Lars Lillo-Stenberg / Andrine Sæther vs Se og Hør

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har avsagt sin dom i saken Lars Lillo-Stenberg / Andrine Sæther vs Se og Hør.  Resultatet overrasker ikke.

Først noen juridiske teknikaliteter. Saken i EMD var mellom Lars Lillo-Stenberg / Andrine Sæther og Den norske stat. Se og Hør var ikke lenger part i saken. Høyesterett dømmer i siste instans. Dommer fra Høyesterett kan ikke ankes, heller ikke til EMD (men mediene fremstiller dette ofte misvisende). Tvisten med Se og Hør ble endelig avgjort ved Høyesteretts dom.

Når endelig dom er avsagt i vårt rettssystem, kan man reise sak mot staten for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Hvis staten ikke i tilstrekkelig grad har beskyttet en persons menneskerettigheter, f.eks. ved at lovgivning eller rettspraksis er i strid med EMK, kan staten bli dømt. Staten kan også bli dømt til å erstatte det tap en part har lidt ved et eventuelt menneskerettsbrudd.

EMD dømmer bare etter EMK, ikke etter f.eks. norsk rett. Høyesterett dømmer derimot etter norsk rett. Men menneskerettighetene er en del av norsk rett. Det følger av menneskerettsloven § 3 at ved motstrid går menneskerettighetene foran annen norsk lovgivning (men ikke foran Grunnloven). I saker som berører menneskerettighetene må derfor også norske domstoler vurdere saken i forhold til disse.

I denne saken var det to ulike bestemmelser i EMK som måtte veies mot hverandre. EMK art 8 beskytter retten til privatliv, mens EMK art 10 beskytter ytringsfriheten. Det var her en konflikt mellom Lars Lillo-Stenbergs og Andrine Sæthers rett til privatliv på den ene siden, og Se og Hørs ytringsfrihet på den annen.

EMK art 8 lyder (i norsk oversettelse):

Art 8.Retten til respekt for privatliv og familieliv
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”
Dette må så avveies mot bestemmelsen i EMK art 10, som lyder:
Art 10.Ytringsfrihet
1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.
Begge bestemmelser har som et hovedkriterium at innskrenkninger må være “nødvendige i et demokratisk samfunn”.  Retten til privaliv kan måtte vike når det er nødvendig “for å beskytte andres rettigheter og friheter”, som i slike saker typisk vil være andres ytringsfrihet.

Ytringsfriheten kan på sin side måtte vike når det er nødvendig “for å verne andres omdømme eller rettigheter”, for eksempel retten til privatliv.

I spennet mellom disse to tilsynelatende motstridende bestemmelser, må domstolen treffe sin avgjørelse.

I dommens avsnitt 26 slår EMD fast, med henvisning til tidligere praksis, at retten til privatliv også omfatter retten til en persons bilde. Avsnittet lyder:

“26.  In respect of Article 8, the Court has already held that the concept of private life extends to aspects relating to personal identity, such as a person’s name, photograph or physical and moral integrity (see Von Hannover (no. 2), cited above, § 95). Regarding photographs, the Court has stated that a person’s image constitutes one of the chief attributes of his or her personality, as it reveals the person’s unique characteristics and distinguishes the person from his or her peers. The right to the protection of one’s image is thus one of the essential components of personal development. It mainly presupposes the individual’s right to control the use of that image, including the right to refuse publication thereof (ibid. § 96; see also Standard Verlags GmbH v. Austria (no. 2), no. 21277/05, § 48, 4 June 2009, and Hachette Filipacchi Associés (ICI PARIS) v. France, no. 12268/03, § 53, 23 July 2009).”

I avsnitt 27 slås det fast at også kjente personer har krav på beskyttelse av sitt privatliv:

“27.  In certain circumstances, even where a person is known to the general public, he or she may rely on a “legitimate expectation” of protection of and respect for his or her private life (see Von Hannover (no. 2), cited above, § 97).”

I avsnitt 28 slås det fast at ytringsfriheten også omfatter rett til ytringer “that offend, shock or disturb”. Videre at retten til innskrenkninger i ytringsfriheten må tolkes restriktivt.

“28.  Freedom of expression constitutes one of the essential foundations of a democratic society and one of the basic conditions for its progress and for each individual’s self-fulfilment. Subject to paragraph 2 of Article 10, it is applicable not only to “information” or “ideas” that are favourably received or regarded as inoffensive or as a matter of indifference, but also to those that offend, shock or disturb. Such are the demands of pluralism, tolerance and broadmindedness without which there is no “democratic society”. As set forth in Article 10, freedom of expression is subject to exceptions, which must, however, be construed strictly, and the need for any restrictions must be established convincingly (see, Axel Springer AG v. Germany [GC], cited above, § 78, 7 February 2012, and also, among other authorities, Handyside v. the United Kingdom, 7 December 1976, § 49, Series A no. 24; Editions Plon v. France, no. 58148/00, § 42, ECHR 2004?IV; and Lindon, Otchakovsky?Laurens and July v. France [GC], nos. 21279/02 and 36448/02, § 45, ECHR 2007?IV).”

I avsnitt 30 slår de fast at ytringsfriheten også omfatter publisering av bilder.

EMD fortsetter med å slå fast den viktige rollen pressen har i et demokratisk samfunn:

“29.  The Court has also repeatedly emphasised the essential role played by the press in a democratic society. Although the press must not overstep certain bounds, regarding in particular protection of the reputation and rights of others, its duty is nevertheless to impart – in a manner consistent with its obligations and responsibilities – information and ideas on all matters of public interest. Not only does the press have the task of imparting such information and ideas; the public also has a right to receive them. Were it otherwise, the press would be unable to play its vital role of “public watchdog” (see, Axel Springer AG, cited above, § 79; see also Bladet Tromsø and Stensaas v. Norway [GC], no.21980/93, §§ 59 and 62, ECHR 1999-III, and Pedersen and Baadsgaard v. Denmark [GC], no. 49017/99, § 71, ECHR 2004?XI).”

Ikke all presse har en funksjon som en “public watchdog”, slik at vurderingen av hvilke inngrep som kan være nødvendig i et demokratisk samfunn vil kunne variere noe etter hva slags publikasjon det gjelder. Et kjendisblad som Se og Hør har ikke det samme vernet som mer seriøse publikasjoner. Dette la EMD til grunn i den første dommen mellom Caroline von Hannover (prinsesse Caroline av Monaco) og den tyske stat. Her sier EMD i avsnittene 64 og 65:

“64.  Similarly, although the public has a right to be informed, which is an essential right in a democratic society that, in certain special circumstances, can even extend to aspects of the private life of public figures, particularly where politicians are concerned (see Editions Plon, loc. cit.), this is not the case here. The situation here does not come within the sphere of any political or public debate because the published photos and accompanying commentaries relate exclusively to details of the applicant’s private life.

65.  As in other similar cases it has examined, the Court considers that the publication of the photos and articles in question, the sole purpose of which was to satisfy the curiosity of a particular readership regarding the details of the applicant’s private life, cannot be deemed to contribute to any debate of general interest to society despite the applicant being known to the public …”

I avsnitt 34 stiller EMD opp fem kriterier for å vurdere balansen mellom retten til privatliv og ytringsfriheten:

“(i) contribution to a debate of general interest
(ii) how well known is the person concerned and what is the subject of the report?
(iii) prior conduct of the person concerned
(iv) method of obtaining the information and its veracity/circumstances in which the photographs were taken
(v) content, form and consequences of the publication.”

De enkelte land har en viss skjønnsmargin når det gjelder å balansere de motstridende interesser, og EMD godtar at dette ikke nødvendigvis praktiseres likt i alle land.

Etter å ha gjennomgått begrunnelsen i Høyesteretts dom, konkluderer EMD med at Høyesterett har balansert de motstridende interesser på en forsvarlig måte når man legger til grunn kriteriene som er gjengitt ovenfor. Etter dette konkluderte EMD med at det ikke forelå noen krenkelse av EMK art 8.

Jeg har flere ganger gitt uttrykk for en viss undring over hvordan Lars Lillo-Stenberg, Andrine Sæther og deres advokat Harald Stabel valgte å prosedere saken mens den verserte for norske domstoler. De valgte å prosedere saken primært som en sak om krenkelse av privatlivets fred. Dette er i norsk rett regulert i straffeloven § 390, som lyder:

“Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold.”

Å gifte seg er en offentlig handling, og ikke “personlige eller huslige forhold”. Høyesterett fastslår det selvfølgelige at en nøytral omtale av inngåelse av ekteskap ikke kunne være rettsstridig. Dermed ble det spørsmål om hvorvidt billedbruken i seg selv kunne være krenkende. Høyesterett konstaterer at det ikke er noe i bildene eller teksten som ville være belastende, det var ingen kritikk og ikke noe som kunne være egnet til å skade brudeparets omdømme.

Det ble også lagt vekt på at bryllupet fant sted på et offentlig tilgjengelig sted. Høyesterett konkluderte med at det ikke forelå noen rettsstridig krenkelse av privatlivets fred.

Subsidiært hadde de anført åndsverkloven § 45c, om retten til eget bilde. Jeg har diskutert denne bestemmelsen her, og går ikke inn i mange detaljer.

Det er umulig å si om Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther ville ha vunnet fram på dette grunnlaget. Men vurderingstemaet er et annet. Utgangspunktet er at man må ha samtykke fra den avbildede for å offentliggjøre et fotografi av en person. Det er en del modifikasjoner, blant annet at det ikke er nødvendig med samtykke dersom bildet har aktuell og allmenn interesse. Det forelå ikke samtykke. Tvert imot hadde de sagt nei til Se og Hørs forespørsel om å ta bilder. Utgangspunktet for vurderingen ville da ikke ha vært om bildene krenket deres privatliv, men om de hadde aktuell og allmenn interesse.

Førstvoterende i Høyesterett skriver ett kort avsnitt om denne, og konkluderer med at resultatet ville ha blitt det samme. Kanskje ville det ha blitt det. Men jeg er ikke så sikker dersom spørsmålet i utgangspunktet hadde vært stilt på en annen måte. Det får vi ikke vite. Nå er endelig punktum satt i denne saken.

Print Friendly
  • Peter Udbjørg

    Og konklusjonen? Hva mener du som jurist om denne dommen? Jeg ser at du kommenterer lovanvendelsen og prosederingen til Stabel(l), men hva mener du? I kraft av dine ellers veloverlagte og velformulerte ytrringsfrihets- og kopirettightes-essayer her på bloggen. 🙂

  • OlavTorvund

    Jeg synes at resultatet i dommen er greit nok.