Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2014 — 10. etappe: Modena – Salsomaggiore Terme

Leave a comment

Gir0_2014_10xN1Edvald Boasson Hagen forsøkte å dra i gang et tog på sin fødselsdag, 17. mai. Desverre holdt det ikke helt til mål. Men moro å se at han forsøker. Cadel Evans fikk den rosa trøyen og det spørs vel om han gir den fra seg igjen nå. Og det må ha vært særdeles surt for Pierre Roland å bli tatt igjen 250 før mål.

Det er mange som legger ut bilder fra etappene i giroen og andre store sykkelritt. Graham Watson er en av verdens beste sykkelfotografer. Han pleier å legge ut bilder på sitt nettsted. Her er hans bilder fra gårsdagens etappe.

Vi har kommet til den etappen rytterne skal ut på etter hviledagen. 10. etappe går fra Modena til Salsomaggiore Terme.

G12_Template_plan_soprVi er fortsatt på Po-sletten og i Emilia-Romagna. Vinen herfra er ikke den mest spennende Italia kan by på. Men det er et spennende område på så mange måter, og det mange andre godbiter vi får herfra.

Vi kan starte med det som antagelig er den mest kjente vinen fra området, om som har sitt hovedområde omtrent der etappen starter: Den berømte, noen vil si beryktede musserende vinen Lambrusco. Lambrusco er en blå druesort, som opprinnelig kommer fra Appenninene. Ettergjæringen av Lambrusco skjer på trykktank, altså ikke på flaske som for champagne og franciacorta.

Jeg har smakt en del Lambrusco på diverse vinsmakinger. Den har aldri blitt min favoritt. Jeg synes den har en brussmak, selv om den heldigvis ikke har like mye sukker som det gjerne er i smaksatt, kullsyreholdig sukkervann. Jeg er ikke noe glad i brus, så det er ikke noe kompliment når jeg sier at Lambrusco kan minne om dette. Derfor har jeg heller aldri kjøpt Lambrusco. Men det er en kjent vin som man bør ha smakt, slik at man kan gjøre seg opp sin egen mening om den.

Men når vi er i Modena: Modena er kjent for sin balsamico. Balsamico er vellagret vineddik, for å si det ganske upresist. Den lages gjerne etter et solera-prinsipp, altså på samme måte som man lager oloroso sherry i Spania. Man har en lang serie av fat. Man tapper ferdig balsamico fra det eldste, etterfyller fra det nesteldste, osv — og så fyller man på ny vin i fatet med den yngste vinen/edikken. God balsamico er lagret, fra kanskje fire år opp til over 100 år. God balsamico er dyre dråper, men det finnes store mengder rimelig og ikke like edel balsamico på markedet. Se dette fra Via Michelin om produksjon av balsamico.

Modena er også Luciano Pavarottis fødeby. Pavarotti var den største tenoren i alle fall de senere tiårene. Han hadde en klang i stemmen som var unik. Han er vel også den eneste operasangeren som har hatt en operaarie inne på de vanlige hitlistene. Det var da BBC valgte hans  innspilling av Puccinis “Nessun Dorma” fra operaen Turandot som signatursang for deres sendinger fotball-VM i Italia i 1990. Han sang den også ved åpningen av vinter-OL i Tornino i 2006, som var hans siste opptreden. Men da var han over 70år gammel og syk, og ikke på høyden. Dessuten mimet han den gang til et opptak. Jeg har tatt med en innspilling fra Paris. Det står at den er publisert i 2007, men ikke når innspillingen er fra. Men også denne er nok fra tiden etter at han var på topp.

De som måtte mene av sykkel ikke går fort nok, kan ta en tur til Marnello, litt syd for Modena. Der ligger Ferrari-fabrikken, i den det grad det kan kalles en fabrikk. Her kan man leie en Ferrari og kjøre den på banen Fiorano. Noe for Dag Otto Lauritzen? Bildet er fra et besøk på Ferrari-fabrikken i 2001 — men vi leide ikke bil for prøvekjøring. Som alltid på Formel 1 må man ha med en pen, ung dame på bildet — skjønt de har ofte litt mindre, og samtidig mer utfordrende klær enn Karen har på dette bildet.

W2001-8168Jeg benytter anledningen til å røpe at jeg i yngre år var veldig interessert i biler, og i bilsport. Jeg har sett en del billøp i mitt liv, om enn ikke Formel 1. Denne interessen har tapt seg. Men hjertet banker litt ekstra ved synet av noen klassiske Ferrarier.

Det er så mye musikk i dette området, at vi må innom det et par ganger til. Vi nevnte Arcangelo Corelli til forrige etappe. Han reiste etter hvert til Roma. Men konsertformen ble utviklet videre i Bologna, med Giuseppe Torelli. Hans trompetkonsert i D-dur er en av de første solokonsertene — altså konsert med solist og orkester. Da denne konserten ble skrevet, mot slutten av  1600-tallet, var ikke trompetene som i dag. De hadde blant annet ikke ventiler — de kom først på begynnelsen av 1800-tallet.

BarokktrumpetBarokktrompeten hadde, så vidt jeg vet, ett hull som man kunne tette eller åpne, omtrent som hullene på en blokkfløyte. Røret i en barokktrumpet er vanligvis 2,36 meter langt om man retter det ut. Men moderne Bb-trompet er 1,48 meter. Enkel fysikk sier at barokktrompetens grunntone er mye lavere enn den moderne trompeten.

For å få nok toner, måtte man overblåse slik at man spilte i høye overtoneregistere — visstnok helt oppe i fjerde oktav. Alle som har spilt et blåseinstrument vet at det er svært vanskelig og fysisk meget krevende. De fleste klare vel ikke å komme så høyt på instrumentet i det hele tatt, langt mindre spille virtuose soli. I dag er det vanlig å spille dette på piccolotrompet. Men noen bruker moderne utgaver av barokktrompeter — ofte med en eller to ventiler for å gjøre de mer spillbare for trompetister som spiller moderne trompeter, og for å få bedre intonasjon. På dette opptaket spiller Nathaniel Mayfield barokktrompet.

Legg merke til at trompetsolisten ikke spiller en eneste tone i andresatsen — her er den en fiolin som tar solistrollen. Det er en god grunn til det: Det er så fysisk anstrengende å spille solopartiene på barokktrompet at solisten ganske enkelt trenger å hvile. For å høre et annet eksempel på hvor krevende musikk som ble komponert for dette vanskelige instrumentet, hør på Johann Sebastian Bachs Brandenburgerkonsert nr. 2, siste sats.

Tar vi en avstikker nordover fra dagens etappe, kommer vi til byen Mantova. Det var historiens første operamesterverk, Claudio Monteverdis “L’Orfeo” ble urfremført i 1607. Den ble komponert for hertugen av Mantova. Åpningen på denne operaen er kjempeflott, og en virkelig flott åpning på hele operahistorien. Man ennå ikke funnet på ordet overture om åpningen på en opera, så Monteverdi kalte den bare for toccata. Her er den i et opptak med Monteverdi ensembelet fra Operaen i Zürich, dirigert av Nikolaus Harnoncourt.

Men vi må ha litt mer å drikke. Vi kan ta noe fra målområdet Colli di Parma. Heller ikke dette er det mest spennende vinområdet. I følge Gam­bero Rosso Ita­lian Wines 2014 er dette kjerneområdet for musserende Barbera-viner. Jeg må medgi at den har jeg aldri smakt slik vin. Ita­li­ensk vin. fremhever hvitviner laget på malvasia.

Vi må enda litt lenger vestover, til Colli Piacentini, for å finne noe av den mer interessante vinen. Her har det komment en del unge, ambisiøse produsenter som lover godt for fremtiden, om vi holder oss til Gam­bero Rosso Ita­lian Wines 2014. Det er også fra den vestlige delen jeg har funnet oransje vin, som jeg omtalte da giroen var i dette området i 2012.

Mens man i Norge sliter med jordbruksoppgjøret, kan vi ikke la være å ta med litt om parmaskinke og parmesanost. Vi kan begynne med skinke. Den italienske Parmaskinken og den spanske Serranoskinken er antageligvis verdens to mest kjente skinker, og ikke uten grunn. Det hender at norske produsenter prøver seg, men jeg synes ingen har lykkes hittil. Det står kanskje på at de er modnet som Parmaskinke. Det kan sikkert diskuteres om dette er tilfellet. Men det er ansett ikke alt som skal til for å lage god skinke.

For at noe skal bli Parmaskinke må den være laget av svinerasene Landrace eller Duroc. Man bruker kastrerte hangriser. De skal være vokst opp innen et avgrenset geografisk område, og ikke minst: Det stilles krav til fôret. Her er det ikke noe kraftfor basert på soya importert fra Brasil. De fores opp på korn og myse fra produksjon av parmesanost. Slike krav til dyrehold og fôr ser man ofte for klassifiserte landbruksprodukter av høy kvalitet. Jeg har aldri sett den type krav til noe norsk klassifisert landbruksprodukt, selv om man vet at fôret betyr mye for kjøttkvaliteten. Det er én viktig grunn til at italienske skinkeprodusenter lager kvalitetsprodukter i verdensklasse, som blant annet norske produsenter ikke klarer å matche.

Etter dette kommer selvfølgelig tørrsaltingen, samt modningen. Vi kan se litt av denne prosessen her.

Så til parmesanost, som egentlig er en feilaktig betegnelse. Om jeg har forstått det rett, er parmesan egentlig en fransk betegnelse. Det er to hovedtyper. Det er Parmegiano Reggiano, som er den håndverksproduserte osten, og Grand Pandano som mer er et industriprodukt. Skjønt Grand Pandano kommer fra et litt annet område. For Parmegiano Reggiano er det blant annet krav om at melken skal komme fra kyr fra et bestemt avgrenset område. Melk, salt og kalveløype. Ingen tilsetningsstoffer er tillatt. Det er krav til foret, blant annet hvor det har vokst. Silofor er ikke tillatt. Da jeg nylig diskuterte dette med en som var oppvokst på gård, sa hun at det var veldig stor forskjell i smaken på melken, alt etter hvor kyrne hadde beitet. Det gir selvfølgelig også forskjell i smaken på osten som lages av den melken.

Tine kjører reklamefilm om at det som er spesielt i Jarslbergosten er hemmelige tilsetningsstoffer.

For Paremegiano Reggiano stilles det krav til råvarene, og til produksjonsprosessen, blant annet at den må skje innenfor et bestemt område. Man driver ikke med slikt tull som å legge ned produksjon av “Gudbrandsdalsost” i Gudbrandsdalen, det ville ikke vært akseptabelt at noe som kalles Jarslbergost ikke produseres i Jarlsberg, Kviteseidsmør ikke produseres i Kviteseid, osv. Å produsere en italiensk eller fransk ost med stedsidentitet på lisens i Irland og USA, med melk fra disse landene, ville vært helt utenkelig. Bare de som er mer opptatt av kvantitet enn av kvalitet, med industriell middelmådighet som mål, gjør slikt. Paremegiano Reggiano er tradisjonelt, godt håndverk, ingen hemmelige tilsetningsstoffer. Slik er det med all kvalitetsost.

Noen år gamle tall sa at det var 600 produsenter av varierende størrelse, og at 10.000 bønder leverer melk til disse produsentene. Særlig i disse landbruksoppgjørstider forsøker man å få oss til å tro at landbruk utenfor Norge er storskala industrilandbruk. Det er ikke fra slike produsenter man får kvalitet, hva enten det gjelder vin, ost eller skinke.

Jeg er helt innforstått med at kvalitet koster, både når det gjelder mat og vin. Man jeg lar meg ikke lure av en propaganda som sier at noe har god kvalitet bare fordi det er norsk. Jeg kjøper ikke smakløs norsk gummi-Norvegia. Jeg kjøper ikke de mistrøstige kyllingfiletene fra Prior. Skal jeg ha kylling, kjøper jeg kylling fra Holte, Stange eller Norsk Gårdsand (Prior kan de også — deres Livechekylling er utmerket). De koster mer, men kvalitet koster — også når det gjelder norsk kylling. Jeg er drittlei VGs handlekurver og annen “matjournalistikk” hvor man bare er opptatt av pris, ikke av kvalitet.

I Norge synes hovedtendensen å være sentralisering i industrielle enheter. Det er middelmådig kvantitet og ikke kvalitet som er målet — og slik har det vært alt for lenge. Det vil ta lang tid å rette opp skadene etter denne politikken, og utvikle og ikke minst markedsføre kvalitetsprodukter. Dessuten kan ikke et landbruk som gjør alt for å stenge utenlandske konkurrenter ute, regne med å få innpass på andre markeder, uansett hva slags produkter de måtte klarer å utvikle.

Den siste personen jeg skal innom var en ivrig gårdbruker, som stadig brukte sine inntekter til å kjøpe jord og utvide gården. Denne mannen er Giuseppe Verdi, en av historiens største operakomponister. Han var født i landsbyen Le Roncole, nær Busseto (hvor han bodde det meste av sitt liv), et par mil nord-vest for dagens målby, Parma. Vi skal holde oss til Verdis musikk, ikke til hans landbruk. Denne gang har jeg valgt arien Sempre libra fra operan La Traviata, her fremført av Eli Kristin Hansveen i NRK-serien “Stjernekamp”. La det være klart: Hun safet ikke med dette valget da hun skulle synge på sin sjangermessige “hjemmebane” i den konkurransen.

I vini del Giro d’Italia 2014

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.