Noen utgangspunkter

Før jeg begynner vil jeg fastslå dette utgangspunktet: Vanligvis velger jeg sykkelfelt, sykkelvei eller gang- og sykkelvei når dette finnes. Når jeg i praksis som regel ikke bruker sykkelvei eller sykkelfelt når jeg sykler, så skyldes det at det ikke finnes slike der jeg pleier å sykle. Det er faktisk hovedproblemet: Langs de fleste veier er det ikke tilrettelagt for sykling.

Som de fleste andre som sykler, er jeg først og fremst opptatt av å komme dit jeg skal på en rask og hensiktsmessig måte. Folk som sykler til og fra jobb har ikke noe bedre tid enn de som velger andre fremkomstmidler. En viktig grunn til å velge sykkel er at det ofte er den raskeste og greieste måten å komme seg fram på. Vi er ikke på tur. Vi velger selvsagt raskeste vei, selv om noen velger enkelte omveier hvor bilistene ikke utsetter dem for like stor fare.

En typisk transportsyklist vil sykle et sted mellom 25 og 40 km/t. Den som sykler noen mil om dagen er gjerne i ganske god form. Det som for noen kan virke som et racer-tempo, kan for en rutinert syklist i god form være en grei marsjfart. Ikke bedøm andres sykling med utgangspunkt i din egen dårlige form og dårlige sykkelferdigheter.

Den som sykler mye synes det er greit å ha en sykkel som er egent til formålet, kanskje også flere sykler til litt ulik bruk. En sykkel er et billig fremkomstmiddel. En helt grei sykkel til daglig bruk koster ikke mer enn det folk gladelig betaler for å få metallic-lakk på bilen. Selv de syklene som proffene bruker i Tour de France og andre sykkelritt koster mindre enn det folk vanligvis bruker på ekstrautstyr når de kjøper bil. Bilister som snakker om at folk har dyre sykler ser ikke verden for bare eksos.

De bilister som mener at det ikke er nødvendig å sykle “så fort”, kan komme tilbake når de har montert fartssperre på sin bil, slik at de ikke kan kjøre mer enn 25 km/t. Bilister som snakker med forakt om “Tour de Finance-syklister i kondomdress” kan parkere sine BMWer, Porscher, Audier, Mercedeser, Volvoer, all verdens SUVer og andre jålete og unødvendig dyre biler, før de snakker nedsettende om syklister som kler seg hensiktsmessig.

Noen bilister vil ha syklistene opp på fortauet, men det er stort sett tomme blikkskaller som tenker slik — i den grad det kan kalles å tenke. Fortau er for fotgjengere, ikke for syklister. Der sykler jeg nesten aldri.

Men det hender at jeg velger kjørefeltet, selv om det finnes en gang- og sykkelvei, eller noe som kan se ut som en gang- og sykkelvei. Syklister er kjørende. Vi er i vår fulle rett til å velge kjørefeltet selv om det finnes en gang- og sykkelvei i nærheten. Ingen liker å sykle blant bilene. Når vi likevel gjør det, er det fordi det tross alt er det beste på det stedet.

Noen bilister synes å tro at syklister ikke har lov å bruke kjørebanen når det også er gang- og sykkelvei. Det er feil. Jeg har mistanke om at bilister som klager over at syklister velger kjørefeltet, er sterkt overrepresentert blant de bilister som “skal bare” og mener at “det er ikke så farlig” å stoppe i et sykkelfelt. Men jeg mangler empiri her.

Når forholdene tillater det, sykler vi gjerne flere i bredden. Hvis man er mange, utnytter man veien bedre når man sykler fler i bredden. Bilister må jo uansett foreta en ordentlig forbikjøring, så vanligvis kommer de raskere forbi en gruppe syklister som sykler fler i bredden enn om alle sykler etter hverandre.Det kan være greit å repetere noen av hovedreglene for forbikjøring i trafikkreglene § 12, siden mange synes å ha fortrengt dem når de snakker om syklister:

2. Før forbikjøring skal kjørende forvisse seg om at
a)    vegen er fri for hinder på tilstrekkelig lang strekning framover,
..
d)    det åpenbart lar seg gjøre å komme inn i trafikkstrømmen igjen uten å forstyrre den.
3. Den som har kjørt forbi til venstre, skal svinge til høyre igjen når forbikjøringen er avsluttet uten å volde fare for eller hindre eller unødig forstyrre den forbikjørte

Er det ikke fri bane for å kjøre forbi på ordentlig vis, får man vente til anledningen byr seg. Den som kjører forbi en gruppe syklister uten at det er plass nok til å kjøre forbi alle, uavhengig av hvor mange det er i bredden, vil definitivt forstyrre trafikkstrømmen om han forsøker å legge seg inn i gruppen av syklister. Han vil også volde fare for, hindre og unødig forstyrre de syklister han har kjørt forbi.

Selv synes jeg det er mye hyggeligere å sykle hvis jeg kan snakke med de jeg sykler sammen med, og det går ikke om man sykler etter hverandre. Det finnes noen som som er så rustne i blikkboksen at de får seg til å si at syklister sykler flere i bredden “bare for å hindre trafikken”. Som om syklister er en gjeng som bare ferdes i trafikken i den hensikt å lage problemer for bilister.

Når noen klager over folk som sykler flere i bredden, bør de også tenke på alle de tomme bilsetene som kjører flere i bredden. Det er et langt større problem med de alt for store bilene og alle de tomme bilsetene som ferdes på veien, enn at noen syklister sykler fler i bredden. Det er bilistene som fyller opp veien og lager kø med sine uforholdsmessig store kjøredoninger, ikke syklistene.

Når jeg velger kjørefeltet fremfor det som kanskje er en gang- og sykkelvei, er det alltid en grunn til at jeg gjør det. Det har også andre syklister som velger tilsvarende. I likhet med de fleste andre syklister, er jeg en erfaren trafikant. Jeg har kjørt mye bil, både langs landevei og inne i byer. Jeg har også noen års erfaring som taxisjåfør i Oslo. Og jeg har syklet mange steder. Vi som sykler vet best hvor vi bør sykle. De som bare ser verden fra innsiden av en bil, har ingen forutsetninger for å vurdere om det som er ut som en gang- og sykkelvei er brukbart eller ikke.

Sykkelfelt

En viktig grunn til at sykkelfelt ofte er ubrukelige, er parkerte biler i sykkelfeltet. De har ikke noe der å gjøre. Det er “all stans forbudt” i sykkelfelt. Som regel er det lov å stanse i kjørefeltet utenfor. Men da hindrer jo de som stopper andre bilister, og det vil bilister ikke. I sykkelfeltet hindrer man “bare” syklister.

Det er veldig mange som “skal bare”, og som åpenbart mener at det er langt viktigere at de selv slipper å gå noen ekstra meter inn i butikken, som ovenfor i Karenslyst Allé.

Mange bilister lever også med den uholdbare illusjonen om at når uforholdsmessig mange har valgt bil og det ikke er plass for alle til å parkere, da suspenderes alle regler og de kan parkere der de måtte finne plass. Bildet nedenfor er tatt i Monolittveien på “Alle helgens dag” i 2012. Det er en dag mange besøker kirkegårdene. Her går hovedsykkelveien langs Vestre gravlund. Man får mene hva man vil om helgener. Men det var ikke mye helgenaktig over de som kjørte disse bilene og parkerte i sykkelfeltet. Om man minnet dem om at de sto i sykkelfelt hvor det er all stans forbudt, pekte de stort sett bare på alle de andre bilene og viste at mange andre også parkerte — som om det er en unnskyldning. Bymiljøetaten bør sette inn ekstra styrker til å patruljere Monolittveien og andre steder hvor sykkelfelt går like ved gravlunder på Alle helgens dag. Selv om man må betale helgegodtgjørelse til folk på jobb, så vil det ganske sikkert lønne seg.

I Oslo har man dessverre ofte valgt den ganske idiotiske og trafikkfarlige løsningen med parkeringslommer på innsiden av sykkelfelt. Dette er farlig. Vi risikerer å bli døret når en uoppmerksom bilist åpner bildøren uten å seg seg godt nok for. Vi risikerer også at bilister svinger ut fra en parkeringlomme uten å ha oppmerksomheten rette mot annet enn om det kommer andre biler, og overser syklister. Dessuten blir vi hindret hver gang en bilist skal kløne seg ut og inn av slike parkeringslomme.

I Vegvesenets sykkelhåndbok frarådes dette. Det står i avsnitt 3.3.4:

“Kombinasjon sykkelfelt og kantparkering bør unngås.”

Det står videre:

“Dersom kombinasjonen likevel velges bør følgende forutsettes:

• fartsgrense 30 eller 40 km/t og ÅDT < 8 0000

• sykkelfeltet utvides med 0,25 m og

• en sikkerhetssone på minimum 0,5 m etableres mellom parkeringsarealet og sykkelfeltet (for å unngå konflikt ved åpning av bildør) “

Likevel planlegger Oslo, i 2014, en slik løsning i Finnmarksgata. Det er også grunn til å minne byråd Guri Melby om denne formuleringen i Oslo Venstres program for 2011-2015, hvor det heter at man skal:

“etablere sykkeltraseer i sentrale deler av Oslo med trygg og høy standard  med  bredere traséer, tydeligere avgrensning mot kjørebanen, bedre merking og uten  bilparkering på innsiden av sykkeltraseene.”

Det er neppe mange steder i Oslo hvor disse kravene er oppfylt. Når man sykler der det er parkering på innsiden av sykkelfelt, må man sørge for å ha tilstrekkelig sikkerhetsmargin til parkerte biler. Det betyr ofte i praksis at man må legge seg i kjørefeltet, utenfor sykkelfeltet. Også ellers må man ha tilstrekkelig sikkerhetsmargin når man sykler forbi parkerte biler, hvilket vil si at vi må ganske langt ut i kjørefeltet.

I Oslo lager man nesten alltid sykkelfelt for smale. De skal være 1,50 eller 1,80m brede (til sammenligning er det i København og Amsterdam vanlig å lage dem 2,2 til 2,5 m brede). I Oslo er de ofte under normen. Jeg har hatt med meg tommestokken i bl.a. Kirkeveien, og konstatert at sykkelfeltene der noe steder er så smale som 80-90 cm. Da er det bedre å legge seg så langt ut i kjørefeltet at bilister (og bussjåfører) tvinges til å skifte felt om de skal forbi. Vi får bare heve oss over sure taxisjåfører og andre. Andre, som syklisten på bildet, velger å sykle på fortauet. Når syklister velger fortauet til tross for at det er “tilrettelagt” for sykling, da sier det bare en ting: Den såkalte tilretteleggingen er for dårlig!

Det er vel ingen som mener at syklister skal bruke dette håpløse eksempelet på et sykkelfelt i St. Hallvards gt?

Om vinteren fylles gjerne både sykkelveier og sykkelfelt med snø. Oslo kommune tilber fortsatt bilen, og synes det er helt greit å bruke sykkelveier og sykkelfelt som snødeponi for snø som ryddes i kjørefeltene. Da er selvfølgelig sykkelvei og sykkelfelt ubrukelige. Da må man legge seg et godt stykke ut i kjørefeltet, i praksis midt i høyre hjulspor. Hvis det å flytte seg derfra betyr at man må krysse snøkanter, så får man bare holde plassen og la bilistene skifte felt for å foreta en ordentlig forbikjøring.

Når det er gode sykkelfelt med tilstrekkelig bredd (som gjerne skulle vært fysisk adskilt fra kjørefeltet, slik det er i siviliserte sykkelbyer), og de blir vedlikeholdt både sommer og vinter, da blir de brukt.

Det finnes nesten ingen sykkelveier. Det er gang- og sykkelveier

Det finnes ikke mange sykkelveier i Norge. Det som finnes er for det meste gang- og sykkelveier. Gang- og sykkelveier er stort sett ubrukelige. De er laget for å få syklister vekk fra kjørebanen slik at de ikke hindrer bilistene, og for at barn ikke skal ferdes på veien.  Gang- og sykkelveier er ikke laget for å skape fremkommelighet for syklister. Alle vet at de er ubrukelige, likevel fortsetter man å lage dem. De er planlagt med utgangspunkt i at sykkel er et leketøy, ikke et transportmiddel. I Norge har vi stort sett hatt tafatte og sykkelfiendtlige regjeringer, som ikke har vist evne eller vilje til å ta tak i dette ganske grunnleggende problemet.

Myten om at mange syklister velger kjørefeltet selv om det finnes en utmerket sykkelvei ved siden av, eksisterer bare i den oljetilgrisede fantasien til noen bilister. Men akkurat som det finnes mange idiotisk bilister, finnes det også enkelte idiotiske syklister. Så man finner sikkert enkelte eksempler på syklister som velger kjørefelt der de absolutt ikke burde gjort det, akkurat som det f.eks. finnes bilister som kjører på gangveier og kjører ned rullestolbrukere, eller bruker gangvei som forbikjøringsfelt. Og det finnes alt for mange bilister som parkerer i sykkelfelt — noe de aldri har lov til å gjøre.

Men gang- og sykkelveier starter et av problemene: Fotgjengere av alle slag. Det er barnevognmafiaen som går tre i bredden og sperrer hele veien. De tre her går faktisk i det som Oslo kommune kaller en hovedsykkelvei. Det er egentlig ikke så rart om de ikke har oppfattet akkurat det, for det er ikke slik man venter at en hovedsykkelvei skal se ut!

Selv der det er sykkelvei med fortau, som langs Frognerstranden, er det fotgjengere som ikke synes å forstå at sykkelveien er for syklister og at de som fotgjengere bør holde seg på fortauet. De klager sikkert om en syklist skulle passere dem i det som er en ganske normal sykkelfart på en strekning som denne.

Det er barn, det er hunder i så lange bånd at båndet går tvers over hele veien, det er løse hunder, osv.

Man selvsagt ikke klage over at det er fotgjengere i en gang- og sykkelvei, like lite som man kan klage over at det er syklister der — eller over at det er syklister i vanlige kjørefelt. Men fotgjengere, og i særdeleshet barn, er uberegnelige. De kan plutselig ta to skritt til siden. Der man for et øyeblikk siden hadde klar bane for å passere, er det plutselig en fotgjenger som gikk til side uten å se seg for.

Gang- og sykkelveier er laget for fotgjengere og syklister som sykler opp til ca 20 km/t, i følge Vegdirektoratet. I følge det samme Vegdirektoratet bør syklister som sykler fortere enn dette, altså typiske transportsyklister, velge kjørebanen.

Fotgjengere må lære seg at de er i en gang- og sykkelvei, ikke på fortau. Det er vei, ikke en lekeplass. Barn er barn. Men når vi ser foreldre som klager over at barn blir kjeftet på når de bruker en gang- og sykkelvei som lekeplass, at foreldre tar med barn i grupper som blokkerer hele veien og klager på syklister og igjen tror at gaten er lekeplass så lenge det ikke er motorvei, da har man en lang vei å gå. (Det er typisk at Budstikka i denne saken konsekvent omtaler strekningen som gangvei og ikke gang- og sykkelvei.) I Bærum var det en Sigrid Haraldsson som gjorde seg til talsperson mot syklistene, og hun uttalte bl.a:

“De gruer seg til å gå den veien fordi de har blitt kjeftet på av syklister mens de har lekt i gaten.”

Man undres på hva slags foreldre det er som lar sine små barn leke i gaten, særlig når det er barn fra villabebyggelse med romslige hager. Den strekningen hvor disse folkene klager over at  folk sykler, er en del av hovedsykkelveinettet i Bærum. Barn er barn. Men foreldre må finne seg i å bli vurdert som voksne folk, og de har ansvar for å oppdra sine barn, blant annet når det gjelder å ferdes i trafikken. Det er uansvarlige foreldre som lærer barn dårlig trafikkultur. Hun fortsetter:

“Det har også vært tilfeller der syklister har skjelt ut voksne som følger gågrupper til skolen, og bedt dem om å pelle seg av veien, sier hun.”

Hvis ordbruk er gjengitt riktig, så forsvarer jeg ikke den. Men Sigrid Haraldsson er avbildet med en slik “gågruppe” hvor de går syv i bredden på det som altså er en gang- og sykkelvei. Som syklist ville jeg også ha blitt provosert av slik opptreden fra Sigrid Haraldsson, og jeg ville sagt fra. Syklister skal ta hensyn. Men fotgjengere må også skjønne at de deler en slik vei med syklister.

Noe helt annet er at jeg på den aktuelle strekningen ville ha valgt kjørefeltet på vei nedover. Men veien er slik at om man har valgt å følge sykkelruten, da er det i praksis ingen fluktmuligheter for å komme ut i kjørefeltet, eller fra kjørefeltet og inn i gang- og sykkelveien. Og velger man kjørefeltet, da blir syklister hetset av bilistene. Det er nok av blikkskaller som en Radney Thomsen, som på Twitter skrev følgende:

“Burde være strengt forbudt å sykle i veien der det er tilrettelagt for sykkel og gangsti!”

Velger vi kjørefelt blir vi hetset av bilister, velger vi gang- og sykkelvei blir vi hetset av fotgjengerne. Og uansett tar pressen parti mot syklistene.

Politiet og mediene hetser syklister, og gir alltid syklistene skylden uansett. Mens man blir “påkjørt av bil” (ingen fører), blir man stort sett “meid ned av syklist”, om vi skal tro mediene. Vi vet selvfølgelig at det er en helt feil fremstilling. Det er stort sett bilister (ikke førerløse biler) som skader og dreper andre.

Hvis det bare er noen få fotgjengere, det er liten trafikk av og på gang- og sykkelveien, og det er ganske oversiktlig, da kan denne løsningen være OK. Langs hovedveiene utenfor tettbebyggelse kan det fungere.

Sykler man litt fort, er gang- og sykkelveiene ofte lite egnet. De er dimensjonert for fart opp til ca 20 km/t. I Bergen har man hatt fartskontroller i gang- og sykkelveier for å ta “råsyklister” som syklet i “hele 22 km/t”. I følge veidirektoratet bør de som sykler fortere heller velge kjørefeltet. Selv sykler jeg typisk 25-35 km/t på flatmark når forholdene er gode og jeg har en god sykkel. Det er i beste fall på grensen for å velge en gang- og sykkelvei. Det er veldig mange syklister som er sprekere enn meg, og som sykler fortere. Det lever jeg helt greit med. Men mange av disse bør velge kjørefeltet fremfor gang- og sykkelvei, noe de også ofte gjør (og får kjeft av bilister som tror de eier veien).

Gang- og sykkelveier er ofte dårlig utformet og i dårlig stand. Det ser ofte ut som om de som har planlagt gang- og sykkelveier bare har tenkt på fotgjengere, ikke syklister. Det er utkjøringer som krysser, åpning for fotgjenger og andre som kommer inn på gang- og sykkelveien gjennom hull i hekken eller på andre fullstendig uoversiktlige steder.

Bildet under er fra Trondheimsveien mellom Linderud og Bjerke. Her er det et hull i støyskjermen, hvor man kommer rett ut i gang og sykkelveien. Syklister som kommer nedover har gjerne ganske godt fart. Det er selvfølgelig ikke skiltet. Man kommer ut i gang- og sykkelveien fra innsiden i en sving, slik at sikten er elendig både for den som kommer i gang- og sykkelveien og den som går ut i den. Dette er farlig. For noen år siden skjedde det en stygg ulykke i Stavangerområdet, da en fotgjenger kom rett ut gjennom et hull i hekken og ut i en gang- og sykkelvei, hvor han ble påkjørt av en syklist og døde av skadene.

 Tre av ti dødsulykker på sykkel skyldes dårlig sikt, skriver Vegvesenet. Dårlig sikt kan også gjøre sykkelfelt ubrukelige. Holder man seg ytterst på høyre side er sikten mye dårligere når det gjelder kryssende trafikk fra høyre. Det hender ganske ofte at jeg legger meg et godt stykke inn i kjørefeltet (omtrent i midten) og lar sykkelfeltet være en del av den sikkerhetsmargin jeg trenger, ikke minst for å få bedre sikt ved kryssende veier. Når jeg sykler Maridalsveien nedover fra Store ringvei til Bjølsen sykler jeg i praksis alltid på den måten. De som tenker siktlinjer og fri sikt når de planlegger, ser nok helst verden fra førersetet i en bil — på bilens venstre side og ganske nær midten av veien.

Sykler man fra Sandvika i retning Slependen og Billingstad, får man en gang- og sykkelvei på venstre side. Det er mange grunner til at jeg ikke liker å sykle på venstre side, heller ikke på en gang- og sykkelvei. Et problem er at man ikke vet hvor lenge det varer. Korte og usammenhengende strekninger, gjerne med mange systemskifter, er at de ting man som syklist må være forberedt på.  Etter ca 600 meter kommer man til dette. Gang- og sykkelveien opphører uten varsel, og på andre siden av krysset er det bare fortau. Fortau er for fotgjengere, så det unngår jeg helst. Så da må man krysse veien på et ganske uoversiktlig sted. Det er mer farlig å krysse veien enn å sykle i kjørefeltet. Nå har jeg lært. Neste gang jeg sykler her, velger jeg kjørefeltet på høyre side.

Skiltingen er ofte elendig. Her, på Nesbru, er det noe som kan se ut som en gang- og sykkelvei. Men den er ikke skiltet som det, så da er det vel egentlig fortau. Uansett: Den er på feil side av veien om man sykler i retning Oslo. Å krysse veien, for så å sykle noen hundre meter på det som kanskje er en gang- og sykkelvei, for så å måtte krysse tilbake på høyre side av veien. Det gjør i alle fall ikke jeg. Det er langt tryggere å sykle i kjørefeltet enn til stadighet å måtte krysse veien.

Dette er på Nesbru. Jeg kommer fra det som kan se ut som en gang- og sykkelvei, men som ikke er skiltet. Den endte i hull, og det som synes å være et fortau. Er noen overrasket over at det blir en “been there, done that, never again” erfaring?

En gang fulgte jeg noe som så ut til å være en gang- og sykkelvei ved Holmen. Etter ganske kort tid endte jeg i dette, så den veien kommer jeg ikke til å velge flere ganger.

Når man har hatt noen slike erfaringer, da blir ikke alltid en ukjent og umerket “gang- og sykkelvei” førstevalget.

Noen ganger oppdager man at det går en gang- og sykkelvei ved siden av den veien man sykler på, men utformingen og skiltingen er så dårlig at man ikke kommer seg inn på den. Ikke sjelden må man velge mellom tre onder: Klatre gjennom enn hekk eller over en grøft, sykle mot kjøreretningen tilbake til det krysset man nettopp har passert, eller fortsette i kjørefeltet til det åpner seg en ny mulighet.

Jeg er ganske sikker på at det var grunnen til at denne syklisten hadde forvillet seg ut i kjørefeltet på Store ringvei. Det var veiarbeid, en sykkelvei var stengt, det var som vanlig ikke lagt til rette for at syklister skulle kunne passere arbeidsstedet, og skiltingen var elendig — slik den gjerne er på slike steder. Jeg husker situasjonen ganske godt. Selv hadde jeg båret sykkelen gjennom et blomsterbed og over gresset for å komme inn på gang- og sykkelveien. Denne syklisten så seg ganske søkende omkring, for å finne en mulighet til å komme ut av kjørebanen.

For ikke så lenge siden hadde Tønsbergs blad en av de “mobb en syklist”-artiklene som vi ser så alt for mange av for tiden. En syklist syklet langs veien. Han lå helt ute på veiskulderen. Ved siden av gikk det en gang- og sykkelvei. En busspassasjer “reagerte på syklingen” og tok bilde. Og Tønsbergs blad lot seg villig bruke til litt syklistmobbing. Vi får ikke vite hvorfor syklisten syklet som han gjorde. Jeg vil tro at han hadde passert påkjøringen til gang- og sykkelveien uten å oppdage den, og valgte veiskulderen fremfor å bære sykkelen over grøften.

I denne saken kastet den gamle TV-sluggeren Per Ståle Lønning seg inn i debatten, med følgende usaklige kommentar på Twitter:

“Når eg ser på det bilde du har lagt ut så får eg full sympati med bilistar som tek i bruk spylveske!”

Per Ståle Lønning bekrefter sitt bølle-image. Skulle man ta igjen med sammen mynt, kunne man sagt at “man har full sympati med syklister som gir folk som Per Ståle Lønning en på trynet”. Men jeg vil ikke diskutere på samme apenivå som ham, så jeg sier det ikke.

Vi finner en litt spesiell variant på Holmen i Asker. Jeg kom syklende i kjørefeltet, og så at der nede, der er det en sykkelvei. Den ser ikke så verst ut heller. Men hvordan kommer jeg dit? Skal jeg klatre over autovernet og ned muren på siden av sykkelveien? Det var et stort skilt som fortalte hvor man skulle kjøre for å komme til parkering, men ikke noe som sa hvor man skulle sykle.

Se også Eivind_k video hvor han forsøker å komme inn på ny gang- og sykkelvei på Hellerud.

Gang- og sykkelveier er ofte dårlig utformet i kryss. Kryssene er planlagt for å gi fremkommelighet for bilister. For å få til det lager man ofte omveier og mange svinger for syklister. Det er ofte kanter som ødelegger flyten, og i verste fall ødelegger hjulene. Et virkelig håpløst kryss finner vi ved Filipstad, på Norges mest trafikkerte sykkelvei, den såkalte “Tour de Finance”-traseen. Her har det skjedd alvorlige ulykker.

Dessuten har syklister vikeplikt for all kryssende trafikk når man sykler på gang- og sykkelvei, også om den går langs forkjørsvei. Kall det gjerne idiotisk. Men det er mange idiotiske og sykkelfiendtlige trafikkregler i Norge. Dette gjør at kjørefeltet ofte er et bedre valg.

Ved utkjøringen fra båtopplaget ved Bestumkien, er det skiltet slik:

Det burde selvsagt ha vært skiltet med vikeplikt. Antageligvis er dette en utkjørsel  hvor man har vikeplikt for syklister på kryssende gang- og sykkelvei etter trafikkreglene § 7 nr 4. Men det skal ikke være tvil om hva som gjelder på slike steder. Derfor må vikeplikt skiltes!

Gang- og sykkelveier er dessverre ofte dårlig vedlikeholdt. Det ligger løsgrus, glasskår og mye annet som gjør det farlig å sykle der, og som gjør at det er stor risiko for å punktere. Det taler for å velge kjørefeltet. Denne gang- og sykkelveien i Halden er et eksempel på gang- og sykkelvei med et farlig hull. Den virker dessuten smal og uoversiktlig ut fra bildet. Jeg ville ha valgt en annen vei, om det finnes alternativer – gjerne i kjørefelt.

Vi som sykler vet best hvor det er best å sykle, og der sykler vi. Noen ganger på gang- og sykkelvei, andre ganger i sykkelfelt og atter andre ganger i kjørefeltet.

[SLF]