Tilbake til universitetet

WIMG_1146_DxODet har vært morsomt å være advokat, og det har vært godt å gjøre noe annet enn det jeg hadde gjort i mange år. Men jeg fikk sist sommer en ganske kraftig påminnelse om at når man må innrømme, om enn noe motvillig, at man begynner å nærme seg 60, da er det ikke tiden for å forlate en fast og trygg jobb, for å bli selvstendig næringsdrivende.

Etter å ha tenkt litt, ble min konklusjon at jeg ville vende tilbake til universitetet. Når jeg først i realiteten hadde bestemt meg, flyttet jeg mentalt ganske raskt til universitetet. Jeg liker å se og bevege meg fremover. Hvilke prosjekter skal jeg nå gå i gang med? Da var det liten grunn til å drøye det lenger enn nødvendig. Heldigvis ble jeg møtt med velvilje både på Det juridiske fakultet og hos Bing Hodneland. Derfor vender jeg allerede nå tilbake til Universitetet.

Rådgivningsvirksomhet, tvisteløsning, kurs m.m.

Den danske tegneren Robert Storm Pettersen, kjent som Storm P, lar i en av sine tegninger en av sine gamle gubber si omtrent dette. “En akademiker, det er en som må lese seg til det andre vet”. Jeg synes det er meget godt sagt, og jeg vet noen akademikere som kan passe til den beskrivelsen. Jeg ønsker ikke å være en av dem.

I et praktisk og praksisnært fag som jus er det viktig å bli konfrontert med den juridiske virkeligheten, slik at dette blir noe man erfarer og ikke bare leser om. Mye av det jeg har gjort som advokat har gitt mersmak og har vært til berikelse for akademisk arbeid. Jeg mener at det beste, ikke minst for arbeidet på Universitetet, ville være om man kunne kombinere de to. Innen medisin er det helt vanlig at man er overlege på et sykehus kombinert med en professor II-stilling, eller har en 20% stilling på et sykehus ved siden av å være professor på full tid. Min mening er at dette burde være en akseptert og vanlig praksis også for universitetsjurister, selvsagt med bevissthet om de interesskonflikter som da vil kunne oppstå.

Sett fra elfenbenstårnet er det lett å tenke at man som advokat ikke kan gå like mye i dybden som i akademia. Det er en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. I saker hvor de verdier som står på spill er begrensede, kan man ikke bruke veldig store ressurser på å finne en løsning. Men i litt større saker vil en god advokat snu hver minste sten for å komme helt til bunns og være forberedt på alle eventualiteter. Man borer på et mer avgrenset område, men der man borer vil man bore vel så dypt som man vil gjøre i akademia. Kontradiksjonen, hvor motparten hele veien forsøker å finne motargumenter som må besvares og kontres, skjerper dette. Hver gang vi har formulert våre, i egne øyne ugjendrivelige argumenter, gjør motparten sitt beste for å plukke dem fra hverandre. Konfrontasjonen med de praktiske realiteter og de mange “hva hvis” spørsmål som det fører til, gjør at man ser problemstillinger som det er lett å overse med en litt mer teoretisk distanse.

Men i akademia kan vi tillate oss å løfte blikket og se ut over den enkelte sak i langt større grad enn man kan gjøre som advokat, i alle fall i langt større grad enn hva man kan tillate seg å fakturere klienter for å gjøre. Som universitetsjurister gis vi i praksis god anledning til dypboring i enkeltproblemer når vi blir bedt om å skrive en betenkning eller gi råd på andre måter i konkrete tvistespørsmål, eller ved å delta i voldgift og annen tvisteløsning. I prinsippet kan man selvsagt bore like mye i enkeltspørsmål uten å være engasjert i dette. Men den praktiske erfaringen gir innsikter som det er vanskelig å få på andre måter. Derfor er denne type virksomhet ikke bare materielt, men også faglig berikende.

For oss som blant annet arbeider med kontrakter, møter vi også et annet problem i akademia: Mye av det kildematerialet som ville ha vært verdifullt, er ikke tilgjengelig. Vi har tilgang til utbredte standardkontrakter der disse finnes og brukes i praksis, og en del blir kjent ved at de i alle fall delvis gjengis i dommer og i litteratur. Men det meste er i praksis bare tilgjengelig for partene. Ensidig utarbeidede standardvilkår er vanligvis ikke offentlig tilgjengelig, ei heller individuelt fremforhandlede avtaler. Empiriske studier av kontraktspraksis innenfor ulike områder ville hatt stor verdi. Men tilgangen til data ville ha vært en utfordring. Det vi møter gjennom rådgivining og tvisteløsning gir ikke på noen måte et representativt utvalg. Men det er verdifulle eksempler som kan være gjentand for det man i andre sammenhenger vil kalle kvalitative analyser. Det gir oss en innsikt i praksis, som vil kan ha stort utbytte av i akademiske studier, selv om det byr på metodiske utfordringer å anvende dem på en god måte.

Jeg kommer til å fortsette med ulike former for rådgivning, tvisteløsning m.m. I tillegg kommer jeg til å holde kurs for de som måtte ha ønsker om det. Det er i grunnen helt i tråd med det som har vært vanlig praksis gjennom mange år. Jeg teller i øyeblikket på knappene om hvorvidt jeg skal beholde ansvarsforsikringen, og slik sett oppretholde min advokatpraksis, om enn i eget navn gjennom mitt enkeltmannsforetak. En slik virksomhet vil måtte holdes innenfor rammen av det som tillates etter Universitetets regler for bierveverv, både når det gjelder omfang og hvilke typer oppdrag jeg vil påta meg. Det er ikke så veldig mye av det jeg har gjort i tiden som advokat som jeg ikke hadde kunnet gjøre ved siden av universitetsjobben. Men nå er Universitetet prioritet nr 1, og annen virksomhet må tilpasses og underordnes dette.

Jeg ser ingen store problemer med å være rådgiver, selvfølgelig forutsatt at det ikke foreligger noen interessekonflikt. De man rådgir kan velge å følge de rådene jeg gir, eller de kan la det være. Jeg vil kunne innestå for de råd jeg gir, uansett hvordan en oppdragsgiver velge å forholde seg til dem.

Det samme gjelder for tvisteløsning i ulike former. De råd jeg gir, løsningsforslag jeg kommer med og resultater jeg kommer til, kan jeg stå for.

Å representere en part i en konflikt, den klassiske advokatrollen, vil være mer problematisk. Noen ganger er en konflikt ikke til å unngå, og man har ingen problemer med å forsvare klientens interesser. Men noen ganger må man som advokat akseptere at klienten ikke følger de råd man gir, og vil ta en konflikt mot advokatens råd. Man kan da frasi seg oppdraget. Men vanligvis vil man som advokat gå i krigen for sin klient og ivarta dennes interesser som best man kan. Da kan man komme til å måtte argumentere så overbevisende man kan mot sin egen overbevisning. Som akademiker vil jeg ha frihet til å kunne uttrykke det jeg mener, uten å måtte ta hensyn til om det kan gå på tvers av en eventuell oppdragsgivers interesser. Her er det derfor risiko for interessekonflikt. Jeg vil i alle fall tenke meg meget grundig om før jeg eventuelt vil påta meg noe slikt.

Kurs og foredrag

Jeg kan også tilby foredrag og kurs innenfor mine arbeidsområder. Jeg har gjennom årene holdt mange foredrag og hold en lang rekke kurs innenfor ulike emner, både for jurister og folk uten juridisk bakgrunn. Jeg er ubeskjeden nok til å si at jeg er en god foredragsholder og foreleser. Da Universitetet i Oslo i år 2011 markerte sitt 200-årsjubileum ved blant annet å sende noen av sine beste forelesere som “ambassadører” til ulike videregående skoler, var jeg en av de som ble valgt ut til dette. Jeg pleier også å ta med på min skryteliste at da FN-organisasjonen UNCITRAL markerte sitt 25-årsjubileum med en stor konferanse i FN-bygningen i New York, var jeg en av de inviterte foredragsholderne.

Jeg har merket meg at de som benytter betegnelsen “foredragsholder” i sin beskrivelse av eget arbeidsfelt, gjerne holder foredrag om seg selv og sine erfaringer, i den tro at dette har interesse for andre — som det godt kan ha. Aftenposten skrev nylig om “motivasjonsindustrien”. Janove Ottesen, frontfiguren i Kaizers Orchestra, har kastet seg på og holder motivasjonsfordrag — mot klekkelig betaling. Han summerer opp budskapet omtrent slik:

“Alle forteller jo det samme. Du må tro på deg selv, følge drømmen din, tenke positivt, jobbe hardt, bla bla bla.”

Hvis man har en spennende historie å fortelle, og evner å fortelle denne på en god og engasjerende måte, da kan det i det minste være spennende og underholdende. Det kan gi inspirasjon og man kan føle et løft der og da. Men hvor mye som sitter igjen når man møter hverdagens små og store utfordringer, det kan det nok settes et spørsmåltegn ved.

Vi bruker alle våre egne erfaringer og byr på oss selv når vi presenterer noe. Men mitt liv har ikke vært så spennende og begivenhetsrikt at det er noe å holde foredrag om. Jeg har vel også hatt en form for suksess, men ikke som er så spektakulær at den kan gjøres til tema for et foredrag. Mine foredrag er mer faglige om juridiske emner og spørsmål om jus i møte med ny informasjonsteknologi. (Jeg kan nok også snakke en del om sykkel, om musikk og kanskje om vin også. Men da er vi over i hobbysfæren.)

Av kurs/foredrag jeg har holdt, og gjerne kan holde på nytt i en tilpasset variant, nevner jeg:

Retten i møte med informasjonsteknologi (et slags makroforedrag)

Jus og musikk

  • Kan vi som jurister lære noe av Beethoven?

Opphavsrett

  • Generell innføring
  • I forskning og utdanning (gjerne også opphavsrett og forskningsetikk, særlig om plagiatvurdering)
  • IT-bedrifter (gjerne i kombinasjon med IKT-kontrakter)
  • Forlag og media (særlig om sitatrett, billedbruk m.m.)
  • Opphavsrett og musikk
  • Databasevern

Ytringsfrihet og ytringsfrihetens grenser

IKT-kontrakter

Foreldelse av fordringer

Det er kanskje ikke det mest “sexy” emnet, men særdeles praktisk, ikke minst for advokater. En ganske stor andel av utbetalingene fra advokaters ansvarsforsikring gjelder spørsmål om foreldelse. Det er også en god del dommer om ansvar for advokater som har snublet i foreldelsesfrister.

Print Friendly