Italia, Sykkelsport, Vin

I vini del Giro d’Italia 2014 — 16. etappe: Ponte di Legno – Val Martello/Martelltal

1 Comment

Giro_2014_NE16Jeg håpet på Edvald i går. Men som en innsender til Eurosport skrev på en twittermelding: Når ham må være hjelperytter også når han er i brudd, hvordan skal han da kunne vinne noe?

Etter dagens etappe har rytterne en velfortjent hviledag. Men vi har allerede lagt hviledagen bak oss, og går løs på det som må kunne kalles “helvetesuka”, i alle fall for alle andre enn utpregede klatrere. Vi har kommet fram til 16. etappe, som går fra Ponte di Legno til Val Martello/Martelltal. Her får vi Giro d’Italia på sitt verste eller sitt beste, alt ettersom hvordan man ser det. Her skal syklistene virkelig få kjørt seg i harde fjell, blant annet over klassikeren Passio dello Stelvio.

T16_ValMartello_planNå skal vi inn i fjellene. Spennende sykling, men her er det ikke lett å finne interessant vin.

Etappen er, så langt jeg kan se, den samme som den opprinnelige 19. etappe 2013. Men som noen vil huske, ble den etappen avlyst fordi det var for mye snø i fjellene. Så man gjør et nytt forsøk i år. Når etappen er en reprise fra i fjor, håper jeg dere bærer over med at en del av det jeg skriver er materiale jeg har brukt før. Jeg satser på at jeg ikke er den eneste som ikke husker alle detaljer i det jeg leste for et år siden, og kan tåle noen repetisjoner.

Vi starter i den nordlige delen av Lombardia, nær grensen til Trentino — Alto Adige. Drar vi litt lenger mot vest, kan vi finne noe vin. Vi kommer da inn i Valtellina.

Drar vi helt gjen­nom Valtellina-dalen kom­mer vi til Como­sjøen. Det vår noen sce­ner fra Jostein Gaar­ders bok “Kabal­mys­te­riet” til å sprette opp i mitt hode. Far og sønn er på vei gjen­nom Europa i bil. De kjø­rer fra Sveits inn i Ita­lia og kom­mer ned til Como­sjøen. De tar inn på mini­ho­tell Baradello i Como, om min hukom­melse stem­mer. Beskri­vel­sen av utsik­ten da de pas­se­rer top­pen og ser dalen mot Como­sjøen har gjort at jeg siden har hatt lyst til å reise denne veien — men har ennå ikke gjort det.

Men vi skulle ha vin. Det er bare i en ca 40 km lang og ganske smal stripe i de syd­vendte skrå­nin­gene at de dyr­ker vin i Valtellina-dalen. Hoved­druen er Neb­biolo, som vi kjen­ner fra Pie­monte. Men her oppe kal­les den Cia­ven­nasca. Denne skal utgjøre minst 90% i alle kva­li­tets­vi­ner. Andre til­latte druer er først og fremst de lokale dru­ene Ros­sola Nera, Pig­nola og Brug­nola. Vinene kan minne om Nebbiolo-viner fra den nordre delen av Pie­monte, altså noe “slan­kere” enn Barolo, men med en raf­fi­nert aroma.

Det er tre klas­si­fi­se­rin­ger, hvorav Val­tel­lina Superiore og Rosso de Val­tel­lina er van­lige rødvi­ner. Det er vel ikke nød­ven­dig å si at Superiore reg­nes for den beste av de to.

Det er fem under­om­rå­der som kan sette hvert sitt navn på eti­ket­tene. Reg­ner vi fra øst mot vest, altså den veien vi kom­mer inn i dalen, er det først Val­ge­lia, Inferno og Gru­mello. I til­legg til disse er lig­ger Sas­sella og Marog­gia len­ger mot vest.

I vest mun­ner dalen ut ved Como­sjøen. Store inn­sjøer (og elver) vir­ker all­tid tem­pe­re­rende. De hol­der på var­men f.eks. i kjø­lige net­ter, og vir­ker kjø­lende på varme dager. Kli­maet i vest er påvir­ket av Como­sjøen, slik at dru­ene mod­ner 5–7 dager tid­li­gere i vest enn i øst. Dru­ene i øst har gjerne tyk­kere skall og mer syre.

Her kom­mer vi til den tredje vin­ty­pen: Sforzato. Dette er en passito-vin, altså en vin frem­stilt i hoved­sak på tør­kede druer. Dru­ene skal tørke i minst 110 dager. Det tørre og kjø­lige vin­ter­kli­maet skal være bra for denne tørke­pro­ses­sen. Resul­ta­tet er en vin som i Ita­li­ensk vin beskri­ver som en “struk­tu­rert utgave av Vene­tos Ama­rone”. Det bru­kes gjerne druer fra den østlige delen av dalen, altså de med tykt skall og mye syre, til å pro­du­sere Sforzato.

Det pro­du­se­res lite Valtellina-vin, og det er arbeids­kre­vende og der­med dyrt å pro­du­sere den. Men verden går i alle fall fremover, i det minste den norske vinverden.  Da Giroen var innom dette i 2012 hadd Vin­mono­po­let åtte Valtellina-viner i sine lister. Nå har de 17 Valtellina-viner, som kos­tet fra 16o til 430 kr.

Vi har jukset litt, for å finne litt vin i nærheten av etappen. Vi er noen mil vest for syklistene. Syklistene skal gjennom, Passo dello Stel­vio, som er omtrent på gren­sen mot Sveits. Ca tre km før man når top­pen kan man ta av gjen­nom Umbrail­pas­set til Sveits, om man skulle ønske det. Leter man etter ste­der i nær­he­ten som er kjent for andre enn syk­kel­en­tu­si­as­ter og alpi­nis­ter, så er nok St. Moritz i Sveits det nær­meste. Vi må reise len­ger om vi hol­der oss i Ita­lia. Om noen skulle få lyst til å for­søke seg på den bak­ken syk­lis­tene skal opp, så er et hvert år et tur­ritt opp til Passo dello Stel­vio. I år går rit­tet 30. august. Det er bare å legge seg i tre­ning.

Jeg kommer nok aldri til å sykle opp Stelvio-passet. Jeg har en liten drøm om en dag å sykle opp til Mont Ventoux, som ikke er så langt fra der vi har leilighet i Frankrike. Men det vil kreve mye trening før jeg eventuelt vil være i stand til å gjennomføre det, og jeg skulle vel gjerne også hatt litt mindre ballast å ta med opp bakkene.

For noen år siden hadde TV2 en liten serie under deres Tour de France-sendinger hvor Dag Otto Lauritzen møtte sykkelfotografen Graham Watson, som presenterte noen av sine beste sykkelbilder. Graham Watson fortalte at han i unge år hadde vært en aktiv syklist (det har ikke jeg), men at han aldri var særlig rask. Han kunne holde ut lenge hvis farten ikke var for stor, men ble fort hektet av når farten økte. Det blir ikke konkurransesyklister av slikt. Jeg kjente meg litt igjen i dette, selv om jeg som sagt aldri har vært aktiv syklist. Jeg har også vært en som kunne holde ut lenge, og holde det gående selv om jeg var veldig sliten, så lenge farten var lav. Jeg kunne gå veldig langt, men har aldri vært noe til å løpe.

Den gamle doperen Tyler Hamilton skriver i boken The Secret Race at hans “talent” da han startet som aktiv syklist, var at han tålte mye mer smerte enn alle de andre. Det var før han lærte doping av Bjarne Riis og Lance Armstrong. Jeg har egentlig en ganske høy smerteterskel. Men jeg har aldri vært blant dem som kan presse kroppen langt over smertegrensen, f.eks. for å komme opp en hard bakke. Da blir det for fristende å stoppe litt for å beundre utsikten, eller noe tilsvarende. Så noen bakkeklatrer har jeg ikke vært, og kommer nok heller ikke til å bli. Om jeg en dag skulle klare å ta meg opp på Mont Ventoux på sykkel, så kommer jeg ikke til å ta med ut slik denne syklisten så ut til å ha gjort (jeg hadde kjørt bil opp, ikke syklet).

WIMG_0480_DxOMont Ventoux er, i motsetning til Passo dello Stelvio, et fjell som reiser seg opp fra et vinområde: Ventoux AOC. Men jeg vet at om jeg noen gang kommer meg til toppen av Mont Ventoux på sykkel, så vil ikke et glass rødvin være det jeg tørster etter når jeg har gjenvunnet pusten og ellers tatt meg inn etter anstrengelsen. Jeg vet at kommer jeg meg opp dit, da skal jeg ha en kald øl.

Beer_StelvioAlt dette var bare en veldig lang omvei til å fortelle at det finnes et øl som heter Stelvio. Det brygges riktignok i byen Bolzano, og ikke på toppen. Bryggeriet beskrives som et mikrobryggeri, og har neppe distribusjon utenfor sitt lokale område. Men det beste å få her oppe, må være en kald Birra Stelvio, om man ikke er Giro-syklist som bare må rase ned fra fjellet for å gå løs på nok en bakke. Eller det er så kaldt at varm sjokolade er det man trenger.

Boken Moun­tain High, med under­tit­tel Europe’s grea­test cycle climbs er en beskri­velse av Euro­pas 50 mest kjente fjell­over­gan­ger, i alle fall de fjell­over­gan­gene som er mest kjent for syk­kel­in­ter­es­serte. Passo dello Stelvio er selvsagt med. Vi får beskri­vel­ser, his­to­rikk, bil­der og tek­niske beskri­vel­ser. Dette er en flott bok om man drøm­mer om å sykle noen av disse bak­kene, om man litt mer kon­kret vur­de­rer å gjøre det, om man plan­leg­ger å se syk­lis­ter på nært hold  — eller om man bare vil sitte i sofaen og se andre slite seg opp disse bakkene.

Når vi nærmer oss slutten, blir det igjen mulig å finne litt vin. Vi har da kommet inn i områ­det Alto Adige eller Süd­ti­rol, i den nord-vestlige delen av Tren­tino — Alto Adige. Alto Adige er stort sett fjell. I følge Vin­mono­po­lets beskri­velse er 99 % av area­let fjell. Dolo­mit­tene er gren­sen mot øst, Alpene gren­sen mot nord og vest. Her er det kalde vin­tre. Men her fin­ner vi også noen av de områ­dene i Ita­lia som har høy­est som­mer­tem­pe­ra­tu­rer. Enkelte ste­der dyr­kes druer helt opp til 1000 meter over havet. Det er store tem­pe­ra­tur­for­skjel­ler mel­lom natt og dag, som gir lang mod­nings­tid og god utvik­ling av smak.

Min motivasjon for å skrive denne og tilsvarende serier, at jeg lærer så mye av det selv — mye mer enn de som leser dette. Det er ikke meningen å utgi meg for ekspert som skal belære, men heller å dele min læringsprosess. Og jeg lærer mye om annet enn vin også.

Vi er i den tysk­ta­lende delen av Ita­lia. I følge Wiki­pe­dia snak­ker 69% av befolk­nin­gen i pro­vin­sen tysk, 26% ita­li­ensk og 4% ladinsk. I 2011 var vi innom språ­ket fri­ulisk til 13. etappe. Som fri­ulisk er ladinsk et språk i den reto-romanske språk­grup­pen. I Alto-Adige har ste­dene både ita­li­enske og tyske navn.

Ita­lia er en ung stat som i 2011 fei­ret 150 år som én stat. Men det var der, og ikke her. Eller sagt på en annen måte: Tren­tino — Alto-Adige har ikke vært en del av Ita­lia i 150 år.

Områ­det var en del av Østerrike-Ungarn, ble annek­tert av av Frank­rike under Napo­leon, var i en periode under Bay­eren, gikk til­bake til Øster­rike og ble ikke en del av Ita­lia før etter første ver­dens­krig. Mus­so­lini gjen­nom­førte en ita­li­se­rings­po­li­tikk. Men i 1943 ble områ­det annek­tert av Tysk­land. Etter kri­gen ble det igjen ita­li­ensk, og fra 1947 ble tysk side­stilt med ita­li­ensk som offi­si­elt språk. Det er har vært uover­ens­stem­mel­ser mel­lom Ita­lia og Øster­rike om grense­om­rå­dene helt opp til vår egen tid. Så sent som i 1971 ble det inn­gått en trak­tat mel­lom Ita­lia og Øster­rike om dette områ­det, som blant annet for­ut­set­ter bety­de­lig selv­styre i regio­nen og at Øster­rike ikke blan­der seg inn i regio­nens indre anlig­gen­der. Som konfliktene i Ukraina nylig har minnet oss om: Etniske minoriteter som føler seg tilknyttet et annet land, kan være eksplosivt. Etter at Øster­rike ble EU-medlem i 1995 har for­hol­dene bed­ret seg ytter­li­gere. Alt dette i følge Wiki­pe­dia. Dypere har jeg ikke gått når det gjel­der regio­nens historie.

Men med sin belig­gen­het og his­to­rie bør det ikke komme som noen stor over­ras­kelse at vinen fra dette områ­det er mer pre­get av tysk-østerriksk enn av ita­li­ensk tra­di­sjon. Dette blir tyde­li­gere jo len­ger nord vi kommer.

På denne etap­pen sne­ier vi så vidt innom den nord-vestligste utlø­pe­ren av Alto Adige: Valle Venosta eller Vinsch­gau. Det var et eple­om­råde, men har nå i større grad gått over til vin­pro­duk­sjon. Områ­det ble klas­si­fi­sert som eget DOC i 1995. Det dyr­kes Pinot Noir, Shi­ava, Pinot Bianco, Ries­ling og Mül­ler Thur­gau. Ita­li­ensk vin skri­ver at det er impo­ne­rende hva en liten gruppe dedi­serte pro­du­sen­ter har fått til i løpet av få år, og at dette er et område vi kom­mer til å høre mer til.

Vi er fortsatt et stykke fra syklistene. Men dette er så lokal vin som vi kan finne.

I vini del Giro d’Italia 2014

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.