Oslo mangler bare én ting for å kunne bli en sykkelby: Politikere som har vilje til å gjøre det som er nødvedig for å få det til.

I 36 år har politikere resirkulert falske løfter og dårlige unskyldninger, men har vært ute av stand til å få til noe særlig. I kommunale dokumenter pleier det gjerne å stå at Oslo har hatt en plan for et hovedsykkelveinett siden 1990. Men også det er feil. Oslo vedtok en plan for et hovedsykkelveinett første gang i 1977. At man ikke etter 36 år har klart å gjennomføre dette, må være en av Oslopolitikkens store skandaler. Alle som har hatt ansvar for byråd generelt eller samferdsel spesielt siden begynnelsen av 1980-tallet, bør krype sammen i skam.

Vi kan ta et lite blikk ut i verden. Det er én viktig likhet og én viktig forskjell om vi sammenligner verdens to fremste sykkelbyer, Amsterdam og Købehavn på den ene side, og en by som bare blir hengende stadig lenger etter, nemlig Oslo på den andre siden. Likheten er at alle tre byene på 70-tallet planla tilrettelegging for sykkel. Forskjellen er at mens Amsterdam og København gikk i gang med å legge til rette for sykkel, nøyde Oslos politikere seg med prat og dårlige unnskyldninger. I Oslo er prinsippet at planer er til for å revideres, ikke for å realiseres. Det er pinlig for Oslos politikere (også AP/SV-byrådet på 90-tallet).

Vi kan også se oss om i Oslo, og se på utbygging av Operaen, Opearatunnelen, alle andre tunneler for biler i Oslo, Romeriksporten, Gardermobanen, osv. Man klarer å få til mye hvis man vil. Men har ikke klart å få til stort for syklister. Forklaringen er ganske enkel: Det har ikke vært politisk vilje til å gjøre noe for syklister. Det har vært mye velvilje og vakre ord. Men reell vilje og handling, det har det vært lite av. Denne mangelen på politisk vilje er hovedgrunnen til at vi ikke har sett resultater. Det har vært et politisk svik mot syklister i 36 år.

En første forutsetning for å kunne løse et problem er å erkjenne problemet. Den forrige bymiljøbyråden, Ola Elvestuen, skuslet bort sin troverdighet ved å komme med tåpelige uttalelser som at det ikke var så farlig at sykkelveier og sykkelfelt forsvant så lenge de ikke var en del av hovedsykkelveinettet, og at det er så trange gater i Oslo er derfor er vanskelig å få på plass sykkelveier og sykkelfelt.

Nåværende bymiljøbyråd, Guri Melby har gjentatt den sammen dumheten om trange gater. At en byråd kan komme med en slik uttalelse viser at vedkommende enten uttaler seg mot bedre vitende (som er en høfligere måte å si at man lyver), eller så kjenner de byen for dårlig til å kunne gjøre jobben.

Problemet er ikke at Oslo mangler plass. Problemet er hvordan man har valgt å disponere den plassen som finnes. I store deler av byen er halve gatearealet disponert til parkering av biler. Hvis man ikke er i stand til å erkjenne det, og er villig til å gjøre noe med problemet, da vil Oslo aldri kunne bli en sykkelby. Det må du erkjenne, Guri Melby. Si det til seg selv foran speilet hver morgen. Hvis du skal gjenvinne noe av den troverdigheten du ødela ved din tåpelige uttalelse om trange gater, Guri Melby, da må du offentlig beklage den uttalelsen. Hvis ikke stiller du deg bare i rekken av impotente pratmakere som har hatt posisjonen før deg.

Kanskje er det tidligere byrådsleder Erling Lae som er opphavet til idiotien som Ola Elvestuen og Guri Melby gjentar, men sin idiotuttalelse fra 2007, som Aftenposten gjengir slik:

“Gatene er fra før 1880, og det er ikke plass til sykkeltraseer, sier byrådslederen.”

Erling Lae syntes tydeligvis å forutsette at det var planlagt plass til biler, ikke minst til parkering, da disse gatene ble planlagt før 1880? Er det dette dere fortsatt tror på, når dere gjentar tøvet, Guri Melby? Det fantes åpenbart ikke vilje i byrådet til å løse problemet i 2007, og lite tyder på at det er noen slik vilje i 2013.

Skal Oslo kunne bli en god by for syklister, da må politikerne erkjenne, og våge å si offentlig: Det er for mange biler i Oslo, en alt for stor del av tilgjengelig areal er disponert for biler. Bilen må få mindre plass, særlig må gateparkering reduseres kraftig for å kunne legge til rette for sykkel. Selv i det som påstås å være ferdistilte deler av et hovedsykkelveinett prioriteres gateparkering fremfor tilrettelegging for sykkel. Dere må også kunne si offentlig at følgende helt selvfølgelige prinsipp for byutvikling: I hovedsykkelveinettet skal (selvfølgelig) sykkel være prioritert, og det skal ikke være gateparkering i noen gater som inngår i hovedsykkelveinettet. Hvis dere feiger ut på dette og fortsetter med å prioritere parkering, Stian Berger Røsland og Guri Melby, da blir alle fine ord om sykkel bare bløff og tomt prat. Dere har ettertrykelig vist at vi ikke kan ha tillit til deres ord. Skal dere kunne gjenoppbygge tapt tillit må det skje gjennom handling, ikke gjennom flere ord. Å lage flere planer som ikke gjennomføres er ikke handling, det er bare flere ord. Handling blir det først når diss planene gjennomføres. Og det er også handling når dere tilsidesetter slike planer, slik dere gjorde i saken om C J Hambros plass.  Dere har mye å rette opp etter et slikt svik!

Dessuten må du, Guri Melby, overbevise sjefen din, Stian Berger Røsland. Oslo trenger ikke en sykkelpolitikk — det blir for de spesielt interesserte. Oslo trenger en byutviklingspolitikk hvor tilrettelegging for sykkel er høyt prioritert. Det må være noe som hele byrådet stiller seg bak. Det må være et krav fra start i ethvert byutviklingsprosjekt og samferdeselsprosjekt at tilrettelegging for sykkel skal prioriteres fra start. Det må bli slutt på at tilrettelegging for sykkel er garnityr som man begynner å tenke på når de fleste andre planer er lagt og det ikke er plass igjen.

Bjørvika er bare et av alt for mange eksempler på at man ikke tenkte på syklister da hovedplanen ble lagt. Dette kan vi lese i dokumentet “Bispevia nord og sør. Reguleringsplan, trafikale konsekvenser”: “Gang- og sykkeltrafikkstrømmene har liten betydning for utforming av gatenettet”. Det hele er planlagt på bilistenes premisser. Vi ser også at de som har hatt ansvaret har vært livredde for å ta arealer fra bilistene, selv om de har fått ny motorvei under bakken. Man bygger oppretholder også noe så idiotisk som en firefeltsvei i Nylandsveien mellom Tøyenparken og Operaen, uten noen form tilrettelegging for sykkel. Hvis de som hadde hatt ansvaret for dette prosjektet hadde tatt sykkel og syklister på alvor, ville det aldri ha blitt slik.

Det er alt for mange planer for utbygginger i denne byen hvor syklister i beste fall avspises med noen runde og uforpliktende formuleringer, som bare bekrefter at syklister ikke er prioritert. I det som er lagt fram for Vippetangen synes syklister igjen å være glemt, selv om en god sykkelforbindelse øst-vest mellom Munkedamsveien og Gamlebyen burde være et av de aller høyest prioriterte samferdeselsprosjekter i denne byen. Alle andre prosjekter i området bør stanses inntil denne forbindelsen står ferdig, slik at man ikke nok en gang bygger ut noe som i morgen hindrer gode sykkelløsninger.

Vi fikk et stygt eksempel på det som er galt for ca to uker siden, nærmere bestemt 20. november i år. Da vedtok bystyret, etter forslag fra byrådet, en reguleringsplan for C J Hambros plass. I følge vedtatt plan for hovedsykkelveinettet og vedtatt gatebruksplan skulle det her vært tilrettelagt for sykkel. Men det ga både byrådet og bystyret blaffen i. Tilrettelegging for sykkel ville blant annet gjør parkering vanskeligere. Da har vi nøkkelen: Politikerne snakker gjerne om sykkel. Men i praktisk politikk prioriterer de bil og parkering.

Listen kunne vært gjort mye lenger, men jeg stopper her.

Dette er problemet: Oslo har vedtatt mange fine sykkelplaner. Men når det kommer til praktisk politikk, så som konkrete reguleringer, da er de ikke verdt papiret de er skrevet på. Da settes de til side, og bilen vinner. Skam dere, Stian Berger Røsland og Guri Melby!

Nå skal Oslo i gang med å utarbeide en ny sykkelstrategi. Da får vi nok nye løfter som vi kan konfrontere politikerne med, når de igjen svikter. Oslo mangler ikke planer. Oslo har en sykkelstrategi for perioden 2005-2015. Den ble vedtatt i 2004. Strategien er egentlig ganske god. Etter den skulle hovedsykkelveinettet ha vært ferdig i 2009. Vi ser hvor mye slike stragier er verdt. Som vanlig er det i gjennomføringen det svikter. Så lenge politikerne i praksis ikke har vist noen vilje til å gjennomføre gjeldende sykkelstrategi, da er det ingen grunn til å være for optimistisk når det gjelder en ny strategi heller. Vi får sikkert en fin plan. Det som er langt mer usikkert, er om vi vil se noen politisk vilje til å gjennomføre det som er nødvendig for å realisere den.

Så lenge det ikke er politisk vilje til å gjøre det som er nødvendig, da vil Oslo ikke bli noen sykkelby. Det er denne politiske viljen som har manglet i 36 år, og som fortsatt synes å mangle. Stian Berger Røsland og Guri Melby: Dere har muligheten, men da må dere gripe den nå og begynne å handle. Vi skal sørge for at svik mot syklistene ikke blir glemt.

—

3.12.13 svarer Venstre på sine nettsider under overskriften “Svar til en utålmodig syklist”. Les svaret selv.