“Sykkelveinettet blir ytterligere forsinket” kan vi lese i Osloby. Det begynner å bli en vane. Den såkalte hovedsykkelveiplanen har vært en dårlig vits siden den først ble vedtatt i 1977. Oslo kommune venter på Godot. Det er en evig rekke av utsettelser med tilhørende resirkulering av dårlige unnskyldninger. Men forklaringen er ganske enkel: Det har i alle år manglet, og mangler fortsatt politisk vilje til å gjøre det som er nødvendig for å etablere et hovedsykkelveinett. Så lenge viljen mangler vil det aldri bli ferdig. Det er ikke mer vanskelig enn det.
Viljen manifesterer seg ikke i løfter, planer og fagre ord. Den viser seg i vilje til å prioritere sykkel der dette kommer i konkurranse med annet, f.eks. i konkurranse med tilrettelegging for bilister. Så lenge man i praksis ikke prioriterer syklister i slike situasjoner, finnes det ikke noen reell vilje.
Byråd Guri Melby lover at nå skal det bli fortgang. Men det har alle hennes forgjengere også lovet, uten at vi så noe til den fortgangen. Jeg kan ikke se at det er noen større grunn til å tro på Guri Melby enn det var til å tro på hennes forgjengere. Hun har en tung jobb om hun skal klare å gjenoppbygge den tillit hennes forgjengere så grundig har revet ned. Den tilliten kan bare bygges opp med handling som viser resultater i terrenget. Flere løfter som ikke holdes eller flere planer som ikke gjennomføres blir bare en bekreftelse på at syklister er en gruppe som politikerne ikke bryr seg særlig mye om.