Sven Egil Omdal: Paris, en veiviser

9788243008045Guidebøker kan være nyttige, men er ofte kjedelige. Jeg pleier å bla i dem og slå opp i dem, men sjelden lese dem i sammenheng. Dessuten ble jeg skeptisk til profesjonelle guidebøker etter å ha lest boken Smile When You’re Lying. Derfor er jeg glad for at Sven Egil Omdals bok, Paris. En veiviser, ikke er en guidebok i vanlig forstand. Det er en personlig bok om hvorfor Sven Egil Omdal elsker å besøke Paris, med mange gode tips om hvordan vi andre kan få mye ut av besøk i byen.

Boken er basert på hans erfaringer etter utallige besøk i byen, supplert med noen tips fra folk han stoler på. Den er preget av forfatterens interesser, og utgir seg på ingen måte for å være en komplett guide. Han skriver f.eks. at moter og shopping ikke er innenfor hans interessefelt, så den som vil ha en guide til dette må søke informasjon andre steder. Selv deler jeg hans manglende interesse for dette, og savner det derfor ikke.

Jeg valgte ut et bilde av Champs-Elysées til å illustrere denne omtalen av boken. Det var egentlig ikke et godt valg. For Champs-Elysées er ikke blant Sven Egil Omdals favorittområder å Paris. Han beskriver den som et skinnende og overpriset kjøpesenter med trafikkort i midten. Jeg er langt på vei enig, og drar som regel ikke til Champs-Elysées når jeg er i Paris. Sist syklet jeg dit en tidlig lørdag morgen for å se om de hadde gjennomført noe av den tidligere vedtatte tilretteleggingen for sykkel. Det de hadde laget var kombinert kollektiv- og sykkelfelt på begge sider. Det høres ikke ut som en god løsning, men det fungerer overraskende godt her. Da jeg trengte et bilde av et kjent Parismotiv for å illustrere denne omtalen, valgte jeg dette av Champs-Elysées med Triumfbuen i bakgrunnen.

Selv liker jeg best å reise til byer når jeg allerede har sett alle “obligatoriske” attraksjoner. Da slipper man å tenke på det man “må” se, og jeg kan konsentrere meg om det jeg har lyst til å se i stedet. Champs-Elysées er av det man “må” se i Paris, men man kan raskt krysse det av på listen over det man har gjort seg ferdig med, og bruke senere besøk på noe som er mer interessant. Det er når man skal finne dette andre at Sven Egil Omdals bok virkelig er verdifull.

Sven Egil Omdal mener at hvis man skal oppleve en by, da må man gå. Jeg er langt på vei enig. Skal man få meg seg de interessante detaljer må man bevege seg langsomt. Jeg har gått mye i mange byer. Hvis man beveger seg som en muldvarp og kryper ned i et metrohull et sted og opp et annet sted, får man ikke oversikt over hvordan byens ulike deler henger sammen.

Men mitt foretrukne valg i Paris er de utmerkede bysyklene, V’lib. Paris har i de senere årene blitt en utmerket sykkelby. Man kan sykle langsomt og ta de samme avstikkerne, og man får større aksjonsradius enn om man går. Dessuten kan man bare sette fra seg sykkelen og gå videre til fots, om det passer best. Det er likevel greit å vite at Paris har et effektivt og velfungerende metronett og annen offentlig kommunikasjon, om man skulle ha behov for å forflytte seg på den måten.

Bokens hovedinndeling er etter venstre- og høyrebredden. Det tar litt tid å venne seg til den måten å dele inn en by på, siden hva som er til høyre og hva som er til venstre endrer seg alt etter hvilken vei man ser. Hans forklaring er at man i tidligere tider ikke hadde kartene orientert nord/syd, slik det er vanlig i dag. De gamle Pariskartene var orientert slik at vest var opp og øst ned. Dermed ble syd til venstre og nord til høyre, og navnet henger ved. En annen mulig forklaring, og den jeg har trodd på inntil jeg leste denne boken, er at det er siden av elven når man reiser medstrøms. Også andre områder i Frankrike delt av elver deles gjerne inn etter høyre- og venstrebredd, og da er det den veien elven strømmer som er bestemmende. Hva som er høne og hva som er egg i disse forklaringene, vil jeg ikke mene noe om. Jeg synes en inndeling i nord- og sydsiden av byen ville vært mer logisk og mer selvforklarende. Men slik gjør man det altså ikke i Paris. Som besøkende utlendinger må vi bare akseptere at sånn er det.

Vi får med tips om gode steder å overnatte, spise- og drikkesteder, museer, enkelte butikker, og interessante avstikkere. Vi får med mange historier og anekdoter om hvem som bodde hvor, hvem som spiste og drakk på de mange cafeene, osv. Noen ganger får vi også vite hvem som ble med hvem hjem, etter slike cafébesøk. Vi får et portrett av en levende by og en by med mye levd liv.

Boken har et eget kapittel om jazz i Paris, med tips om hvor man bør gå. Noen kunne sikkert ønske seg noe om hvor man går for å oppleve andre musikkformer. Men dette er en bok om Sven Egil Omdals Paris, og det er vel jazzen som ligger hans hjerte nærmest. De som vil ha annen musikk kan søke informasjon andre steder. Boken inneholder tips om hvor man bør lete etter aktuell informasjon.

Sven Egil Omdal viser seg som den gode journalist han er. Han har omfattende kunnskaper, god observasjonsevne og han skriver godt. På smittende vis klarer han å formidle sin kjærlighet til Paris. Det er ikke en bok man bare tar med seg for å lete etter praktisk informasjon når man er i Paris. Det er en bok som kan leses fra perm til perm, og boken gir en lyst til å reise til Paris. Selv oppdaget jeg boken litt for sent, og kjøpte den dagen før jeg skulle reise til Paris. Jeg leste omtrent halve boken på flyet nedover, og resten på toget fra Paris til Montpellier etter å ha vært et par dager i Paris. Boken ble derfor ikke en del av planleggingen for denne Paristuren. Men neste gang jeg reiser til Paris, kommer jeg til å lese den på nytt og bruke den for å velge ut hva jeg skal se. Da kommer jeg til å velge ut en eller fler av de rutene han anbefaler å gå.

Jeg legger til litt supplerende tips/informasjon som kan være nyttige om man skal til Paris.

Vi har som regel valgt å fly Norwegian fra Gardermoen til Paris (Orly). Det har stort sett vært Norwegian som har hatt de beste prisene. Men det gjelder å følge med og slå til når de har gode tilbud. Da kan det være rimelig, også i høysesongen.

2035844177På listen over konditorer/chocolatierer i Paris, savnet jeg Pierre Herme. Vi pleier å være et par dager i Paris før påske, og da kjøper vi alltid sjokoladepåskeegg (og en del annet) hos Pierre Herme. Den som vet litt om franske oppslagsverk vet at Larousse er et forlag som nyter respekt på dette området. Boken Le Larousse du chocolat er signert Pierre Herme. Han har også skrevet Larousse des desserts, og en rekke andre bøker.

En kanskje ikke så veldig spennende, men ganske praktisk butikk er Le monde des cartes. IGN, l’Institut national de l’information géographique et forestière, er den franske utgaven av «Statens kartverk». I butikken har de kart over hele verden, GPS, guidebøker osv, men har et spesielt godt utvalg av franske kart.

2840966182En bok jeg synes er veldig fascinerende, er Atlas des Parisiens. Dette er det man må kalle et demografisk atlas over Paris fra revolusjonen til i dag. Det forteller hvilke befolkningsgrupper som har bodd og bor i de ulike deler av Paris, hvor man finner ulike yrkesgrupper og virksomheter, osv. Jeg har forsøkt å finne lignende atlas for andre byer, men har til nå ikke funnet noe som ligner.

I sin omtale av butikken Hédiard på Madeleine gir ikke Sven Egil Omdal inntrykk av å være en stor tekjenner. Tekjenner eller ikke, jeg anbefaler et besøk i tebutikken Mariage Freres. I tillegg til å ha hundrevis av tesorter i butikken og et lite temuseum, har de en Salon du the. Jeg har spist en litt sen lunsj her noen ganger. Mens man på gode restauranter ber dem anbefale en vin, ber man dem her om å anbefale en te som passer til den maten man har bestilt. Og alle får hver sin kanne te, laget etter alle kunstens regler.

Er du i 12. arrondissement, i nærheten av Gare de Lyon, anbefaler jeg den lille restauranten A la Biche au Bois. Vi skal ofte videre med tog fra Gare de Lyon når vi er i Paris, og tenker gjerne kjedelig og praktisk i valg av hotell. Novotel Gare de Lyon er ikke spennende, men helt greit og det er fint å kunne gå til stasjonen når vi skal reise videre. Med Norwegians fly fra Oslo 17.25 passer det å bestille bord på A la Biche au Bois kl 21 den kvelden vi kommer. Her serveres tradisjonell fransk mat. Den er vellaget og serveres i rause porsjoner. Vi var der for et par uker siden. Da kostet en fireretters meny (forrett, hovedrett, ost og dessert) 29,90 €, som gir meget god valuta for pengene. Eieren byr ofte på litt Armagnac etter maten.

Jeg er glad i opera, og mener bestemt at opera må oppleves live. Det er noe av stemmens magi som selv ikke det beste høytaleranlegg klarer å formidle. Når jeg planlegger en reise til Paris, sjekker jeg alltid Parisoperaens nettsider, for å se hva som går når jeg er der. Du bør kjøpe billetter noen måneder i forveien. De mest populære forestillingene blir fort utsolgt.

Opera Bastille når neppe høyt opp på listen over verdens flotteste operahus om man vurderer arkitekturen. Men det settes opp mange flotte forestillinger her, og jeg synes innholdet er viktigere en innpakningen. Restauranten Les Grandes Marches, som ligger rett ved siden av, holder åpent lenge. Det er et utmerket sted å gå hvis man vil spise etter en operaforestilling. Vi betalte 36€ for en fireretters meny, inkludert aperitif og enten mineralvann eller husets vin, sist vi var der — etter først å ha sett Mozarts “Tryllefløyten” på Opera Bastille.

Hvis du bare har lyst til å nøre opp under drømmen om å ta en tur til Paris, eller få litt hjelp til å hente fram gode minner fra sist du var der, er Sven Egil Omdals bok verdt å lese. Men først og fremst er den et must hvis du planlegger å reise til Paris. God tur!

Print Friendly