Jeg fikk i dag den triste meldingen at min gode venn og kollega Jon Bing døde i går, 69 år gammel.

Jeg møtte Jon første gang for drøyt 30 år siden, høsten 1981. Jeg ble da ansatt som vit.ass. på det som den gang het Institutt for privatretts avdeling for edb-spørsmål. Jeg kjente til ham fra før, og hadde lest en del av hans science fiction. Jeg møtte en vennlig, imøtekommende, raus og entusiastisk person.

Alle som har hatt Jon som underviser, vil huske ham som en engasjert, entusiastisk og inspirerende lærer. Selv snakket han gjerne om entusiasme som pedagogisk metode, og han praktiserte det selv.

Jon var en kreativ person. Han hadde en evne til å se hva som var i ferd med å dukke opp i horisonten. Med stor faglig nysgjerrighet undret han seg over hva det ville komme til å bety. Jon har ofte blitt fremstilt som en person som nærmest kunne se inn i fremtiden, som en slags spåmann. Selv avviste han det.  “Fremtiden er ikke noe som ligger der ute og venter på å bli oppdaget. Fremtiden er noe vi skaper gjennom de valg og de handlinger vi foretar”, pleide Jon å si om dette. Han så på det som var her i dag, og funderte over hvor dette som vi kunne se i dag, ville føre oss hen. Det gjaldt enten han ikledde sine tanker en skjønnlitterær eller mer akademisk form.

Uansett: Jon hadde en evne til å se nye problemstillinger som var i ferd med å aktualiseres en stund før de fleste andre oppdaget dem. Så når spørsmålene begynte å dukke opp hadde Jon allerede skrevet noe om det, eller han hadde satt en student i gang med å skrive om det.

Det vi regner som starten på den virksomhet som ble til det som i dag er Senter for rettsinformatikk, var et seminar som ble holdt 16. mars 1970. Jon hadde utarbeidet et notat, hvor han pekte på tre hovedområder: Bruk av edb (som man den gang kalte det) i offentlig og privat forvaltning. Det var særlig behandlingen av personopplysninger og personvern som fremsto som de store utfordringene.  Videre juristers bruk av teknologi til å finne fram lovtekster, dommer osv. Endelig kontrakter og andre rettsspørsmål knyttet til utvikling og bruk av teknologien. Det er mer enn 40 år siden. Men fortsatt kan Jons notat fra den gangen være ryggraden i en forskningsstrategi innenfor dette fagfeltet.

Jon var på alle måter en meget generøs person. Han ga studenter og unge forskere ideer og viste dem stor tillit. Jeg begynte som vit.ass. omtrent da minibanker og ulike betalingsterminaler begynte å dukke opp. En ny teknologi var i ferd med å bli introdusert på dette området. På Jons typiske vis så han at her måtte det ligge noen rettslige problemstillinger som det ville være verdt å ta tak i. Han hadde sikkert en del andre prosjektforslag også, men de husker jeg ikke lenger. Jeg grep dette.

Andre kan fortelle lignende historier. Vi er mange som ikke ville ha vært der vi er i dag, om vi ikke hadde møtt Jon, blitt ledet inn i spennende arbeidsoppgaver, blitt vist tillit og fått entusiastisk støtte.

I år 2000 kom det en bok fra USA skrevet av en Lawrence Lessig. Boken het “Code and other laws of cyberspace”. Et av hovedpoengene var at lovgivning og annen regulering ofte ble uttrykt og implementert gjennom dataprogrammer. “Code is law” ble et slagord for dette. En av grunnene til at jeg ikke kastet meg over dette med noen stor entusiasme var at dette var gammelt nytt. Spørsmålene var langt mer grundig behandlet i Dag Wiese Schartums doktoravhandling fra 1993, “Rettssikkerhet og systemutvikling i offentlig forvaltning”. Jeg tror Dag kan fortelle en historie som ligner på min: Det var Jon som serverte prosjektideen med en del tanker om hvordan denne kunne utvikles. Og Dag tok det videre derfra.

Jeg velger her å klippe inn et avsnitt fra det jeg skrev i innledningen til en artikkelsamling som vi satte sammen da Jon ble 60:

“Jon er en internasjonal stjerne på sitt felt, og har et langt større navn ute i verden enn hva de fleste her hjemme er klar over. Likevel er Jon helt fri for stjernenykker — noe man slett ikke skal ta for gitt blant akademikere som har skapt seg et navn. Det er mange store egoer i akademia, men Jon er ikke blant dem. Jeg har aldri sett eller opplevd at Jon har bruk andre eller skjøvet andre til side for å oppnå den posisjon han har. Derimot har jeg en rekke ganger sett, og selv nytt godt av at Jon har brukt sin posisjon til å skyve andre fram. Jon er opptatt av å gi sine medarbeidere muligheter, og gir den oppmuntring og støtte som skal til for at man våger å gripe de sjansene man blir budt. Jon har gjennom sin egen praksis vist oss at i et miljø hvor alle deler sine ideer og kunnskaper, vil alle få mye mer igjen enn det de gir fra seg. Vi er mange som har fått “flying start” takket være Jon.”

Jon så hvor viktig det var med et godt og inkluderende fagmiljø, og han visste at et miljø ikke kommer av seg selv. Det ble tidlig etablert årlige fester som har vært holdt i hevd siden. Jon var også initiativtaker til å etablere “Norsk forening for jus og edb”, som er et faglig forum og en møteplass for alle som er interessert i dette fagfeltet.

Lenge før andre startet med opphaussede møteplasser som “First Monday”, “Last Tuesday” og hva de heter alle sammen, etablerte Jon sin mandagsklubb. Første mandag i måneden var det åpent hus hjemme hos Jon. Det var helt uformelt og ikke noe program. Man kunne kjøpe øl og mineralvann, og det ble gjerne bestilt pizza til de som ville ha. Det ble en tradisjon med en sommerfest første mandagen en juni med grillet lam eller kje, og en julesamling første mandagen i desember — med elefantpepperkaker.

På 70-tallet startet Jon “Tirsdagskaffeseminarene”, og de har fortsatt siden, omtrent annenhver tirsdag: Uformelle, åpne seminarer. Det var så vidt jeg vet første gangen noe slikt ble organisert ved UiO.

Jon var også kreativ i oppbyggingen og organiseringen av det som ble Institutt, senere Senter for rettsinformatikk. Virksomheten ble utviklet i en periode hvor veksten i universitetssystemet hadde om ikke stoppet, så i alle fall bremset kraftig opp. Det kom ikke lenger friske midler og nye stillinger over statsbudsjettet som kunne brukes til å bygge opp ny virksomhet. Jon fant veien gjennom og rundt byråkratiske hindringer, og fikk bygget opp virksomheten ved hjelp av en ekstern finansiering — noe som den gang var ganske ukjent i norsk universitetsverden.

Som venn var Jon alltid generøs, omsorgsfull og lojal.

Jon mottok en rekke æresbevisninger. Han var æresdoktor ved Stocholms universitet og ved Københavns universitet og han var ridder av St. Olavs orden. I 2002 ble Jon tildelt Den nordiske juristprisen, under Det nordiske juristmøtet. Foruten Jon er det bare Johs Andenæs og Carsten Smith av norske jurister om har fått denne prisen.

Vi er mange som kan takke Jon for svært mye. Han er dypt savnet. Hvil i fred, kjære Jon.