Et typisk medieoppslag om konsulentbruk er dette, fra nrk.no: “Helseforetakene brukte 912 millioner på konsulenter”. Tallene gjelder helseforetakene Helse sør-øst, Helse vest, Helse Midt-Norge og Helse nord Kostnadene har vært 6,3 mrd siden 2005, kan vi lese. Ifølge nettsidene til Helse Sør-Øst, som er det største av helseforetakene, har de 75.000 ansatte og et budsjett i 2013 68 mrd. Helse vest har et budsjett på 23,6 mrd, Helse Midt-Norge ca 17 mrd (2012) og Helse Nord ca 14 mrd. Til sammen er det ca 125 mrd. Konsulentbruken er altså ca 0,75% av budsjettet. Men vinklet på den måten gir det ikke like store overskrifter som 912 millioner. Journalister er ofte tallblinde.
Vi får som vanlig ikke noen nærmere redegjørelse for hva man har brukt konsulenter til. Vi får tro at konsulentene faktisk har utført et arbeid som har vært nødvendig. Alternativet ville ha vært å ansette folk til å utføre disse oppgavene. I enkle tall koster en ansatt omtrent det dobbelte av hva vedkommende får i lønn. Om vi regner med at konsulentene utfører arbeid som krever god faglig kompetanse, er det ikke urimelig å regne med at de i alle fall ville hatt en lønn på ca 500.000, som gjerne vil gi en kostnad på ca 1 mill pr årsverk. Man ville altså kunne ha fått drøyt 900 årsverk for de pengene man har brukt på konsulenter.
Ville det ha vært bedre å ansette 900 personer? Det kommer an på hvilke oppgaver de utfører. Å basere løpende drift av kjernevirksomhet på innleide konsulenter (som er noe annet enn å outsource f.eks. eiendomsdrift, IT-drift m.m.), er neppe særlig fornuftig. Men mange oppgaver har en midlertidig karakter. Med dagens ansettelsesvern er det neppe rasjonelt å ansette folk for å bemanne et prosjekt som er ment å skulle vare et år eller to. Da kan man ende med en gruppe ganske kostbare ansatte som man ikke lenger har oppgaver til. Det kan lett bli dyrt. En innleid konsulent har ikke noe oppsigelsesvern. Når jobben er gjort, må konsulenten ut i markedet etter nye oppdrag.
På Dagsnyttsendingene var det også en lege som snakket om å legge viktige beslutninger til konsulenter, igjen uten å komme med konkrete eksempler. Om det stemmer at de har gjort det, noe jeg har litt vanskelig for å tro på, så høres ikke det ut til å være særlig klokt. Man kan gjerne innhente råd fra konsulenter, eller la de stå for gjennomføringen av prosjekter. Men styringen må virksomhetene selvfølgelig beholde selv.
Ikke alle oppgaver har et omfang som gjør at de fyller et fullt årsverk. Hvis man i løpet av et år har behov for for eksempel tre månedsverk, da er det bedre å bruke konsulenter enn å ansette en person for å utføre oppgaven. For å hente eksempel fra min egen konsulentverden, advokatvirksomhet, så er det ikke alltid en god løsning å bygge opp en intern juridisk avdelig. Hvis man har et stort volum på en viss type saker, kan det være rasjonelt å ansette folk. Men skal man ha ekspertise på de fleste juridiske områder hvor man har behov for kompetanse, da må man ha en ganske stor juridisk avdeling — ofte større enn hva man har oppgaver til. Da kan det være bedre og i lengden billigere å bruke et eksternt advokatfirma som har ekspertise på flere områder. Selv om det samlede volumet kanskje er mer enn et årsverk, så kan ikke en enkelt ansatt erstatte et team med bred ekspertise.
Innleide konsulenter eller vikarer kan også være nyttige for å ta unna topper. Alternativet er mer overtid eller at man permanent bemanner ut fra toppbelastninger, hvilket vil si at man overbemanner.
Det som kan være et problem er manglende bestillerkompetanse. Man må vite hva man skal be om og være i stand til å kontrollere leveransen. Manglende bestillerkompetanse kan lett føre til at man ikke får den ekspertisen man trenger til riktig pris, og kanskje også at man ender med å sette bort mer enn nødvendig.