner står for en kunstnerisk prestasjon, men den leder ikke fram til et åndsverk. Vernet for tilvirker er et rent investeringsvern.

Forlenget vern for utøvende kunstnere og opptak

I dag har utøvende kunstner, i medhold av åndsverkloven § 42, en enerett til å gjøre sin prestasjon tilgjengelig for allmenheten, til å gjøre opptak og til å gjøre opptak tilgjengelig for allmenheten. Denne eneretten varer 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted. Offentliggjøres opptaket, varer vernet i 50 år etter utløpet av det år dette ble offentliggjort. Man kan altså i teorien få en vernetid på 50+50 år dersom et opptak offentliggjøres kort tid før 50-årsfristen løper ut. Da jeg holdt mitt foredrag om dette i 2008 fant jeg en samling av tidligere uutgitte Dave Brubeck innspillinger som kunne være et eksempel på dette (om vi ser bort fra at disse reglene ikke uten videre gjelder for USAnske innspillinger). Jeg har ikke gjort noe forsøk på å oppdatere det eksempelet.

Hovedinnholdet i forslaget er at vernetiden for opptak utvides fra 50 til 70 år fra utløpet av det året det ble offentliggjort eller utgitt. Generelt synes jeg vernetidene har blitt for lange og er skeptisk til ytterligere utvidelser. Likevel synes jeg dette forslaget er akseptabelt.

Jeg synes det er rimelig at en en opphavsmann eller utøvende kunstner har vern for sitt verk eller opptak av sin prestasjon i alle fall i hele sin levetid. Jeg finner ingen grunn til at ymse kommersielle aktører fritt skal kunne utnytte nålevende opphavsmenns verk eller utøveres prestasjoner, uten at disse i det minste får en godtgjørelse for dette.

Jeg pleier å bruke Nora Brockstedt som eksempel. «Tango for to» ble først spilt inn i 1957. Hennes prestasjon som utøver og selve opptaket av denne er nå fri, mens teksten og musikken fortsatt er vernet. Om denne innspillingen fortsatt selges, eller om den spilles på radio, får Nora Brockstedt ingen ting. Jeg synes ikke det er en rimelig løsning.

Vi skal merke oss at det er tidspunktet for når et opptak av fremføringen offentliggjøres eller utgis som danner utgangspunkt for fristen. Jeg nøstet opp dette for «Tango for to» for fem år siden. Om min hukommelse er rett, så ble den først fremført offentlig i et direktesendt radioprogram i februar 1957. Fremføringen var da offentliggjort, men ikke et opptak av fremføringen. Men den ble spilt inn på plate kort tid etter dette, og platen ble utgitt i 1957.

Utgangspunktet for når vernetiden for opphavsrett og for utøvende kunstners prestasjon begynner å løpe, er forskjellig. Vernetiden for åndsverk (opphavsrett) begynner å løpe ved utløpet av opphavsmannens dødsår. Vernetiden for en utøvende kunstners prestasjon begynner å løpe når fremføringen fant sted, eller når opptak er offentliggjort (eller utgitt etter forslaget). Det er som regel et begrenset antall opphavsmenn som står bak et verk, i alle fall så lenge vi holder film utenfor (det er egne regler for når vernetid for film begynner å løpe). Dermed er det i praksis håndterbart å avgjøre når vernetiden begynner å løpe.

For utøvere vil det være problematisk å knytte vernetiden til utøverens dødsår, fordi det kan være så mange utøvere som var med. Jeg bruker gjerne Gustav Mahlers 8. symfoni som eksempel. Den er skrevet for et usedvanlig stort orkester, i tillegg til to vanlige blandede kor og ett barnekor, samt åtte solister. Av åpenbare grunner er det et verk som ikke fremføres ofte. Men den har vært fremført med 200 musikere i orkesteret og ca 800 korsangere, samt solister. Hvis vernetiden skulle begynne å løpe fra utøvernes dødsår, måtte man finne ut når den lengstlevende av de som deltok døde.

Å forenkle dette, slik man har gjort for film så vernetiden begynner å løpe fra den lengstlevende av visse hovedpersoners død er i praksis ikke mulig – i alle fall har ikke jeg klart å se hvordan dette kan gjøres. For hvem skal man egentlig velge ut, som kan passe for alt fra gruppeinnspillinger som med The Beatles til f.eks. Mahlers 8., eller Beethovens 9. (som også krever kor og orkester)?

Dermed blir det mer håndterbart å regne dette fra fremføringstidspunkt, eventuelt offentliggjøring/utgivelse av opptak. Velger man dette utgangspunktet, må vernetiden settes lang nok til at den omfatter det man ønsker at den skal omfatte. Jeg synes det hadde vært helt greit om f.eks. Nora Brockstedts innspilling av «Tango for to» hadde vært vernet, slik at hun fortsatt ville ha fått vederlag ved radiospilling. En pris for en slik regelutforming, er at hennes siste innspillinger vil være vernet langt utover hennes levetid, om vi forutsetter at hun ikke blir mer enn 150 år gammel. Hennes arvinger vil da ganske lenge kunne få vederlag for de jazzinnspilllingene hun gjorde på sine eldre dager, forutsatt at de fortsatt blir spilt.

Det opprinnelige direktivforslaget og innvendinger mot det

I det opprinnelige direktivforslaget gikk man inn for 95 års vernetid. Det hadde definitivt vært for mye. Men jeg synes at 70 år her er greit.

I direktivforslaget skrev man mye om at en utvidet vernetid ville sikre eldre utøvere inntekter (musikere og andre kunstnere har stort sett veldig dårlige pensjonsordninger), og at det skulle generere inntekter som ville gå til produksjon av nye musikkinnspillinger. Endelig skulle det settes av noe fra de ekstrainntektene plateselskapene ville få til et slags pensjonsfond for studiomusikere.

Det var flere viktige innvendinger mot dette, i tillegg til at det var stor enighet om at 95 år ville være for lenge.

En innvending var at dette bare ville gi inntekter til plateselskapene, ikke til utøverne. De fleste utøvere ville ha overdratt sine rettigheter til et plateselskap, og mange utøvere hadde så dårlige kontrakter at de ikke ville se noe til noen ekstra inntekter. Dette er i direktivet, slik det ble vedtatt, og i det norske lovforslaget, avbøtet ved at når den någjeldende vernetid på 50 år har utløpt, kan utøveren heve inngått avtale hvis innspillingen ikke er tilgjengelig i markedet, enten ved salg av eksemplarer (CD), eller for nedlasting eller streaming. Utøvereren (eller dennes arvinger) kan da selv velge å gjøre innspillingen tilgjengelig.

Det er videre tatt inn bestemmelser om at at utøveren har krav på vederlag for inntekter som følger av den utvidede vernetiden, også om vedkommende i utgangspunktet har fraskrevet seg disse – f.eks. ved at det er betalt et engangshonorar. Etter at dagens vernetid har uløpt, kan det ikke foretas trekk for forskudd eller annet som måtte være avtalt, i det vederlag som tilkommer utøveren.

I direktivforslaget var det også et forslag om at penger skulle settes av til det som nærmest ville være et pensjonsfond for studiomusikere. Nå tjener vel heller ikke studiomusikere spesielt godt, og det ville ikke vært urimelig om de skulle kunne få litt ekstra på sine eldre dager. På den annen side: De får gjerne betalt per time som andre timebetalte arbeidstakere, slik at deres inntekter i utgangspunktet ikke er knyttet til salg og radiospilling m.m. (selv de også i dag får vederlag for bl.a. radiospilling.) At det forsvant ut av forslaget, har jeg ikke noen problemer med.

Jeg tror ikke noe på argumentet om at en forlengelse av vernetiden vil føre til større risikovillighet og at det vil bli produsert flere musikkinnspillinger. Holder vi oss til norske forhold, har vi de tre store plateselskapene Sony, Universal og Warner (IFPI-selskapene), og veldig mange småselskaper (FONO-selskapene). Sist jeg sjekket tallene (det er en stund siden) hadde IFPI-selskapene ca 80 av volumet, mens FONO-selskapene hadde ca 80 av utgivelsene. Det er i underskogen av småselskaper det mest spennende skjer på musikkfronten. Disse sitter ikke med en stor katalog av gamle innspillinger som nå kan få et forlenget kommersielt liv. På den annen side er det en del selskaper som ikke lenger produserer musikk, men som bare lisensierer fra sin katalog til andre selskaper. De vil tjene mer med denne forlengelsen.

Vernetid for verk som består av tekst og musikk

En annen del av forslaget er at vernetiden for verk som består av tekst om musikk regnes felles både for teksten og musikken, og da med utgangspunkt i utløpet av lengstlevendes dødsår. Det forutsettes at tekst og musikk er skapt med det formål å anvendes sammen. Når Finn Kalvik har satt melodi til mange av Inger Hagerups dikt, så betyr ikke det at vernetiden for Inger Hagerups tekster dermed forlenges.

Overgangsreglene sier at de nye vernetidene får anvendelse på verk, fremføringer og opptak som var vernet pr 1. november 2013. Det som var fritt pr denne dato vil forbli fritt, bl.a. Nora Brockstedt innspilling av «Tango for to». Siden vernetiden stort sett regnes fra utløpet av et år, innebærer det at innspillinger fra 1962 og tidligere, ikke vil være vernet.

Endringen i vernetid for verk som består av tekst og musikk vil gjelde for verk hvor enten teksten eller musikken var vernet pr 1. november 2013. Dette kan få betydning for f.eks. noe av George Gershwins musikk. George Gershwin døde i 1937, slik at hans musikk har vært fri fra 2008. Men teksten til f.eks. «Porgy and Bess» ble skrevet av hans bror, Ira Gershwin. Han døde i 1983, slik at hans verker ikke vil være fri før fra 1. januar 2054. Den foreslåtte endringen vil dermed gjenopplive vernet for musikken til f.eks. «Summertime» (som ofte spilles instrumentalt), som er fra «Porgy and Bess».

Praktiske konsekvenser av forslaget

I praksis får disse reglene begrensede konsekvenser i de fleste tilfeller. De kommersielle aktører som vil merke dette, er de plateselskapene som har funnet sin nisje i å gi ut gamle innspillinger som ikke lenger er vernet. Til mitt foredrag i 2008 hadde jeg funnet fram en CD utgitt av et selskap som kalte seg «Normann records», og denne CDen var «Norske slagere nr. 1 – 1955», alt sammen innspillinger som var fri da den ble utgitt (jeg tror den var fra 2007, men er ikke sikker). Denne platen inneholdt blant annet disse innspillingene:

  • Vesleblakken – Gunnar Engedahl & Erling Stordahl
  • Lille vakre Anna – Alf Prøysen
  • Teddyen min – Lille Grethe
  • Blåveispiken – Kurt Foss & Reidar Bøe
  • Når kastanjene blomstrer – Jens Book-Jenssen
  • En liten pike i lave sko – Nora Brockstedt
  • En grønnmalt benk – Gerd & Otto
  • Alle vakre jenters hambo – Nora Brockstedt & Anders Saus

Man vil fortsatt kunne gi ut slike plater med innspillinger til og med fra 1962, uten å innhente samtykke fra utøver eller opprinnelig plateselskap.

Det vil heller ikke være fritt fram for å gjøre eldre innspillinger tilgjengelig på nett. Men det har størst praktisk betydning for klassisk musikk, hvor musikkens opphavsmenn er døde for så lenge siden at verkene er fri. Man kan i dag gjøre tilgjengelig det aller meste som vår store operastjerne Kirsten Flagstad spilte inn. Innspillingene er fri, og i mange tilfeller vil musikken også være det. Men skulle man ønske å legge ut 50-tallsrock, så vil man nok støte på at musikken er vernet, selv om innspillingene ikke lenger er det.

Når innspilt musikk spilles i radio, på kafeer, som bakgrunnsmusikk på kjøpesentre, osv, skal det uansett betales et vederlag. Det vederlag som betales er ikke avhengig av om innspillingene er vernet eller ikke. Men det har betydning for fordelingen av det vederlag som kreves inn. For vernet musikk går vederlaget til rettighetshaverne (musikere og plateselskap), mens vederlag for innspillinger som ikke er vernet går til Fond for utøvende kunstnere. Dette er kulturpolitisk begrunnet, slik at det ikke skal bli økonomisk fordelaktig å velge innspillinger som ikke er vernet (bl.a. er ikke innspillinger fra USA vernet, i hovedsak fordi USA aldri har tiltrådt Rom-konvensjonen om utøvende kunstnere.)

Oppsummering:

Vern for utøvende kunstnere og opptak av deres prestasjoner forlenges fra 50 til 70 år fra prestasjonen fant sted, eventuelt fra når et opptak ble offentliggjort eller utgitt.

Hvis et opptak ikke er tilgjengelig ved utløpet av den någjeldende vernetiden, kan utøver ta det tilbake og eventuelt selv gjøre det tilgjengelig. Utøveren vil også ha krav på vederlag for salg m.m. etter utløpet av denne perioden, uansett hva den opprinnelig avtalen sier om vederlag.

Innspillinger som er fri pr 1. november 2013, i praksis innspillinger fra 1962 og tidligere, vil forbli fri.

Vernetiden for verk som består av tekst og musikk vil nå bli regnet fra uløpet av dødsåret til den som lever lengst av komponist og tekstforfatter. Hvis enten teksten eller musikken var vernet 1. november 2013 vil begge deler være vernet når denne endringen trer i kraft.